Flere her som ikke har så stor omgangskrets?

[AnonymBruker]

Hadde ikke så mange i utgangspunktet, og så ble jeg alvorlig kronisk syk. Mange som ikke vil ha kontakt lengre, og det gjør vondt. Jeg er jo fremdeles meg, selv om jeg ikke kan gjøre så mye lengre. Jeg blir aldri invitert lengre, og de få gangene jeg ser venner er det alltid mitt initiativ. 

Anonymkode: 0b035...671

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Neihei..? Folk som klarer å få seg venner skriver da ikke innlegg her om «jeg ble bedt bort på middag, men hun vet jeg er sliten! Så frekt, hva svarer jeg?».  Vi andre drar jo på besøk selvom vi er sliten og synes det er hyggelig med den type omsorg, sliten eller ikke. Slike innlegg florerer det av her inne.. jeg tenker alltid: ikke rart folk er venneløse…

Man møter jo naboer, foreldre i klassen osv selv man har liten omgangskrets. En av de kan være en fremtidig god venn .. ☺️ min beste venninne A møtte jeg fordi jeg sa «ja, bare kom!» da ei bekjent spurte om A kunne bli med innom til meg (vi hadde aldri møttes før). Jeg er kronisk syk og tenkte «neeeei!!!! Det orker jeg ikke»… men sa «ja, bare kom». A kom og det ble sykt koselig og hun er i dag min beste venn. ❤️ 

Anonymkode: 72a7e...83f

Naboer er mange steder i Norge ikke interressert i å bli kjent. Ikke alle har barn, og har da ingen foreldre å bli kjent med. Mange blir ikke bedt med på ting. Folk flest har nok med seg og sitt, og når man da har lite nettverk er det vanskelig for mange. Ikke alle har ei venninne som tar med seg en til venninne på besøk, slik du har. Og ikke alle er kronisk stk og sier nei til invitasjoner hvis de får.

Anonymkode: 38c33...2ec

[AnonymBruker]

Flytter ein på finnmarkvidda eller uti ørkenen  belager ein seg på å føle på ensomheten iblandt. 

Flytter ein midt til Oslogryta eller bosetter seg sentralt da har ein mange mennesker rundt, og  bør ikkje vera noen grunn til å føle seg ensom med liten omgangskrets. De som jobber på eit skip, Bjørnøya, offshore etc  må hele tiden forholde seg til en begrenset omgangskrets.  Mange som seilte ute til sjøs på 60-70 talet, og var borte fra hjemstedet i opptil 18 mnd, føllte seg ensome når de kom hjem, og hadde mistet noen sosiale antenner som de igjenn måtte få oppatt.  

Anonymkode: f53b4...c97

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Naboer er mange steder i Norge ikke interressert i å bli kjent. Ikke alle har barn, og har da ingen foreldre å bli kjent med. Mange blir ikke bedt med på ting. Folk flest har nok med seg og sitt, og når man da har lite nettverk er det vanskelig for mange. Ikke alle har ei venninne som tar med seg en til venninne på besøk, slik du har. Og ikke alle er kronisk stk og sier nei til invitasjoner hvis de får.

Anonymkode: 38c33...2ec

Ikke alle kronisk syke sier nei når de blir spurt heller. Ofte må man bare tåle sykdommen og takke ja til de få anledningene man får. 

Anonymkode: ca2a3...406

[AnonymBruker]

Liten omgangskrets her også!  Har egentlig bare samboeren min. Jeg har et par bekjente/en slags type venner, men det kan gå måneder og år mellom hver gang vi treffes.

Jeg tenker ofte at jeg gjerne skulle hatt hadde en "gjeng", det høres så fint ut å være en del av en sammensveiset vennegruppe! Samtidig merker jeg at jeg blir veldig sliten av å være sammen med folk, jeg vet aldri hva jeg skal snakke om, og gruer meg skikkelig de få gangene i året jeg har en sosial avtale med noen. Så det er en litt merkelig, todelt greie. På den ene siden liker jeg best å være alene (eller med samboer), på den andre siden føler jeg meg iblant ensom og er redd jeg går glipp av noe viktig her i livet ved å ikke ha venner... 🤷‍♀️ 

Anonymkode: 55147...843

[AnonymBruker]

Vet ikke om det er lov å svare her, siden jeg har forholdsvis stor omgangskrets av venner og familie. Vi bor på et relativt lite sted, og jeg ser jo at noen foreldrepar har lett for å havne litt utenfor det sosiale. Jeg prøver å invitere disse (sammen med barna såklart) hjem til oss med jevne mellomrom, for å se om vi kan «connecte», både vi voksne og barna. Det er gjerne 2-3 foreldrepar i klassene som virker som de ikke glir så godt inn, eller som ikke tar så mye inititativ til hverken å prate med andre foreldre eller å treffes. Hvis de er tilflyttere er ikke nettverket allverdens heller. 

