Veiledning av barn som sliter sosialt.

[AnonymBruker]

Har en jente på 5.trinn som sliter med venner og tilhørighet. Da hun gikk i bhg reagerte jeg aldri på hvordan hun fungerte sosialt, hun hadde gode venner og virket som «alle andre», livlig, men med gode lekeferdigheter. På skolen, der alle var ukjente da hun begynte, kom hun liksom aldri helt med. Hun har skjøre vennskap, men er tydelig upopulær, og er sjelden sammen med noen på fritiden. I dag følte jeg det ble veldig tydelig da hun for en gangs skyld hadde besøk. Hun «tøffer» seg, blir høylydt og uspiselig, faktisk måtte jeg flere ganger ta henne til side og be henne roe seg, etter at hun skrek (på tull, men krenkende) i telefonen til den ene stabile venninnen hun har, i påhør av besøket.

Hva er egentlig greit å si? I dag sa jeg rett ut  at jeg skjønner hvorfor hun noen ganger ikke har noen å være med. Jeg må jo nyansere det for henne siden, for jeg ser at hun ofte har det vondt, og jeg må unngå å legge sten til byrden. Men samtidig føler jeg at hun må bevisstgjøres litt hvordan oppførselen hennes påvirker situasjonen. Hun skyter seg selv i foten hele tiden. Alene kan hun være skjønn og «normal», men jeg er redd at de sosiale utfordringene er en ond sirkel, hun sliter litt og holdes utenfor, så hun får ikke øvd seg, og sliter dermed enda mer sosialt..

Tar gjerne imot råd, dersom noen har konkrete erfaringer.

Anonymkode: f8987...e40

[AnonymBruker]

Jeg hadde sagt det som det var at hun ikke oppførte seg bra og slikt reagerer folk på og holder seg unna, spesielt når de er så store. Hvis foreldre for med seg "dårlig" oppførsel så oppmuntrer de barnet til å ikke være med den som oppfører seg på en slik måte.

Mitt barn hadde og en venn som oppførte seg slik til tider, det gikk ikke an å snakke med han for han "bikket" over hele tiden. Han var med han hjem en gang og ble helt satt ut av måten han oppførte seg på og hvordan han pratet med foreldrene... Når han hadde noen å være med tulleringte de og slikt til mitt barn... Nå brydde ikke min seg mye om det da siden han har andre venner men det endte jo opp med at denne vennen hans er blitt han "rare" som går for seg selv siden han hele tiden gjør slike rare ting, har han noen å være med så er han frekk mot andre og slikt. De er og 5. klassinger og dette skjedde forrige år så er en stund siden men han klarer liksom ikke å komme inn i det. Har bedt mitt barn om å prøve å få han inn i "gjengen" men det hjelper ikke for han "overtar" hele showet og vil bare gjøre sine egne ting og det gidder jo ikke de andre å være med på så de melder seg ut. 

Er ikke lett det der...men der har og foreldrene vært lite inni situasjonen, der ser ikke at deres barn oppfører seg på denne måten og da tar de heller ikke tak i det. Du ser jo i det minste oppførselen og kan prøve så godt du kan og veilede henne litt. Kanskje be om hjelp utenfra, lavterskel hos helsesøster kanskje. Det kommer jo ikke til å bedre seg uten hjelp og de er store når de er 10-11 år.

Anonymkode: 4bb81...b81

[AnonymBruker]

Kjære deg! Har selv en jente i 5 klasse og det er utrolig tøff alder. På den ene siden så er de blitt veldig avhengig av venner og tilhørighet, mens de på den andre siden har en sosial kompetanse som en huleboer ( noen ganger). Vi har jobbet knallhardt med å få jenta vår til å se seg selv i sosiale settinger og jeg føler jeg balanserer på en knivsegg når det kommer til å realitetsorientere og samtidig ikke bryte henne ned. Jeg syntes jeg fikk mye hjelp av boka til Hedvig Montgomery om barn i denne alderen. Fikk satt ting i perspektiv for meg. En av de tingene som festet seg hos meg er at mange i denne alderen føle seg utenfor og i perioder har få eller ingen venner. Men at det går seg til etterhvert som det modnes. 
En annen ting som Hedvig sier er at man kanskje ikke finner sin «gjeng» i klassen, men heller gjennom fritidsaktiviteter. Og når man tenker seg om; så er det jo egentlig litt spesielt at  sette sammen en gjeng med ulike barn og nærmest sier; «vær så god - her er en gruppe barn og her skal du finne ditt sosiale nettverk og gjerne en bestevenn». Vi voksne starter jo ikke i ny jobb og forventer å finne sin bestevenn der( litt satt på spissen nå altså😅)

Jeg ser at det er stort spenn i modenheten til jentene i denne alderen; fra veeelidig modne pubertale jenter til de som fremdeles leker med barbie, dette vil nok også jevnes ut etterhvert.

