Man har ikke lov å være drittsekk fordi om man har kreft!

[AnonymBruker]

Ingenting er så sykt som en syk man.. 

Her i huset er jeg kronisk syk men gubben gjør ikke noe av den grunn. Alt husarbeid serveres meg, all matlaging og nesten all handling og styr med ungene og bikkja. 

Ettersom jeg har fått fortalt så er det typisk menn. 

Men nå er jeg lei. Jeg tror det vil bli lettere for meg å være singel. 

Anonymkode: 5cd3e...42d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ingenting er så sykt som en syk man.. 

Her i huset er jeg kronisk syk men gubben gjør ikke noe av den grunn. Alt husarbeid serveres meg, all matlaging og nesten all handling og styr med ungene og bikkja. 

Ettersom jeg har fått fortalt så er det typisk menn. 

Men nå er jeg lei. Jeg tror det vil bli lettere for meg å være singel. 

Anonymkode: 5cd3e...42d

Ja det er noe som heter manflu, og det er vel når menn har influensa men oppfører seg som om de ligger på dødsleiet. Jeg tror ikke menn er dårligere enn kvinner når de har kreft, men tror ikke menn føler så stort ansvar for hverken husarbeid eller matlaging når de er syke, og at de er mye flinkere til å tenke på seg selv. Akkurat den biten burde vi damer vært flinkere til også.

Ts

Anonymkode: 0a913...795

[AnonymBruker]

Kreft er en av de sykdommene som gir mest sympati fra folk flest og der hvor helsevesenet etter inn store tiltak. Men for alle plagene som ofte kommer etterpå, det bryr hverken folk eller helsevesenet seg noe om. Rart det der. Ingen sykdom gir rett til å oppføre seg som en drittsekk. Om han er redd, har smerter ol så må han si noe, snakke med deg, legen sin eller koordinatoren sin. 

Menn legger mye fortere ansvaret over på sin partner og de kan bli veldige egoistiske når de er syke. Hvem har ikke hatt en syk mann som ikke klarer noe, men en syk kvinne gjør fortsatt alt med barn og hus. Sånn veldig generelt selvfølgelig.

Jeg forstår at det er veldig vanskelig for deg å si noe, for han har jo trumfkortet! Han kan bruke kreftkortet på alt fremover, selv om det ikke er riktig. Er du sikker på at du ikke har noen mulighet til pårørendesamtaler på sykehuset ev i kommunen? Ville ha sjekket litt rundt. Dere bør absolutt snakke med en tredjeperson for dette vil ødelegge forholdet deres. Og om du går nå, så er det du som blir den store stygge ulven som forlot han under kreftbehandling. Da er det bedre å få noen samtaler.

Anonymkode: 7a5da...690

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Ja det er noe som heter manflu, og det er vel når menn har influensa men oppfører seg som om de ligger på dødsleiet. Jeg tror ikke menn er dårligere enn kvinner når de har kreft, men tror ikke menn føler så stort ansvar for hverken husarbeid eller matlaging når de er syke, og at de er mye flinkere til å tenke på seg selv. Akkurat den biten burde vi damer vært flinkere til også.

Ts

Anonymkode: 0a913...795

For noe humbug.

Dette er så dumt at jeg ikke har ord. 

Dette manflu begrepet må du nesten dokumentere og begrunne. 

Hva er statistikken på egenmeldingsfravær, sykemeldingsfravær, antall menn vs kvinner som mottar diverse stønader, som går på AAp og som er ufør. 

All statistikk viser at kvinner dominerer alle disse statistikkene, i tillegg dominerer de statistikken over sykdom som ikke er sykdom, dvs sykdom som ikke kan dokumenteres. 

Hvis din mann bruker sin sykdom for å slippe unna forpliktelser hjemme så er han ikke alene om det. Det er det mange som gjør, kvinner som menn. Du har selv valget mellom å bli i forholdet eller å forlate forholdet. Hvorfor blir du i forholdet hvis du har dette synet på han? Det er da bare å forlate han. 