Når de er her virker det som de syns det er veldig hyggelig, og de gir uttrykk for at det er fint å bli invitert (for det opplever de ikke så ofte). Men jeg har aldri fått en invitasjon tilbake fra disse, så jeg blir jo usikker. Dere som ikke har så stor omgangskrets, ville dere likt å bli invitert gang på gang av andre foreldre, eller blir det kunstig? Vet ikke om det er et hint om at jeg bør la være når jeg aldri får noe i retur 😅 Hadde liksom håpet at noen av de kunne fått en dytt til å ta initiativ selv, for det er vanskelig å skulle dra det sosiale alene. Det er jo bare hyggelige og flotte mennesker, som jeg gjerne kan treffe flere ganger🥰 For alt jeg vet kan det hende de syns det er fryktelig kjedelig eller slitsomt å treffe andre foreldre, men det kommer vertfall aldri fram… 

Anonymkode: 9dce3...c56

[AnonymBruker]

Jeg har ingen.  Hele min familie er borte, Mor, Far og mine 2 søsken.  Min kone døde. Og vi har ingen barn.  

Anonymkode: 471e9...345

[AnonymBruker]

Jeg har ikke et nettverk av venner, har ei venninne her og ei der, men møtes sjeldent.

Men jeg møter ofte folk, blir lett kjent med folk, men så blir jeg lei av dem etter den ene gangen og så ses vi ikke igjen. Eller at de ikke liker meg, evt. Syns egentlig det er greit å møte nye, spennende folk istedenfor å ha en vennegjeng man gjør alt med..

Anonymkode: 18ab9...100

[AnonymBruker]

Har heldigvis stor familie❤ Ei søster og mamma som ringer innimellom/ukentlig (de bor ikke her). 

Har maksimalt 3 venninner som jeg omgåes med, jevne mellomrom. Men, det går fort en hel mnd mellom hver gang. Mannen har vennepar, men føler ikke vi har særlig til felles venner egentlig. Men omgår de litt også, felles middager osv. 

Så er det kollegaer. Men det er tydelig at de kanskje ikke ser på andre kollegaer som venner selvom man gjør ting utenom jobb (personalfest etc). Har ingen venner fra ungenes klasser. Er nok muligens sær, men har lite til felles med mange av de og det blir utrolig klein small-talk hver gang det er klassetreff🤯 Synes det er vanskelig finne venner jeg matcher med😅

Så ja, en drøss med bekjente - venner not so much.. 

Anonymkode: ea2c2...d9a

[AnonymBruker]

Anonymburker skrev (På 3.7.2022 den 0.14):

Har ingen omgangskrets og heller ikke partner og barn. Tror dessverre en mann må ha det første for å kunne få partner og barn.

Ingen damer vil ha et asosialt utskudd. Sånn er bare den kyniske verdenen.

Du har da ofte noe fornuftig å komme med ❤

Anonymkode: 2ff87...d01

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har ingen.  Hele min familie er borte, Mor, Far og mine 2 søsken.  Min kone døde. Og vi har ingen barn.  

Anonymkode: 471e9...345

Det var trist å høre ❤

Anonymkode: 2ff87...d01

[Anonymburker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Du har da ofte noe fornuftig å komme med ❤

Anonymkode: 2ff87...d01

Takk❤️ Men når jeg ikke har venner må jeg gjøre noe galt.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Naboer er mange steder i Norge ikke interressert i å bli kjent. Ikke alle har barn, og har da ingen foreldre å bli kjent med. Mange blir ikke bedt med på ting. Folk flest har nok med seg og sitt, og når man da har lite nettverk er det vanskelig for mange. Ikke alle har ei venninne som tar med seg en til venninne på besøk, slik du har. Og ikke alle er kronisk stk og sier nei til invitasjoner hvis de får.

