Så lei meg for livssituasjonen min

[AnonymBruker]

Dette er så vanskelig å skrive om. Det er mine mørkeste tanker som jeg aldri kan snakke med noen om. Det er kanskje feil forum, men jeg vil ikke poste i familie og barn. Her kommer historien min.
 

Etter flere mislykkede forhold møtte jeg drømmemannen. Han var morsom, smart og kjekk i mine øyne. Jeg så for meg barn og et fint samliv. Vi ble enige om at vi skulle satse på oss. Vi var i slutten av 30-årene og ville ikke vente evig på barn. Han sa opp leiligheten sin og skulle flytte inn til meg. Hele flyttelasset ble plassert hos meg, men dagen etter ombestemmer han seg og avslutter forholdet. Jeg ble helt knust. Jeg var 39 år, har brukt de siste 2 årene på han og ser nå for meg få muligheter til å få barn.

Midt i denne kjærlighetssorgen innleder jeg et useriøst forhold med en annen mann. Dette er ikke en mann jeg normalt sett ville falt for. Jeg er egentlig ikke tiltrukket av han, men har behov for bekreftelsen. Men jeg blir utrolig nok gravid. Han ønsker ikke barnet. På dette tidspunktet er det uaktuelt for meg å ta abort, jeg beholder barnet. Gjennom hele graviditeten kjenner jeg på en sorg over at jeg ikke er med min eks. Når barnet kommer viser det seg å være veldig likt barnets far. Og nå kommer vi til de følelsene jeg skammer meg over, og som jeg sørger over. Jeg klarer ikke å bli forelsket i barnet mitt. For å være ærlig er hen ikke særlig attraktiv. Selv har jeg et over gjennomsnittlig utseende, ikke urolig vakker, men har aldri fått negative kommentarer knyttet til utseende. Jeg er så lei meg fordi barnet mitt har vært så uheldig med utseende sitt. Jeg bekymrer meg daglig for hvordan oppveksten skal bli. Blir det mobbing? Hvordan kan jeg styrke selvfølelsen om hen opplever seg selv som stygg? Kan et stygt barn (små tette øyne, lyse vipper, smale lepper, rødflammet hud) vokse seg inn i et mer vanlig utseende? Jeg klarer ikke la være å tenke på hvordan det hadde vært for meg å få barn med eksen som var mer lik meg utseendemessig. Hvordan kan jeg komme over denne sorgen? Når det gjelder personlighet er barnet fantastisk! Smart, morsom, snill og sosial. Håper på støtte og ikke hat selv om jeg vet at tankene mine gjør meg fortjent til det😞

Anonymkode: 376e1...caf

[AnonymBruker]

SØK HJELP ASAP FØR UNGEN MERKER HVA DU EGENTLIG SYNES!

Anonymkode: e2267...49a

[AnonymBruker]

Hvor gammel er babyen nå?

Anonymkode: 8da8a...6a2

[AnonymBruker]

Det er så fryktelig hvordan folk er blitt, det virker som det er bare utseendet som teller! Slutt, slutt slutt med det! Barnet ditt kommer til å merke det. Dessuten kan barn, de fleste gjør det, forandre seg etter hvert som de vokser opp. Elsk barnet ditt som det er, søk hjelp! 

Anonymkode: 61915...e28

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvor gammel er babyen nå?

Anonymkode: 8da8a...6a2

Barnet er 3 år

Anonymkode: 376e1...caf

[AnonymBruker]

Enten du tror det eller ei så er alle 3-åringer faktisk søte  Og barnet ditt er ikke «mindre pent» på noen måte, du tenker bare det fordi barnet minner deg om en mann du ikke syntes er attraktiv. 

Anonymkode: c6002...a91

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Barnet er 3 år

Anonymkode: 376e1...caf

Du burde ha søkt om hjelp for lengst, men da må du gjøre det så fort som overhodet mulig.

Barnet vil merke, og mest sannsynlig allerede merket, at du ikke liker det, og synes barnet er stygt.

Anonymkode: 6155c...065

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er så fryktelig hvordan folk er blitt, det virker som det er bare utseendet som teller! Slutt, slutt slutt med det! Barnet ditt kommer til å merke det. Dessuten kan barn, de fleste gjør det, forandre seg etter hvert som de vokser opp. Elsk barnet ditt som det er, søk hjelp! 

Anonymkode: 61915...e28

Men det er jo nettopp det. Utseende betyr mer og mer. Jeg bekymrer meg for hvordan barnet vil bli møtt i livet. Jeg merker allerede hvor forskjellig mitt barn blir møtt av de voksne i barnehagen og andre steder. Andre barn får kommentarer på hvor søte de er, mitt barn blir aldri kommentert. Jeg elsker barnet mitt. 

Anonymkode: 376e1...caf

[AnonymBruker]

Jeg har jobbet i stor barnehage i ti år og har aldri truffet et stygt barn. Noen er kanskje mindre pene rent utseendemessig, men når man blir kjent med de så blir man like glade i de.

Her tror jeg det henger sammen med følelsene du har for barnets far og sorgen over tapet av drømmemannexen, og disse følelsene preger dine følelser for barnet. Barnet er bare en konstant påminner om alle knuste drømmer.

Håper du søker om hjelp.

Anonymkode: e7b07...c01

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Enten du tror det eller ei så er alle 3-åringer faktisk søte  Og barnet ditt er ikke «mindre pent» på noen måte, du tenker bare det fordi barnet minner deg om en mann du ikke syntes er attraktiv. 

Anonymkode: c6002...a91

❤️Takk for denne meldingen. Det er sånne ord jeg trenger. Jeg går alene med de stygge tankene mine fordi dette kan man ikke snakke med noen om. Jeg er en person som trenger å snakke med venner om vanskelige ting, men i dette tilfellet kan jeg ikke det og slt vokser seg stort og svart. 