Beklager at jeg ikke har så mange råd å komme med - men ville bare si at du ikke er alene og jeg skjønner fortvilelsen din🤗

Anonymkode: 9fc94...33b

[AnonymBruker]

Det er ikke lett å ha barn som faller utenfor. Min snart 9 år gamle datter har alltid slitt sosialt. Og det er ingen quick fix, dessverre. Jeg kjempet med nebb og klør når hun var yngre og fikk til slutt etablert noen timer i uken med spesialpedagog med fokus på sosial kompetanse fra PPA (tidl PPT). Helsesykepleier har også samtale med henne 1-2 ganger per måned. Men dette er bare små miniskritt og hun kommer aldri til å bli populær. Jeg har innsett at hjelpen først og fremst handler om å bygge opp selvtilliten og selvfølelsen hennes, slik at hun skal elske seg selv og ønske å gjøre ting som er bra for henne, og som kan gi henne selvtillit til å pushe seg selv og sine grenser. Mitt barn kan også sabotere for seg selv når hun har besøk, hun blir slitsom og fjasete, og man blir så inderlig frustrert og lei seg som mor når man har pla lgt og forberedt så mye for at barnet i det hele tatt skulle ha besøk. Jeg har funnet flere gode råd i podden "Foreldrekoden" til Hedvig Montgomery. Anbefales 🤗

Anonymkode: ba8f3...6e7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Kjære deg! Har selv en jente i 5 klasse og det er utrolig tøff alder. På den ene siden så er de blitt veldig avhengig av venner og tilhørighet, mens de på den andre siden har en sosial kompetanse som en huleboer ( noen ganger). Vi har jobbet knallhardt med å få jenta vår til å se seg selv i sosiale settinger og jeg føler jeg balanserer på en knivsegg når det kommer til å realitetsorientere og samtidig ikke bryte henne ned. Jeg syntes jeg fikk mye hjelp av boka til Hedvig Montgomery om barn i denne alderen. Fikk satt ting i perspektiv for meg. En av de tingene som festet seg hos meg er at mange i denne alderen føle seg utenfor og i perioder har få eller ingen venner. Men at det går seg til etterhvert som det modnes. 
En annen ting som Hedvig sier er at man kanskje ikke finner sin «gjeng» i klassen, men heller gjennom fritidsaktiviteter. Og når man tenker seg om; så er det jo egentlig litt spesielt at  sette sammen en gjeng med ulike barn og nærmest sier; «vær så god - her er en gruppe barn og her skal du finne ditt sosiale nettverk og gjerne en bestevenn». Vi voksne starter jo ikke i ny jobb og forventer å finne sin bestevenn der( litt satt på spissen nå altså😅)

Jeg ser at det er stort spenn i modenheten til jentene i denne alderen; fra veeelidig modne pubertale jenter til de som fremdeles leker med barbie, dette vil nok også jevnes ut etterhvert.

Beklager at jeg ikke har så mange råd å komme med - men ville bare si at du ikke er alene og jeg skjønner fortvilelsen din🤗

Anonymkode: 9fc94...33b

Takk😊 Leste den boka for en stund tilbake, den må nok plukkes fram igjen! Uff, ja, det er en balanse, og dessverre tipper jeg nok over i kritikk enkelte ganger. Vi jobber stadig med å finne en aktivitet forresten, men hun sliter ofte med å komme inn der også, så det blir litt altivitetsbytter hvert år.

 

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg hadde sagt det som det var at hun ikke oppførte seg bra og slikt reagerer folk på og holder seg unna, spesielt når de er så store. Hvis foreldre for med seg "dårlig" oppførsel så oppmuntrer de barnet til å ikke være med den som oppfører seg på en slik måte.