Anonymkode: 38c33...2ec

Selvfølgelig mener jeg ikke akkurat de settingene jeg snakket om, men at man er åpen for de menneskene man treffer i ulike settinger, om det er på butikken eller en cafe eller hva det er, eller digitalt - jeg har noen vennskap der vi kun snakkes på meldinger og aldri har møttes fordi vi begge har den samme sykdommen og den andre ikke kommer seg ut av huset, mens jeg gjør det. Det er så mange innlegg her inne med folk som ikke engang liker at de har ubesvart anrop fra en venn de hadde på barneskolen, og de nekter å kontakte personen for å høre hva det gjaldt, men istedet skriver de innlegg her inne om det… Jeg ringer opp igjen og møter personen. Ikke alle møter med mennesker resulterer i vennskap, men jeg er i alle fall åpen for det. Av 100 forsøk dukker det opp kanskje 1 venn, men det er til gjengjeld en god venn. 

Du skriver ikke alle har venner som tar med venner på besøk til en. Nei, men jeg vet hvor tilfeldig dette var og hvor lett det hadde vært for meg å sagt nei. Jeg kjente ikke så godt hun som spurte, dessuten skulle hun flytte til en annen del av landet. Vi hadde såvidt møttes og hun sa hun skulle flytte og jeg sa «jeg kan hjelpe deg å style leiligheten for salg». Jeg kjente henne altså ikke. Så skulle hun levere noen ting hun lånte for å style, tok med sin bestevenn og spurte «får vi komme inn?» jeg tenkte «å Nei, det orker jeg ikke…» men sa «kom inn!». Det ble starten på et fantastisk vennskap som jeg ikke hadde fått om jeg ikke tilbød meg å hjelpe, eller sa «kom inn». Det er hele innstillingen jeg mener, ikke akkurat disse settingene jeg har opplevd. 
 

Vårt nyeste vennepar er noen foreldre i klassen. Vi har hatt barn i skolen i 8 år og det er først nå ett av foreldrepara ble et vennepar. Men vi er åpen og hyggelige mot alle foreldrene uansett (tross vi er introverte og tar aldri initiativ, men tar de initiativ sier vi ja.. selvom vi har lyst å si nei..) 

Anonymkode: 72a7e...83f

[AnonymBruker]

Jeg har svært få rundt meg. Ungene har flyttet ut, bor alene, og livet utenom barna dreier seg mye om jobbing og sykdom. Har ikke kapasitet til stort mer grunnet helsen, og det sosiale "røyk" for lenge siden. Tiden jeg ikke er på jobb går i hovedsak til å hente meg inn og behandlinger.

Sånn er livet blitt, men det er helt greit, og bedre enn tidligere, hvor jeg etter hvert var ufør og gikk hjemme, og var faktisk mer isolert enn nå.

Anonymkode: 7ca59...4f7

[AnonymBruker]

Jeg svarer også selv om jeg er en av de med stor omgangskrets. Vi bor på et lite sted og har masse venner fra oppvekst, men også flere nye som har kommet på etter vi fikk barn. Det er masse gøy både med og uten barn. Jeg er sosial og har alltid tatt masse initiativ, jeg tror det har gitt meg mange fine venner. Ikke sikkert alle vennskap hadde blitt noe om ikke jeg var på fra start.. men det vet jeg ikke. 
 

men en ting jeg registeret med enkelte er at de aldri inviterer tilbake, tar ikke initiativ til noe osv. selv om disse personene gir uttrykk for at de blir veldig glade motsatt og vil ses.. hvis dette er nye folk for meg, blir det ikke noe mer fra min side. Man må vise interesse begge veier.. 

Anonymkode: 6e8da...21c

[AnonymBruker]

Jeg har to "bestevenner". Vi har kjent hverandre i mange år. Ellers har jeg 2 andre venner jeg møter innimellom. 

Jeg har jo venner, og vi har det veldig fint sammen. Men kjenner litt på det innimellom at det er for få. Fks nå i sommer, kunne jeg tenkt meg på en festival. Hun ene venninna mi vil også det men hun skal flytte da, så hun kan ikke. Jeg har ingen andre å ev dra med, for de andre vennene mine er ikke interessert i sånn musikk. Og jeg gidder ikke dra alene. 

Det er en forening en halvtime å kjøre unna der jeg bor, som jeg kunne tenke meg å bli med på. Men jeg har ikke lappen. Med kollektivtrafikk tar det over en time én vei. Det er skikkelig surt. Der jeg bor er det ikke noe særlig tilbud som interesserer meg. Jeg sliter også litt med det sosiale. Tror jeg er litt sær. Ikke har jeg barn heller, men vi håper på det snart. Da er det vel noen sånne grupper man kan være med på.

