Angst hos barn

[AnonymBruker]

Noen som har barn med angst? Hvordan begynte det og hva gjør dere for å hjelpe? Har hørt om utviklingsangst, noen som har vært bort i det? 

Anonymkode: 71870...279

[AnonymBruker]

Min jente hadde det en stund. Det skjedde ganske plutselig etter i forbindelse med at hun var forkjøla. Kanskje fordi hun måtte ta en covidtest eller noe helt annet. Vi fant aldri ut av det. 

Vi måtte ta mange steg tilbake og senket i en lengre periode forventninger til mye. Feks slet hun med å få sove og ble redd for å ikke få sove i det hele tatt. Hun fikk være oppe til hun ble skikkelig trett og sovnet raskere. Bare for å bryte den onde sirkelen.

Hun ble også redd for å gå på skolen så vi sto opp tidlig for å få god tid om morran og ikke stresse. Fulgte henne til skolen og læreren møtte henne og fortalte hva de skulle gjøre den dagen. Det ga henne trygghet.

Ellers var hun generelt bare redd for mye og det virker som hun hadde en slags uvirkelighetsfølelse hengende over seg. Ble usikker på alt og stolte liksom ikke på noe. Spurte hvordan vi kunne vite at det faktisk var lørdag feks. Vi tok oss god tid til å snakke med henne og høre på det hun sa og lurte på. Hun fikk også noen tvangstanker og handlinger og dette prøvde vi å være aksepterende ovenfor samtidig som vi prøvde å spøke litt om det nå vi merket at det var OK. 

Gradvis ble hun bedre og tryggere på seg selv og angsten slapp taket. Nå er ho ei skikkelig tøff jente som stadig tør ta mer plass og som stoler på seg selv.

Dette var vel en slags utviklingsangst som ble utløst av covid og forsterket av hele situasjonen rundt det.

Anonymkode: 72bbd...542

[MammaMums]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Min jente hadde det en stund. Det skjedde ganske plutselig etter i forbindelse med at hun var forkjøla. Kanskje fordi hun måtte ta en covidtest eller noe helt annet. Vi fant aldri ut av det. 

Vi måtte ta mange steg tilbake og senket i en lengre periode forventninger til mye. Feks slet hun med å få sove og ble redd for å ikke få sove i det hele tatt. Hun fikk være oppe til hun ble skikkelig trett og sovnet raskere. Bare for å bryte den onde sirkelen.

Hun ble også redd for å gå på skolen så vi sto opp tidlig for å få god tid om morran og ikke stresse. Fulgte henne til skolen og læreren møtte henne og fortalte hva de skulle gjøre den dagen. Det ga henne trygghet.

Ellers var hun generelt bare redd for mye og det virker som hun hadde en slags uvirkelighetsfølelse hengende over seg. Ble usikker på alt og stolte liksom ikke på noe. Spurte hvordan vi kunne vite at det faktisk var lørdag feks. Vi tok oss god tid til å snakke med henne og høre på det hun sa og lurte på. Hun fikk også noen tvangstanker og handlinger og dette prøvde vi å være aksepterende ovenfor samtidig som vi prøvde å spøke litt om det nå vi merket at det var OK. 

Gradvis ble hun bedre og tryggere på seg selv og angsten slapp taket. Nå er ho ei skikkelig tøff jente som stadig tør ta mer plass og som stoler på seg selv.

Dette var vel en slags utviklingsangst som ble utløst av covid og forsterket av hele situasjonen rundt det.

Anonymkode: 72bbd...542

Her har vi også ei på 9 år til sommeren, som fikk utløst angst under/pga covid.. Hun har gjennomgått 3 av infeksjonene, fikk en voldsom etterreaksjon av Alfa- viruset. Huden under føttene klødde konstant hele døgnet- og vi måtte ta på henne hansker for at hun ikke skulle klø seg til blods,stakkars. Dette ga seg etter ca 2mnd med et helvette for alle.. Norge var i lock-down, så heldigvis måtte hun ikke ha på sokker, sko eller klær.. 
 

Vet ikke om det er nevrologisk betinget eller ikke, men hun har fått angst i ettertid. Den er -som du beskriver- i faser og blir trigget av ulike «farer» -nå er det maur..

Forløpet er veldig likt som du beskriver, og vi gjør så godt vi kan å trygge henne, å utfordre tankene hennes gjennom prat om virkelighet kontra tanker, og eksponering da det jo er og blir nødvendig for å få hverdagen til å gå.

Vi står i det fortsatt, men ser at det går i perioder.. Noen perioder er 100% fungering, og andre perioder er det angst tilstede som vi må hjelpe henne å tåle🥺

 

[AnonymBruker]

Takk for svar dere. Ts her. Vår jente er snart 6 år. Hun har hatt en episode for 3 år siden hvor hun var bilsyk på vei til hytten en gang, hun spydde over hele meg og gulvet på hytten da vi kom frem. Hun forstod ikke helt hvorfor hun ble så dårlig, ikke lett å forklare en 3 åring at hun ikke er syk, men bilkjøringen som gjorde henne litt syk. Nå nesten 3 år senere er hun skeptisk til å kjøre noe plass. Setter vi oss i bilen så merker jeg at hele jenten forandrer seg, hun blir enten veldig stille eller veldig bråkete. Hun vil at noen av oss voksne skal sitte med henne bak i. Hun føler seg litt trygg da. Spise i bilen kan hun ikke, da nevner hun den episoden i bilen på vei til hytten og sier hun kan ikke risikere å kaste opp all maten hun har spist. Drikker litt, men bare hvis hun må. Begynt å få utfordringer med å få henne til barnehagen. Hun er livredd hun skal spy der. Selv når hun ikke er noe dårlig eller noe.  Hver gang vi skal noe så forteller hun er hun er uggen og vil helst være hjemme. Men når hun først kommer seg ut dit vi skal og ser hvor kjekt det er så angrer hun ikke på at hun ble med. I barnehagen må vi rett på do når vi kommer. Hun blir ofte dårlig i magen av stress. Må ta meg god tid til å være med henne inn på do der og prate. Så litt etter litt kommer humøret seg og hun er klar for en ny dag. 

Anonymkode: 71870...279

[AnonymBruker]

Må også nevne at også hun har hatt covid. Mulig den angsten er ettervirkning av dette.

Anonymkode: 71870...279

[AnonymBruker]

Emetofobi. Ta henne seriøst og hjelp henne snakke om vanskene sine. Jeg hadde det samme og ble bare ledd av av mine foreldre, og 25 år senere har jeg fremdeles emetofobi. 

Anonymkode: d80ac...874