Flere her som ikke har så stor omgangskrets?

[Gjest AprilRyan]

Jeg har liten omgangskrets ja. Har ei jeg pleier å møte av og til, men vi er litt ulike så det blir ikke så ofte.

Jeg har flyttet mye rundt og har på den måten mistet venner og ikke fått venner. I tillegg sliter jeg med sosial angst i større eller mindre grad utfra hvilken situasjon det er så ikke akkurat en oppskrift på hvordan man får nye venner. Jeg er en person som trenger tid og bruker lang tid på å bygge nettverk, men nå ønsker jeg å ikke flytte på en god stund. Det er noe jeg egentlig er veldig lei av.

Heldigvis trives jeg godt i eget selskap, men jeg føler meg ensom i perioder. Jeg gidder allikevel ikke å grave meg ned selv om noen perioder kan være tyngre.

Det virker egentlig som enkelte tror at det bare handler om å være åpen for å få seg nye venner og så ordner det seg, men det kan nok være mer komplisert enn som så.

[AnonymBruker]

AprilRyan skrev (4 minutter siden):

Jeg har liten omgangskrets ja. Har ei jeg pleier å møte av og til, men vi er litt ulike så det blir ikke så ofte.

Jeg har flyttet mye rundt og har på den måten mistet venner og ikke fått venner. I tillegg sliter jeg med sosial angst i større eller mindre grad utfra hvilken situasjon det er så ikke akkurat en oppskrift på hvordan man får nye venner. Jeg er en person som trenger tid og bruker lang tid på å bygge nettverk, men nå ønsker jeg å ikke flytte på en god stund. Det er noe jeg egentlig er veldig lei av.

Heldigvis trives jeg godt i eget selskap, men jeg føler meg ensom i perioder. Jeg gidder allikevel ikke å grave meg ned selv om noen perioder kan være tyngre.

Det virker egentlig som enkelte tror at det bare handler om å være åpen for å få seg nye venner og så ordner det seg, men det kan nok være mer komplisert enn som så.

Absolutt mere komplisert enn som så. 

Anonymkode: ca2a3...406

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Oioi, beklager at du tolket det sånn, ikke sånn ment overhodet. Jeg er kronisk syk med ME og har lite energi, så det er ikke sånn ment. Jeg har ofte sagt ja, selvom jeg har blitt sengeliggende etterpå, og som sagt: av 100 forsøk blir det 1 venn. Jeg møter kanskje mennesker annenhver måned, så det er selvsagt ikke så stress at som det hørtes ut. Dette er over maaaange år  😅 Jeg har nå 6 nære venninner, men det er som sagt over mange år. 👌🏼💕

Anonymkode: 72a7e...83f

Ja ok, da gir det mer mening. 😅

Jeg har en utmattelsessykdom selv og har ikke sjans til å møte andre så ofte som alle andre vil hele tiden. Det er fryktelig sårt å ikke orke å være sosial. Tok meg derfor nær av det du skrev om at man bare må si ja, for det er oppskriften på å havne i selvmordsstatistikken for min del.

Beklager, jeg var nok veldig mye krassere enn jeg hadde trengt å være. Ønsker deg en fin uke.

Anonymkode: 41119...d72

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Ja ok, da gir det mer mening. 😅

Jeg har en utmattelsessykdom selv og har ikke sjans til å møte andre så ofte som alle andre vil hele tiden. Det er fryktelig sårt å ikke orke å være sosial. Tok meg derfor nær av det du skrev om at man bare må si ja, for det er oppskriften på å havne i selvmordsstatistikken for min del.

Beklager, jeg var nok veldig mye krassere enn jeg hadde trengt å være. Ønsker deg en fin uke.

Anonymkode: 41119...d72

Jeg hørtes nok sikkert veldig blåøyd ut også, ser den. 🙈💙 Jeg har både ME (hatt alvorlig og moderat i mange år, men mild og svært mild de siste årene) og svært plaget med sterk angst (som jeg er frisk fra nå). Var selvsagt vanskelig å få venner når jeg var sykere og jeg vet ikke hvor ofte jeg har trodd jeg har fått en venn, men de så ikke på meg som en venn tilbake.. gråti masse pga det.. ekstra tøft når man ikke har energi og har brukt mer krefter enn man har på å møte noen, også betyr det ingenting for den andre.  
 

Men - jeg har fått noen venner over årene! Når først en kom var det lettere å få flere gode venner. Har ofte tenkt at hvis jeg kan få så gode venner er det håp for alle, for utgangspunkter var så elendig 😅 Jeg har ingen barndomsvenninner igjen og mistet den gode kontakten jeg hadde med svigerinner da jeg ble syk. Så vennene mine nå har kommet etter jeg ble syk, og alle har hatt perioder selv der de feks har vært utbrent, hatt angst osv, så de har vært så forståelsesfull og god med meg. 