Anonymkode: 8b2dd...f9a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.7.2022 den 0.16):

Har mann og barn, men ingen omgangsvenner. Har ingen å ringe til hvis jeg har lyst å se en jentefilm (som mannen ikke vil se) på kino, da går jeg alene. Har ingen å ringe til for å skravle litt. Ingen som inviterer meg på cafe eller et glass rødvin. Ingen som tenker på meg som venninen sin.

Og det er det vondeste. Folk som er mine bekjente, som jeg tenker på som hyggelige å prate med og vi har noe til felles, og kanskje et gryende vennskap, og så gir de meg bare et kort nikk når jeg treffer dem tilfeldig.

Anonymkode: 4ca81...28e

Som jeg skulle skrevet det selv ❤️ Akkurat slik har jeg det også... Prøver stadig å få til noe mer enn bekjente, men jeg er tydeligvis en person som ikke er så lett å like. Nå er jeg i midten av 40 årene, og har ikke en eneste venninne. Vi har vennepar vi kan være sammen med fra tid til annen, men det blir bare når det er bedt inn til spesielle anledninger. Jeg har ingen jeg kan ringe til, ingen som inviterer meg eller som tenker på meg som venninnen sin. Damene i de få venneparene vi kjenner, har mer enn nok andre venner og jeg er ikke i tankene deres noen gang.

Føler meg utrolig ensom... Merker det på jobben også, jobber i et stort konsern, men akkurat i "gangen" jeg jobber er vi 4 damer. De 3 andre går til kaffemaskinen og tar en kaffekopp og skravler sammen, uten å si noe til meg. De går også i kantina i lunsjen, uten å si noe til meg. Plutselig er de bare borte rundt lunsjtider, og jeg må spise maten min alene, igjen.

Anonymkode: 28a82...02c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Selvfølgelig mener jeg ikke akkurat de settingene jeg snakket om, men at man er åpen for de menneskene man treffer i ulike settinger, om det er på butikken eller en cafe eller hva det er, eller digitalt - jeg har noen vennskap der vi kun snakkes på meldinger og aldri har møttes fordi vi begge har den samme sykdommen og den andre ikke kommer seg ut av huset, mens jeg gjør det. Det er så mange innlegg her inne med folk som ikke engang liker at de har ubesvart anrop fra en venn de hadde på barneskolen, og de nekter å kontakte personen for å høre hva det gjaldt, men istedet skriver de innlegg her inne om det… Jeg ringer opp igjen og møter personen. Ikke alle møter med mennesker resulterer i vennskap, men jeg er i alle fall åpen for det. Av 100 forsøk dukker det opp kanskje 1 venn, men det er til gjengjeld en god venn. 

Du skriver ikke alle har venner som tar med venner på besøk til en. Nei, men jeg vet hvor tilfeldig dette var og hvor lett det hadde vært for meg å sagt nei. Jeg kjente ikke så godt hun som spurte, dessuten skulle hun flytte til en annen del av landet. Vi hadde såvidt møttes og hun sa hun skulle flytte og jeg sa «jeg kan hjelpe deg å style leiligheten for salg». Jeg kjente henne altså ikke. Så skulle hun levere noen ting hun lånte for å style, tok med sin bestevenn og spurte «får vi komme inn?» jeg tenkte «å Nei, det orker jeg ikke…» men sa «kom inn!». Det ble starten på et fantastisk vennskap som jeg ikke hadde fått om jeg ikke tilbød meg å hjelpe, eller sa «kom inn». Det er hele innstillingen jeg mener, ikke akkurat disse settingene jeg har opplevd. 
 

Vårt nyeste vennepar er noen foreldre i klassen. Vi har hatt barn i skolen i 8 år og det er først nå ett av foreldrepara ble et vennepar. Men vi er åpen og hyggelige mot alle foreldrene uansett (tross vi er introverte og tar aldri initiativ, men tar de initiativ sier vi ja.. selvom vi har lyst å si nei..) 

Anonymkode: 72a7e...83f

Sånn kunne jeg aldri holdt på, jeg har ikke energi til det rett og slett. Helsa er dårlig og jeg har ikke overskudd.

Jeg må gå en tur alene hver dag for min mentale helses skyld og da er energien brukt opp.

