Kjæresten har to barn og presser på å flytte sammen

[AnonymBruker]

Jeg har en fantastisk kjæreste og jeg føler vi matcher veldig godt. Jeg har et voksent barn, og han har to som er 7 og 9. Barna hans er veldig energiske og "høyt oppe" hele tiden. Dette går jo veldig fint når vi gjør på noe, men hvis vi er inne eller skal noe som krever at ting må roes litt ned - så er det fullstendig kaos. Far og mor til disse barna har samme taktikk på å løse dette: Skrik og kjeft hundre ganger og kom med masse tomme trusler. Barna reagerer jo selvsagt ikke på noen trusler eller kjeft, så de kjører jo bare på videre. 
Far og jeg bor fra hverandre og jeg trives veldig godt med dette. Vi treffes mye når han ikke har barna, også er han med de når han har samvær. Vi kan gjerne finne på ting sammen innimellom med hans barn, men da drar jeg hjem på ettermiddag/kveld.

Nå maser han veldig på at vi bør flytte sammen og at det er unødvendig å betale to husleier når vi stort sett er sammen hele tiden. Jeg har sagt at jeg ikke er så veldig interessert i å bo sammen når det er såpass "intenst" når han har barna, og jeg ønsker å vente noen år. Han blir grumpy og mener at jeg ikke liker barna hans osv.. 
Jeg liker de jo, men jeg klarer ikke bo med de. (Jeg har tidligere bodd med en som hadde barn og det var jaggu ikke en dans på roser)

Jeg vet snart ikke hva mer jeg skal si til han for å få han til å forstå at jeg trenger litt pusterom de helgene og dagene han har barna og jeg er 100% sikker på at hvis vi flytter sammen så kommer forholdet til å ryke pga bosituasjonen. 

Jeg vet jo selv at jeg ikke kommer til å være den perfekte gode stemammaen som det automatisk vil bli forventet at jeg skal være hvis vi bor sammen. Og jeg har jo ikke lyst til å gjøre det, men han mener jeg er skikkelig egoistisk og urimelig -og han har stort fokus på at vi kaster bort så mye penger hver måned. Her er jeg jo forsåvidt enig, men bedre med to steder enn at vi ryker i tidenes krangler hele tiden? 

Er jeg helt på bærtur? 

Anonymkode: d460a...1d1

[AnonymBruker]

Kanskje litt lurt å starte med hvor lenge dere har vært i et forhold?

1. «Barna først»! De vil sikkert ikke ha noen store omveltninger i livet sitt, eller en tredje omsorgsperson som plutselig skal oppdra de. Oppdragelse kan åpenbart ikke kjæresten, så da blir det enda verre for deg og barna.

2. Du har et voksent barn. Det bør ikke være så innmari vanskelig for han å skjønne at du ikke ønsker å bli samboer med barn i småskolen igjen? Det høres ut som om han forventer avlastning.

3. Vil han ta sjansen på at barna skal oppleve en ny (ste)mamma i hjemmet, og i tillegg risikere enda et brudd?

 

Selv praktiserer jeg særboerskap, og kan anbefale det på det varmeste. 

 

Anonymkode: ef125...deb

[AnonymBruker]

Han tenker nok mest på seg, og ser alle fordelene det vil gi han; bedre økonomi og noen å dele middagslaging, klesvask, husvask og barneoppfølging med.

Du må tenke mest på deg. Med voksent barn har du allerede gjort denne jobben en gang, og jeg skjønner godt at du ikke er så veldig inspirert til å gjøre det igjen - med et par barn som ikke tar rettledning i tillegg.

Jeg tror nok jeg ville prøvd å forklare (igjen) at jeg er trenger ro og alenetid for å være hyggelig. Og jeg tror også helt sikkert at en mann som din ikke ville godtatt det som forklaring. Men du må ikke gi deg, for det er du som bestemmer over deg. Å bli presset/manipulert til å flytte sammen når du egentlig ikke vil fører trolig bare til at dere går fra hverandre om litt.

Anonymkode: dfd10...e27

[AnonymBruker]

For en utenforstående er det rimelig enkelt å se at hvis dere flytter sammen blir det slutt. Og hvis han fortsetter å mase om å flytte sammen uten at dere gjør det blir det slutt... 

