Utestenge svigerfamilie fra bryllup og baby

[girlie93993]

Hei,

Vet ikke helt hvordan jeg skal formulere dette, men jeg har virkelig null anelse hvordan jeg skal gjøre det med svigerforeldrene mine, mtp baby og bryllup. Jeg har vært sammen med kjæresten min siden jeg var 15, er  nå 22 år gammel. Helt fra starten av forholdet har faren og stemoren aldri vært støttende, og ekstremt kritisk til meg. Moren hans døde da han var liten, og fikk ny stemor fra Fillipinene da han var rundt 12. Allerede fra første gangen jeg møtte dem, ville de verken se på meg eller hilse, la ikke merke til at jeg var der engang før jeg måtte gå helt bort til dem og praktisk talt "tvinge" meg på dem for å hilse, fordi de bare satt i sofaen og så ned på telefonene sine, som jeg synes er ganske spesielt da de visste at jeg skulle komme og møte de for første gang. Jeg hadde forståelse for at de var skeptiske til forholdet vårt da det på den tiden var "stor" aldersforskjell mellom oss, hvor jeg var 15,snart 16 og han var 18, som jeg synes er helt ok at de kunne ha sine formeninger om. De trodde antageligvis ikke at forholdet skulle vare, men nå har vi vært sammen i 7 år og bor sammen, er forlovet og venter barn. Alle andre i familien hans er ekstremt hyggelige og jeg har et veldig godt forhold med dem, det er kun faren og stemora som " ødelegger". Stemoren er som skrevet fra Filippinene, og er veldig religiøs, men hadde ikke noe å si på om vi f.eks sov sammen når jeg var hos han de få gangene jeg var der, da han var myndig og hun ikke eide noe av huset, og ikke hadde noe forhold til kjæresten min. Totalt har jeg vært hos dem 3-4 ganger, før jeg plutselig fikk beskjed fra kjæresten at de sa at jeg ikke fikk lov til å komme dit mer, at jeg praktisk talt var bannlyst fra huset, var ordet de brukte. De mente jeg var frekk, respektløs, gjorde ikke noe ut av meg o.l. Jeg fikk helt sjokk. Jeg har alltid vært vennlig, smilt og sagt hei, hilst på dem selvom jeg var relativt sjenert av meg da jeg var såpass ung. De mente likevel at jeg aldri sa hei, men det er virkelig ikke sånn det var. Sa hei og smilte til stemor da jeg møtte henne på kjøkkenet, da jeg skulle lage frokost om morningen fordi vi kom hjem til han sent på kvelden hvor foreldrene sov, så fikk jo ikke sagt hei til dem den 2. gangen jeg var der. Hun stirra bare på meg, og sa ingenting, gikk bare avgårde. Ble sint på kjæresten fordi hun mente at jeg bare "dukket opp" der, til tross for at han hadde sagt ifra flere ganger rett før jeg skulle komme, at jeg skulle komme dit. Samme greia var det med faren, hvor kjæresten til og med var enige om at faren bare hadde sett stygt på meg. Han sa ikke hei selvom jeg gjorde det, han bare så på meg. Senere kom han til typen og sa at jeg var frekk, gikk rundt som et "spøkelse", at jeg ikke sa hei osv selvom typen til og med var tilstede mens jeg hilste og de ikke hilste tilbake. 

Vi ble invitert til bursdag til onkelen hans sammen, men fordi jeg var syk kunne jeg ikke dra. Vi var sammen da, så han ble igjen hos meg da han også var småsyk. Den bursdagen ble i følge broren hans brukt til å snakke dritt om meg. De snakket om hvor frekk og respektløs jeg var, at de mislikte meg osv til tross for at jeg ikke hadde gjort noe. Jeg fikk helt sjokk og skjønte seriøst ingenting. På den tiden hadde jeg ikke møtt alle i hans familie, og følte det skapte et veldig dårlig førsteinntrykk av meg til de som ikke hadde møtt meg enda. Da vi fikk vite dette, tok kjæresten min det opp med faren og stemora, hvor de ble ekstremt sure (???). De hadde fått vite av kusina hans som jeg hadde snakket litt med på forhånd at jeg slet med depresjon tidligere, og dette ble selvsagt brukt mot meg til tross for at stemoren jobber med folk som sliter med depresjon. Jeg ville være med i samtalen, så han hadde meg da på speaker på telefonen og jeg fikk mildt sagt sjokk av alt som ble sagt. De sa jeg kom til å ødelegge fremtiden hans, at jeg ikke var bra for han, at jeg kom til å bli en elendig mor og at han ikke burde være sammen med meg, de mente at foreldrene mine ikke brydde seg om meg fordi jeg fikk lov til å være sammen med en som var 2,5 år eldre enn meg, og hadde tydeligvis funnet på at faren min slet med alkoholisme og fortalt dette til hele familien, skjønner ikke hvor hun fikk dette fra. 

Dette påvirket meg ganske mye da jeg hadde prøvd ganske hardt for å få til et godt førsteinntrykk, og ble helt satt ut av ting som ble sagt om meg, og ble direkte lei meg. Typen prøvde gjentatte ganger å snakke med de og sa at det ikke var greit, spurte om de ikke i det minste kunne si hei til meg osv, men da ble han truet med å bli kasta ut. Faren hans er ekstremt "hard" mot han og kald, og stemora er generelt ekkel, synes både jeg og flere i familien. Han har hatt to tidligere stemødre, også fra Filippinene, så han har flere bittesmå brødre som HAN måtte passe på til tross for at han da var ca. 15 år eldre enn dem. Stemora kastet blant annet bilder av den avdøde moren hans som hang rundt omkring i huset, for det ville hun ikke ha, og flere av hans familiemedlemmer har uttrykt at de synes hun er svært spesiell mtp at hun er sjalu på hans AVDØDE kone. Jeg kom med blomster og kjeks, boller osv, ga de julegave og sendte julekort til dem, prøvde fortsatt 2 år etter at de snakka dritt om meg (hadde heller ikke møtt de siden det) men fikk ikke et takk eller noe, noe jeg innerst inne hadde håpet på. 

