Fortalte familien at jeg slet og ingen bryr seg

[AnonymBruker]

Jeg har slitt psykisk i flere år og vært gjennom ganske umenneskelige ting. Jeg snakker nesten aldri om det fordi ingen av mine nære spør hvordan jeg har det, de er mer opptatt av å fortelle om sitt liv men familie og nærmeste venner vet at jeg går til psykolog. De siste månedene har jeg vært veldig suicidal og nå for noen uker siden sa jeg det for første gang rett ut til familien min og bestevenninnen min.. Bestevenninnen min sa bare "åja" og byttet tema som hun gjør alltid hver gang jeg sier noe om mitt liv, og familiemedlemmet mitt sa "trodde du ble bedre av terapien! men dette trenger vi ikke snakke om nå! " (vi var alene) og sporet samtalen over på noe annet. 

Jeg er ikke en som vanligvis klager og jeg har alltid stengt følelser inni meg for å ikke være til plage for noen eller oppfattes dramatisk. Jeg er klar over at alle har sitt liv osv men er det ikke normalt å hvertfall sende en melding å spørre hvordan jeg har det når jeg nettopp har fortalt rett ut at jeg er suicidal og skrevet selvmordsbrev for jeg er på bristepunktet? Er det normalt å hver gang over flere år når noen prøver å fortelle om åssen de har det så avbryter de før jeg har fått sagt to setninger og sporer dem samtalen over på seg selv? 

Jeg har det ikke så greit nå, det er to uker siden jeg fortalte det og ingen har ringt å spurt hvordan jeg har det eller ringt for å snakke om løst og fast, alle har tatt avstand. Jeg er enslig og syns det er vanskelig å ikke ha noen å snakke med andre enn psykologen min og ingen støtte fra nære venner eller familie.. Er psykisk sykdom SÅ tabu?! 

Anonymkode: 64479...528

[AnonymBruker]

Høres ut som de er fryktelig dårlig på mellommenneskelige relasjoner. Skjønner at det er sårt og vanskelig for deg, men husk at det ikke trenger å betyr at de ikke bryr seg! Det kan like gjerne være fordi de ikke vet hvordan de skal håndtere situasjonen. For mange er den enkleste løsningen da å feie temaet under teppet. Stor klem til deg ❤️

Anonymkode: e5aca...531

[AnonymBruker]

Hei du. Det er så vondt å ha det sånn!💔  Det jeg har erfart er at det er veldig forskjellig hvordan folk er. Noen nytter det ikke å dele tunge ting med, for de skjønner det ikke eller gidder/vil ikke forstå det. Og da blir det bare vondere for meg om jeg prøver å snakke med dem om sånt. F.eks pappa vrir det bare over til seg og snakker om hvorfor han ikke sliter pga. X eller Y. Så jeg føler meg bare verre. Har sluttet å snakke med han om annet enn været.

Anonymkode: 9b0b7...cc4

[AprilLudgate]

Oj…..

Dette var to veldig asosiale mennesker 👀

Er de vanligvis slik? Spør åpent igjen hva de tenker om en slik respons når noen sier de har ønsket å avslutte livet. 

[AnonymBruker]

Sånn er min familie også, og har funnet ut at det er fordi de føler de har nok med sine egne helseproblemer.

Frustrerende og sørgelig at de ikke bryr seg.

Venner kommenterer eller spør omtrent aldri fordi de vil bare snakke om det som er positivt, dessuten forstår de ikke fordi livet deres er tipptopp.

Anonymkode: 7e29a...8fa

[AnonymBruker]

Dette handler ikke om deg, TS! Dette handler utelukkende om de menneskene du forteller dette til, grunnen er fordi majoriteten av befolkningen inkl nærmeste familie - sliter veldig med å forholde seg til både sykdom, død og tragedier. De vet rett og slett ikke hvordan de skal forholde seg! 
 

Utrolig trist at du ikke kan prate med dine nærmeste, men igjen, dette handler ikke om at de ikke bryr seg, dette handler om at de ikke klarer å forholde seg til det som er vondt og vanskelig. 

Anonymkode: 3d6f0...508

[AnonymBruker]

Fy søren! Det er virkelig ikke greit ❤ Hvis noen av mine nærmeste hadde sagt noe sånt ville jeg selvsagt snakket om det, hvis personen ville. 