 

Anonymkode: d80f5...728

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg har en fantastisk kjæreste og jeg føler vi matcher veldig godt. Jeg har et voksent barn, og han har to som er 7 og 9. Barna hans er veldig energiske og "høyt oppe" hele tiden. Dette går jo veldig fint når vi gjør på noe, men hvis vi er inne eller skal noe som krever at ting må roes litt ned - så er det fullstendig kaos. Far og mor til disse barna har samme taktikk på å løse dette: Skrik og kjeft hundre ganger og kom med masse tomme trusler. Barna reagerer jo selvsagt ikke på noen trusler eller kjeft, så de kjører jo bare på videre. 
Far og jeg bor fra hverandre og jeg trives veldig godt med dette. Vi treffes mye når han ikke har barna, også er han med de når han har samvær. Vi kan gjerne finne på ting sammen innimellom med hans barn, men da drar jeg hjem på ettermiddag/kveld.

Nå maser han veldig på at vi bør flytte sammen og at det er unødvendig å betale to husleier når vi stort sett er sammen hele tiden. Jeg har sagt at jeg ikke er så veldig interessert i å bo sammen når det er såpass "intenst" når han har barna, og jeg ønsker å vente noen år. Han blir grumpy og mener at jeg ikke liker barna hans osv.. 
Jeg liker de jo, men jeg klarer ikke bo med de. (Jeg har tidligere bodd med en som hadde barn og det var jaggu ikke en dans på roser)

Jeg vet snart ikke hva mer jeg skal si til han for å få han til å forstå at jeg trenger litt pusterom de helgene og dagene han har barna og jeg er 100% sikker på at hvis vi flytter sammen så kommer forholdet til å ryke pga bosituasjonen. 

Jeg vet jo selv at jeg ikke kommer til å være den perfekte gode stemammaen som det automatisk vil bli forventet at jeg skal være hvis vi bor sammen. Og jeg har jo ikke lyst til å gjøre det, men han mener jeg er skikkelig egoistisk og urimelig -og han har stort fokus på at vi kaster bort så mye penger hver måned. Her er jeg jo forsåvidt enig, men bedre med to steder enn at vi ryker i tidenes krangler hele tiden? 

Er jeg helt på bærtur? 

Anonymkode: d460a...1d1

Nei , du er ikke på bærtur . Det er han som er egoistisk som vil presse SIN livssituasjon på deg . Er selv i en lignende situasjon ( voksent barn selv , kjærest har mindreårige barn) . Har ingen plan om å flytte sammen med det første . Min periode som «småbarnsmor « er forbi , jeg setter pris på friheten det gir m litt alenetid , å betaler gjerne litt ekstra ( i husleie ) , for å bevare den . Friheten . På sikt når hans barn vokser til , kan man flytte sammen . Turn off med noen som maser om samboerskap som kun går i den enes favør . 

[AnonymBruker]

Vel, det er en kjent sak at skilte menn med barn ønsker seg ei ny dame i hus som kan ta klesvask, middagslaging, kjøring til aktiviteter og generell oppfølging av barna når han «må jobbe overtid»/skal trene/være med kompiser/hva-som-helst.

Mitt råd til alle kvinner er å ikke falle for dette. Men vær da klar over at du ikke gir han det han ønsker ut av relasjonen (en ny husmor til å ta seg av det praktiske fra a til å) og at dette kan forsure forholdet deres. Men helt ærlig så er forholdet null verdt dersom han ikke ønsker å være sammen med deg med mindre du trer inn som reservemor for hans barn. 

Anonymkode: f665c...8e7

[AnonymBruker]

Følg magefølelsen din! Når han presser så voldsomt på så bør det ringe en bjelle. 

Anonymkode: 8fd96...86f

[Tuba]

Jeg skjønner dere begge to men du bør holde på ditt. Forholdet funker bra som dere har der nå, det kommer garantert til å bli met styr og konflikt hvis dere flytter sammen. 

[AnonymBruker]

Endelig en nyforelsket person som tenker klart. Og da sikter jeg til deg. Hold på ditt.

Anonymkode: a428a...bd4

[AnonymBruker]

Jeg har vært i dine sko i 5 år. Jeg ble presset til å bli samboer. Ungene var der til tider 70 prosent. 

Det ente i katastrofe for meg. Jeg mistet meg selv. Jeg møtte veggen. Jeg havnet på DPS og ble til slutt anklaget for å ødelegge barna med min psykiske helse.

Aldri i livet om jeg skulle satt hans barn selv. Hans barn hans problem. Jeg skal aldri mer bo med noen som har små barn. Aldri! Mennene forventer stemamma om å ta ansvaret for dem 🤮

Anonymkode: 07fc7...b8e

[AnonymBruker]

Jeg hadde stått på mitt.