Nylig forsøkte han igjen å snakke med faren og stemora da jeg ville prøve en siste gang å få til et forhold med dem, som såklart han vil også, hvor han spurte de om de værsåsnill ikke kunne invitere meg over på middag eller lignende slik at de kunne bli kjent med meg, men det sa de ingenting på. Det jeg synes er så ekstremt spesielt, er at de enda holder denne holdningen sin mot meg. For ca 3 mnd siden møtte jeg hans besteforeldre, veldig sent inn i forholdet men de bor langt unna, og er her bare på bursdager osv, jeg får jo "såklart" ikke lov å komme i bursdagene mtp forholdet vårt da stemora er fast bestemt på å invitere familien hans hjem til deres hus for å feire HANS bursdag, selvom vi har vårt eget sted. Han får plutselig bare vite at "i morgen feirer vi bursdagen din hos oss" liksom, noe jeg synes er jævlig merkelig mtp at han er 25 år. Men da jeg møtte besteforeldrene, sa de "Ja, vi har jo hørt en del om deg, det er synd at det har skjært seg mellom dere, synd at du ikke får lov til å komme i bursdagen" osv.. Så sier jo åpenbart at de enda holder på med å fortelle ting om meg, noe bestemora kunne bekrefte da jeg spurte om det var stemora som fortsatt holdt på sånn. 

Vi var også nettopp på en sammenkomst hos onkelen og tanta hans, hvor vi fikk være der et par timer alene før faren, stemora og brødrene hans plutselig dukket opp. Jeg sa hei og smilte selvom det var ekstremt ukomfortabelt for meg, prøvde flere ganger å møte blikket til stemora for å kanskje kunne få i gang en samtale men hun nektet plent å se på meg, og ingen av de sa hei, de satte seg også VEKK fra der vi satt, til tross for at vi satt sammen med onkelen, tanta og de andre gjestene. Når jeg gikk på do, var de plutselig ved bordet. Jeg merker jeg blir ekstremt sliten av hvordan de holder på, og jeg elsker kjæresten min enormt mye og vil være med han, men det er skikkelig irriterende at jeg kommer til å gifte meg inn i en slik familie til tross for at resten av familien er helt fantastisk.

Sorry for langt innlegg, men nå kommer jeg til selve greia. Jeg vet ikke hvordan vi kan gjøre dette med barn, selskap, bryllup osv. Jeg tvinger meg jo selv til å bli med på selskap vi skal på hvor de også skal, selvom det er veldig ubehagelig for meg da de ikke vil si hei til meg eller noe, og seriøst ikke sagt et eneste ord til meg på 6-7 år, jeg synes det bare er helt absurd. Men vi har nettopp skaffet oss leilighet sammen som vi skal flytte sammen i, da vi for ikke så lenge siden fant ut at vi skal ha barn. Jeg vil jo ikke føle at jeg eksluderer de om vi for eksempel skal ha selskap hjemme hos oss, men samtidig føler jeg ikke at de har noe rett til å skulle bli invitert HJEM til oss hvor jeg eier halvparten av leiligheten, de har verken et godt forhold til meg eller han, men så er det jo tross alt faren hans, og det blir jo rart om vi skulle invitert faren og ikke stemora liksom. Føler de også hadde snakka enda mer dritt om meg om vi ikke inviterte dem, men jeg vil virkelig ikke ha de i mitt hus eller i nærheten av meg da jeg har prøvd i mange år på å få de til å like meg eller bare snakke til meg uten hell. Til og med denne julen ga jeg de julegave og julekort for jeg vil så inderlig prøve å få et forhold men det funker faktisk ikke mer. Jeg har så og si gitt opp. Grunnen til at jeg fortsatt prøver er fordi jeg vet jo at typen vil at hvertfall faren skal kunne få møte sitt barnebarn, men jeg vil ikke at mitt barn skal ha noe å gjøre med en som direkte mobber moren, at de har sagt at jeg kommer til å bli en dårlig mamma og at jeg ikke kommer til å være i stand til å gjøre noe, at jeg er ubrukelig. Jeg vil ikke være "den" personen som bare ikke lar de møte barnet, men jeg føler det blir så ekstremt feil om vi f.eks skulle invitert de til å hilse på babyen når de ikke engang vil si hei til mora, og føler det også blir feil om de KANSKJE hadde prøvd å være hyggelige mot meg den ene gangen bare for å få møtt barnebarnet. Jeg er  bare helt utslitt av dette, og det går negativt utover oss begge to, selvom typen aldri har hatt et spesielt bra forhold til faren sin før så har han jo fortsatt lyst til det, da han ikke har mor, for da sitter han jo igjen med null. har likevel sagt til han at jeg har prøvd så godt jeg kan nå, og at jeg ikke orker mer, og at jeg i allefall skal kutte ut de og at han skal få gjøre som han vil, men jeg vil ikke at de skal ha noe med meg og mitt å gjøre, dvs hus og barn selvom vi deler dette sammen. Han er enig i dette og sier han vil kutte de ut, men det blir liksom aldri gjort, så derfor fortsetter jeg å prøve da jeg vil gjøre han fornøyd. Vi skal jo også gifte oss, og jeg vil ikke akkurat ha noen i mitt bryllup som ikke støtter forholdet i det hele tatt da jeg føøler de hadde ødelagt hele dagen vår, som liksom skal handle om å feire kjærligheten. Føler det blir så feil å skulle ha noen som direkte er i mot forholdet der, og å ha noen som gjør meg så j*vlig ukomfortabel og lei meg der er noe jeg ikke har lyst til i det hele tatt. Hva ville dere gjort?  er bare redd for at dette skal få de til å bygge opp enda mer hat og snakke mer dritt om meg om de ikke blir invitert, men jeg orker faktisk ikke mer.

[AnonymBruker]

Du har virkelig prøvd, men fånyttes. Virker vel ikke helt god den stemora der, men det er vel alle i familien klar over at hun er en heks? 
Det beste er nok å holde kontakten til et minimum, så får dere heller se om kanskje ikke din svigerfar endrer seg litt i positiv retning når han blir farfar. 

