Jeg er så sykt sliten av familielivet

[AnonymBruker]

Er så takknemlig for at jeg tok beslutningen om å ikke få barn. Jeg er helt avhengig av å kunne gjøre det jeg føler for og vil. Ønsker ikke at hele mitt liv skal handle om noen andres liv. Jeg vil ha så rolig og behagelig liv som mulig. 

Anonymkode: a3cd9...c6c

[AnonymBruker]

Jeg spør av uvitenhet for jeg har ikke barn. Men går det ikke an å bruke tiden barna er på aktivitet til å gjøre noe? En skulle tro dette var tid for en selv.

Anonymkode: d309e...c8c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Er separert og har barnet 50%. 

Eneste måten jeg greier meg i uka jeg har barnet, er å koble av når jeg kan, og ha hjemmekontor så mye som mulig.  Men jobben vil ha meg de og, så de maser om at jeg skal reise innover. 

Er jeg mye på jobb, orker jeg ingenting hjemme og er helt gåen når jeg har barnet igjen. 

Har hatt korona og spysjuka den siste mnd og er fortsatt litt på felgen, gjør det bra på jobb og mye å gjøre, men hjemme er det kaos. 

Trist å si, men den uka med barnefri er hellig. 

Anonymkode: 25ba9...666

Trist det skal være slik at set er slitsomt å være sammen med barna sine. 
Min mann har jobbet borte 4 dager i uka fra før barna var født. Nå er de ungdommer. 
Jeg har hatt full jobb, kombinert med barn og alt som hører med og stort sett vært alene om det. Mannen er hjemme fred lørd sønd bare. 
Da skal vi ha kvalitetstid 😅 men da er jeg så sliten at jeg skyver det meste over på han. Det er ikke frihelg å være hjemme, da må han ta igjen for det tapte hele uka og gjøre ting med ungdommen. Så blir han frustrert fordi han ikke får slappet av på fridagene sine. 
tror ikke menn som jobber borte forstår hvordan det er å kombinere jobb og barn samtidig. Når han er på jobb så er det kun jobb og seg selv. 
Jeg har jobb, ungdommen, kjøring, husarbeid, matlaging osv. ofte kommer han hjem til ryddig og reint hus, så vi skal slippe å bruke helgen på det. 
ungdommen har også sine utfordringer, som jeg må stå i alene når han er borte. 
Jeg har ikke hatt et døgn helt alene på mange år. 
så i sommer skal han ta med ungdommen på ferie ei uke alene så jeg får puste litt 

 

Anonymkode: 38541...af9

[AnonymBruker]

Nettmamma85 skrev (11 timer siden):

Det er et evig kjør, hamsterhjulet stopper aldri. Føler meg både utslitt og deprimert. Er det virkelig sånn livet med barn skal være??

Vi har to barn i barneskole alder og jeg og mannen holder det gående absolutt hele tida!!

Oppgavene stopper aldri; opp med unger og få dem klare til skolen, jobb 8 timer, hjem og lage middag, lekser, kjøre på fritidsaktiviteter, hjem igjen, kveldsmat, dusj, pakke sekker, gjøre klar matbokser til neste dag, henge opp/sette på klesvask, legge barn, rydde litt +++ Vi kommer jo aldri i mål før vi må legge oss selv, trøtte og utslitte 😛

Sånn her er det jo hele uka, året rundt, blir jo rett og slett deppa til tider. Aldri ordentlig overskudd. Prøver og trene litt selv og ha litt sosialt også, men det blir minimalt av alt som heter egentid.

Synes det generelt blir lite kvalitet i livet, på en måte, selv om vi selvsagt elsker barna og setter stor pris på å være sammen med dem. Men jeg føler jo at barna blir selve livet da, i tillegg til jobb.... Var nok ikke helt forberedt på at det ikke skulle bli plass til noe som helst mer, på veldig mange år, og at vi skulle være så slitne hele tida 😛

Hva gjør dere andre for å overleve?? 

