Hva hadde du gjort dersom barnet ditt døde?

[Bacteria]

Dere som sier at dere ikke hadde overlevd, tatt selvmord osv vær forsiktig med å si dette i påhør av folk som har mistet barnet sitt. 
For det første vet man ikke åssen man reagerer. Viljen til å leve og fortsette er sterk hos mennesker, heldigvis. 
For det andre, slike utsagn kan legg sten til byrden. For det kan implisere at du ikke sørger nok om du greier å leve videre på et vis. 

[AnonymBruker]

Bacteria skrev (9 minutter siden):

Dere som sier at dere ikke hadde overlevd, tatt selvmord osv vær forsiktig med å si dette i påhør av folk som har mistet barnet sitt. 
For det første vet man ikke åssen man reagerer. Viljen til å leve og fortsette er sterk hos mennesker, heldigvis. 
For det andre, slike utsagn kan legg sten til byrden. For det kan implisere at du ikke sørger nok om du greier å leve videre på et vis. 

Dette er helt riktig. Jeg husker en venninne sa det til meg da jeg mistet barnet mitt, og min første tanke var at hun antydet at hun elsket barna sine mer enn meg. Jeg gikk i forsvar og forklarte henne at døden ikke var et alternativ fordi jeg har et barn til. Det er faktisk den eneste gangen jeg reagerte sterkt på noe noen sa. Og tro meg, det har vært nok av salattråkking etter at jeg mistet barnet mitt, men jeg klarer å se at folk mener det godt. Men denne ene kommentaren traff meg.

For meg er det annerledes med et anonymt forum, for jeg føler ikke denne konkurransen om hvem som elsker barnet sitt mest. Jeg tenker heller at folk forstår smerten.

Anonymkode: e6c94...ae2

[AnonymBruker]

Hadde nok prøvd å leve livet så godt jeg kunne for de barna som er igjen. Hadde jeg kun hatt et barn er jeg ikke sikker på at det hadde gått så bra. 

Kjente en mor som mistet sin eneste datter(tenåring). Hun tok selv livet sitt etter 5 år. Klarte aldri bli lykkelig igjen.

Anonymkode: a4657...11c

[AnonymBruker]

Bacteria skrev (2 timer siden):

Dere som sier at dere ikke hadde overlevd, tatt selvmord osv vær forsiktig med å si dette i påhør av folk som har mistet barnet sitt. 
For det første vet man ikke åssen man reagerer. Viljen til å leve og fortsette er sterk hos mennesker, heldigvis. 
For det andre, slike utsagn kan legg sten til byrden. For det kan implisere at du ikke sørger nok om du greier å leve videre på et vis. 

Forståelig. Jeg kunne nok fint skrevet dette på et forum, men det er dels fordi jeg ikke har flere barn, og dels fordi jeg har vært av og på deprimert og med selvmordstanker hele livet omtrent. Tipper det hadde bikket over dersom barnet mitt hadde dødd, egentlig ganske sikker på det, men det betyr på ingen måte at jeg elsker henne mer enn andre elsker sitt barn. Bare at jeg er litt skjør psykisk, og takler stress og sorg dårligere enn snittet.

Anonymkode: 05a9a...189

[AnonymBruker]

Flyttet ti et sted jeg ikke kjente alle

Anonymkode: 0297c...b89

[AnonymBruker]

Jeg hadde blitt helt knust. Det hadde nok tatt mange år å komme tilbake til en noenlunde normal hverdag, men jeg måtte også bare ha fortsatt livet av hensyn til mine andre barn. Vet ikke om jeg hadde klart å leve videre hvis jeg kun hadde et barn. 

Anonymkode: 52b15...456

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt. Jeg klarer ikke forestille meg det. 

Anonymkode: 69ad8...d6b

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg hadde blitt veldig religiøs og fått et nytt barn og tenkt at dette er barnet som er gjenfødt, ett eller annet sånt! Hadde nok taklet det på et vis, kjempet meg gjennom dag for dag.

Nei, det er umulig å si. Kjenner det rakner helt for meg når jeg leser i nyhetene at barn dør i ulykker osv. Det er utenkelig. Det er den største krisen som kan skje. Kanskje man får illebefinnende og dør selv. Ihvertfall en uutholdelig angst!

Anonymkode: a11ac...ae5

[AnonymBruker]

Det kommer helt an på dødsårsaken. Hadde det vært en sykdom som ble verre over tid og som hadde gått fredelig for seg, hadde man fått tid til å akseptere det - og også tilbringe kvalitetsfull tid sammen med barnet først. Hadde det vært en ulykke derimot, hadde det vært ekstremt mye verre - en maksimal krise hvor barnet blir revet vekk fra en uten forvarsel. Det er mye vanskeligere å leve videre med det.

Anonymkode: a11ac...ae5

[AnonymBruker]

Jeg hadde sannsynligvis funnet en kraft i meg som jeg ikke visste at jeg hadde, slik at jeg kunne kommet meg gjennom resten av livet.

Kjenner jeg meg selv rett så hadde jeg ikke tatt livet av meg - det blir for dumt.

Anonymkode: a11ac...ae5

[AnonymBruker]

Da hadde jeg nok ikke klart å leve videre. Huff, dette var vondt å tenke på, kjenner jeg. 