Anonymkode: e5934...2a0

[AnonymBruker]

girlie93993 skrev (58 minutter siden):

Hei,

Vet ikke helt hvordan jeg skal formulere dette, men jeg har virkelig null anelse hvordan jeg skal gjøre det med svigerforeldrene mine, mtp baby og bryllup. Jeg har vært sammen med kjæresten min siden jeg var 15, er  nå 22 år gammel. Helt fra starten av forholdet har faren og stemoren aldri vært støttende, og ekstremt kritisk til meg. Moren hans døde da han var liten, og fikk ny stemor fra Fillipinene da han var rundt 12. Allerede fra første gangen jeg møtte dem, ville de verken se på meg eller hilse, la ikke merke til at jeg var der engang før jeg måtte gå helt bort til dem og praktisk talt "tvinge" meg på dem for å hilse, fordi de bare satt i sofaen og så ned på telefonene sine, som jeg synes er ganske spesielt da de visste at jeg skulle komme og møte de for første gang. Jeg hadde forståelse for at de var skeptiske til forholdet vårt da det på den tiden var "stor" aldersforskjell mellom oss, hvor jeg var 15,snart 16 og han var 18, som jeg synes er helt ok at de kunne ha sine formeninger om. De trodde antageligvis ikke at forholdet skulle vare, men nå har vi vært sammen i 7 år og bor sammen, er forlovet og venter barn. Alle andre i familien hans er ekstremt hyggelige og jeg har et veldig godt forhold med dem, det er kun faren og stemora som " ødelegger". Stemoren er som skrevet fra Filippinene, og er veldig religiøs, men hadde ikke noe å si på om vi f.eks sov sammen når jeg var hos han de få gangene jeg var der, da han var myndig og hun ikke eide noe av huset, og ikke hadde noe forhold til kjæresten min. Totalt har jeg vært hos dem 3-4 ganger, før jeg plutselig fikk beskjed fra kjæresten at de sa at jeg ikke fikk lov til å komme dit mer, at jeg praktisk talt var bannlyst fra huset, var ordet de brukte. De mente jeg var frekk, respektløs, gjorde ikke noe ut av meg o.l. Jeg fikk helt sjokk. Jeg har alltid vært vennlig, smilt og sagt hei, hilst på dem selvom jeg var relativt sjenert av meg da jeg var såpass ung. De mente likevel at jeg aldri sa hei, men det er virkelig ikke sånn det var. Sa hei og smilte til stemor da jeg møtte henne på kjøkkenet, da jeg skulle lage frokost om morningen fordi vi kom hjem til han sent på kvelden hvor foreldrene sov, så fikk jo ikke sagt hei til dem den 2. gangen jeg var der. Hun stirra bare på meg, og sa ingenting, gikk bare avgårde. Ble sint på kjæresten fordi hun mente at jeg bare "dukket opp" der, til tross for at han hadde sagt ifra flere ganger rett før jeg skulle komme, at jeg skulle komme dit. Samme greia var det med faren, hvor kjæresten til og med var enige om at faren bare hadde sett stygt på meg. Han sa ikke hei selvom jeg gjorde det, han bare så på meg. Senere kom han til typen og sa at jeg var frekk, gikk rundt som et "spøkelse", at jeg ikke sa hei osv selvom typen til og med var tilstede mens jeg hilste og de ikke hilste tilbake. 

Vi ble invitert til bursdag til onkelen hans sammen, men fordi jeg var syk kunne jeg ikke dra. Vi var sammen da, så han ble igjen hos meg da han også var småsyk. Den bursdagen ble i følge broren hans brukt til å snakke dritt om meg. De snakket om hvor frekk og respektløs jeg var, at de mislikte meg osv til tross for at jeg ikke hadde gjort noe. Jeg fikk helt sjokk og skjønte seriøst ingenting. På den tiden hadde jeg ikke møtt alle i hans familie, og følte det skapte et veldig dårlig førsteinntrykk av meg til de som ikke hadde møtt meg enda. Da vi fikk vite dette, tok kjæresten min det opp med faren og stemora, hvor de ble ekstremt sure (???). De hadde fått vite av kusina hans som jeg hadde snakket litt med på forhånd at jeg slet med depresjon tidligere, og dette ble selvsagt brukt mot meg til tross for at stemoren jobber med folk som sliter med depresjon. Jeg ville være med i samtalen, så han hadde meg da på speaker på telefonen og jeg fikk mildt sagt sjokk av alt som ble sagt. De sa jeg kom til å ødelegge fremtiden hans, at jeg ikke var bra for han, at jeg kom til å bli en elendig mor og at han ikke burde være sammen med meg, de mente at foreldrene mine ikke brydde seg om meg fordi jeg fikk lov til å være sammen med en som var 2,5 år eldre enn meg, og hadde tydeligvis funnet på at faren min slet med alkoholisme og fortalt dette til hele familien, skjønner ikke hvor hun fikk dette fra. 

Dette påvirket meg ganske mye da jeg hadde prøvd ganske hardt for å få til et godt førsteinntrykk, og ble helt satt ut av ting som ble sagt om meg, og ble direkte lei meg. Typen prøvde gjentatte ganger å snakke med de og sa at det ikke var greit, spurte om de ikke i det minste kunne si hei til meg osv, men da ble han truet med å bli kasta ut. Faren hans er ekstremt "hard" mot han og kald, og stemora er generelt ekkel, synes både jeg og flere i familien. Han har hatt to tidligere stemødre, også fra Filippinene, så han har flere bittesmå brødre som HAN måtte passe på til tross for at han da var ca. 15 år eldre enn dem. Stemora kastet blant annet bilder av den avdøde moren hans som hang rundt omkring i huset, for det ville hun ikke ha, og flere av hans familiemedlemmer har uttrykt at de synes hun er svært spesiell mtp at hun er sjalu på hans AVDØDE kone. Jeg kom med blomster og kjeks, boller osv, ga de julegave og sendte julekort til dem, prøvde fortsatt 2 år etter at de snakka dritt om meg (hadde heller ikke møtt de siden det) men fikk ikke et takk eller noe, noe jeg innerst inne hadde håpet på. 

