Hva hadde du gjort dersom barnet ditt døde?

[AnonymBruker]

Om jeg hadde hatt ett barn hadde jeg nok ikke orket mer. Derfor hadde jeg aldri kun fått ett barn, om jeg kunne velge. Kjente to stk som mistet sitt eneste barn, begge tok livet sitt innen 5 år etter dødsfallet. 
 

Nå har jeg heldigvis tre barn. Hadde blitt fullstendig knust og aldri meg selv igjen(tror jeg), men jeg hadde fortsatt å leve for barna. 

Anonymkode: a4657...11c

[EmilieH]

Vi mistet jenta vår i juli, bare ti timer fikk vi. Jeg trodde ikke jeg skulle komme gjennom dagene etter det som skjedde men jeg er her fremdeles selvom mange dager er en kamp. Jeg kommer til å bruke tid på dette men en dag blir det lettere. Jeg har heldigvis verdens beste samboer, venneflokk og familie. Uten dem hadde det ikke gått! 

[AnonymBruker]

Det hadde vært helt forferdelig!

Jeg har to barn, hadde det ene gått bort, måtte jeg bare tatt meg sammen for det andre barnet.

Hadde begge barna gått bort hadde jeg mistet livsgnisten og livsgleden, vet ikke hvordan livet da ville blitt. 

 

Anonymkode: a4ef1...93c

[LillaGorilla<3]

Det er en av de tingene jeg ikke klarer å tenke på. Jeg er vanligvis ganske pragmatisk angående døden, og har sett for meg hva jeg ser for meg jeg kunne gjort både ved mannens, mine foreldres og egen død. Men når det gjelder barna mine er det helt uaktuelt, tanken er for vond.  Så jeg vet rett og slett ikke- ingen gjør vel det før de står der? Og jeg håper jeg slipper.
Min eldste var utsatt for en alvorlig ulykke for noen år siden, der det var nære på. Jeg må fremdeles skyve vekk det som skjedde og det som kunne ha skjedd. Tanken er rett og slett uutholdelig.

Jeg håper med alt jeg har at jeg aldri noengang trenger å forholde meg til det.

[AnonymBruker]

Det er ingen som takler å miste et barn. En vet ikke hvordan en reagerer før man står i det. 
Min bror mistet barnet sitt for noen uker siden brått og uventet. 
Alt starter med et voldsomt sjokk, vantro og skrik. 
man må ha beroligende for å klare å sove. Man mister matlysten. Man har det så fysisk og psykisk vondt at man må ha beroligende på full dose gjennom døgnet for å dempe de intense følelsene en kjenner på. 
men føler at livet aldri blir bra igjen og man får en lammende angst. 
etter begravelsen er man utslitt. 
man tvinger tankene over på noe annet innimellom for å få puste, så kommer tankene som en vind og blåser deg overende. 
man må ofte ha krisehjelp og samtaler over lang tid. 
mye støtte fra familie og venner. 
Man dør ikke, men det vil gjøre vondt lenge. 
som tante er jeg knust og har det på den måten som beskrevet over. Men min bror og svigerinne har det enda tøffere.. 

 

Anonymkode: caea1...452

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 12.9.2022 den 21.53):

Om jeg hadde hatt ett barn hadde jeg nok ikke orket mer. Derfor hadde jeg aldri kun fått ett barn, om jeg kunne velge. Kjente to stk som mistet sitt eneste barn, begge tok livet sitt innen 5 år etter dødsfallet. 
 

Nå har jeg heldigvis tre barn. Hadde blitt fullstendig knust og aldri meg selv igjen(tror jeg), men jeg hadde fortsatt å leve for barna. 

Anonymkode: a4657...11c

Det verste som kan skje i livet er å miste sitt eget barn. Ingenting er verre enn det. 
 

Anonymkode: caea1...452

[Maskinfører]

Aner ikke men Min andre onkel mistet sin  sønn på 40 for noen måneder siden tror han og tante sliter fælt 

[AnonymBruker]

Maskinfører skrev (3 minutter siden):

Aner ikke men Min andre onkel mistet sin  sønn på 40 for noen måneder siden tror han og tante sliter fælt 

Klart de sliter. Er et helvete å komme seg gjennom. Tenk alle minnene de har hatt med han i 40 år. 
men skal ikke overleve sine barn 

Anonymkode: caea1...452

[Maskinfører]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Klart de sliter. Er et helvete å komme seg gjennom. Tenk alle minnene de har hatt med han i 40 år. 
men skal ikke overleve sine barn 

Anonymkode: caea1...452

Ja det er ett helvette nei foreldrene skal ikke måtte overleve barna sine han jeg kjøper jaktkort av mistet dattra si i 2020 hun ble 18 år gammel (Leukemi) tror jeg det var ikke sikker men minnegave var ved barneavdeling mener jeg og huske 

[AnonymBruker]

Maskinfører skrev (50 minutter siden):

Ja det er ett helvette nei foreldrene skal ikke måtte overleve barna sine han jeg kjøper jaktkort av mistet dattra si i 2020 hun ble 18 år gammel (Leukemi) tror jeg det var ikke sikker men minnegave var ved barneavdeling mener jeg og huske 

Det er brutalt å miste sine egne barn. 
Eller barn du har i nær familie. Det gjør så vondt at du føler du holder på å bli gal. Uutholdelig 

Anonymkode: caea1...452

[AnonymBruker]

Jeg mistet barnet mitt, han døde rett etter fødselen. Jeg lever videre for det andre barnet mitt. Sorgen var uendelig, og den er der fremdeles, men ikke i like stor grad.