TS 

Prioriter egentid. På bestemte tider. Mannen får ta over akkurat da

Anonymkode: bfec5...f9b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg spør av uvitenhet for jeg har ikke barn. Men går det ikke an å bruke tiden barna er på aktivitet til å gjøre noe? En skulle tro dette var tid for en selv.

Anonymkode: d309e...c8c

De er kanskje på trening 1 time? Men bare det ene barnet.. du rekker å sette deg ned før. Du skal hente igjen 

Anonymkode: 38541...af9

[Lars1009]

Gi hverandre mer egentid. Man er for lite raus med hverandre i den perioden. En tur på byen, lov til å sove ut. en tur alene på hytta. Det er slitsomt uansett, så da kan man like gjerne ha barna alene et par dager for at den andre skal få slappe av.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Er så takknemlig for at jeg tok beslutningen om å ikke få barn. Jeg er helt avhengig av å kunne gjøre det jeg føler for og vil. Ønsker ikke at hele mitt liv skal handle om noen andres liv. Jeg vil ha så rolig og behagelig liv som mulig. 

Anonymkode: a3cd9...c6c

Jeg er så enig. Jeg skjønner ikke at folk orker dette, oppå jobb og alt annet også 😂 Høres bare utrolig slitsomt og krevende ut!! Nei, ikke noe for meg  

Anonymkode: ad810...dc3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg er så enig. Jeg skjønner ikke at folk orker dette, oppå jobb og alt annet også 😂 Høres bare utrolig slitsomt og krevende ut!! Nei, ikke noe for meg  

Anonymkode: ad810...dc3

Jeg er utrolig glad for at jeg fikk barn.

Ja det er slitsomt, men hvorfor skal man sove gjennom hele livet? Jeg vil oppleve mest mulig! Ønsker ikke å være uviten om hvordan det hadde vært om man fikk barn,. 

Jeg elsker livet mitt 🤗

Anonymkode: c4fde...b0c

[AnonymBruker]

Min løsning: Jobb mindre. Ikke jobb 100%, jobb 80% og bruk den siste 20% på alenetid. Jobber du allerede 80%? Jobb 60% og bruk 20% på alenetid.

Anonymkode: 77fe7...bc0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg lurer på om mine foreldre følte det på denne måten. Jeg tror faktisk ikke det. De fikk barn på 70tallet.

Undrer meg hvorfor denne selvrealiseringen har blitt så viktig for oss når vi samtidig ønsker oss barn og familieliv.

Anonymkode: 459a4...8e2

Har ikke lest alle svarene, men for å svare deg, min familie hadde ikke det så travelt på den tiden og 80 tallet når vi var små, det var så mye "chill" at jeg knapt husker noe om stress eller noe. Huset var rent men ikke ryddig ofte, vi gikk og syklet mye, venner og søsken og jeg lekte masse alene ute hele året og de minste ble med de eldste. 

Jeg opplevde aldri at familier var så sammen før som nå, at barna ikke kan finne på noe selv. På en annen side er jeg vel generasjon "ufattelig at de ikke datt ned av usikret lekestativ og brakk nakken" men ja

Anonymkode: 3a986...2a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Jeg er utrolig glad for at jeg fikk barn.

Ja det er slitsomt, men hvorfor skal man sove gjennom hele livet? Jeg vil oppleve mest mulig! Ønsker ikke å være uviten om hvordan det hadde vært om man fikk barn,. 

Jeg elsker livet mitt 🤗

Anonymkode: c4fde...b0c

Jada 

Anonymkode: ad810...dc3

[AnonymBruker]

Jeg er også helt utslitt, og attpåtil er vi til utredning hos BUP da ene barnet har trolig en diagnose som gjør familielivet enda mer vanskelig og stressende.

Jeg gleder meg til om ti år, da barna forhåpentligvis er flyttet ut. Hvis det er noe igjen av forholdet mellom meg og mannen min da, skal vi ta tilbake hverdagen vår!

