En 5 åring som har et veldig høyt oppmerksomhetsbehov

[AnonymBruker]

Altså amen for å ikke ha barn 🙋🏼‍♀️ 

Anonymkode: 248fc...0b5

[AnonymBruker]

Jeg tenker at ungen ikke nødvendigvis har en diagnose, det er farlig for oss utenforstående å foreslå. Min første tanke er at barnet er mer prega enn dere foreldre tror av konflikten mellom dere. Barnet måler hvor mye mor tåler i forhold til far. Dette er ubevisst. Jeg har ikke så mange ideer, da jeg synes du gjør mye riktig. Hva far gjør får du desverre ikke så mye gjort med når situasjonen er betent.

Anonymkode: b8b8a...a5a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Jeg tenker at ungen ikke nødvendigvis har en diagnose, det er farlig for oss utenforstående å foreslå. Min første tanke er at barnet er mer prega enn dere foreldre tror av konflikten mellom dere. Barnet måler hvor mye mor tåler i forhold til far. Dette er ubevisst. Jeg har ikke så mange ideer, da jeg synes du gjør mye riktig. Hva far gjør får du desverre ikke så mye gjort med når situasjonen er betent.

Anonymkode: b8b8a...a5a

Jeg er ganske opptatt av at alle følelser er lov til å både vise og å føle. Vi snakker mye om følelser på guttens nivå og det å ta hensyn til de rundt seg. Så om jeg er trist for noe har det hendt at han får se meg gråte. Det er fint å gråte litt og vise seg trygg på det. Men blir det feil og at han derfor tester meg mer? 

Jeg bare opplever det som en fin greie å få lov til å vise alle følelser man får. Han brøler ut når han er sint og i blant sier han at han bare trenger å gråte litt. Jeg kan fint fortelle barna at i dag er jeg litt sliten og hvorfor. Jeg forteller barna at noen i familien har vondt så vi får være ekstra snille med de i dag. 

Blir dette feil?

Anonymkode: 2695b...4a4

[Kaneel]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg er ganske opptatt av at alle følelser er lov til å både vise og å føle. Vi snakker mye om følelser på guttens nivå og det å ta hensyn til de rundt seg. Så om jeg er trist for noe har det hendt at han får se meg gråte. Det er fint å gråte litt og vise seg trygg på det. Men blir det feil og at han derfor tester meg mer? 

Jeg bare opplever det som en fin greie å få lov til å vise alle følelser man får. Han brøler ut når han er sint og i blant sier han at han bare trenger å gråte litt. Jeg kan fint fortelle barna at i dag er jeg litt sliten og hvorfor. Jeg forteller barna at noen i familien har vondt så vi får være ekstra snille med de i dag. 

Blir dette feil?

Anonymkode: 2695b...4a4

Funker det? Nei! Og han viser helt tydlig sine neg følger og handlinger på deg! La vær! Du bør sette ned foten og bli mye mye mer autoritær før han kommer enda mer ut av kontroll. Fult mulig han blir super utrygg på deg om du sitter å viser masse følger å. Du skal være støtte og sterkere og trygg, du skal romme han men han skal ikke måtte romme deg. 

[AnonymBruker]

Kaneel skrev (2 minutter siden):

Funker det? Nei! Og han viser helt tydlig sine neg følger og handlinger på deg! La vær! Du bør sette ned foten og bli mye mye mer autoritær før han kommer enda mer ut av kontroll. Fult mulig han blir super utrygg på deg om du sitter å viser masse følger å. Du skal være støtte og sterkere og trygg, du skal romme han men han skal ikke måtte romme deg. 

Nei, jeg sitter ikke å viser masse følelser. Jeg har som sagt bakrunn fra arbeid i barnehage og har fått høre der at jeg er en tydelig, men likevel leken voksen som setter klare grenser. 

Ja, større, sterkere, klokere, god. Han rommer ikke meg på noe måte, han kryper opp i armene mine rett som det er. Du ser vel til nå hvordan jeg er som mor, men  jeg lærer også barna mine at følelser er lov. Det er så mange menn som vokser opp til å tro at de ikke kan vise følelser og bare må være tøffe. 