Nylig forsøkte han igjen å snakke med faren og stemora da jeg ville prøve en siste gang å få til et forhold med dem, som såklart han vil også, hvor han spurte de om de værsåsnill ikke kunne invitere meg over på middag eller lignende slik at de kunne bli kjent med meg, men det sa de ingenting på. Det jeg synes er så ekstremt spesielt, er at de enda holder denne holdningen sin mot meg. For ca 3 mnd siden møtte jeg hans besteforeldre, veldig sent inn i forholdet men de bor langt unna, og er her bare på bursdager osv, jeg får jo "såklart" ikke lov å komme i bursdagene mtp forholdet vårt da stemora er fast bestemt på å invitere familien hans hjem til deres hus for å feire HANS bursdag, selvom vi har vårt eget sted. Han får plutselig bare vite at "i morgen feirer vi bursdagen din hos oss" liksom, noe jeg synes er jævlig merkelig mtp at han er 25 år. Men da jeg møtte besteforeldrene, sa de "Ja, vi har jo hørt en del om deg, det er synd at det har skjært seg mellom dere, synd at du ikke får lov til å komme i bursdagen" osv.. Så sier jo åpenbart at de enda holder på med å fortelle ting om meg, noe bestemora kunne bekrefte da jeg spurte om det var stemora som fortsatt holdt på sånn. 

Vi var også nettopp på en sammenkomst hos onkelen og tanta hans, hvor vi fikk være der et par timer alene før faren, stemora og brødrene hans plutselig dukket opp. Jeg sa hei og smilte selvom det var ekstremt ukomfortabelt for meg, prøvde flere ganger å møte blikket til stemora for å kanskje kunne få i gang en samtale men hun nektet plent å se på meg, og ingen av de sa hei, de satte seg også VEKK fra der vi satt, til tross for at vi satt sammen med onkelen, tanta og de andre gjestene. Når jeg gikk på do, var de plutselig ved bordet. Jeg merker jeg blir ekstremt sliten av hvordan de holder på, og jeg elsker kjæresten min enormt mye og vil være med han, men det er skikkelig irriterende at jeg kommer til å gifte meg inn i en slik familie til tross for at resten av familien er helt fantastisk.

Sorry for langt innlegg, men nå kommer jeg til selve greia. Jeg vet ikke hvordan vi kan gjøre dette med barn, selskap, bryllup osv. Jeg tvinger meg jo selv til å bli med på selskap vi skal på hvor de også skal, selvom det er veldig ubehagelig for meg da de ikke vil si hei til meg eller noe, og seriøst ikke sagt et eneste ord til meg på 6-7 år, jeg synes det bare er helt absurd. Men vi har nettopp skaffet oss leilighet sammen som vi skal flytte sammen i, da vi for ikke så lenge siden fant ut at vi skal ha barn. Jeg vil jo ikke føle at jeg eksluderer de om vi for eksempel skal ha selskap hjemme hos oss, men samtidig føler jeg ikke at de har noe rett til å skulle bli invitert HJEM til oss hvor jeg eier halvparten av leiligheten, de har verken et godt forhold til meg eller han, men så er det jo tross alt faren hans, og det blir jo rart om vi skulle invitert faren og ikke stemora liksom. Føler de også hadde snakka enda mer dritt om meg om vi ikke inviterte dem, men jeg vil virkelig ikke ha de i mitt hus eller i nærheten av meg da jeg har prøvd i mange år på å få de til å like meg eller bare snakke til meg uten hell. Til og med denne julen ga jeg de julegave og julekort for jeg vil så inderlig prøve å få et forhold men det funker faktisk ikke mer. Jeg har så og si gitt opp. Grunnen til at jeg fortsatt prøver er fordi jeg vet jo at typen vil at hvertfall faren skal kunne få møte sitt barnebarn, men jeg vil ikke at mitt barn skal ha noe å gjøre med en som direkte mobber moren, at de har sagt at jeg kommer til å bli en dårlig mamma og at jeg ikke kommer til å være i stand til å gjøre noe, at jeg er ubrukelig. Jeg vil ikke være "den" personen som bare ikke lar de møte barnet, men jeg føler det blir så ekstremt feil om vi f.eks skulle invitert de til å hilse på babyen når de ikke engang vil si hei til mora, og føler det også blir feil om de KANSKJE hadde prøvd å være hyggelige mot meg den ene gangen bare for å få møtt barnebarnet. Jeg er  bare helt utslitt av dette, og det går negativt utover oss begge to, selvom typen aldri har hatt et spesielt bra forhold til faren sin før så har han jo fortsatt lyst til det, da han ikke har mor, for da sitter han jo igjen med null. har likevel sagt til han at jeg har prøvd så godt jeg kan nå, og at jeg ikke orker mer, og at jeg i allefall skal kutte ut de og at han skal få gjøre som han vil, men jeg vil ikke at de skal ha noe med meg og mitt å gjøre, dvs hus og barn selvom vi deler dette sammen. Han er enig i dette og sier han vil kutte de ut, men det blir liksom aldri gjort, så derfor fortsetter jeg å prøve da jeg vil gjøre han fornøyd. Vi skal jo også gifte oss, og jeg vil ikke akkurat ha noen i mitt bryllup som ikke støtter forholdet i det hele tatt da jeg føøler de hadde ødelagt hele dagen vår, som liksom skal handle om å feire kjærligheten. Føler det blir så feil å skulle ha noen som direkte er i mot forholdet der, og å ha noen som gjør meg så j*vlig ukomfortabel og lei meg der er noe jeg ikke har lyst til i det hele tatt. Hva ville dere gjort?  er bare redd for at dette skal få de til å bygge opp enda mer hat og snakke mer dritt om meg om de ikke blir invitert, men jeg orker faktisk ikke mer.

Be de reise og ryke og drit i de. Fy for noen råtne mennesker!! Aldri i livet om jeg ville hatt sånne folk i livet mitt! Kutt de ut, derr får det så mye bedre! Omring dere med de som bryr seg og betyr noe ikke sånt pakk som dette her!!