La meg gjette hvorfor du blir, det er mer økonomisk beleilig for deg? 

En annen ting, du bør lese deg opp om de mentale ettervirkningene av det å ha kreft. Der finner du svaret ditt hvorfor din mann er tiltaksløs hjemme. 

 

Anonymkode: 8cb6e...437

[Gjest Blondie65]

Det er dessverre en gjenganger at enkelte blir vanskelige når de blir syke. Jeg aner ikke om dette er spesielt fremtredende blant menn, men disse de eneste jeg har erfaring med. Det er meg, meg, meg, meg fra morgen til kveld. Våger man å påpeke den minste lille ting så får man høre hvor dårlig de er.

Det eneste jeg kan si deg TS, er at du trenger råd om hva du kan forvente, hva som er sykdom og hva som er ren utnytting. 

Det som spiller deg et puss er din dårlige samvittighet overfor han som er potensielt dødssyk. Du skal ikke ha dårlig samvittighet over å kreve din plass, for å forvente å bli behandlet med respekt og ikke minst bli satt pris på. Og det er dette dere må få snakket om. At han er blitt syk betyr ikke at du er blitt frisk - man kunne jo forventet at han hadde større forståelse for at kronisk sykdom kan gi svært dårlige dager og at en da trenger støtte, ikke å bli tatt for gitt.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Synes du som er egoistisk, som tenker på deg selv. Stakkars din mann, for en belastning det er å ha en livstruende sykdom. 

Kreft er alvorlig, men det virker for meg som du ikke ser alvoret når du sier at tre av fire overlever, ja kanskje det, men må leve med trusselen av tilbakefall, fatigue osv. 

Gi han tid til å være drittsekk. Det går over. 

Anonymkode: 8622b...959

Selv hadde jeg faktisk gått fra min partner om han hadde oppført seg som en drittsekk mot meg i flere måneder, selv om han hadde fått kreft. 

Det er nesten like ille å være pårørende som å være den som er syk. Jeg hadde aldri funnet meg i at partneren min hadde mistet respekten for meg over lang tid, selv med alvorlig sykdom. 

Tunge dager er helt fint, å reagere med sinne er helt ok. Men å oppføre seg som en drittsekk mot sin kjæreste og nærmeste, det hadde jeg ikke akseptert over lang tid. En ting er om den syke klarer å snakke ut om alt, men når han ikke engang innser sin egen oppførsel, da tenker jeg at tiden er inne for at han klarer seg selv. 

 

Anonymkode: 1d605...c20

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Han fikk tildelt kreftkoordinator den dagen han fikk diagnosen fra sykehuset, og kreftkoordinator har oversikten over hans behandling og avtaler og han kan ringe henne 7 dager i uken.

Jeg kan ikke bruke gans kreftkoordinator, men det finnes vel et lavterskeltilbud i kommunen for pårørende til kreftpasienter?

Ts

Anonymkode: 0a913...795

Min erfaring som søsken til kreftpasient er at ingen tenker på pårørende. Finnes ikke noe særlig tilbud til oss. Ikke da søskenet vårt døde heller.

Anonymkode: 4a158...f20

[AnonymBruker]

Det finnes  kurs  til pårørende.   Du må bare lete aktivt. De drives enten av kommunen  du bor i eller  organisasjoner  som  kreft saken osv.  Du må lete på nett.  De er desverre ikke flinke å hyle ut at de kar det.   Pårørende kafé har de her i byene.  Hvor pårørende  kan komme på kaffe og samtaler med andre. 

Anonymkode: e4d5f...efc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

For noe humbug.

Dette er så dumt at jeg ikke har ord. 

Dette manflu begrepet må du nesten dokumentere og begrunne. 

Hva er statistikken på egenmeldingsfravær, sykemeldingsfravær, antall menn vs kvinner som mottar diverse stønader, som går på AAp og som er ufør. 