Anonymkode: 376e1...caf

[AnonymBruker]

Jeg har ingen gode råd. Men jeg vet hvordan du har det, og tror det dessverre er vanligere enn vi tør innrømme. Jeg tviler på barnet ditt merker noe til følelsene dine. Samtidig tror jeg du har antennene litt for langt ute når der gjelde andres kommentarer på ditt barn. Det er bare en selvforsterkende profeti. 
 

Anonymkode: 8da8a...6a2

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg har jobbet i stor barnehage i ti år og har aldri truffet et stygt barn. Noen er kanskje mindre pene rent utseendemessig, men når man blir kjent med de så blir man like glade i de.

Her tror jeg det henger sammen med følelsene du har for barnets far og sorgen over tapet av drømmemannexen, og disse følelsene preger dine følelser for barnet. Barnet er bare en konstant påminner om alle knuste drømmer.

Håper du søker om hjelp.

Anonymkode: e7b07...c01

Du har nok rett. Det er vanskelig å søke hjelp. Å snakke om dette er utrolig vanskelig. I tillegg er jeg alene med et barn, og har ikke mye fritid til å gå i terapi. 

Anonymkode: 376e1...caf

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Jeg har ingen gode råd. Men jeg vet hvordan du har det, og tror det dessverre er vanligere enn vi tør innrømme. Jeg tviler på barnet ditt merker noe til følelsene dine. Samtidig tror jeg du har antennene litt for langt ute når der gjelde andres kommentarer på ditt barn. Det er bare en selvforsterkende profeti. 
 

Anonymkode: 8da8a...6a2

Har du også opplevd noen av de samme følelsene? Jeg tror heller ikke barnet merket noe. Vi har et utrolig bånd. Jeg gir masse kjærlighet og omsorg hele tiden. Jeg passer på å fortelle om alle barnets sterke sider. Det er bare en vond klump i magen min som ikke blir borte. 

Anonymkode: 376e1...caf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Men det er jo nettopp det. Utseende betyr mer og mer. Jeg bekymrer meg for hvordan barnet vil bli møtt i livet. Jeg merker allerede hvor forskjellig mitt barn blir møtt av de voksne i barnehagen og andre steder. Andre barn får kommentarer på hvor søte de er, mitt barn blir aldri kommentert. Jeg elsker barnet mitt. 

Anonymkode: 376e1...caf

Kommentarer på at barn er søte får de jo ikke pga. utseendet, men pga. oppførselen  Jeg får f. eks. i blant kommentarer på at det ene barnet mitt, som er utadvendt og lett går bort til komplett fremmede og stiller alle slags rare spørsmål, er søt, mens det andre barnet, som er mer sjenert og ikke tør å snakke så mye generelt sett får aldri slike kommentarer. Og barna ligner på hverandre og er akkurat like søte.  

Så jeg tror rett og slett det du merker er en refleksjon av dine egne følelser, og ergo ingen ting å ta på vei for. 

Anonymkode: c6002...a91

[AnonymBruker]

Det finnes ingen stygge barn ❤

Du er deprimert og trenger hjelp til å se barnet. Vanskelig situasjon, men søk hjelp for å få en god tilknytning til barnet ditt, og for å akseptere at du ikke fikk "drømmemannen" 

Anonymkode: f0b36...305

[AnonymBruker]

Ikke la dine feilgrep gå utover barnet ditt. Han er helt sikkert kjempesøt! 

Anonymkode: 68772...5eb

[AnonymBruker]

Synes dette høres ut som barseldepresjon. Hvis ubehandlet kan det vare i åresvis. Søk hjelp. Snakk med helsesøster eller fastlege. Du kan få psykologtimer per telefon dersom du har vansker med å komme fra jobben i mer enn en times tid. 

Anonymkode: eca10...534

[AnonymBruker]

Tenkt situasjon: Du hadde møtt barnet (som fremmed) på gaten, og det hadde smilt til deg... Tror neppe du hadde tenkt at det var et stygt barn. 

Som noen skriver her, det er nok assosiasjoner til faren som er problemet her. 

Ha fokus på at barnet er og blir et godt menneske.

Jeg har selv et barn som ligner ganske mye på faren. Forsåvidt en normalt pen far av utseende, men stygg i oppførsel/personlighet, og dermed også mindre pen i mine øyne. MEN; I og med at barnet mitt er en fantastisk person og har verdens varmeste hjerte, er hun også verdens peneste ❤️

Anonymkode: 96ae6...6b9

[Gjest Jaconandersen]

Kvinner i dag har holdninger som virkelig er groteske 😕 Ut fra beskrivelsen din av barnet er det verken stygt eller sier noe om hvordan det vil se ut som voksen.

Barn som blir mobbet, blir det stort sett fordi de ikke har den indre styrken og selvtilliten som er nødvendig. Det er sjeldent utseende som har betydning.

Endret 11. februar 2022 av Jaconandersen

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Har du også opplevd noen av de samme følelsene? Jeg tror heller ikke barnet merket noe. Vi har et utrolig bånd. Jeg gir masse kjærlighet og omsorg hele tiden. Jeg passer på å fortelle om alle barnets sterke sider. Det er bare en vond klump i magen min som ikke blir borte. 

Anonymkode: 376e1...caf

Jepp.. Førstefødte var verdens søteste. Andremann var… ikke. Nå er de begge like søte på hvert sitt vis ❤️ Jeg legger ingen dypere mening i det. Like høyt elsket har de alltid vært ❤️ 

Anonymkode: 8da8a...6a2