Det er dumt at du dømmer andre med utgangspunkt i deg selv. Vi er alle ulike. Du sier at du har lyst til å si nei men sier ja, for min del handler det ikke om lyst men om kapasitet. Jeg har ikke et valg slik du åpenbart har. Sier jeg ja til ting jeg vet jeg ikke orker så blir jeg sengeliggende i en uke og det får man hvertfall ikke venner av.

Så kom deg ned fra den høye hesten din.

Anonymkode: 41119...d72

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Jeg svarer også selv om jeg er en av de med stor omgangskrets. Vi bor på et lite sted og har masse venner fra oppvekst, men også flere nye som har kommet på etter vi fikk barn. Det er masse gøy både med og uten barn. Jeg er sosial og har alltid tatt masse initiativ, jeg tror det har gitt meg mange fine venner. Ikke sikkert alle vennskap hadde blitt noe om ikke jeg var på fra start.. men det vet jeg ikke. 
 

men en ting jeg registeret med enkelte er at de aldri inviterer tilbake, tar ikke initiativ til noe osv. selv om disse personene gir uttrykk for at de blir veldig glade motsatt og vil ses.. hvis dette er nye folk for meg, blir det ikke noe mer fra min side. Man må vise interesse begge veier.. 

Anonymkode: 6e8da...21c

Vi tar lite initativ, men har mange gode venner fordet. Grunnen til lite initiativ er en kombinasjon at både jeg og mannen er introverte og har masse behov for egentid, er ofte litt slitne etter jobb og barna spør sjelden om å ha besøk/dra til andre. De har stor glede i hverandre og leker veldig harmonisk sammen. Ber vi vennepar med barn blir det ofte krangling, veldig høylytt osv, og vi vegrer oss rett og slett litt for å bryte opp idyllen hjemme når vi ikke har det behovet for å være sosiale. Men hvis andre ber oss eller spør om å komme sier vi alltid ja..  Sist vi hadde besøk kranglet barna til vennene våre så ekstremt, de hylte og skreik og kløp hverandre så fort voksne snudde ryggen. Jeg dro i gang en lek og mine barn synes det var stas, mens de to andre begynte å slåss (!) 🙈  Foreldrene er nok så vant med det at de ikke alltid griper inn i tide heller. Mine barn er ikke sånn, og vi vegrer oss derfor for å gjøre ting med andre familier. Vi har tatt noe initiativ altså, men vegrer oss som sagt. Nå har vi funnet en familie som har barn veldig lik våre, da tar vi masse initiativ ovenfor de! 🥰 var akkurat på ferie sammen og kommer til å ha masse med de å gjøre! 👌🏼
 

Ang venninner møtes vi som regel kun oss damene uten barn. Det tar jeg av og til initativ til hvis det er et halvt år siden sist… men jeg har ikke det samme sosiale behovet som venninnene mine som helst vil møtes hver uke og gjerne flere ganger i uken også … så jeg rekker sjelden å ta initativ 😅 Jeg er veldig glad likevel for at folk fortsetter å ta initiativ, selvom det bare er å møtes på cafe for en kopp kaffe. Jeg er ekstremt god venn (det er meg de ringer når de trenger å gråte på tlf..) - jeg har bare ikke det samme behovet for å møtes hele tiden. 

Anonymkode: 72a7e...83f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Sånn kunne jeg aldri holdt på, jeg har ikke energi til det rett og slett. Helsa er dårlig og jeg har ikke overskudd.

Jeg må gå en tur alene hver dag for min mentale helses skyld og da er energien brukt opp.

Det er dumt at du dømmer andre med utgangspunkt i deg selv. Vi er alle ulike. Du sier at du har lyst til å si nei men sier ja, for min del handler det ikke om lyst men om kapasitet. Jeg har ikke et valg slik du åpenbart har. Sier jeg ja til ting jeg vet jeg ikke orker så blir jeg sengeliggende i en uke og det får man hvertfall ikke venner av.

Så kom deg ned fra den høye hesten din.

Anonymkode: 41119...d72

Oioi, beklager at du tolket det sånn, ikke sånn ment overhodet. Jeg er kronisk syk med ME og har lite energi, så det er ikke sånn ment. Jeg har ofte sagt ja, selvom jeg har blitt sengeliggende etterpå, og som sagt: av 100 forsøk blir det 1 venn. Jeg møter kanskje mennesker annenhver måned, så det er selvsagt ikke så stress at som det hørtes ut. Dette er over maaaange år  😅 Jeg har nå 6 nære venninner, men det er som sagt over mange år. 👌🏼💕

Anonymkode: 72a7e...83f