All statistikk viser at kvinner dominerer alle disse statistikkene, i tillegg dominerer de statistikken over sykdom som ikke er sykdom, dvs sykdom som ikke kan dokumenteres. 

Hvis din mann bruker sin sykdom for å slippe unna forpliktelser hjemme så er han ikke alene om det. Det er det mange som gjør, kvinner som menn. Du har selv valget mellom å bli i forholdet eller å forlate forholdet. Hvorfor blir du i forholdet hvis du har dette synet på han? Det er da bare å forlate han. 

La meg gjette hvorfor du blir, det er mer økonomisk beleilig for deg? 

En annen ting, du bør lese deg opp om de mentale ettervirkningene av det å ha kreft. Der finner du svaret ditt hvorfor din mann er tiltaksløs hjemme. 

 

Anonymkode: 8cb6e...437

Det var ment som humor det jeg skrev om manflu...

Jeg vet at ikke alle menn gjør seg skrøpelige når de er forkjøla, og jeg vet også at mange menn er flinke til å ta i et tak hjemme med husarbeid og barn, men du har vel hørt om det tredje skiftet? Det er det skiftet mange kvinner gjør hjemme i tillegg til at de har full jobb.

Ts

Anonymkode: 0a913...795

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Min erfaring som søsken til kreftpasient er at ingen tenker på pårørende. Finnes ikke noe særlig tilbud til oss. Ikke da søskenet vårt døde heller.

Anonymkode: 4a158...f20

Kondolerer❤

Ts

Anonymkode: 0a913...795

[AnonymBruker]

Dette med «overlevelsesrate» er jo falskt. Det er basert på om man lever fem år etter diagnosen.  Mange får jo dessverre tilbakefall etter det, kanskje flere ganger, kanskje med døden til følge. 

Anonymkode: c6b28...578

[AnonymBruker]

Har ikke lest alt her, så beklager om det jeg skriver blir helt irrelevant..

 

Men går han på cellegift? Mamma ble et helt annet menneske på cellegift. Sint, egoistisk, kjefta på folk, og til tider paranoid. Det var helt forferdelig for oss nærmeste! Legen sa at det kunne komme av kognitive endringer som følge av cellegift. Da hun var ferdig med cellegiften gikk hun tilbake til normalen.

Anonymkode: 1bbc4...572

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Har ikke lest alt her, så beklager om det jeg skriver blir helt irrelevant..

 

Men går han på cellegift? Mamma ble et helt annet menneske på cellegift. Sint, egoistisk, kjefta på folk, og til tider paranoid. Det var helt forferdelig for oss nærmeste! Legen sa at det kunne komme av kognitive endringer som følge av cellegift. Da hun var ferdig med cellegiften gikk hun tilbake til normalen.

Anonymkode: 1bbc4...572

Ja akkurat nå går an på cellegift, men jeg merker ikke så store endringer egentlig.

Han er faktisk i dårligere humør når han ikke mottar cellegiftbehandling.

Ts

Anonymkode: 0a913...795

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Synes du som er egoistisk, som tenker på deg selv. Stakkars din mann, for en belastning det er å ha en livstruende sykdom. 

Kreft er alvorlig, men det virker for meg som du ikke ser alvoret når du sier at tre av fire overlever, ja kanskje det, men må leve med trusselen av tilbakefall, fatigue osv. 

Gi han tid til å være drittsekk. Det går over. 

Anonymkode: 8622b...959

Ts er pårørende og har en ms-diagnose selv. Jeg syns ikke hun er egoistisk overhodet. 
Jeg har null problem med å forstå at hun er sliten, at hun er lei av å bli gjort narr av og hun er lei av å få kjeft. Det er helt uhørt at man skal måtte finne seg i slik oppførsel. 

