Klarer ikke sette pris på tiden sammen med barnet

[AnonymBruker]

Føles så dumt Når vi er sammen så synes jeg det er slitsomt og jeg lengter etter tid for meg selv. Men når vi er fra hverandre lengter jeg etter henne. Gleder meg til å hente henne fra barnehagen, men så er vi begge trøtte og sure så ettermiddagen blir jo ikke noe trivelig likevel. Og da gleder jeg meg til leggetid så jeg får fred.

Jeg vil jo så gjerne at hun skal lære at hun er viktig og at jeg er glad i henne og liker å tilbringe tid med henne. Men jeg får det ikke helt til.

Anonymkode: fe2da...e2d

[AnonymBruker]

Hva med å akseptere at det er litt sånn? 
Altså at det ER slitsomt, og at det ER deilig med pauser. 
Og så må du heller se hva du kan gjøre for at den tiden dere får sammen blir litt hyggeligere. (Hvordan kan dere ha det hyggelig selv om begge er slitne, eller hvordan kan DU være litt mindre sliten.) 

Jeg tror du blir ekstra sliten av at ting ikke er sånn hos deg, som det du TROR det er hos andre. Og at det du gjør ikke er godt nok. 
Hva med å heller tenke at det er godt nok at dere er sammen. Ikke at dere nødvendigvis må kose dere så mye hver gang. 

Anonymkode: c4604...f58

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hva med å akseptere at det er litt sånn? 
Altså at det ER slitsomt, og at det ER deilig med pauser. 
Og så må du heller se hva du kan gjøre for at den tiden dere får sammen blir litt hyggeligere. (Hvordan kan dere ha det hyggelig selv om begge er slitne, eller hvordan kan DU være litt mindre sliten.) 

Jeg tror du blir ekstra sliten av at ting ikke er sånn hos deg, som det du TROR det er hos andre. Og at det du gjør ikke er godt nok. 
Hva med å heller tenke at det er godt nok at dere er sammen. Ikke at dere nødvendigvis må kose dere så mye hver gang. 

Anonymkode: c4604...f58

Takk for svar! Du har rett, jeg tenker mye på dette. På at hun vokser så fort, utvikler seg, mens jeg bare venter på at hun skal bli eldre 😕 Mens egentlig burde jeg stoppe opp og glede meg over det som skjer nå. Må prøve å gjøre det beste ut av det. Og være glad for at jeg ser frem til å se henne igjen, ikke gruer meg.

Anonymkode: fe2da...e2d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Takk for svar! Du har rett, jeg tenker mye på dette. På at hun vokser så fort, utvikler seg, mens jeg bare venter på at hun skal bli eldre 😕 Mens egentlig burde jeg stoppe opp og glede meg over det som skjer nå. Må prøve å gjøre det beste ut av det. Og være glad for at jeg ser frem til å se henne igjen, ikke gruer meg.

Anonymkode: fe2da...e2d

Men….det er slitsomt når alle er trøtte og slitne etter lange dager.

Følte det samme selv, og det er fortsatt sånn ofte i skolealder og 😂

Savner hele dagen, men de dagene det sures og klages fra henting til leggetid er aldri gøy. Og sånn er det avogtil for voksne og barn. 

 

Anonymkode: dd2b5...6ac

[Hippogriff]

Enig med de andre. Gi deg selv litt slakk. Tror de færreste småbarnsforeldre stråler av overskudd og lykke hele døgnet. Det er helt normalt å kjenne på at man er sliten og lei.

Egentiden er også alt for verdifull til å benyttes på dårlig samvittighet  

[fru Alving]

Dette er paradokset med barn. Når de er små så er vi slitne og ønsker alenetid. Når de er større så vil de ikke være med foreldrene og vi ønsker de var små igjen😂

[AnonymBruker]

Det som hjelper meg i slike situasjoner er å tenke hvordan det er for dem, hvordan det kunne vært og hva som kan skje.

Når de trasser, tenk hvor utrolig frustrert de er når de reagerer på denne måten. Når ting ikke blir slik man tenker, den frustrasjonen de må lære seg å takle.

Det kunne alltid vært verre. Du kunne hatt et sykt barn, du kunne hatt 2 til og du kunne vært syk slik at du ikke kunne hatt ditt eget barn hos deg.

Alt kan snu hvert sekund, ting kan bli alvorlig. Jeg hater å tenke på det men man har ingen garantier for morgendagen. Plutselig er du borte, eller i verstefall barnet borte… for alltid. Så utrolig trist men noe som gjør at man setter så stor pris på den tiden man har sammen og at man ønsker at den tiden er fin.

Anonymkode: c10d8...c5c

[AnonymBruker]

Har det dessverre også sånn. Og slikt har år forgått. Av og til våkner man og er lei seg for tida som har gått mens en selv sover. 

Anonymkode: 9e6d8...b8c

[snurk]

Det er ikke deg det er noe galt med, men hvordan samfunnet er bygd opp. Det forventes at man skal brukes all sin gode enegri på jobben. Når man så endelig har tid til barna er man fullstendig utslitt. Jeg tror ikke det er meningen at vi skal klare 100% jobb, oppdragelse av barn, ta vare på hus og hjem, ta vare på seg selv, pleie parforholdet... Altså hvordan skal man ha kapasitet til alt det? 😔 Det er ikke rart man er sliten og lei og gleder seg til barna er i seng for så å ha dårlig samvittighet.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Føles så dumt Når vi er sammen så synes jeg det er slitsomt og jeg lengter etter tid for meg selv. Men når vi er fra hverandre lengter jeg etter henne. Gleder meg til å hente henne fra barnehagen, men så er vi begge trøtte og sure så ettermiddagen blir jo ikke noe trivelig likevel. Og da gleder jeg meg til leggetid så jeg får fred.

Jeg vil jo så gjerne at hun skal lære at hun er viktig og at jeg er glad i henne og liker å tilbringe tid med henne. Men jeg får det ikke helt til.

Anonymkode: fe2da...e2d

Prøv å kople ut alt annet når dere er sammen. Legg bort tlf og la husarbeid være husarbeid et par timer. Jo mer du har å tenke på, styre med jo mer travelt føles det. 
du er god nok for henne selv om de er sliten ❤️ 

Anonymkode: 26665...2bd