Hvordan støtte sin kjære best mulig ??

[Linnda]

Vet ikke helt hvor jeg skal begynne, men får vel bare hoppe i det. Kanskje det blir litt rotete, men håper dere forstår likevel.

I mars i år dør sambo sin bestemor, 78 år gammel. En bestemor han alltid har hatt et nært og godt forhold til. En bestemor som har vært familiens knutepunkt og holdeplass. En varm, levende og trygg bestemor.

I september dør sambo sin far, 64 år gammel. En far han ikke har hatt mye kontakt med de siste årene. Noe som har plaget han mye og som han tenkte mye på å gjøre bedre nå i tiden før han ble borte. Men som han ikke rakk...

12.oktober dør sambos onkel, 54 år gammel. Faller om på kjøkkengulvet i sitt eget hus. Akutt hjertestans.

Og nå lurer jeg på hvordan jeg skal klare og støtte min kjære best mulig. Hvordan klare å gi han den omsorg og trøst som han trenger... Han er veldig stille når det kommer til å snakke om følelser. Jeg må ofte tvinge han til å snakke. Er så redd for at han nå stenger alt inne i seg og ikke klarer å bearbeide det som har skjedd. At alt til slutt blir for overveldene og at han går inn i en deperesjon....

Det er så vondt å se på tårene hans som triller og ikke kunne ta de vekk.

Jeg vil så gjerne hjelpe, men vet ikke helt hvordan.........

[Linemor]

Det er ikke lett og vite om hvordan man best kan hjelpe. en ting er at menn og kvinner sørger så forskjellig. Og når man er midt oppi en sorg så kan følelsene svinge så fort, at man ikke selv en gang vet hva man trenger og ønsker.

Menn snakker nok ikke om det på samme måte som vi kvinner, men de har nok like vondt. Det er ikke rart du er engstelig for at han stenger alt inne. denne samme følelsen har jeg ovenfor sambo.

Det kan hjelpe og snakke med en som er utenforstående, og det trenger ikke nødvendigvis å være en psykolog.

Ellers så tror jeg det beste du kan gjøre er å stille deg tilgjengeøig hvis han trenger deg, tror det er så mye annet du får gjordt. Bare ikke gi opp. spørr han innimellom du om han trenger og snakker ol. så kan det hender at han vil snakke når han er klar for det.

nå har det jo skjedd gansk mye på kort tid, så kanskje han rett og slett trenger mer tid for at det skal begynne og synke inn.

Lykke til begge to.

[Gjest Lea]

Min sambo har også mistet flere av sine aller nærmeste de siste årene. Både unge og gamle. Han sitter nå med det inntrykket at alle han er glad i dør, at han alltid har uflaks.

Det er ikke lett å få ord og handlinger til å strekke til. Det beste er nok bare å VÆRE der. I vår situasjon må jeg faktisk slå i bordet og be sambo om å holde opp med tenkingen. Han nekter å besøke gravstedene til de han har mister. Han vil ikke snakke om dem. Han synes faktisk skikkelig synd på seg selv.

Jeg prøvde lenge å bare trøste. Si "stakkars deg" og sånt, men det ble bare verre. Han takler ikke sorg. Han anklager de andre rundt seg fordi at de ikke har gjort ditt eller datt. Det er rett og slett vanskelig for ham å komme seg videre.

Visst er det urettferdig at man mister to besteforeldre, en fetter og en god venn i løpet av et par år. Spesielt når det er de kjæreste man har. Men jeg mener at man må MØTE sorgen for å klare å takle den. Det nytter ikke å grave seg ned i skyld og naklager, for så å dra dyna over hodet.

Jeg anbefaler deg å spørre ham hva han vil du skal gjøre. Hvis han ikke vil si noe må du bare gjøre det du kan. Kanskje han trenger litt hjelp fra proffesjonelle? Gutter er desverre flinke til å si nei til sånt.

Ikke vær bare myk og snill. Slå i bordet når det trengs.

[Madison]

Min erfaring(selv om jeg er ung) er at bare det å være der, er det han trenger.

Snakke gjør man som regel når man føler for det.

Men spør hvordan det går med han innimellom, selv om du vet han har det vondt så kan det hende han snakker da.

Jeg personlig blir lett dytta til å prate da, og man har jo godt av det.

Å bli mast ppå blir jeg irritert over.. men er jo du som kjenner din kjære best, og kanskje hvordan han vil reagere.

Kjæresten hadde en vanskelig tid for et par år siden.

Oppi jula i tillegg. Bestefaren døde(ikke av naturlige årsaker), noe som gjorde det værre tror jeg.

Faren har ikke vært spesilet snill mot han gjennom oppveksten, og det vekte minner da han svek han skikkelig i forbindelse med endel ting.

Jeg var hos han dag og natt den perioden(vi er altså ikke samboere) Han ønsket ikke å snakke, men at jeg var der for han, og kunne trøste når han gråt var det viktige for han.

Etterhvert snakket han mer og mer. Å spørre hvordan han har det er vel kanskje litt press for at han skal snakke.. men det var lettere for oss. (også meg når min mormor døde, og en kollega nå nylig)

Fryktelig rotete skrevet, og kanskje ikke av betydning for deg i det hele tatt.

Men fint for min egen del også å skrive litt.

Det å være en persons viktigste støttespiller er en sto roppgave.

Men man må gjøre det som føles rett, og det han/hun ønsker.