Anonymkode: 45196...5a8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

De er kanskje på trening 1 time? Men bare det ene barnet.. du rekker å sette deg ned før. Du skal hente igjen 

Anonymkode: 38541...af9

Hva med å ikke forsøke å reise hjem mellom, men heller ikke være tilstede på treningen? 

Ta, da... En hel time for seg selv. Gå/jogge en tur? Ta en kaffe hos en venninne? Stikke i butikken å handle (alene)? Bare sitte på en benk og lese bok? 

Hos oss har det vært gull. Altså når den ene følger barn på trening, og den andre er hjemme med ett barn. Da kan den som følger si "jeg følger, derfor gjør jeg noe, selv om jeg sitter og venter i en time og leser nettavisene i fred."

 

Til TS, så tror jeg det handler om å omprioritere. Dere sliter dere ut, og må derfor bytte ut noe som sliter på, med noe som gir energi. 
Kutt ned på noe som tar tid. (Handling, husarbeid eller noe annet.) Og erstatt det med noe som gir energi. (Tid med venner,  rolig tid med familien, søvn?)  

Finn balansen! 

Anonymkode: 57814...997

[AnonymBruker]

Vi avtaler med barnas venner. Hva skal «de» gå på? Så kjører vi kun til fritidsaktiviteter hver 3. uke. 

Anonymkode: 4ec08...42f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Vi valgte å få ett barn, nettopp pga den hverdagen du beskriver, men jeg tror ikke det bare handler om det. Jeg husker godt en samtale jeg hadde med en kollega, vi hadde jevngamle barn på ca 2 år. Livssituasjonen vår var lik, med mann og hus. Forskjellen var den at hun aldri fikk satt seg ned med en bok (leseglade begge to) noe jeg gjorde hver kveld. Ytre sett var alt likt, men allikevel totalt forskjellig. Hennes hverdag var så totalt forskjellig fra min. Mye stress, mas og ingen egentid. 

Det spiller vel inn at jeg ikke har støv på hjernen, og kan fint sette meg i sofaen uten å ha ryddet kjøkken etter middag. Mannen min tok også sin del av alt + at vi alltid har hatt vaskehjelp. Besteforeldre med stor F har vi også. 

Ungen vår er nå student og har flyttet på hybel. Vi storkoser oss alene, men superkoselig nå h*n kommer hjem på besøk. ❤️

Kollegaen som aldri fikk satt seg ned med bok, fikk selvfølgelig ett barn til. 😉

Anonymkode: 28e2c...26c

Kollegaen hadde ikke dine forutsetninger til å få satt seg ned. Barn kommer også som kjent med ulik personlighet og krav. Hun fikk jo ikke lese bøker uansett, og da spiller 1 eller 8 barn ingen rolle. Kanskje det for henne, i det store bildet, ikke spilte så stor rolle om hun fikk lese eller ikke de årene det er travelt. Kanskje hun leser 300 bøker i året nå? 

Anonymkode: cf9e0...35c

[AnonymBruker]

Her beskrives hverdagshamsterhjulet godt og plusser du på at barna har diagnoser og at mannen ikke hjelper til, så har du mitt småbarnsliv. 

Det går over, ungene blir større og mer selvstendige. Etter hvert kan barna ta ansvar for å stå opp, kle på seg og lage matpakker selv, rydde, hjelpe til å lage middag osv. Det blir bedre!

Anonymkode: 7eb96...026

[AnonymBruker]

Min løsning på hamsterhjul-problematikken er å jobbe turnus. Med 2-3 kveldsvakter i uka klarer jeg å ta unna klesvask, handling, husarbeid og egentid mens ungene er på skole og i bhg. En gang i blant har jeg en uke med bare dagvakter, og da blir det kaos 🙈

Anonymkode: 09df5...d1f

[AnonymBruker]

Nettmamma85 skrev (14 timer siden):

Det er et evig kjør, hamsterhjulet stopper aldri. Føler meg både utslitt og deprimert. Er det virkelig sånn livet med barn skal være??

Vi har to barn i barneskole alder og jeg og mannen holder det gående absolutt hele tida!!