Anonymkode: 2ea34...8f2

[AnonymBruker]

Hmmm, det er ikke sikkert mannen din trenger en far i livet sitt som er på den tredje filippinske dama. Han har deg og snart sin egen familie. Alle normale mennesker vet at i vår kultur vinner ektefelle over foreldre hvis voksne barn blir nødt til å velge. Nå liker jeg min svigerdatter, men om jeg ikke gjorde det måtte jeg late som for jeg vet jo godt at sønnen min hadde valgt henne framfor meg. 

Anonymkode: bd8ed...723

[Juniper]

Mannen din er for ettergivende om han gikk i bursdagen de arrangerte for han dit du ikke var bedt!

Dere må være tøffere tilbake! Du tjener ingenting på å underkaste deg. 

[AnonymBruker]

Kan det være at denne damen er sjalu og markerer territoriet sitt?

Jeg synes kjæresten din bør skjerpe seg. Og verne deg mot galskapen. Skjønner at han føler han må akseptere sånn oppførsel fordi faren er det han har igjen. Men nå har han en kjæreste og snart et barn. Dere er familien hans nå. Og hvis han ikke skjerper seg så kommer han til å ødelegge det som kunne vært et fint samliv. Og i verste fall miste deg. 
 

Anonymkode: c78ff...fcd

[AnonymBruker]

Jeg er godt voksen, har både svigerforeldre og svigerbarn. Vi har ansvar for å ta imot våre barns kjærester på en god og inkluderende måte. Jeg synes godt du kan kutte kontakt med svigerfar og hans kone. De bør heller ikke få anledning til å ødelegge deres bryllup eller babytid. Din mann kan jo ta korte turer innom sin far og sine småbrødre innimellom, men han må være tydelig på at han ikke vil høre noe negativt om deg. Kanskje vil brødrene etterhvert besøke dere. Dere trenger ikke å omgås mennesker som ikke gjør dere noe godt, selv om det er familie. 

Anonymkode: e0799...3d5

[AnonymBruker]

girlie93993 skrev (2 timer siden):

Hei,

Vet ikke helt hvordan jeg skal formulere dette, men jeg har virkelig null anelse hvordan jeg skal gjøre det med svigerforeldrene mine, mtp baby og bryllup. Jeg har vært sammen med kjæresten min siden jeg var 15, er  nå 22 år gammel. Helt fra starten av forholdet har faren og stemoren aldri vært støttende, og ekstremt kritisk til meg. Moren hans døde da han var liten, og fikk ny stemor fra Fillipinene da han var rundt 12. Allerede fra første gangen jeg møtte dem, ville de verken se på meg eller hilse, la ikke merke til at jeg var der engang før jeg måtte gå helt bort til dem og praktisk talt "tvinge" meg på dem for å hilse, fordi de bare satt i sofaen og så ned på telefonene sine, som jeg synes er ganske spesielt da de visste at jeg skulle komme og møte de for første gang. Jeg hadde forståelse for at de var skeptiske til forholdet vårt da det på den tiden var "stor" aldersforskjell mellom oss, hvor jeg var 15,snart 16 og han var 18, som jeg synes er helt ok at de kunne ha sine formeninger om. De trodde antageligvis ikke at forholdet skulle vare, men nå har vi vært sammen i 7 år og bor sammen, er forlovet og venter barn. Alle andre i familien hans er ekstremt hyggelige og jeg har et veldig godt forhold med dem, det er kun faren og stemora som " ødelegger". Stemoren er som skrevet fra Filippinene, og er veldig religiøs, men hadde ikke noe å si på om vi f.eks sov sammen når jeg var hos han de få gangene jeg var der, da han var myndig og hun ikke eide noe av huset, og ikke hadde noe forhold til kjæresten min. Totalt har jeg vært hos dem 3-4 ganger, før jeg plutselig fikk beskjed fra kjæresten at de sa at jeg ikke fikk lov til å komme dit mer, at jeg praktisk talt var bannlyst fra huset, var ordet de brukte. De mente jeg var frekk, respektløs, gjorde ikke noe ut av meg o.l. Jeg fikk helt sjokk. Jeg har alltid vært vennlig, smilt og sagt hei, hilst på dem selvom jeg var relativt sjenert av meg da jeg var såpass ung. De mente likevel at jeg aldri sa hei, men det er virkelig ikke sånn det var. Sa hei og smilte til stemor da jeg møtte henne på kjøkkenet, da jeg skulle lage frokost om morningen fordi vi kom hjem til han sent på kvelden hvor foreldrene sov, så fikk jo ikke sagt hei til dem den 2. gangen jeg var der. Hun stirra bare på meg, og sa ingenting, gikk bare avgårde. Ble sint på kjæresten fordi hun mente at jeg bare "dukket opp" der, til tross for at han hadde sagt ifra flere ganger rett før jeg skulle komme, at jeg skulle komme dit. Samme greia var det med faren, hvor kjæresten til og med var enige om at faren bare hadde sett stygt på meg. Han sa ikke hei selvom jeg gjorde det, han bare så på meg. Senere kom han til typen og sa at jeg var frekk, gikk rundt som et "spøkelse", at jeg ikke sa hei osv selvom typen til og med var tilstede mens jeg hilste og de ikke hilste tilbake. 

Vi ble invitert til bursdag til onkelen hans sammen, men fordi jeg var syk kunne jeg ikke dra. Vi var sammen da, så han ble igjen hos meg da han også var småsyk. Den bursdagen ble i følge broren hans brukt til å snakke dritt om meg. De snakket om hvor frekk og respektløs jeg var, at de mislikte meg osv til tross for at jeg ikke hadde gjort noe. Jeg fikk helt sjokk og skjønte seriøst ingenting. På den tiden hadde jeg ikke møtt alle i hans familie, og følte det skapte et veldig dårlig førsteinntrykk av meg til de som ikke hadde møtt meg enda. Da vi fikk vite dette, tok kjæresten min det opp med faren og stemora, hvor de ble ekstremt sure (???). De hadde fått vite av kusina hans som jeg hadde snakket litt med på forhånd at jeg slet med depresjon tidligere, og dette ble selvsagt brukt mot meg til tross for at stemoren jobber med folk som sliter med depresjon. Jeg ville være med i samtalen, så han hadde meg da på speaker på telefonen og jeg fikk mildt sagt sjokk av alt som ble sagt. De sa jeg kom til å ødelegge fremtiden hans, at jeg ikke var bra for han, at jeg kom til å bli en elendig mor og at han ikke burde være sammen med meg, de mente at foreldrene mine ikke brydde seg om meg fordi jeg fikk lov til å være sammen med en som var 2,5 år eldre enn meg, og hadde tydeligvis funnet på at faren min slet med alkoholisme og fortalt dette til hele familien, skjønner ikke hvor hun fikk dette fra. 