Min søster mistet barnet sitt for 6 år siden. Hun har det helt jævlig fortsatt. Går til psykolog hver uke, men det hjelper ikke. Hun har mareritt, panikkanfall, traumer og ja, er i ekstrem sorg fortsatt. Hun har mistet seg selv helt. Er sint på alle rundt seg og klarer ikke å ta i mot hjelp. Lever et anarki-liv hvor hun bryter loven, drikker hver dag og skyver alle fra seg. Mannen hennes har gått fra henne og funnet seg en ny kjæreste. Noe jeg forstår veldig godt, selv om det gjør ting enda vanskeligere for henne.

Det er ufattelig vondt å være vitne til. 

Anonymkode: 68b9f...28d

[AnonymBruker]

Vet ikke. Hva skulle jeg gjort? 
Jeg hadde mest sannsynlig knekt sammen i tusen biter. 

Anonymkode: caea1...452

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.7.2022 den 19.41):

Da hadde jeg nok ikke klart å leve videre. Huff, dette var vondt å tenke på, kjenner jeg. 

Min søster mistet barnet sitt for 6 år siden. Hun har det helt jævlig fortsatt. Går til psykolog hver uke, men det hjelper ikke. Hun har mareritt, panikkanfall, traumer og ja, er i ekstrem sorg fortsatt. Hun har mistet seg selv helt. Er sint på alle rundt seg og klarer ikke å ta i mot hjelp. Lever et anarki-liv hvor hun bryter loven, drikker hver dag og skyver alle fra seg. Mannen hennes har gått fra henne og funnet seg en ny kjæreste. Noe jeg forstår veldig godt, selv om det gjør ting enda vanskeligere for henne.

Det er ufattelig vondt å være vitne til. 

Anonymkode: 68b9f...28d

Stakkars. Ingen kan forstå en slik sorg 

Anonymkode: caea1...452

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 15.6.2022 den 21.28):

Mener ikke spedbarn eller barn som dør i magen osv….men et barn man har i flere år

Anonymkode: 2e980...53a

hadde nok neppe orket og leve selv . hadde vert knust resten av livet

Anonymkode: ec4a0...3b8

[AnonymBruker]

En firebarnsmor jeg kjenner mistet barnet sitt som tenåring. 

Hun sa at hun ble en helt annen person når hun fikk hvert av barna, hun ble jo mor til dette barnet. Og at hun ble like endret når hun måtte begrave sitt første barn som da hun tok sitt første barn i armene. Hun ble aldri den samme, det endret henne totalt. 

Men hun står i stormen. Det er fortsatt en storm, etter femten år. 

Jeg kjenner en blanding av medlidenhet og beundring når jeg snakker med henne om dette. Hennes barn er heldige som har henne. 

Anonymkode: 36733...3f5

[AnonymBruker]

Jeg hadde nok blitt med. En av hovedgrunnene til at jeg bare har ett barn.

Anonymkode: d2ac9...053

[Pilga]

det tror jeg ærlig talt man ikke veit før man er oppe i det.. Håper virkelig jeg aldri opplever noe slikt!

[AnonymBruker]

Jeg hadde tatt livet mitt. Jeg er alvorlig kronisk syk, og har bare et barn. Og jeg har tenkt mange ganger at hvis det ikke var for ham så hadde jeg tatt livet mitt pga sykdommen. Så uten barnet mitt hadde det ikke vært mer å leve for. 😭

Anonymkode: baa8e...924

[tussi84]

Jeg orker egentlig ikke å tenke tanken på det engang. Barnet mitt gir meg så mye glede i livet, og jeg trodde ikke det var mulig å ha så stor kjærlighet for noen. Den kjærligheten jeg føler for barnet mitt er så dyp at jeg av og til blir rørt. Uten han ville jeg vært fortapt, og jeg vet ikke hvordan jeg skulle klart å komme meg videre. Måtte vel levd videre på et vis, fordi mannen og jeg hadde trengt hverandre. 

[AnonymBruker]

Jeg har ett barn, og jeg har sett for meg ett av to scenarioer...

Enten benytter jeg sjansen til å slutte å leve selv også. Føler jeg stort sett holder meg i live pga barnet (ikke at jeg har noen diagnoser eller noe, er i full jobb og absolutt 100% fungerende, ses nok på som ressurssterk og sosial og alt sånt, men jeg har egentlig ikke noe behov for å leve, fordi jeg føler at jeg lever for alle andre og vet ikke helt hvem jeg selv er. Det er med det ikke sagt at jeg har noe stort ønske om å dø, bare kanskje slippe å leve, hvis det går an å forstå forskjellen.

Alternativ to er å flytte vekk fra her vi bor nå og starte et helt nytt liv et helt annet sted. Jeg vet hvor det skal være også, et sted jeg har tilknytning til. Der lever man livet på en annen måte enn man gjør her vi bor nå (helt annen landsdel), og jeg har alltid hatt lyst til å bo der, men finner ikke styrke til å rive opp mann og barn med rota.

Forhåpentligvis hadde jeg gått for alternativ to, ihvertfall hvis det hadde skjedd etter at mine foreldre var døde.

Anonymkode: 6b8df...3e5