Psykisk syk venninne vil plutselig bli gravid

[AnonymBruker]

En diagnose sier ingenting om hvor omsorgsfull, pliktoppfyllende man er eller hva slags fungeringsnivå man har. Har selv en nokså sjeldent tung diagnose (ca 1-2% av befolkningen som har den), men nokså høyt fungeringsnivå så aldri blitt meldt til bv. Helsestasjon, fastlege, barnehage, naboer, psykologen min m.m. har aldri hatt noe å utsette på mine parenting skills. 

Anonymkode: 3a147...5da

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

En diagnose sier ingenting om hvor omsorgsfull, pliktoppfyllende man er eller hva slags fungeringsnivå man har. Har selv en nokså sjeldent tung diagnose (ca 1-2% av befolkningen som har den), men nokså høyt fungeringsnivå så aldri blitt meldt til bv. Helsestasjon, fastlege, barnehage, naboer, psykologen min m.m. har aldri hatt noe å utsette på mine parenting skills. 

Anonymkode: 3a147...5da

Statistikk vil nok motsi deg her. Oddsene er dårligere, selv om mange også lykkes med psykiske diagnoser. Er du så syk at du har fått en diagnose, så VIL dette påvirke barna. Spørsmålet er heller i hvor stor grad, og hvor godt man kompenserer for dette. 

Ts nevnte diagnose kun som ett av flere røde flagg her. 

Anonymkode: a2c5a...fad

[AnonymBruker]

Psykologen min har aldri vært bekymret for barna mine. Jeg har bipolar. Alltid fått god hjelp fra en god psykolog i familieteamet på helsestasjonen. Forebygging av fødselsdepresjon tidlig av har hjulpet meg. Jeg går heller ikke på medisiner. Gode rutiner i hverdagen, kutte fullstendig ut alkohol og ha et godt nettverk er alfa og omega. Depresjonene mine er ikke så harde lengre og når jeg er manisk så bruker jeg det til min fordel. 
Jeg gikk i intensiv behandling i begynnelsen av 20 årene da jeg var på mitt sykeste med flere forsøk på selvmord. 
Jeg trener fast og har en fast stabil jobb i 10 år nå. Er i 30 årene og hverdagene kan være tøffe iblant. 
Jeg fikk barn med noen jeg knapt kjente. Flyttet sammen med engang tror jeg. Ikke beste valget jeg har gjort, men angrer ikke på barnet mitt. Er nå alenemor, men kunne heller ikke tenkt meg noe annet 😊 

Har aldri hatt noe som helst med barnevernet å gjøre og får bare skryt fra ppt og barnehagen hvordan jeg er som mor. 
 

Føler det er så mye stigma rundt psykisk helse og diagnoser. Man kan fint leve med psykisk sykdom, man må bare spørre om hjelp når man sliter. Mer bekymringsverdig at folk lar det gå så langt at de blir skikkelig syke. Ha et godt nettverk og ikke ta på deg for mye. 
 

Jeg kunne fint ha blitt ufør for 10 år siden, men takket være jobben min så klarer jeg å holde rutiner og holder meg frisk. Det synes jeg er viktig. Ikke sitte inne å dvele på problemene sine

Anonymkode: 43613...9a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

En venninne av meg har slitt i flere år med depresjon og har også blitt diagnostisert med bipolar lidelse. Da jeg møtte henne sist virket hun veldig glad og det kom fram at hun nylig hadde begynt å date en mann. Hun fortalte meg at hun gjerne ville bli gravid og at hun derfor ikke brukte prevensjon. 

Inni meg tenkte jeg at DETTE ER GALSKAP. Men klarte ikke annet enn å prøve å være glad på hennes vegne og spørre forsiktig om "er du heelt sikker på dette?" 

Det er flere ting som gjør meg bekymret:

Hennes økonimiske situasjon er ikke god/stabil, hun jobber som tilkallingsvikar. 

Hun har ingen familie i nærheten av der hun bor.

Hun står på flere ulike medisiner (vet ikke hvilke), men dette er vel noe som må sjekkes om er trygt å gå på ved graviditet? 

Forholdet er svært nytt og mannen er ikke spesielt ressurssterk på noen måte. 

Er det noen her som har bipolar lidelse/depresjon og fått barn som har erfaringer å dele?

Jeg har inntrykk av at hun ønsker barn for å gi livet en slags mening eller kanskje til og med fikse de psykiske problemene. Men jeg er veldig redd et barn kan gjøre ting verre, og det er nok en risiko for at hun ender opp som eneforsørger.

Bør jeg blande meg inn? I så fall hvordan skal jeg gå fram? 

Anonymkode: c9f38...93a

Har hun ansatt deg som politi og verge...?