Jeg er selv singel og barna mine er 16 og 21 år gamle. Og får jeg meg kjæreste nå, så skal ikke vi bo sammen, før mine barn, og hans barn er ute av rede. 

Jeg har ikke datet noe på 4 år nå. For jeg møtte bare menn, som var ute etter en stemor til barna sine, og som ville flytte raskt sammen. Tenkte jeg kanskje kan begynne å date igjen. Og håpe at mennene nå har tenåringer, og ser det praktiske i, og ikke flytte sammen da.

Anonymkode: 6dde3...cdf

[AnonymBruker]

Hmmmmm....... jeg tror det er fordi han vil ha deg til å hjelpe seg med å takle barna. Siden han pusher sånn på. 

Anonymkode: abdd5...4a9

[AnonymBruker]

Jeg hadde stått hardt på særboerskap. Da jeg ble singel etter 15 års forhold, hadde jeg selv veloppdratte barn i skolealder som jeg hadde 50%. Via Tinder kom jeg i kontakt med nok av menn med barn i barnehage som ville ha meg rett inn i deres husholdning. Nei, nei og atter nei. Jeg har mine egne, og i aleneukene er jeg ikke interessert i å oppdra og kjøre rundt på andres barn. Og de ukene jeg har egne barn, går fokuset på DEM. 

Menn som gnåler om samboerskap er ute etter en kokk, vaskehjelp, sjåfør og organisator. Jeg gjetter at de i ditt tidligere forhold lot kona ta det meste, og så går de bare og tripper etter ei ny som kan ta støyten. ALDRI gå i den fellen! 

Anonymkode: de063...3f5

[Tone83]

Hvis de er der mindre enn 50% så hadde jeg flyttet sammen. Ville også hjulpet til, man er jo et team. Men ville vert uten ungene minst 50% for kvalitetstiden sin skyld. 

[kokkos]

Tenker som andre her. Flust av fordeler for han (økokomi, avlasting med barn og husarbeid,.. ), men what's in it for you? Behold friheten din og takk pent nei!!

 

[Daria]

Jeg ville som barnløs aldri flyttet sammen med noen som hadde små barn i utgangspunktet, men jeg ville heller ikke flyttet sammen med noen som mener at skriking, kjefting og trusler er en akseptabel kommunikasjonsform.

[AnonymBruker]

Jeg har aldri skjønt hvorfor det haster så veldig med å bli samboere når man har barn hver på sin kant.  Riktignok blir det billigere, men konfliktene står i kø og bare venter.  
La kjæresten din ta seg av barna sine selv.  Det er helt sikkert best for barna hans også.  Velg å være særbo fram til barna hans er flyttet hjemmefra.  



 

Anonymkode: 2ce3a...9d3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Vel, det er en kjent sak at skilte menn med barn ønsker seg ei ny dame i hus som kan ta klesvask, middagslaging, kjøring til aktiviteter og generell oppfølging av barna når han «må jobbe overtid»/skal trene/være med kompiser/hva-som-helst.

Mitt råd til alle kvinner er å ikke falle for dette. Men vær da klar over at du ikke gir han det han ønsker ut av relasjonen (en ny husmor til å ta seg av det praktiske fra a til å) og at dette kan forsure forholdet deres. Men helt ærlig så er forholdet null verdt dersom han ikke ønsker å være sammen med deg med mindre du trer inn som reservemor for hans barn. 

Anonymkode: f665c...8e7

Dette.

Selv ville jeg aldri flyttet inn med en mann som har barn, nettopp av denne grunn.

Anonymkode: 5c304...a93

[Hundejente]

Jeg har et barn på ni, kjæresten min har ikke barn. vi bor hver for oss og trives veldig godt med det.

tror det hadde gått dårlig om vi skulle bo sammen, og jeg VET at sønnen min synes det er veldig deilig at det stort sett er meg og ham (og iblant kjæresten min) i ukene han er hos meg. hos pappa flyttet kjæresten inn, og sønnen min føler hun tar mye plass.

 

Kjæresten din bør ta hensyn barna, samme hvor godt forhold du og barna har, så ønsker de helt sikkert å ha pappa litt for seg selv også og har antagelig absolutt ikke noe behov for at du skal flytte inn, og det er DET kjæresten din bør ta hensyn til

[AnonymBruker]

Uff, menn er aldri så ivrig på å flytte sammen som når de har barn alene ass. Ikke gjør det. 

Anonymkode: a8ce0...9b6