Anonymkode: e41e7...a34

[Supersmurf]

Høres ut som de ikke vet hvordan de skal håndtere det du forteller, og sikkert ikke vet hva de skal si. Veldig mange folk vet ikke hvordan de skal forholde seg til andre sine følelser, for de er ikke vant til å snakke om sånt. Psykiske lidelser har vært skambelagt og noe man ikke snakker noe om fra gammelt av. Det er først nå de siste årene at det har blitt fokus på åpenhet og å snakke om hvordan man har det. Jeg vil tro at din familie og venner bryr seg, men rett og slett ikke vet hvordan de skal takle det du sier. 

[AnonymBruker]

Kjære deg..

sånn er mine også. Det er så vondt, og jeg har prøvd å ta det opp med de. Men det nytter ikke, da blir de bare sure..

Men okke noe endrer seg, de er bare ikke interessert i hvem jeg er 

Du trenger å finne folk som ser deg, som velger deg. Og som venter ril du sier selv, fordi de genuint bryr seg om det du sier. Eller den du er, eller hva du trenger. Jeg skulle ønske sånne vokste på trær. Det gjør de ikke. Men de er der ute, du må bare finne dine.

 

Anonymkode: da030...2df

[AnonymBruker]

Fløff skrev (6 minutter siden):

Er de vanligvis slik? Spør åpent igjen hva de tenker om en slik respons når noen sier de har ønsket å avslutte livet. 

Har på en måte lyst til å spørre om det men tør ikke fordi jeg vil ikke virke krevende eller belaste livet dems. Ingen har jo ansvar for hvordan jeg har det og jeg vil ikke påvirke noen til å få dårligere livskvalitet bare pga jeg har det... Liksom jeg vil ikke kreve at de skal bekymre seg f eks men jeg syns det er spesielt å oppleve at de bare ignorerer emnet helt og ikke har tatt en eneste telefon eller mld til meg 😔 Det får meg til å bli sånn at når de først kanskje tar kontakt igjen så føler jeg at jeg må svare at jeg har det bra og bra temaet over på noe annet bare for å ikke være til plage så de ikke vil ringe igjen hvis jeg bare er negativ om du skjønner? Jeg er bare så sliten av å ha holdt den masken på over så lang tid nå! 

Anonymkode: 64479...528

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Har på en måte lyst til å spørre om det men tør ikke fordi jeg vil ikke virke krevende eller belaste livet dems. Ingen har jo ansvar for hvordan jeg har det og jeg vil ikke påvirke noen til å få dårligere livskvalitet bare pga jeg har det... Liksom jeg vil ikke kreve at de skal bekymre seg f eks men jeg syns det er spesielt å oppleve at de bare ignorerer emnet helt og ikke har tatt en eneste telefon eller mld til meg 😔 Det får meg til å bli sånn at når de først kanskje tar kontakt igjen så føler jeg at jeg må svare at jeg har det bra og bra temaet over på noe annet bare for å ikke være til plage så de ikke vil ringe igjen hvis jeg bare er negativ om du skjønner? Jeg er bare så sliten av å ha holdt den masken på over så lang tid nå! 

Anonymkode: 64479...528

Skjønner jeg godt!

Men jeg ville likevel tatt motet til meg og spurt åpent. Ikke kritisk.

Bare «angående når jeg fortalte dette og du svarte X….hva tenker du om det?»

Jeg tenker jo at man må gi disse folka en siste sjanse før man bare kicker de ut av livet? 🤷‍♀️ Jeg mener, gir de deg ellers noe positivt som DU får noe ut av?

[AnonymBruker]

Føler med deg ts ❤️

Men for å være ærlig, så har jeg ganske lik holdning som det du beskriver her til et medlem i min familie som sliter psykisk, og har slitt i alle år. Det er ikke av ondskap, eller av at jeg ikke bryr meg, men heller av ev følelse av avmakt. Denne personen har absolutt hatt et vanskelig liv, og jeg hadde opprinnelig veldig mye empati... Men når du ser samme greia, år etter år etter år, de samme evige anfallene av "jeg har det så tungt at jeg tar livet av meg snart!", den samme søken etter bekreftelser man ikke kan finne i andre mennesker, og ingen vilje til å faktisk legge ting bak seg... Da blir man lei. 