Oppgavene stopper aldri; opp med unger og få dem klare til skolen, jobb 8 timer, hjem og lage middag, lekser, kjøre på fritidsaktiviteter, hjem igjen, kveldsmat, dusj, pakke sekker, gjøre klar matbokser til neste dag, henge opp/sette på klesvask, legge barn, rydde litt +++ Vi kommer jo aldri i mål før vi må legge oss selv, trøtte og utslitte 😛

Sånn her er det jo hele uka, året rundt, blir jo rett og slett deppa til tider. Aldri ordentlig overskudd. Prøver og trene litt selv og ha litt sosialt også, men det blir minimalt av alt som heter egentid.

Synes det generelt blir lite kvalitet i livet, på en måte, selv om vi selvsagt elsker barna og setter stor pris på å være sammen med dem. Men jeg føler jo at barna blir selve livet da, i tillegg til jobb.... Var nok ikke helt forberedt på at det ikke skulle bli plass til noe som helst mer, på veldig mange år, og at vi skulle være så slitne hele tida 😛

Hva gjør dere andre for å overleve?? 

TS 

Sånn var jeg en periode også. Jeg gikk rett og slett på veggen. Orket ikke vaske så mye en periode, det er en stund siden barna fikk skikkelig middag (husmannskost) hver dag. Men jeg kjenner jeg er på vei tilbake nå. 

Jeg har hatt litt mer alenetid, litt mer barnepike og det har hjulpet endel. 

Anonymkode: 391ff...d03

[AnonymBruker]

Ja, det kan oppleves som et evig hamsterjul. Det som reddet meg, var at barnefar og jeg gikk fra hverandre. Da fikk jeg gjort unna mye av husarbeidet de helgene og ukedagen barna var hos han. Men skjønner absolutt at det ikke er løsningen for andre. Nå er de tenåringer og bidrar hjemme med støvsuging, plenklipping osv, de drar selv til aktiviteter og de er mye ute på ettermiddagene. Plutselig ble det mye egentid på meg.  Småbarnsperioden kan være veldig stressende, men plutselig er de ute av redet og man kommer til å savne lyden av de i huset, sko overalt, matpakker og kjøringer til aktiviteter🧡

Anonymkode: c0213...d54

[AnonymBruker]

Nettmamma85 skrev (17 timer siden):

 

Oppgavene stopper aldri; opp med unger og få dem klare til skolen, jobb 8 timer, hjem og lage middag, lekser, kjøre på fritidsaktiviteter, hjem igjen, kveldsmat, dusj, pakke sekker, gjøre klar matbokser til neste dag, henge opp/sette på klesvask, legge barn, rydde litt +++ Vi kommer jo aldri i mål før vi må legge oss selv, trøtte og utslitte 😛

Sånn her er det jo hele uka, året rundt, blir jo rett og slett deppa til tider. Aldri ordentlig overskudd. Prøver og trene litt selv og ha litt sosialt også, men det blir minimalt av alt som heter egentid.

 

bare du og mannen kan gjøre forandringer. Med to unger forstår jeg ikke hvorfor dere ikke har alenetid? Dere er to voksne på to barn. Og en av dere kan vel fint være alene med ungene en kveld i uka mens den andre trener/er sosial? 

La begge få minst en kveld enten alene eller med venner i uka. Fritidsaktiviteter: Må barna dine kjøres? Kan de sykle eller dere kan avtale felles kjøring med andre foreldre?

Middag: Lag ferdigmiddager dere kan ta opp så slipper dere lage middag hver dag. Vi fryser ned mengder av lasagne når vi lager det. Frigjør mye tid dagene vi ikke har tid eller ork til å lage middag. Dagene vi lager middag tar den som lager middag eldste med på middagslaging. Yngste er med den av oss som ikke lager middag. Slik får vi alenetid med ungene 1/2t før middag er klar. 

Det høres ille ut når du bruker ordet overleve, det er jo motsatsen til å leve.  Går barna deres på skole? 

Anonymkode: 456b9...add