Anonymkode: 72a7e...83f

[AnonymBruker]

AprilRyan skrev (24 minutter siden):

Jeg har liten omgangskrets ja. Har ei jeg pleier å møte av og til, men vi er litt ulike så det blir ikke så ofte.

Jeg har flyttet mye rundt og har på den måten mistet venner og ikke fått venner. I tillegg sliter jeg med sosial angst i større eller mindre grad utfra hvilken situasjon det er så ikke akkurat en oppskrift på hvordan man får nye venner. Jeg er en person som trenger tid og bruker lang tid på å bygge nettverk, men nå ønsker jeg å ikke flytte på en god stund. Det er noe jeg egentlig er veldig lei av.

Heldigvis trives jeg godt i eget selskap, men jeg føler meg ensom i perioder. Jeg gidder allikevel ikke å grave meg ned selv om noen perioder kan være tyngre.

Det virker egentlig som enkelte tror at det bare handler om å være åpen for å få seg nye venner og så ordner det seg, men det kan nok være mer komplisert enn som så.

Det er ikke så lett nei. Man må gjerne møte 100 potensielle venner før man får 1 venn. Men gjelder å ikke gi opp fordi man har blitt skuffet og såret 99 ganger… 

Jeg var venneløs lenge.. ble skuffet og ofte såret «99 ganger» før nr 100 litt tilfeldig dukket opp og ble en god venn.

Anonymkode: 72a7e...83f

[tussi84]

Har ikke så stor omgangskrets her jeg bor nå. De fleste vennene mine som jeg traff ofte bør i hjembyen min, så det blir ikke så ofte at jeg ser dem. Noen ser jeg et par ganger i året, andre kanskje en gang hvert andre år.

Her jeg bor nå så kan jeg telle på under en hånd hvor mange jeg omgås. Den jeg ser mest ser jeg kanskje 5ganger i året. De andre mer sporadisk men ikke så ofte.

Det er vanskelig å få ting til å klaffe alltid pga jobb, eller andre forpliktelser iht at noen av oss (inkl meg) er småbarnsforeldre. Det setter begrensninger på hvor ofte vi kan møtes.

Akkurat nå i livet er familie tid for meg i helgene viktigst. Det er i helgen jeg har mest tid til å finne på noe med barnet mitt og familien AS. Prioriterer jo venner inne i mellom, men ikke hver helg lenger.

[AnonymBruker]

Det med å ha barndomsvenner er ikke nødvendigvis bra. 

Selv har jeg og min barndomsvenninne vokst fra hverandre men det virker ikke som om hun skjønner det. Hun vil møtes veldig ofte, 1 gang i uka, mens jeg hadde foretrukket å møtes en gang i måneden topp. Dessuten er det slik at hun bruker meg som hobbypsykolog og jeg sliter meg ut på å hele tiden stille opp for hun og høre på klaging og jamring over de samme tingene konstant.

Ellers, nå har en venninne blitt syk i et sanseorgan og det er det eneste hun klarer å prate om. Det er fryktelig slitsomt å bare snakke om hvor syk hun er og alt hun føler er feil og vanskelig. Hun orker ikke høre på hva som foregår i livet mitt, hun sier at jeg ikke skal tenke på noe av det og heller tenke på henne og situasjonen hun står i... Jeg liker best å snakke om politikk, kultur, naturvitenskap, mennesket, dyr og mat.

Det er nok best å få nye venner når man opplever vendepunkter i livet og ikke holde på de gamle vennene som man kanskje har utviklet dårlig kjemi med bare fordi man er redd for å bli ensom. Når man får barn burde man kanskje prøve å bli venn med andre mammaer f.eks.

Jeg føler meg mer ensom når jeg er sammen med disse "vennene" enn når jeg faktisk er alene. De viser meg hele tiden hvor lite verdt jeg er og de klager mye på meg føler jeg. "Hvorfor gjør du sånn?", "hva har du på deg?", "hva sa du nå?", osv. Jeg har unnvikende pf og overdriver kanskje disse følelsene og tankene, men mine venner får meg alltid til å føle meg som dritt egentlig.

Jeg har ikke familie, så vennene er de eneste jeg har rundt meg. Men den jeg liker best i hele verden er psykologen min. Ikke fordi hun hører på meg, men fordi hun ikke overbelaster meg med sine problemer. Hun sier at jeg bare har dårlige relasjoner som spiser meg opp eller drar meg ned og at jeg nok tiltrekker meg folk som har sterke behov som de ikke får dekket av andre.

Jeg sier dette fordi det ikke er sånn at alle venner er gode venner. I dagens samfunn er det vanskelig å finne genuine gode mennesker, folk tenker stort sett bare på seg selv. Man kan tiltrekke seg energivampyrer når man er desperat. Jeg er nok veldig desperat fordi jeg ikke har familie.