Å gå i terapi og behandling for noe er ikke det samme som å faktisk bli bedre. Det kreves egeninnsats her. Dette vet jeg, for jeg har også hatt et vanskelig liv. Mye vanskeligere enn syteren jeg nevner i innlegget mitt. Mye... Forskjellen på meg og dette mennesket er at etter hvert, så forsto jeg at det er opp til meg å bli frisk. Å gå rundt og kverne på de samme gamle tingene er bortkastet energi. Det var ikke før jeg slutta at jeg ble bedre. 

Så nei, jeg har ingen empati igjen å dele med mitt familiemedlem. Og jeg ønsker ikke å høre mer om diverse suicidaliteter - for greia er, de der truslene er ikke reelle. Det er bare klaging og syting fra en person som ikke vil sette seg ned og finne en seriøs og reell løsning på det som plager hen. Sånt har jeg rett og slett ikke tid til. 

Anonymkode: 9ae68...ef9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Jeg har slitt psykisk i flere år og vært gjennom ganske umenneskelige ting. Jeg snakker nesten aldri om det fordi ingen av mine nære spør hvordan jeg har det, de er mer opptatt av å fortelle om sitt liv men familie og nærmeste venner vet at jeg går til psykolog. De siste månedene har jeg vært veldig suicidal og nå for noen uker siden sa jeg det for første gang rett ut til familien min og bestevenninnen min.. Bestevenninnen min sa bare "åja" og byttet tema som hun gjør alltid hver gang jeg sier noe om mitt liv, og familiemedlemmet mitt sa "trodde du ble bedre av terapien! men dette trenger vi ikke snakke om nå! " (vi var alene) og sporet samtalen over på noe annet. 

Jeg er ikke en som vanligvis klager og jeg har alltid stengt følelser inni meg for å ikke være til plage for noen eller oppfattes dramatisk. Jeg er klar over at alle har sitt liv osv men er det ikke normalt å hvertfall sende en melding å spørre hvordan jeg har det når jeg nettopp har fortalt rett ut at jeg er suicidal og skrevet selvmordsbrev for jeg er på bristepunktet? Er det normalt å hver gang over flere år når noen prøver å fortelle om åssen de har det så avbryter de før jeg har fått sagt to setninger og sporer dem samtalen over på seg selv? 

Jeg har det ikke så greit nå, det er to uker siden jeg fortalte det og ingen har ringt å spurt hvordan jeg har det eller ringt for å snakke om løst og fast, alle har tatt avstand. Jeg er enslig og syns det er vanskelig å ikke ha noen å snakke med andre enn psykologen min og ingen støtte fra nære venner eller familie.. Er psykisk sykdom SÅ tabu?! 

Anonymkode: 64479...528

Selvmordstanker er vanskelig å vite hva man skal si til. Derfor

Anonymkode: 17f40...c30

[AnonymBruker]

Familien din burde absolutt reagere når du forteller at du har det så vanskelig som du beskriver her. Håper du ihvertfall får hjelp av psykolog. 

Er selv psykisk syk, men ikke suicidal. Jeg har ikke fortalt mange om at jeg er psykisk syk, men har et familiemedlem som alltid spør meg om jeg er tilbake i jobb, og sist jeg møtte han så tenkte jeg at jeg skulle være ærlig om hvorfor jeg var sykemeldt. Å når jeg da kom inn på psykisk sykdom så virket det ikke som at han forsto. Så jeg tror rett og lett ikke at mange enten ikke skjønner hva det dreier seg om å være psykisk syk, de skjønner ikke at det kan være så hemmende at man ikke klarer og gjøre dagligdagse ting. Jeg tilhører også en generasjon der det å være psykisk syk medfører skam og noe man ikke snakker om. 

Anonymkode: d5626...d6e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Sånn er min familie også, og har funnet ut at det er fordi de føler de har nok med sine egne helseproblemer.

Frustrerende og sørgelig at de ikke bryr seg.

Venner kommenterer eller spør omtrent aldri fordi de vil bare snakke om det som er positivt, dessuten forstår de ikke fordi livet deres er tipptopp.

Anonymkode: 7e29a...8fa

Det er ikke venner. 

Anonymkode: eaa4a...d95

[AnonymBruker]

Jeg skjønner veldig godt at dette er sårt for deg, ts. Men det er nettopp derfor det er anbefalt å snakke med psykolog om sånt. ❤️ Det er langt i fra alle som vet hvordan man skal takle en sånn beskjed, eller vet hvordan man bør reagere. Din venninne og familiemedlem vet tydeligvis ikke det. 

