Ekstremt selvsentrert tenåring

[AnonymBruker]

Litt inspirert av tråden om empati hos 11-åring: 

Jeg har en datter på 16 som ikke ser ut til å bry seg om andre enn seg selv. Uansett hva, så er det alltid «hva med meg og mine behov». Hun lever bare sammen med oss, men har ingen plan om å delta i familien eller bidra med noe som helst. Et eksempel er at jeg nå har vært slått ut av covid noen dager, det har vært nokså stygt. Ikke én gang har hun spurt hvordan det går. Ikke noe gratulerer med morsdag. Det jeg hører fra henne, er fortsatt bare om hvordan JEG kan legge til rette for HENNE. Og det til tross for at jeg til og med har sagt rett ut til henne at det er vanlig å spørre hvordan noen har det når de er syke, og at hun må øve på å fremstå mindre selvsentrert. Fortsatt ikke et ord fra henne. 

Hva skal jeg gjøre med dette? Jeg begynner å bli veldig motløs, for hun kan virkelig være både ufyselig og bortskjemt uten at jeg ser helt hva det skyldes. Hvordan skal jeg forklare henne enda tydeligere at denne type oppførsel er ekstremt lite sjarmerende, og dessuten kan såre andre mennesker?

Anonymkode: 04182...e58

[AnonymBruker]

Tenåringer er slik. Hjernen er under oppgradering og fungerer ofte særdeles dårlig. Her er det du som må være raus rett og slett, og huske på at hun ikke er voksen og ferdig utviklet og at dette bare er en fase. Det er likevel ikke greit å oppføre seg dårlig mot andre og det synes jeg du skal fortsette med å fortelle henne. I tillegg ville jeg personlig vært ekstremt lite på tilbudssiden hva gjelder kjøring, ekstra penger, cafebesøk, favorittmiddager og annet en tenåring kan ha behov for hvis det er bare sure miner jeg får tilbake. Hun har godt av å lære at hvis man vil at andre skal være hyggelige mot henne og gjøre henne tjenester så forventer man det samme tilbake. 

Anonymkode: 15e4c...e26

[AnonymBruker]

Jeg var slik litt selv som ungdom som du beskriver din ungdom.
Men jeg er den type mammaen som gjør alt for barna. Nå er dem ungdommer selv og nærmer seg slutten av tenårene, og vi har vært heldig å sluppet unna rebelsk ungdom. 
Vet ikke hvorfor vi har sluppet unna… Kanskje fordi dem alltid har følt at jeg spiller på lag med dem og ikke imot dem…. Det var slik jeg følte det da jeg var ung, syntes min mor kunne være vrang i enkelte diskusjoner og situasjoner (bare for å være vrang). Ser sidene hennes tydligere i dag nå som jeg er voksne, men har lært å bare ignorere det (leser mye psykologi, samt utdannet meg litt den veien). 
Så jeg har bevisst lært å snakke med barna og ikke til dem. Så kanskje derfor vi føler vi har et bra og fungerende forhold til våre barna fordi vi er mer rause (som personer over skriver).

Anonymkode: 45dae...e5b

[AnonymBruker]

Jeg tror at noen foreldre er så blind for egen virkning på barna sine at først når barna viser resultatet av dette og det er ubehagelig for dem skjønner de at de har gjort noe galt.. 

Anonymkode: 63938...5f5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg var slik litt selv som ungdom som du beskriver din ungdom.
Men jeg er den type mammaen som gjør alt for barna. Nå er dem ungdommer selv og nærmer seg slutten av tenårene, og vi har vært heldig å sluppet unna rebelsk ungdom. 
Vet ikke hvorfor vi har sluppet unna… Kanskje fordi dem alltid har følt at jeg spiller på lag med dem og ikke imot dem…. Det var slik jeg følte det da jeg var ung, syntes min mor kunne være vrang i enkelte diskusjoner og situasjoner (bare for å være vrang). Ser sidene hennes tydligere i dag nå som jeg er voksne, men har lært å bare ignorere det (leser mye psykologi, samt utdannet meg litt den veien). 
Så jeg har bevisst lært å snakke med barna og ikke til dem. Så kanskje derfor vi føler vi har et bra og fungerende forhold til våre barna fordi vi er mer rause (som personer over skriver).