Dette påvirket meg ganske mye da jeg hadde prøvd ganske hardt for å få til et godt førsteinntrykk, og ble helt satt ut av ting som ble sagt om meg, og ble direkte lei meg. Typen prøvde gjentatte ganger å snakke med de og sa at det ikke var greit, spurte om de ikke i det minste kunne si hei til meg osv, men da ble han truet med å bli kasta ut. Faren hans er ekstremt "hard" mot han og kald, og stemora er generelt ekkel, synes både jeg og flere i familien. Han har hatt to tidligere stemødre, også fra Filippinene, så han har flere bittesmå brødre som HAN måtte passe på til tross for at han da var ca. 15 år eldre enn dem. Stemora kastet blant annet bilder av den avdøde moren hans som hang rundt omkring i huset, for det ville hun ikke ha, og flere av hans familiemedlemmer har uttrykt at de synes hun er svært spesiell mtp at hun er sjalu på hans AVDØDE kone. Jeg kom med blomster og kjeks, boller osv, ga de julegave og sendte julekort til dem, prøvde fortsatt 2 år etter at de snakka dritt om meg (hadde heller ikke møtt de siden det) men fikk ikke et takk eller noe, noe jeg innerst inne hadde håpet på. 

Nylig forsøkte han igjen å snakke med faren og stemora da jeg ville prøve en siste gang å få til et forhold med dem, som såklart han vil også, hvor han spurte de om de værsåsnill ikke kunne invitere meg over på middag eller lignende slik at de kunne bli kjent med meg, men det sa de ingenting på. Det jeg synes er så ekstremt spesielt, er at de enda holder denne holdningen sin mot meg. For ca 3 mnd siden møtte jeg hans besteforeldre, veldig sent inn i forholdet men de bor langt unna, og er her bare på bursdager osv, jeg får jo "såklart" ikke lov å komme i bursdagene mtp forholdet vårt da stemora er fast bestemt på å invitere familien hans hjem til deres hus for å feire HANS bursdag, selvom vi har vårt eget sted. Han får plutselig bare vite at "i morgen feirer vi bursdagen din hos oss" liksom, noe jeg synes er jævlig merkelig mtp at han er 25 år. Men da jeg møtte besteforeldrene, sa de "Ja, vi har jo hørt en del om deg, det er synd at det har skjært seg mellom dere, synd at du ikke får lov til å komme i bursdagen" osv.. Så sier jo åpenbart at de enda holder på med å fortelle ting om meg, noe bestemora kunne bekrefte da jeg spurte om det var stemora som fortsatt holdt på sånn. 

Vi var også nettopp på en sammenkomst hos onkelen og tanta hans, hvor vi fikk være der et par timer alene før faren, stemora og brødrene hans plutselig dukket opp. Jeg sa hei og smilte selvom det var ekstremt ukomfortabelt for meg, prøvde flere ganger å møte blikket til stemora for å kanskje kunne få i gang en samtale men hun nektet plent å se på meg, og ingen av de sa hei, de satte seg også VEKK fra der vi satt, til tross for at vi satt sammen med onkelen, tanta og de andre gjestene. Når jeg gikk på do, var de plutselig ved bordet. Jeg merker jeg blir ekstremt sliten av hvordan de holder på, og jeg elsker kjæresten min enormt mye og vil være med han, men det er skikkelig irriterende at jeg kommer til å gifte meg inn i en slik familie til tross for at resten av familien er helt fantastisk.

Sorry for langt innlegg, men nå kommer jeg til selve greia. Jeg vet ikke hvordan vi kan gjøre dette med barn, selskap, bryllup osv. Jeg tvinger meg jo selv til å bli med på selskap vi skal på hvor de også skal, selvom det er veldig ubehagelig for meg da de ikke vil si hei til meg eller noe, og seriøst ikke sagt et eneste ord til meg på 6-7 år, jeg synes det bare er helt absurd. Men vi har nettopp skaffet oss leilighet sammen som vi skal flytte sammen i, da vi for ikke så lenge siden fant ut at vi skal ha barn. Jeg vil jo ikke føle at jeg eksluderer de om vi for eksempel skal ha selskap hjemme hos oss, men samtidig føler jeg ikke at de har noe rett til å skulle bli invitert HJEM til oss hvor jeg eier halvparten av leiligheten, de har verken et godt forhold til meg eller han, men så er det jo tross alt faren hans, og det blir jo rart om vi skulle invitert faren og ikke stemora liksom. Føler de også hadde snakka enda mer dritt om meg om vi ikke inviterte dem, men jeg vil virkelig ikke ha de i mitt hus eller i nærheten av meg da jeg har prøvd i mange år på å få de til å like meg eller bare snakke til meg uten hell. Til og med denne julen ga jeg de julegave og julekort for jeg vil så inderlig prøve å få et forhold men det funker faktisk ikke mer. Jeg har så og si gitt opp. Grunnen til at jeg fortsatt prøver er fordi jeg vet jo at typen vil at hvertfall faren skal kunne få møte sitt barnebarn, men jeg vil ikke at mitt barn skal ha noe å gjøre med en som direkte mobber moren, at de har sagt at jeg kommer til å bli en dårlig mamma og at jeg ikke kommer til å være i stand til å gjøre noe, at jeg er ubrukelig. Jeg vil ikke være "den" personen som bare ikke lar de møte barnet, men jeg føler det blir så ekstremt feil om vi f.eks skulle invitert de til å hilse på babyen når de ikke engang vil si hei til mora, og føler det også blir feil om de KANSKJE hadde prøvd å være hyggelige mot meg den ene gangen bare for å få møtt barnebarnet. Jeg er  bare helt utslitt av dette, og det går negativt utover oss begge to, selvom typen aldri har hatt et spesielt bra forhold til faren sin før så har han jo fortsatt lyst til det, da han ikke har mor, for da sitter han jo igjen med null. har likevel sagt til han at jeg har prøvd så godt jeg kan nå, og at jeg ikke orker mer, og at jeg i allefall skal kutte ut de og at han skal få gjøre som han vil, men jeg vil ikke at de skal ha noe med meg og mitt å gjøre, dvs hus og barn selvom vi deler dette sammen. Han er enig i dette og sier han vil kutte de ut, men det blir liksom aldri gjort, så derfor fortsetter jeg å prøve da jeg vil gjøre han fornøyd. Vi skal jo også gifte oss, og jeg vil ikke akkurat ha noen i mitt bryllup som ikke støtter forholdet i det hele tatt da jeg føøler de hadde ødelagt hele dagen vår, som liksom skal handle om å feire kjærligheten. Føler det blir så feil å skulle ha noen som direkte er i mot forholdet der, og å ha noen som gjør meg så j*vlig ukomfortabel og lei meg der er noe jeg ikke har lyst til i det hele tatt. Hva ville dere gjort?  er bare redd for at dette skal få de til å bygge opp enda mer hat og snakke mer dritt om meg om de ikke blir invitert, men jeg orker faktisk ikke mer.