Anonymkode: 2695b...4a4

[AnonymBruker]

Det med skravling og oppmerksomhet er nok ikke uvanlig. Største på 6 år er akkurat sånn, må prate hver gang jeg prater med noen. Ser han på noe på YouTube vil han at jeg SKAL se på akkurat det samme 😅 han ble utreda for autisme i fjor, og er nok mulig adhd i tillegg. Eksmannen, faren til barna er prikk lik. Han har ekstrem adhd, hver gang jeg prata i tlf når han bodde her , fikk jeg ikke prata i fred, han spurte 100 ganger hvem det var og måtte ha oppmerksomhet når jeg snakka i tlf ved å prate høyt. Det var mye mer slitsomt enn det er med barna😅

Anonymkode: 997ca...21f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg er ganske opptatt av at alle følelser er lov til å både vise og å føle. Vi snakker mye om følelser på guttens nivå og det å ta hensyn til de rundt seg. Så om jeg er trist for noe har det hendt at han får se meg gråte. Det er fint å gråte litt og vise seg trygg på det. Men blir det feil og at han derfor tester meg mer? 

Jeg bare opplever det som en fin greie å få lov til å vise alle følelser man får. Han brøler ut når han er sint og i blant sier han at han bare trenger å gråte litt. Jeg kan fint fortelle barna at i dag er jeg litt sliten og hvorfor. Jeg forteller barna at noen i familien har vondt så vi får være ekstra snille med de i dag. 

Blir dette feil?

Anonymkode: 2695b...4a4

Jeg synes absolutt ikke at dette virker feil, nei. Å være åpen om følelser er ikke det samme som at han "må romme deg" som en antyder. Jeg ville heller si, at om du velger en noe mer autoritær stil, så er nettopp dette med at du også kan vise og akseptere følelser viktig. Men kanskje ikke dette bør stå i fokus akkurat nå. Det er vanskelig å si. Jeg tror han trenger at du er enda tydeligere. 

Anonymkode: a6059...a16

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Altså amen for å ikke ha barn 🙋🏼‍♀️ 

Anonymkode: 248fc...0b5

Altså hva er du for et menneske? Sier du til folk som strever med å slanke seg «amen for at jeg  er tynn!» sier du til folk som har mistet jobben at du er dritglad for at du har jobb?  Er det ondsinnethet, eller kun krøllete sosiale antenner? 

Anonymkode: e02be...d3e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg er ganske opptatt av at alle følelser er lov til å både vise og å føle. Vi snakker mye om følelser på guttens nivå og det å ta hensyn til de rundt seg. Så om jeg er trist for noe har det hendt at han får se meg gråte. Det er fint å gråte litt og vise seg trygg på det. Men blir det feil og at han derfor tester meg mer? 

Jeg bare opplever det som en fin greie å få lov til å vise alle følelser man får. Han brøler ut når han er sint og i blant sier han at han bare trenger å gråte litt. Jeg kan fint fortelle barna at i dag er jeg litt sliten og hvorfor. Jeg forteller barna at noen i familien har vondt så vi får være ekstra snille med de i dag. 

Blir dette feil?

Anonymkode: 2695b...4a4

Men når du gir han time out på rommet, så viser du han vel at du ikke tåler følelsene hans? 

Anonymkode: e02be...d3e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men når du gir han time out på rommet, så viser du han vel at du ikke tåler følelsene hans? 

Anonymkode: e02be...d3e

Nei, det gjør hun ikke. Hun viser at hun er i stand til å sette sunne grenser for seg selv og barnet. 

Mitt barn tar helt av om jeg skulle sittet med henne hver gang hun har følelsesutbrudd. Hun blir ofte bare mer provosert av å ha noen rundt seg, og hun kan ikke lære at det å utagere alltid vil lede til at mamma slipper det hun har i hendene og går i dullemodus. 

Hun får beskjed om at det er helt greit å gråte og være frustrert, men har hun tenkt å hyle så folk får vondt i trommehinnene, i en alder av 6 år, så får hun gjøre det på rommet. Samme om hun har tenkt å gjenta 35 ganger per minutt "jeg VIL ha X!", eller lignende totalt uprodultive greier. Og når hun faktisk er klar for å motta trøst, og ikke bare akselerere situasjonen, så vet hun at jeg gjerne kommer. 

Anonymkode: a6059...a16

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Nei, det gjør hun ikke. Hun viser at hun er i stand til å sette sunne grenser for seg selv og barnet. 

Mitt barn tar helt av om jeg skulle sittet med henne hver gang hun har følelsesutbrudd. Hun blir ofte bare mer provosert av å ha noen rundt seg, og hun kan ikke lære at det å utagere alltid vil lede til at mamma slipper det hun har i hendene og går i dullemodus. 