Anonymkode: 45dae...e5b

Glemte å skrive at jeg som mamma ikke forvente at dem både er rause osv tilbake til meg. Det er min oppgave som mor å gi omsorg til dem uten å forvente noe tilbake. Men dem har utviklet både sympati og empati og viser det til både meg og andre uten at jeg har bedt om det. 
 

Kanskje jeg kaster stein i glasshus, men opplever ofte de kvinnene (og menn), som sitter å klager over andre for manglende respekt, raushet, empati osv er ikke alltid så flinke selv. Så kanskje en må gå litt inn i seg selv for å se hvilken fremtoning en selv har

Anonymkode: 45dae...e5b

[Kaisada]

Hos en ungdom går 30.000 synapser i hjernen tapt HVERT sekund pga «omprogrammering» og utvikling der ytre stimulans legger til rette for det. Det sier seg selv at dette er en beintøff tid, både for ungdommen og foreldre.

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Glemte å skrive at jeg som mamma ikke forvente at dem både er rause osv tilbake til meg. Det er min oppgave som mor å gi omsorg til dem uten å forvente noe tilbake. Men dem har utviklet både sympati og empati og viser det til både meg og andre uten at jeg har bedt om det. 
 

Kanskje jeg kaster stein i glasshus, men opplever ofte de kvinnene (og menn), som sitter å klager over andre for manglende respekt, raushet, empati osv er ikke alltid så flinke selv. Så kanskje en må gå litt inn i seg selv for å se hvilken fremtoning en selv har

Anonymkode: 45dae...e5b

Du måtte få inn både selvskryt og sleivspark til TS ja ser jeg 😛  

Anonymkode: d6111...77e

[AnonymBruker]

Du beskriver normal tenåringsoppførsel. Tenåringer er selvsentrerte, og rebelsk tenåringsoppførsel er en del av biologien (løsrive seg fra foreldre/autoritære figurer så de har mulighet til å tenke og legge opp selvstendige meninger). Dette ser man hos de fleste unge pattedyr. Unghunder for eksempel, kan være helt forferdelige.

Gi henne litt plass til å vokse og ta selvstendige valg, både store og små. 

Anonymkode: f46ca...055

[Tough cookie]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jeg var slik litt selv som ungdom som du beskriver din ungdom.
Men jeg er den type mammaen som gjør alt for barna. Nå er dem ungdommer selv og nærmer seg slutten av tenårene, og vi har vært heldig å sluppet unna rebelsk ungdom. 
Vet ikke hvorfor vi har sluppet unna… Kanskje fordi dem alltid har følt at jeg spiller på lag med dem og ikke imot dem…. Det var slik jeg følte det da jeg var ung, syntes min mor kunne være vrang i enkelte diskusjoner og situasjoner (bare for å være vrang). Ser sidene hennes tydligere i dag nå som jeg er voksne, men har lært å bare ignorere det (leser mye psykologi, samt utdannet meg litt den veien). 
Så jeg har bevisst lært å snakke med barna og ikke til dem. Så kanskje derfor vi føler vi har et bra og fungerende forhold til våre barna fordi vi er mer rause (som personer over skriver).

Anonymkode: 45dae...e5b

Hvordan snakker du når du snakker med barna og ikke til barna?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Litt inspirert av tråden om empati hos 11-åring: 

Jeg har en datter på 16 som ikke ser ut til å bry seg om andre enn seg selv. Uansett hva, så er det alltid «hva med meg og mine behov». Hun lever bare sammen med oss, men har ingen plan om å delta i familien eller bidra med noe som helst. Et eksempel er at jeg nå har vært slått ut av covid noen dager, det har vært nokså stygt. Ikke én gang har hun spurt hvordan det går. Ikke noe gratulerer med morsdag. Det jeg hører fra henne, er fortsatt bare om hvordan JEG kan legge til rette for HENNE. Og det til tross for at jeg til og med har sagt rett ut til henne at det er vanlig å spørre hvordan noen har det når de er syke, og at hun må øve på å fremstå mindre selvsentrert. Fortsatt ikke et ord fra henne. 