Anonymkode: 3877d...8cb

[AnonymBruker]

Foreldre med psykiske lidelser er alltid raskt ute i tråder som dette, men de av oss som har vokst opp med foreldre som slet med mental helse i varierende grad skriver sjelden noe. Alle situasjoner og relasjoner forskjellige, og min mor (som ikke var bipolar) var, syntes jeg, en god mor. Som voksen ser jeg allikevel at det er flere ting som ble gjort og sagt som ikke var helt topp, jeg ble, blant annet, tidlig behandlet og snakket til som en voksen på en del områder. Nå har det gått fint for meg, men jeg har allikevel distansert meg veldig fra moren min i dag. Vi snakker, men ikke så ofte, og ikke så mye mer enn litt overflatisk pjatt. 

Det er jo ikke så mye å gjøre, man kan ikke stoppe andre fra å få barn, Men som en nær venn ville jeg fisket/pirket litt i forholdet. Er de blitt enige om at hun skal slutte på prevensjon? Hvorfor egner akkurat denne mannen seg så godt som far de neste 50-60 årene? Hvis hun ellers pleier å tenke litt fremover og på mulige konsekvenser så er vel det den letteste inngangsporten. Og blir hun gravid, vel, da får du eventuelt stille opp iden grad du har kapasitet til - og prøve å dytte henne litt i riktig retning slik at hun forhåpentligvis får den oppfølgingen hun bør få (som f.eks. riktig dosering av medisiner/medisinpause, og at helsevesenet er klar over at risikoen for svangerskaps- og/eller fødselsdepresjon er forhøyet). 

Anonymkode: 9f72e...73b

[AnonymBruker]

Jeg syns du gjør rett i å bekymre deg. Det er ikke en rettighet å skulle bli mor, og det er ikke alle som egner seg som foreldre selv om de har lyst på barn. Det betyr ikke nødvendigvis at det vil hjelpe - eller at det får noe å si. Det kan jo hende at du må velge å enten støtte henne og få være med på reisen, eller å være kritisk og at hun støter deg unna. Det viktige er jo at hun informerer apparatet rundt, som jordmor og helsestasjon og får ekstra oppfølging både i svangerskap og de første årene.

Ellers har du anledning til å varsle barnevernet anonymt når hun først blir gravid, hvis du opplever at hun ikke tar vare på seg selv ved graviditet (som feks at hun tar farlige medisiner).

Anonymkode: 07a36...0d5

[AnonymBruker]

Jeg er ikke så opptatt av diagnosene i seg selv, for som mange sier så kan man jo være en kjempegod mor eller far til tross for diagnoser. Men her er det andre ting som gjør at det ikke er rart at TS er bekymret! Spesielt dette med at hun ønsker å få barn med noen hun akkurat har møtt. Jeg hadde vært bekymret om dette var min venninne, også om hun hadde vært frisk på papiret. Dette kombinert med ustabil økonomi og lite nettverk (?) ER bekymringsverdig. 

Nå er jeg langt fra noen ekspert på bipolar lidelse, men dette høres jo ut som et sånt type innfall man kan få når man er inne i en manisk periode? Og at man dermed kanskje ikke synes det er en like god ide når man er ute av manien? Er ikke det et symptom på sykdommen, at man kan ta ugjennomtenkte, og nærmest «sprø» valg og avgjørelser når man er manisk? Ikke lett å svare på om dette er en gjennomtenkt avgjørelse eller resultatet av mani, så klart - men jeg forstår godt at TS er bekymret i hvert fall. 

Anonymkode: f71df...3d5

[AnonymBruker]

Her synes jeg det var mange ekle og egoistiske svar. Svar om at ts ikke skal bry seg. Unnskyld meg, har dere vært barn av en med bipolar lidelse? Det har jeg og det er ikke noe gøy. Det finnes barn som har blitt drept av bipolare foreldre. Halvparten av alle drap her i Norge skjer av psykisk syke(neida, ikke kun bipolar lidelse). 
denne venninna di burde ikke få barn, jeg håper daten hennes setter foten ned. Du kan da prøve å hinte litt til han om at dama ikke bruker prevensjon. «Hører at dere prøver å få barn, Henrik? Så koselig😄». Om han ikke vet det allerede.

Anonymkode: 3ed1f...367

[Mooza]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Når man lesere om bipolar så beskrives det at man har perioder med høy energi, impulsivitet og f. eks risikofylt seksualaktivitet. Og dette høres jo akkurat ut som denne situasjonen. At hun har tatt en impulsivt valg, som kanskje ikke er så gjennomtenkt, og som får konsekvenser resten av livet. Det er ikke slik jeg kjenner henne, hun pleier å være mer konsekvenstenkende.

Jeg fokuserer kanskje for mye på worst case scenario, og det kan jo gå helt fint som flere skriver her. Men for barnets skyld tenker jeg at det alltid er en fordel å ha et nettverk og stabil økonomi når man skal planlegge familie, uavhengig av psykisk sykdom. 

Jeg skal selvsagt støtte henne på de måtene jeg kan hvis dette utvikler seg, men jeg bor langt unna og kan ikke være der 24/7. 

 

Jeg har tre barn med en bipolar mann. Jeg visste jo ikke at han var bipolar da vi fikk disse barna. DVS, det kom for en dag da jeg var gravid med nummer 3. 