 

Anonymkode: ac90d...51e

[AnonymBruker]

Herlighet for en belastning for deg, TS. Du har en alvorlig diagnose selv og så får mannen din kreft og oppfører seg som en drittsekk. Han burde prise seg lykkelig over at han har en partner i denne tiden. 
 

Selvom det er gode prognoser skal man ikke kimse av den mentale biten ved å få en kreftdiagnose. Det kan sette ut hvem som helst selvom det ikke gir drittsekk-fripass. 
 

Hvis dere bor i nærheten av Radiumhospitalet så er det noe som heter Vardensenteret der. Det kan man møte andre som er i og har vært i samme situasjon. Ellers har vel Kreftforeningen ulike lokale lag og kanskje de har noen tiltak for pårørende de kan tipse deg om. Ingen tvil om at dere begge kan ha nytte av å snakke med noen utenforstående. 

Anonymkode: 35f8f...541

[AnonymBruker]

Hei TS, jeg kan nok ikke hjelpe deg men du er iallefall ikke den eneste. En i vennegjengen har fått kreft og er blitt helt uspiselig. Og det er vanskelig for oss å takle, for vi kan liksom ikke konfrontere han med det. Men det er så mye negativitet nå at vi snart ikke orker å forholde oss til han mer.

Forsøker vi å finne på noe hyggelig sitter han bare og surmuler. Positive ting blir slått rett ned på, da jeg sa at jeg skulle gifte meg ble han rasende, for vi kom jo bare til å skille oss uansett. Han snakker hele tiden dritt om helsesystemet, jeg er sykepleier og forsøker så godt jeg kan å forklare hvordan ting fungerer og hvorfor, men han er bare sur og kaller jobben min idiotisk og at hele utdanningen ikke er verdt noe og jadda. Han gidder ikke psykolog heller, for det er jo i det rævva helsesystemet..

Det er nå blitt sånn at folk ikke ønsker å invitere han med på ting lenger siden han ødelegger all god stemning, det er skikkelig trist og samtidig helt forståelig. Tenk om det er sånn vi kommer til å huske han hvis han dør?

Så jeg skjønner iallefall noe av hva du føler på. Ble litt lettet når jeg så overskriften at det finnes flere som kjenner på det samme. Man kan ikke bli sint på dem liksom, de har all grunn i verden til å være lei seg, føle på frustrasjon og urettferdighet, behov for å snakke med noen. Kjipt å sitte og høre på andre glede seg over livet mens man selv kan miste alt. Det er en sinnsykt vanskelig problemstilling. Jeg forstår dem så godt, og det er samtidig helt uakseptabelt.

Anonymkode: 9f8bc...a22

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Hei TS, jeg kan nok ikke hjelpe deg men du er iallefall ikke den eneste. En i vennegjengen har fått kreft og er blitt helt uspiselig. Og det er vanskelig for oss å takle, for vi kan liksom ikke konfrontere han med det. Men det er så mye negativitet nå at vi snart ikke orker å forholde oss til han mer.

Forsøker vi å finne på noe hyggelig sitter han bare og surmuler. Positive ting blir slått rett ned på, da jeg sa at jeg skulle gifte meg ble han rasende, for vi kom jo bare til å skille oss uansett. Han snakker hele tiden dritt om helsesystemet, jeg er sykepleier og forsøker så godt jeg kan å forklare hvordan ting fungerer og hvorfor, men han er bare sur og kaller jobben min idiotisk og at hele utdanningen ikke er verdt noe og jadda. Han gidder ikke psykolog heller, for det er jo i det rævva helsesystemet..

Det er nå blitt sånn at folk ikke ønsker å invitere han med på ting lenger siden han ødelegger all god stemning, det er skikkelig trist og samtidig helt forståelig. Tenk om det er sånn vi kommer til å huske han hvis han dør?