Mitt barn hadde og en venn som oppførte seg slik til tider, det gikk ikke an å snakke med han for han "bikket" over hele tiden. Han var med han hjem en gang og ble helt satt ut av måten han oppførte seg på og hvordan han pratet med foreldrene... Når han hadde noen å være med tulleringte de og slikt til mitt barn... Nå brydde ikke min seg mye om det da siden han har andre venner men det endte jo opp med at denne vennen hans er blitt han "rare" som går for seg selv siden han hele tiden gjør slike rare ting, har han noen å være med så er han frekk mot andre og slikt. De er og 5. klassinger og dette skjedde forrige år så er en stund siden men han klarer liksom ikke å komme inn i det. Har bedt mitt barn om å prøve å få han inn i "gjengen" men det hjelper ikke for han "overtar" hele showet og vil bare gjøre sine egne ting og det gidder jo ikke de andre å være med på så de melder seg ut. 

Er ikke lett det der...men der har og foreldrene vært lite inni situasjonen, der ser ikke at deres barn oppfører seg på denne måten og da tar de heller ikke tak i det. Du ser jo i det minste oppførselen og kan prøve så godt du kan og veilede henne litt. Kanskje be om hjelp utenfra, lavterskel hos helsesøster kanskje. Det kommer jo ikke til å bedre seg uten hjelp og de er store når de er 10-11 år.

Anonymkode: 4bb81...b81

Hun er høflig med (andre) voksne heldigvis, og ikke styrende i lek. Bare høylydt og «teit»😕 

Anonymkode: f8987...e40

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det er ikke lett å ha barn som faller utenfor. Min snart 9 år gamle datter har alltid slitt sosialt. Og det er ingen quick fix, dessverre. Jeg kjempet med nebb og klør når hun var yngre og fikk til slutt etablert noen timer i uken med spesialpedagog med fokus på sosial kompetanse fra PPA (tidl PPT). Helsesykepleier har også samtale med henne 1-2 ganger per måned. Men dette er bare små miniskritt og hun kommer aldri til å bli populær. Jeg har innsett at hjelpen først og fremst handler om å bygge opp selvtilliten og selvfølelsen hennes, slik at hun skal elske seg selv og ønske å gjøre ting som er bra for henne, og som kan gi henne selvtillit til å pushe seg selv og sine grenser. Mitt barn kan også sabotere for seg selv når hun har besøk, hun blir slitsom og fjasete, og man blir så inderlig frustrert og lei seg som mor når man har pla lgt og forberedt så mye for at barnet i det hele tatt skulle ha besøk. Jeg har funnet flere gode råd i podden "Foreldrekoden" til Hedvig Montgomery. Anbefales 🤗

Anonymkode: ba8f3...6e7

Ja, begynte på foreldrekoden forrige uke😉 Vår jente har nok ikke behov for spesialpedagog, hun har god sosial kompetanse i mange situasjoner, hun får bare overtenning når hun er med noen hun ønsker å gjøre inntrykk på (tror jeg), og i tillegg er hun i overkant energisk. 

Anonymkode: f8987...e40

[AnonymBruker]

Tips, undersøk om det er kurs i barneyoga i nærheten av deg. Barneyoga handler kun om mestring og bli kjent med seg selv og kroppen sin, lære og slappe av og samtidig ha det gøy. Kan være midt i blinken for jenta di og ha en arena hvor hun kun føler mestring. 

Anonymkode: 0ebe9...85c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Tips, undersøk om det er kurs i barneyoga i nærheten av deg. Barneyoga handler kun om mestring og bli kjent med seg selv og kroppen sin, lære og slappe av og samtidig ha det gøy. Kan være midt i blinken for jenta di og ha en arena hvor hun kun føler mestring. 

Anonymkode: 0ebe9...85c

Takk for supert tips, det skal jeg sjekke😄

Anonymkode: f8987...e40

[AnonymBruker]

Vi har en gutt da, men som også er litt forsiktig av seg. Så blir det fort feil når han prøvet å ikke være seg selv, men tar av litt vel mye for å imponere de andre.

Ikke liker han fotball eller ski heller, som er de to store sosiale arenaene utenom skolen her.

Barneyoga var en god ide. Vår løsning ble noe liknende, er en veldig god karateklubb her. Den samler unger fra ulike skolekretser her, så alle stiller mer på like fot og har ikke med seg ferdige sosiale grupper inn dit.