En bekjent mistet to av barna sine. Hun mistet først en. Så fikk de et nytt barn. Noen år senere døde det barnet også plutselig. Begge helt friske. Hun kommer aldri til å komme seg og bli seg selv igjen. Men hun må leve videre for det ene barnet hun har igjen. Men sorgen slipper aldri taket. Man blir helt ødelagt og full i frykt. 
i likhet med henne har jeg også kun et barn igjen. Man går rundt konstant livredd for å miste barnet man har igjen. 

Anonymkode: da98c...601

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg mistet barnet mitt, han døde rett etter fødselen. Jeg lever videre for det andre barnet mitt. Sorgen var uendelig, og den er der fremdeles, men ikke i like stor grad.

En bekjent mistet to av barna sine. Hun mistet først en. Så fikk de et nytt barn. Noen år senere døde det barnet også plutselig. Begge helt friske. Hun kommer aldri til å komme seg og bli seg selv igjen. Men hun må leve videre for det ene barnet hun har igjen. Men sorgen slipper aldri taket. Man blir helt ødelagt og full i frykt. 
i likhet med henne har jeg også kun et barn igjen. Man går rundt konstant livredd for å miste barnet man har igjen. 

Anonymkode: da98c...601

Skjønner dere godt 💔 å miste sitt eget barn er det vondeste et menneske kan oppleve i livet. Klart man blir redd for å oppleve noe så jævlig en gang til. 
 

Anonymkode: caea1...452

[AnonymBruker]

Jeg forstår ikke hvordan noen klarer å leve videre når de har mistet et helt friskt barn, men ikke har flere barn igjen? Da hadde det vært kort prosess her

 

men, de som har multihandikappede barn skjønner jeg litt bedre, de har levd med en ventesorg i flere år kanskje, og mistet mye av barnet sitt fordi det har så få funksjoner allerede..

 

Konsolerer til alle dere som har mistet hjerte

Anonymkode: a1e22...752

[AnonymBruker]

Gjort mitt ytterste for at det andre barnet mitt skulle kommet gjennom det så bra som mulig og hatt en så god oppvekst som mulig. 

Anonymkode: 61f58...293

[Kålrota]

Jeg valgte å forsøke å leve godt videre, om ikke annet for at de to søstrene ikke skulle få enda større traumer i livet sitt. Det er ikke lett. 
Det er også (heldigvis!) umulig å sette seg inn i hvordan en vil reagere med en så omfattende sorg. 
(jeg er forresten nysgjerrig på hvorfor det skal skilles mellom de som mister spedbarn og oss som har mistet eldre barn). 

[tussi84]

Har to barn. Tanken på å kunne miste dem er helt forferdelig. Hadde jeg mistet det ene barnet så hadde jeg på et vis klart å karre meg videre, fordi det andre barnet trenger meg. Hadde jeg mistet begge to, så vet jeg ikke om jeg hadde orket å leve mer. Barna mine er meningen med livet for meg, og får hverdagen min til å lyse opp på en helt spesiell måte. 

[AnonymBruker]

Kålrota skrev (På 14.11.2024 den 15.21):

Jeg valgte å forsøke å leve godt videre, om ikke annet for at de to søstrene ikke skulle få enda større traumer i livet sitt. Det er ikke lett. 
Det er også (heldigvis!) umulig å sette seg inn i hvordan en vil reagere med en så omfattende sorg. 
(jeg er forresten nysgjerrig på hvorfor det skal skilles mellom de som mister spedbarn og oss som har mistet eldre barn). 

Jeg har mistet både spedbarn (døde under fødsel) og en tenåring, og begge deler er ufattelig. Men å miste et barn som du har hatt i livet i mange år, er jo livsendrende på en annen måte. Man har jo langt flere minner som kan trigge. Og for min del er savnet annerledes. Barnet som døde under fødsel kjente jeg egentlig ikke, mens tenåringen kjente jeg inn og ut.

Men det er viktig å huske at alle sørger forskjellig.

AnonymBruker skrev (På 14.11.2024 den 15.10):

Jeg forstår ikke hvordan noen klarer å leve videre når de har mistet et helt friskt barn, men ikke har flere barn igjen? Da hadde det vært kort prosess her

 

men, de som har multihandikappede barn skjønner jeg litt bedre, de har levd med en ventesorg i flere år kanskje, og mistet mye av barnet sitt fordi det har så få funksjoner allerede..

 

Konsolerer til alle dere som har mistet hjerte

Anonymkode: a1e22...752

Skjønner godt at du tenker sånn. Hadde mitt siste barn dødd, så hadde jeg blitt med. Jeg beundrer de som klarer å leve videre uten noen barn

Anonymkode: cc5cc...3de

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 15.6.2022 den 21.28):

Mener ikke spedbarn eller barn som dør i magen osv….men et barn man har i flere år

Anonymkode: 2e980...53a

Da må man ta situasjonen der og da, man kan verken planlegge eller legge til rette for at noe slik kan skje. 
Særlig ikke når barnet har en sykdom det potensielt kan dø av. 
Forhåpentligvis har ts nå funnet forsonende svar, flere år etter at tråden ble opprettet? 

Anonymkode: 9147b...cc7

[AnonymBruker]

Livet fortsetter uansett. Så velger man om man blir med eller ikke. Hvordan jeg hadde taklet det vet jeg ikke. Man klarer ikke å se det for seg. Men jeg vet at man får en urkraft som man ikke viste man hadde. Jeg har sett det mange ganger. Så jeg håper jeg klarer å velge å bli med videre i livet. 

Anonymkode: 0d91d...aaf