Var jeg deg og din partner så ville jeg satt meg ned å snakket sammen og da må han ta en avgjørelse.

Vil han at faren og stemora skal være hans familie eller vil han at du skal være hans familie.

Det mest logiske da er at nå starter dere deres egen familie og hans far og stemor går da over i en kategori som heter SLEKT. 

Så kan dere diskutere, hvem ønsker dere å ha en nær relasjon til og hvem er giftige for deres familie?

Her er jo det mest logiske at han far og stemor får beskjed om at de nå anses som øvrige slekt og at ettersom de ikke kan anerkjenne hans samboer og den vordende mor til hans barn for den flotte unge kvinnen hun er. Så betyr det at de ikke respekterer han som mann og heller ikke hans tilkomne og hans nærmeste.

I så tilfelle så synes jeg at din partner skal gi en klar og brutal beskjed til dem uten å pynte det inn om at DU og barnet er hans familie nå, de er kun slekt og siden de ikke vil ta hans familie til seg i sitt hjerte så vil de heller ikke få være en del av deres familie.

Ikke pynt på det for dette vil ikke slutte og dere trenger ikke giftige mennesker i livet deres.

Anonymkode: a7da1...140

[Juniper]

Det kan også godt hende at dette løser seg selv når faren er over på den 4. filipinske stemora… 🤪

[Rhodiola]

Tråden er ryddet for diskriminerende ytringer.
-Rhodiola, mod.

[AnonymBruker]

Mitt råd er å late som om de ikke eksisterer. Kos dere med leilighet og baby. Gift dere, ha barnedåp og selskap med annen familie og venner som vil være med dere. Du har strukket deg alt for langt. Og be kjæresten din skaffe seg ryggrad og baller og sørge for å vite hvem som er viktige. 

Anonymkode: f8e95...010

[Sensi]

Jeg hadde ikke invitert dem i bryllupet. Hvorfor skal de være der og lage dårlig stemning?
 

Eneste er om sønnen strammer seg opp og snakker med dem. TS: Nå skal dere gifte dere og de kan få valget om å være en del av familien eller ikke.

Dersom de har bestemt seg for ikke å like deg, så vil kontakten videre være på et minimumsnivå og hvor de ikke blir invitert til viktige familie begivenheter (trenger ikke nevne hvilke). Nå er det nok baksnakking, utfrysing og respektløs holdning.

 

Å være en del av din familie forutsetter at de er vennlige, inkluderende og respektfulle i omgang med deg. Dette skal starte fra neste gang dere møtes.  De kan begynne med å invitere dere på middag hvor de ber om unnskyldning og forteller at de ønsker en ny start. Men dette må uttrykkes og menes. 
 

Litt rotete skrevet. Sønnen må dra ut og fortelle dem i klartekst at nå er det nok. 

 

[AnonymBruker]

Sånn kan du jo ikke ha det..

Jeg ville satt en strek i sanden. Sagt at nå er det nok for meg, også ville jeg stoppet å prøve. Er det sånn at de gir gaver, så gir dere fra dere. Ikke deg. Hev deg over, men steng de litt ute.

Og slutt å prøve mer. For når voksne folk sitter å baksnakker 15 åringer, vet du da bøir jeg nærmeste forbanna jeg. Uansettz

Det er noe med maktbruken her.

Også kan du jo ikke det med den lille. Men de skal heller ikke få muligheten til å sanke allierte, eller barna dine på sin side.

De kan komme i bryllup, om de oppfører seg. De kan komme i selskap, om de oppfører seg. De er faktisk voksne, og må ta seg sammen. Jeg ville satt en tid, om dere ikke har sett bedring innen 4 mdn før, så ville jeg ikke invitert de. Da vet de også at de må endre seg, om de skal få komme.

Uadnsett om det er bryllup, eller dåp, eller Selskap.  Om de ikke har sansen for andre, så er det deres problem. For noen må man omgåes med likevel.

Og det spiller ingen rolle hva du gjorde som 15, eller hva dine foreldre gjør eller gjorde eller hva. Du er deg selv. Og det er vår jobb som foreldre å møte den være barn velger, på en god måte.

Også en ting til. 25 åringer feirer ikke bursdag hjemme hos stemamma og pappa, når de har eget hjem. Her må dere sette ned foten.

Du for deg. Han for dere !!!

Fy søren for ett mareritt.

Jeg ville også styrt unna alt av selskapeligheter i familien jeg. Bare ringt onkel, tante eller hva. Og forklart at dere ikke kommer pga situasjonen. Og da ville jeg faktisk nektet min mann også å gå. Ellers får de jo nærmest lov å sile deg ut.