Anonymkode: 41119...d72

[AnonymBruker]

Jeg har en håndfull venner, men ingen av disse er så nære at de vil komme med bursdagsgave f.eks. Og de har alle andre venner som de omgås mer enn meg. Det er nok det jeg savner - en bestevenn, det trenger ikke være så mange venner, for det har jeg ikke ork til. Men lettere sagt enn gjort å skaffe det..:/

Anonymkode: 5469b...0d7

[Frøkenfryden]

Adobyen skrev (På 5.7.2022 den 13.36):

Da jeg jobbet, så hadde jeg ikke så mye overskudd til sosialt utenom, og da jeg ble ufør så stengte jeg egentlig alle ute. Det skjedde så fort da pandemien kom like etter. Jeg burde faktisk skjerpe meg, men det er ikke så lett.  Jeg har aldri vært ensom, men man skulle jo hatt et nettverk likevel.

Veldig gjenkjennelig.. full jobb og sykdom fyller opp begeret og krymper det sosiale..

[AnonymBruker]

Adobyen skrev (På 5.7.2022 den 13.36):

Da jeg jobbet, så hadde jeg ikke så mye overskudd til sosialt utenom, og da jeg ble ufør så stengte jeg egentlig alle ute. Det skjedde så fort da pandemien kom like etter. Jeg burde faktisk skjerpe meg, men det er ikke så lett.  Jeg har aldri vært ensom, men man skulle jo hatt et nettverk likevel.

Samme her. 

Anonymkode: 082fa...2c7

[AnonymBruker]

Det ble sånn pga foreldrene mine og sted hvor jeg bodde uheldigvis 

Anonymkode: f1b65...651

[AnonymBruker]

Nei, jeg får det liksom ikke til. Jeg kan ikke bare ringe noen og si jeg vil komme over på film eller mat, eller invitere noen på byen. Jeg drar noen få ganger til en annen by til ei venninne, men hun har blitt ufør så hun har ikke råd til annet enn at jeg kommer dit. Hun har mann og barn og er opptatt med det. Jeg jobber, deretter henger jeg kun rundt i byen. Kan gå inn på butikker og prøve klær bare av tidsfordriv. Hører og ser andre ha med venninnene og spør hva de synes om klærne. Jeg har det aldri sånn. Alle jeg har spurt om å på ting har alltid allerede avtaler med andre. Jeg blir heller aldri invitert med de jeg kaller venner når de har avtaler med andre, de møter meg bare når vi er alene.

Anonymkode: 59ad1...886

[Maskinfører]

Ja 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.7.2022 den 21.05):

Jeg har ingen.  Hele min familie er borte, Mor, Far og mine 2 søsken.  Min kone døde. Og vi har ingen barn.  

Anonymkode: 471e9...345

En tid var, og en annen tid vart da de fleste i familien har fått sin grav.  Eit tankekors at tiden har gått så fort, og vitner om at ein bør ta vare på den tiden ein har saman.

Anonymkode: f53b4...c97

[AnonymBruker]

Dersom ein spoler filmen tilbake 30-40 år så var slektstreet stort, og vi en storfamilie. Våre 5 barm lekte hver dag saman med sin  jvengamle søskenbarn  som var våre naboen, og eller var det  få  besøke besteforeldene var eit av høgdepunktene i barnas liv.  Mange onkler, tanter med familier rundt om hadde vi som vi besøkte jevnleg, og det var på den tiden da familiene stod i sentrum.  Ellers hadde vi noen par innen vår omgangskrets som  vi besøkte jevnleg, men de fleste er nå skilt. 

Det oppsiktsvekkende er at  etterhvert som våre foreldre (barnas  besteforeldre ) døde så begynt ting å  endre seg.  Barna kom etterhvert inn i voksenalderen,og  de flytttet hjemmefra, og alle blei etterhvert opptatt med sitt, og de har ikkje den tilhørligheten til hjemmet, familien som før.  Ein må bare innsjå at toget er forlengst gått, og omstille seg  tilbake kjærnefamiliene slik mange engang opplevde er blitt historie.  Grådighetskulturen, og sjølvopptattheten har tatt fullstendig overhand.    

Anonymkode: f53b4...c97

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.7.2022 den 0.16):

Har mann og barn, men ingen omgangsvenner. Har ingen å ringe til hvis jeg har lyst å se en jentefilm (som mannen ikke vil se) på kino, da går jeg alene. Har ingen å ringe til for å skravle litt. Ingen som inviterer meg på cafe eller et glass rødvin. Ingen som tenker på meg som venninen sin.

Og det er det vondeste. Folk som er mine bekjente, som jeg tenker på som hyggelige å prate med og vi har noe til felles, og kanskje et gryende vennskap, og så gir de meg bare et kort nikk når jeg treffer dem tilfeldig.

Anonymkode: 4ca81...28e

Har det akkurat på samme måte.

Anonymkode: 3ad92...6c5