Jeg håper du fortsetter hos psykolog. Jeg har vært på en veldig mørk plass selv, men i dag har jeg det veldig fint. Jeg er så glad for at jeg ikke gav opp, for da hadde jeg aldri opplevd de tingene jeg har opplevd nå. Hold ut ts, det kommer bedre tider! ❤️

Anonymkode: 293e9...512

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Føler med deg ts ❤️

Men for å være ærlig, så har jeg ganske lik holdning som det du beskriver her til et medlem i min familie som sliter psykisk, og har slitt i alle år. Det er ikke av ondskap, eller av at jeg ikke bryr meg, men heller av ev følelse av avmakt. Denne personen har absolutt hatt et vanskelig liv, og jeg hadde opprinnelig veldig mye empati... Men når du ser samme greia, år etter år etter år, de samme evige anfallene av "jeg har det så tungt at jeg tar livet av meg snart!", den samme søken etter bekreftelser man ikke kan finne i andre mennesker, og ingen vilje til å faktisk legge ting bak seg... Da blir man lei. 

Å gå i terapi og behandling for noe er ikke det samme som å faktisk bli bedre. Det kreves egeninnsats her. Dette vet jeg, for jeg har også hatt et vanskelig liv. Mye vanskeligere enn syteren jeg nevner i innlegget mitt. Mye... Forskjellen på meg og dette mennesket er at etter hvert, så forsto jeg at det er opp til meg å bli frisk. Å gå rundt og kverne på de samme gamle tingene er bortkastet energi. Det var ikke før jeg slutta at jeg ble bedre. 

Så nei, jeg har ingen empati igjen å dele med mitt familiemedlem. Og jeg ønsker ikke å høre mer om diverse suicidaliteter - for greia er, de der truslene er ikke reelle. Det er bare klaging og syting fra en person som ikke vil sette seg ned og finne en seriøs og reell løsning på det som plager hen. Sånt har jeg rett og slett ikke tid til. 

Anonymkode: 9ae68...ef9

Det er derfor jeg passet på å få frem i hovedinnlegget mitt her at jeg aldri klager eller snakker om det ellers, fordi jeg har forståelse for at man kan gå lei og blir nødt til å skjerme seg selv fra mennesker som ikke gjør annet enn å snakke om hvor fælt de har det år etter år. Så syns egentlig svaret ditt var veldig unødvendig når du sammenligner familiemedlemmet ditt med meg og det kjenner jeg bidrar til at også vi vanlige folk som aldri klager blir enda mer redde for å dele noe nettopp fordi man blir redd for å bli sett på på den måten du ser på familiemedlemmet ditt... 

Anonymkode: 64479...528

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Selvmordstanker er vanskelig å vite hva man skal si til. Derfor

Anonymkode: 17f40...c30

Jeg skjønner det, det er ikke så mye å si og ingen kan gjøre noe med det. Men når andre har hatt det vanskelig har jeg ringt de hver dag for å høre hvordan de har det, om de orker å finne på noe, lyttet til de, send meldinger som viser at jeg bryr meg osv.. Mener ikke at det er det jeg forventer tilbake men når jeg nettopp har delt at jeg sliter sånn blir jeg lei meg av at INGEN av de har tatt én telefon til meg på to uker en gang.. Føler meg utstøtt og glemt av omverdenen og som om jeg bare er en byrde 

Anonymkode: 64479...528

[AnonymBruker]

Jeg er alltid positivt og og blid, løfter andre opp men har gått med en fasade i flere år. Vært på bristepunktet lenge og til slutt fikk mot til meg å fortelle det og da bli møtt sånn.. 

Anonymkode: 64479...528

[AnonymBruker]

Men hva vil du at de skal si da? Uansett hva de sier så endrer det jo ingenting, den eneste som kan endre ting er du, og det er derfor du går i terapi. Jeg må helt ærlig si at etter mange år med en som er psykisk syk i nær krets så er jeg brukt opp, og jeg orker ikke mer. Det er ingenting jeg kan gjøre med sykdommen, det er ingenting som blir bedre av at vi snakker, det eneste som skjer er at det bryter meg ned også. Selv om du ikke snakker mye om det til vanlig så betyr ikke det at ikke det påvirker de rundt deg. Stemning, humør, initiativ, tilstedeværelse eller mangel på sådann, det påvirker mer enn du tror. 

Anonymkode: 1b1fa...a23