Ikke gi deg!!! Dette må de fikse 

Anonymkode: 36969...ff9

[AprilLudgate]

Mitt råd er:

Ta med samboer på Familievernkontoret. Si du ikke orker mer, og du ønsker at dere kan snakke ut om dette og hvordan dette skal løses fremover.

En ting er bryllup osv, men unger kommer til å bli større og merke dette her. Det er jo helt absurd 🤷‍♀️
 

Spør FVK og hjelp og råd. 

[AnonymBruker]

Det virker som din kommende mann lar familien valse over deg ved at det ikke blir noen konsekvenser når de oppfører seg slik. Jeg hadde kuttet kontakten dersom jeg fant meg en bra mann jeg ville dele resten av livet med og foreldrene mine behandlet han på denne måten. Du blir fryst ut og baksnakket og de forteller løgner om deg? Det er langt over streken for hva jeg aksepterer. Jeg ville også vært bekymret for at de som besteforeldre vil "se" denne personen de ikke tåler og behandle barnebarnet dårlig. 

Jeg forstår at han er i en spesiell situasjon da han allerede har mistet sin mor. Det stemmer det at han har god kontakt med resten av familien som tanter og onkler?

Anonymkode: 17148...13a

[AnonymBruker]

Familievernkontoret. Mannen din må faktisk forstå at han må sette grenser for far og stemor. En ting er bryllupet, men med tanke på at det kommer barn til verden ville jeg aldri turt ha såpass giftige folk rundt dem. Om de kan snakke dritt til familien om deg vil de nok fortelle stygge ting om deg til barna.
 

Min svigermor var slik, når jeg fødte barn nummer 2 fortalte hun eldste som var 4 at jeg var fæl som var borte fra barnet. Og at mamma ikke brydde seg om barnet mer osv. Jeg flyttet til slutt fra faren, og vi har hatt mye problemer med at hun forteller barna at når jeg fant ny mann var de ikke viktigere lengre og masse stygge ting. Det meste går seg til, men har måtte brukt mye ekstra tid på å trygge dem og avklare løgner pga den heksa. 

Anonymkode: 44178...1e4

[AnonymBruker]

Her må din mann ta sitt valg, om han vil ha deg, eller sin far og stemor, for slik de holder på kan ikke du leve med lenger. Han må ta en alvorsprat med faren og fortelle at han fra nå av ikke vil ha noe mer med de å gjøre, hvis ikke det skjer en drastisk endring i væremåten og baksnakkinga. 

Dere trenger ikke invitere de til noe som helst, og han trenger ikke møte opp i sin bursdag hos faren, han kan sende melding til resten av familien og invitere de til dere istede.

Anonymkode: cae1f...43a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Her må din mann ta sitt valg, om han vil ha deg, eller sin far og stemor, for slik de holder på kan ikke du leve med lenger. Han må ta en alvorsprat med faren og fortelle at han fra nå av ikke vil ha noe mer med de å gjøre, hvis ikke det skjer en drastisk endring i væremåten og baksnakkinga. 

Dere trenger ikke invitere de til noe som helst, og han trenger ikke møte opp i sin bursdag hos faren, han kan sende melding til resten av familien og invitere de til dere istede.

Anonymkode: cae1f...43a

Dette! Han er en voksen mann og kan ta skjea i egen hånd. Hvis han vil feire med sine besteforeldre og ha deg der står han helt fritt til å invitere dem uavhengig av sin far. Han er straks far og ektemann i egen kjernefamilie så da er det naturlig at han tar på seg sjefshatten sammem med deg.

Anonymkode: 17148...13a

[AnonymBruker]

Har du noen gang sagt skikkelig ifra til svigermor at slik du blir behandlet ikke er greit? Eller blir du stille når de sier slike stygge ting. 

Jeg tror at du er nødt til å stå opp for deg selv.ikke bare unngå å konfrontere de og la din kommende mann ta støyten. 

Du må også avklare asap med din mann om de skal komme eller ikke komme i bryllup.jeg forstår svært godt ditt ønske om å ikke ha de der, men du må også huske at dere er to og hans ønske også skal ha betydning. Dere må være enige og felles om dette. Hvis du mener ditt og han er uenig risikerer du at han sprer det når han drar til dem "hun vil ikke.." istedenfor "vi vil ikke", det gir den ytterligere mer å mislike deg for. 

Jeg tror nok ikke dette blir fikset og helt bra, men tror det er veldig viktig at du forsvarer og sier tydelig ifra, og setter de på plass. 

Dere to må ogås snakke sammen om hvilken rolle svigers skal ha når dere får barn. 

Jeg må legge til at jeg forstår deg godt, er i liknende situasjon selv. 

Anonymkode: bd5fa...28a

[AnonymBruker]

Jeg har noe av den samme historikken med min svigerfamilie. Vi var eldre (29 begge to da vi møttes), og de har i perioder klart å oppføre seg akseptabelt. Men i starten, da de prøvde å bli kvitt meg, spredde rykter om meg og var helt tullinger, så gikk jeg mange runder med meg selv om jeg orket dette. Jeg overbeviste meg selv om at dette kom til å gå bra, for jeg skulle jo ikke gifte meg med dem!

hadde jeg visst det jeg vet nå, hadde jeg aldri giftet meg eller fått barn med mannen. Svigerfamilien har hengt over meg som et mareritt i 15 år nå. De skaper stadig nye konflikter mellom meg og mannen, noe som har eskalert veldig siden vi fikk barn for snart 10 år siden. Vi har gått fra hverandre en gang, fordi jeg bare ikke klarte å forholde meg til dem og spøkelset som river forholdet i stykker lenger. Dessverre på enkelte måter, er vi sammen igjen nå. Jeg er et varmt, åpent og inkluderende menneske med åpent hus for alle barnas venner, aktiv som voksen i fritidsaktiviteter osv. men jeg gleder meg til svigerforeldrene mine dør og jeg slipper mer av dette bråket. Og det skremmer meg at jeg føler det sånn!

ikke gift deg før du vet hvor du har kjæresten din i forhold til familien. Eller før han klarer å sette en grense og stå for den. Det vil ikke bli bedre så lenge han vingler og lar seg tråkke på. Bare verre. 

Anonymkode: b7758...6a4