Karate er også individuell fokus på å bli kjent med bevegelser og egen kropp. Å få sin egen greie har vært veldig godt for gutten vår. Litt flaks med at det er noe de andre synes er kult og spennende også da. Men nå har han funnet mer roen og tryggheten på å være seg selv  

Anonymkode: 0194b...b5c

[AnonymBruker]

Hei! Min sønn slet også sosialt de første årene på barneskolen. Han kunne oppføre seg veldig dårlig hjemme hos andre også. Gråt og ble sint for filleting og løp vekk, osv.

Han fikk hjelp av helsesøster på skolen! Hun sa han hadde problemer med å regulere og tolke følelsene sine og at alt kom ut som sinne. 

Han er fortsatt en litt komplisert, men veldig god gutt (veldig følsom på godt og vondt) MEN han er i alle fall veldig god venn for sine venner. Feks om noen har glemt niste og ikke har penger så gir han dem penger til å kjøpe seg mat, osv. Han gikk fra å ikke ha særlig venner på barneskolen til å ha veldig mange venner på ungdomsskolen. Helsesøster gjorde en kjempejobb! Vi fikk tilbud om hjelp utenom skolen, men takket nei da han forandret seg veldig til det bedre kun pga helsesøster. Men vet det finnes tilbud. 

Anonymkode: 0093e...d04

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hei! Min sønn slet også sosialt de første årene på barneskolen. Han kunne oppføre seg veldig dårlig hjemme hos andre også. Gråt og ble sint for filleting og løp vekk, osv.

Han fikk hjelp av helsesøster på skolen! Hun sa han hadde problemer med å regulere og tolke følelsene sine og at alt kom ut som sinne. 

Han er fortsatt en litt komplisert, men veldig god gutt (veldig følsom på godt og vondt) MEN han er i alle fall veldig god venn for sine venner. Feks om noen har glemt niste og ikke har penger så gir han dem penger til å kjøpe seg mat, osv. Han gikk fra å ikke ha særlig venner på barneskolen til å ha veldig mange venner på ungdomsskolen. Helsesøster gjorde en kjempejobb! Vi fikk tilbud om hjelp utenom skolen, men takket nei da han forandret seg veldig til det bedre kun pga helsesøster. Men vet det finnes tilbud. 

Anonymkode: 0093e...d04

Min gutt likte heller ingen aktiviteter - han begynte på fotball, ishockey, svømming osv men sluttet på alt. Tok ikke instruks fra instruktøren og ble sint av tilbakemelding fra de andre på laget. Det eneste han har likt av aktivitet er det han kan gjøre selv, uten konkurranse/lagspill. Feks har han likt slalåm, ski, sykle, egentrening med apparater hjemme hos sin onkel, svømmehallen som «lek» og ikke som trening osv 

Anonymkode: 0093e...d04

[AnonymBruker]

Hvis hun stadig har aktivitetsbytter i tillegg så får hun nok aldri slått rot noen steder. Hun føler seg ikke som en del av et fellesskap.
Våre venner har en datter litt lik din. Hun byttet aktiviteter hele tiden, og fikk lov til det.

De fikk hjelp, og et av tipsene var; ha stayerevne i den aktiviteten hun liker best, veiled henne til å være rolig og litt ydmyk blant nye. Jobbe seg forsiktig inn i gruppen. Ikke styre, herje og kommandere. Mor var også stille tilstede i starten, for å obersvere og veilede i etterkant.

Dette hjelp veldig for våre venner. Datteren har nå funnet sin plass med noen få, gode venner.

Anonymkode: e13ba...e97

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Min gutt likte heller ingen aktiviteter - han begynte på fotball, ishockey, svømming osv men sluttet på alt. Tok ikke instruks fra instruktøren og ble sint av tilbakemelding fra de andre på laget. Det eneste han har likt av aktivitet er det han kan gjøre selv, uten konkurranse/lagspill. Feks har han likt slalåm, ski, sykle, egentrening med apparater hjemme hos sin onkel, svømmehallen som «lek» og ikke som trening osv 

Anonymkode: 0093e...d04

Han burde jo egentlig utfordres litt på å være i er felleskap, ta i mot tilbakemeldinger og instrukser. En viktig sel av den sosiale treningen for senere i livet.

Det er jo en stor del av livet. Både på skole og arbeidsplass. Man kan ikke bare trekke seg ut fordi man ikke vil høre.

Dette er noe som må trenes på gjennom oppveksten.

Ville nok vært litt bekymret om jeg var deg, og heller prøvd å hjelpe ham til å finne ut av hvorfor han reagerer sånn.

Kan fort falle utenfor hvis ikke.

Anonymkode: e13ba...e97