Hun får beskjed om at det er helt greit å gråte og være frustrert, men har hun tenkt å hyle så folk får vondt i trommehinnene, i en alder av 6 år, så får hun gjøre det på rommet. Samme om hun har tenkt å gjenta 35 ganger per minutt "jeg VIL ha X!", eller lignende totalt uprodultive greier. Og når hun faktisk er klar for å motta trøst, og ikke bare akselerere situasjonen, så vet hun at jeg gjerne kommer. 

Anonymkode: a6059...a16

Man kan fint sette «sunn grenser» uten å avvise barnet. Å sende barnet bort er noe man gjør for sin egen del, ikke fordi det er best for barnet. 

Anonymkode: e02be...d3e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Man kan fint sette «sunn grenser» uten å avvise barnet. Å sende barnet bort er noe man gjør for sin egen del, ikke fordi det er best for barnet. 

Anonymkode: e02be...d3e

Å ta med barnet ut å situasjonen mener du? Og at jeg er to skritt unna. Og at man prater ut om det dumme etterpå? Hørtes det ut som om det ikke er for barnet?

Anonymkode: 2695b...4a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.5.2022 den 14.00):

Vær litt i forkant før skolestart. For det første, snakk med pedagogisk leder i barnehagen og fortell om bekymringen. Snakk også med skolen i forkant av start. 
Barn med ADHD er ofte veldig smarte. 

Anonymkode: dbc55...59d

Hvor har du det fra at barn med ADHD ofte er veldig smarte? 

Anonymkode: 14f3d...a60

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Nei, jeg sitter ikke å viser masse følelser. Jeg har som sagt bakrunn fra arbeid i barnehage og har fått høre der at jeg er en tydelig, men likevel leken voksen som setter klare grenser. 

Ja, større, sterkere, klokere, god. Han rommer ikke meg på noe måte, han kryper opp i armene mine rett som det er. Du ser vel til nå hvordan jeg er som mor, men  jeg lærer også barna mine at følelser er lov. Det er så mange menn som vokser opp til å tro at de ikke kan vise følelser og bare må være tøffe. 

Anonymkode: 2695b...4a4

Barneoppdragelse er jo ikke "one size fits all". Og gutter er jo også ulike. Så som personen som siterer deg sier - det fungerer åpenbart ikke på ham. Kanskje far er mer autoritær og har noen mer "politisk ukorrekte" trekk, men som treffer riktig ift. gutten.

Anerkjennelse av følelser er viktig, men det er kanskje ikke hovedprioritet når gutten er fem? Nå trenger han først og fremst grenser. Barn utagerer ikke bare fordi de har følelser, men fordi de tester grenser. Han erfarer at hos far er det ikke rom for å kjøre sitt eget løp, når han er hos mor skal hun forstå seg på alt han gjør, ergo er det mer takhøyde. 

Anonymkode: 497f7...c2c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Å ta med barnet ut å situasjonen mener du? Og at jeg er to skritt unna. Og at man prater ut om det dumme etterpå? Hørtes det ut som om det ikke er for barnet?

Anonymkode: 2695b...4a4

Det spiller ingen rolle om du er to skritt unna, når dere har en lukket dør i mellom dere. Da takker ikke du de følelsene og i steden distanserer deg fra barnet. Barnet blir så overlatt til å håndtere egne vanskelige følelser helt alene. Kan ikke tro at noen forsvarer time out i 2022. 

Anonymkode: e02be...d3e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Barneoppdragelse er jo ikke "one size fits all". Og gutter er jo også ulike. Så som personen som siterer deg sier - det fungerer åpenbart ikke på ham. Kanskje far er mer autoritær og har noen mer "politisk ukorrekte" trekk, men som treffer riktig ift. gutten.

Anerkjennelse av følelser er viktig, men det er kanskje ikke hovedprioritet når gutten er fem? Nå trenger han først og fremst grenser. Barn utagerer ikke bare fordi de har følelser, men fordi de tester grenser. Han erfarer at hos far er det ikke rom for å kjøre sitt eget løp, når han er hos mor skal hun forstå seg på alt han gjør, ergo er det mer takhøyde. 

Anonymkode: 497f7...c2c

Fikk se litt av far i dag. Far har lite tid til han og stemor setter litt mer grenser. Da far var der så var det mer sutring og mas, far ga etter på alt. 