Så jeg skjønner iallefall noe av hva du føler på. Ble litt lettet når jeg så overskriften at det finnes flere som kjenner på det samme. Man kan ikke bli sint på dem liksom, de har all grunn i verden til å være lei seg, føle på frustrasjon og urettferdighet, behov for å snakke med noen. Kjipt å sitte og høre på andre glede seg over livet mens man selv kan miste alt. Det er en sinnsykt vanskelig problemstilling. Jeg forstår dem så godt, og det er samtidig helt uakseptabelt.

Anonymkode: 

Min mann oppfører seg overhodet ikke sånn som din venn gjør.

Han er takknemlig over helsevesenet, og jeg har ikke hørt så mye negativt om sykehuset utenom at de ikke kan å stikke riktig når de skal legge inn veneflon.

Han er helt vanlig utad til venner og familie, men det er til meg han viser frustrasjonen. Han kan være irritert på folk men sier ikke noe til de, men han kan kjefte om de til meg.

Det er ganske vanlig at det er de aller nærmeste som får høre det.

Ts

Anonymkode: 0a913...795

[AnonymBruker]

Det er ikke noe lek å være pårørende. Søk opp det: 'pårørende til en med alvorlig sykdom', kanskje du kan finne noen gode råd der.

Husk også på at ekteskapet skal gjennom opp- og nedturer, godt og vondt. Se på det som en prøvelse. Du kan jobbe med tålmodigheten og toleransen. Når han kommer ut på andre siden vil han kanskje sette pris på at du evnet å være sterk når han var svak, at du var tålmodig og tolerant når han ikke var storkrevende og lat, at du klarte å holde styr på alt når det føltes som kaos for han. 

Det er ikke greit å være drittsekk, men noen blir det i situasjoner i de ikke takler. Du skal ikke godta alt, men kanskje du klarer å takle situasjonen bedre enn din mann, og kan hjelpe han å takle den bedre ved å prøve å være positiv og støttende. La han rase litt fra seg, kanskje han ikke vet noen annen måte. Han er kanskje redd, selv om du og legene er positive. Han sliter kanskje med andre følelser i forbindelse med det å være alvorlig syk plutselig. 

Anonymkode: 05899...c03

[AnonymBruker]

nybyggeren skrev (6 minutter siden):

Du høres ut som kona, hun klager på at jeg ikke gjør husarbeid. Jeg har leddgikt og veldig varierende dagsform. Kona klager på at jeg bare tenker på meg selv og har kalt meg egoist. Siden jeg er hundre prosent ufør så føler jeg at det er riktig at hverdagen skal tilpasses til min form.

Du er frisk og kan hjelpe mannen din. Vær glad for at du er frisk og kan ta i et tak. Det kan ikke mannen din, husk det.

Hvis du bruker øynene ser du at ts har ms. Man kan bli frisk av kreft, ms blir man bare dårligere av. 

Anonymkode: e2401...d2c

[Fjaselina]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

For noe humbug.

Dette er så dumt at jeg ikke har ord. 

Dette manflu begrepet må du nesten dokumentere og begrunne. 

Hva er statistikken på egenmeldingsfravær, sykemeldingsfravær, antall menn vs kvinner som mottar diverse stønader, som går på AAp og som er ufør. 

All statistikk viser at kvinner dominerer alle disse statistikkene, i tillegg dominerer de statistikken over sykdom som ikke er sykdom, dvs sykdom som ikke kan dokumenteres. 

Hvis din mann bruker sin sykdom for å slippe unna forpliktelser hjemme så er han ikke alene om det.

Anonymkode: 8cb6e...437

Manflu er kanskje ein av årsakene til at kvinner går på ein smell oftere enn menn. For når mor i familien er sjuk, må ho berre skjerpe seg og få gjort arbeidet i huset likevel. Når far er sjuk, er han så sjuk at han ikkje kan bidra med ein dritt på heimebane, men kanskje han går på jobb dersom han har ein kontorjobb, i alle fall. Så mor har aldri fri. Mor må jobbe for å halde familien i sving. Så går mor i veggen, blir sjukmeldt og slår ut på statistikken din.