Hva skal jeg gjøre med dette? Jeg begynner å bli veldig motløs, for hun kan virkelig være både ufyselig og bortskjemt uten at jeg ser helt hva det skyldes. Hvordan skal jeg forklare henne enda tydeligere at denne type oppførsel er ekstremt lite sjarmerende, og dessuten kan såre andre mennesker?

Anonymkode: 04182...e58

Jeg er nå 23 år, men jeg var skikkelig selvsentrert og ufyselig når jeg var på den alderen... heeelt til mamma klappet til meg, da fikk jeg øya opp for hvor fæl jeg var, det var et type sjokk å bli klappa til, og jeg følte en stor skam i hvordan jeg putta meg selv i en slik situasjon.

Jeg mener ikke du skal klappe til dattra di altså, alle barn er forskjellige og noen tåler det mens andre ikke.

Du burde prøve å finne en situasjon hvor hun kan få en aha opplevelse, eller kanskje åpne øynene litt for hvordan hu er. Det er lettere sagt enn gjort, det kan være alt fra en setning, til et brev, til at noen andre enn deg forteller henne.

Har hun noen andre i familien som hun respekterer og ser opp til? Et eldre søsken eller en besteforelder hun er veldig glad i? Be dem hjelpe deg med å snakke med henne, eller for alle del bare gråt foran henne når hun blir ufyselig mot deg. Hvis hun ikke bryr seg da, så tror jeg hun har et problem med å forstå empati, og samvittighet. Om hun derimot bryr seg så kansje hun innser noe?

Det skal ikke være lett med tenåringer....

Anonymkode: 6a924...8bb

[AnonymBruker]

Mange mennesker er dessverre sånn. Samfunnet har forandret seg til det verre, mener jeg, og man ser at mange har problemer med kommunikasjon, det å sette seg inn i og forstå en situasjon eller hendelse, føre en debatt med saklige argumenter, og så videre. Menneskeheten lider av en sykdom som er verre en covid-19, men det får ikke særlig oppmerksomhet, så får vi se om vi klarer oss gjennom denne pandemien også.

Anonymkode: 9933a...c1d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Litt inspirert av tråden om empati hos 11-åring: 

Jeg har en datter på 16 som ikke ser ut til å bry seg om andre enn seg selv. Uansett hva, så er det alltid «hva med meg og mine behov». Hun lever bare sammen med oss, men har ingen plan om å delta i familien eller bidra med noe som helst. Et eksempel er at jeg nå har vært slått ut av covid noen dager, det har vært nokså stygt. Ikke én gang har hun spurt hvordan det går. Ikke noe gratulerer med morsdag. Det jeg hører fra henne, er fortsatt bare om hvordan JEG kan legge til rette for HENNE. Og det til tross for at jeg til og med har sagt rett ut til henne at det er vanlig å spørre hvordan noen har det når de er syke, og at hun må øve på å fremstå mindre selvsentrert. Fortsatt ikke et ord fra henne. 

Hva skal jeg gjøre med dette? Jeg begynner å bli veldig motløs, for hun kan virkelig være både ufyselig og bortskjemt uten at jeg ser helt hva det skyldes. Hvordan skal jeg forklare henne enda tydeligere at denne type oppførsel er ekstremt lite sjarmerende, og dessuten kan såre andre mennesker?

Anonymkode: 04182...e58

Jeg ville snakket med henne om dette hele tiden, ikke bare sagt at hun må øve på det, men øve med henne, hver dag. "God morgen til deg også, har du sovet godt"? "Skal jeg lage en kopp te til deg?" "Hvis du ikke kan svare ordentlig får du ikke koppen. Værsågo? "Takk! Du må si takk". "Kan du ta av bordet er du snill?" "Nei? Jo, her må du bidra. Greit nok at du ikke skravler, men sette bort tallerkenen din må du som alle andre". "Tusen takk". "Hei, så hyggelig å se deg, Hvordan var det på skolen i dag?" "Så fin du er på håret". "Hva syns du om disse planene for vinterferien, har du noen egne planer? "Osv osv i det uendelige. 

Hvordan snakker dere andre sammen i familien da? Eller er det bare du og henne? Med flere er det lettere å gå foran med et godt eksempel, hvis det bare er dere to, så finner hun ikke ut av slikt av seg selv. 

Anonymkode: 65428...fca