Anonymkode: 2695b...4a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Det spiller ingen rolle om du er to skritt unna, når dere har en lukket dør i mellom dere. Da takker ikke du de følelsene og i steden distanserer deg fra barnet. Barnet blir så overlatt til å håndtere egne vanskelige følelser helt alene. Kan ikke tro at noen forsvarer time out i 2022. 

Anonymkode: e02be...d3e

Ingen plass har jeg skrevet at døra er lukket, her i huset lukker vi ikke dører 

Anonymkode: 2695b...4a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Fikk se litt av far i dag. Far har lite tid til han og stemor setter litt mer grenser. Da far var der så var det mer sutring og mas, far ga etter på alt. 

Anonymkode: 2695b...4a4

Du nevnte ikke at det var stemor i bildet. Det har nok noe å si at hun setter grenser. I tillegg til at hun ikke er biologisk forelder, og at barn ofte er litt mer vare på nye voksenpersoner. Han har nok strengere rammer når han er med dem begge. Så er de jo også to om det.

Anonymkode: 497f7...c2c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Du nevnte ikke at det var stemor i bildet. Det har nok noe å si at hun setter grenser. I tillegg til at hun ikke er biologisk forelder, og at barn ofte er litt mer vare på nye voksenpersoner. Han har nok strengere rammer når han er med dem begge. Så er de jo også to om det.

Anonymkode: 497f7...c2c

Jeg orket vel ikke en stemor tråd. Far jobber fra 7 til 7 ofte nok. Far og stemor har vært sammen I 1.5 år, men har rukket både hus og baby på denne tiden. Det gikk en måned fra de møttes til at barnet ble presentert. 

Anonymkode: 2695b...4a4

[AnonymBruker]

Sønnen din høres smart og viljesterk ut. Men han er nok den typen barn som man må være super tydelig og konsekvent med. Og ta de nødvendige kampene. Selv om det føles tungt å stå i nå, lønner det seg i lengden.

Det høres ut som at masing er et stort problem, og at han ikke respekterer avgjørelsene dine. Det tyder på at han noen ganger får gjennomslag, bare han maser lenge nok. Jeg anbefaler å være super konsekvent her. Aldri la masing snu svaret ditt, og hvis du er usikker på om du skal si ja eller nei, så tenk på det litt før du svarer. Forbered sønnen på hva som skal skje. F.eks. "Kan jeg gå fra bordet?". "Er du sikker på at du er helt mett? Hvis du går fra bordet nå, må du vente til lunsj før du får mer mat." "Ja"

Hvis han mot formodning kommer etter 10 min og ber om mer mat, må du minne han på det du sa om å vente til neste måltid. Maser han igjen, så sier du: "Dette er siste gang jeg sier det: Det er to timer igjen til mat. Hvis du velger å fortsette å krangle om det, må du gjøre det på rommet ditt." Og gjennomfører! De første gangene kommer han garantert til å teste deg. Da tar du han fysisk med til på rommet, med beskjed om at han kan komme ut igjen når han er ferdig å krangle med deg. 

Denne fremgangsmåten kan du ta på alt av uønsket oppførsel (og da snakker jeg ikke om reelle følelsesutbrudd, men i de situasjonene han velger å ikke respektere deg). To beskjeder er nok (en hyggelig m/forklaring, deretter en advarsel), så gjennomfører du. Dette kan minne om timeout, men jeg mener at det er en viktig forskjell. Du er ikke sint, og barnet blir ikke sendt dit for å skamme seg i x antall minutt. Han blir sendt dit fordi han velger å oppføre seg på en måte som ikke er ok på fellesarealet. Han er fri til å komme tilbake når han velger å stoppe. Det kan godt hende at han prøver seg igjen etter mini-timeouten, men da er det rett tilbake uten forvarsel. 

Mitt beste tips når det gjelder å bli avbrutt osv, er å ta det opp før dere skal på besøk. "Når vi er hos x, så ønsker jeg å snakke med mammaen til x. Hvis du har lyst til å si noe, så må du vente på tur og ikke avbryte den som snakker." 

En annen fin regel vi har, er at barnet legger en hånd på skulderen uten å si noe. Da stryker jeg litt på hånden og barnet vet at jeg har oppfattet at det ønsker min oppmerksomhet. Jeg gjør meg ferdig, og henvender meg til barnet. Barnet får masse skryt for å ta hensyn og vente.

Anonymkode: 16dfe...622