Det har jo gått bra med barna våre, men det er jo også delvis fordi at jeg har stått støtt da han ikke var stabil, de første årene etter diagnose ble satt. Men de siste 10 årene har jo ikke han hatt noen særlige symptomer. Han har blitt veldig flink til å justere livet. Men det krever en modenhet å takle barn, forhold og økonomi, og dermed burde hun gjerne vente og planlegge bedre. 

Hvis hun nå virker litt for spontan, så kan det jo faktisk være at hun er i en manisk fase. At hun er veldig glad og oppe, og mindre kritisk enn hun ellers pleier å være.

Jeg ville nok snakket med min venninne. Det er kanskje enda mer viktig for henne enn gjennomsnittspersonen at det er en veldig stabil situasjon mht barnefar, økonomi osv. Du kan spørre om hun har tenkt på at det blir perioder uten søvn- som er en veldig stor trigger i forhold til bipolar, og at hun og framtidige barnefar må forberede seg praktisk på det som kan komme. Du kan jo også prate med nye kjæreste og si at du er bekymret for hvor godt planlagt dette er. Det er mange som kanskje sier at du blander deg nå, men jeg føler vel at du er fornuftig og ønsker det beste for din venninne. Hun kan få barn, men hun bør jo ha en plan, ha avlastning fra foreldre, litt oversikt over økonomi og en skal trygghet i det livet hun har. Hvis ikke - så vil det garantert føre til flere episoder og vanskelige forhold. Det kan de komme gjennom, men ... 

[AnonymBruker]

Jeg har bipolar lidelse og BPD. Vært psykisk syk siden jeg var 14. Jeg ble gravid på impuls med samboer etter vi var sammen i 4 mnd. Er på minstesats AAP. Har nå en gutt på 2 og venter en jente om noen mnd. Og livet mitt ble myyyyye bedre etter jeg fikk barn. Må nevne at jeg har brukt mange år i terapi og blitt mye bedre. I svangerskap fikk jeg god støtte av både BUP, spesialteam på sykehuset, helsestasjon og psykolog. Tok initiativ til dette selv da jeg har vært redd for å ikke gi barnet det han trenger. Men selv med en tung fødselsdepresjon og mye opp og ned så har det gått utrolig bra, gutten er blid og fornøyd og det er tydelig at han har det bra.

Oss med psykiske lidelser kan klare å oppdra barn like bra som andre. Personlig vet jeg at jeg er en fantastisk mamma og livet mitt har blitt så mye bedre når jeg har barn å fokusere på. Nå er jeg veldig bevisst og jobber hardt for å gjøre det best mulig for gutten min så han skal bli minst mulig påvirket av mine problemer. Jeg får mye tilbakemeldinger på at jeg gjør en fantastisk jobb.

Anonymkode: f449c...611

[AnonymBruker]

Hvis dette er en god venninne kan du prøve å snakke med henne om dine bekymringer. 

Nå vet vi veldig lite om situasjonen og psyken til venninnen din - men bare fordi man har en diagnose betyr ikke dette at man ikke fungerer godt nok til å leve et a4 liv med barn og evt. partner. Spørsmålet er om hun har god kontroll på hennes lidelse - det finnes mange velfungerende individer med bipolarlidelse. Medisiner og slikt trenger du ikke å tenke på da hennes lege/jordmor vil seponere de hun evt. ikke kan ta. Når man har en psykisk lidelse får man også tilbud om tettere oppfølging under graviditeten, men også i tiden etter. 

Hennes økonomiske situasjon kunne vært bedre mtp. at hun ikke jobber fast, men det finnes mange som jobber som tilkallingsvikar og får barn. Spørsmålet er om hun jobber med noe som gir henne nok vakter til å kunne få en tjenlig inntekt. Så det er mye vi ikke vet om venninna di og alt er ikke så svart-hvitt.

Hvis du vil være en god venninne hadde jeg først og fremst bare hatt en ærlig samtale om dette her

 

Anonymkode: 9500a...74b

[AnonymBruker]

Det er uten tvil veldig mange gode foreldre med psykiske lidelser, og mange foreldre som er friske nå og enda ikke vet at de vil få en psykisk lidelse i løpet av barndommen til barna sine. 

Samtidig har man en en ekstra utfordring i foreldreskapet hvis man har en psykisk lidelse. Det kan en ha med mange fysiske lidelser også. Når noen høres ut til å tenke å få barn litt på impuls i et nytt forhold, egentlig med eller uten diagnose, så tenker jeg det kan være veldig fint å ha ei god venninne som tar det opp. Ved å stille spørsmål på en hyggelig måte, tenker jeg. Om hva de ser for seg og hvordan. Og en kan si "jeg er redd det kan bli tøft og ustabilt siden dere ikke kjenner hverandre så godt enda, og du jo tidvis sliter med sykdom" i stedet for "det kommer ikke til å gå bra".

For hvordan det vil gå om hun får barn med denne mannen nå, det vet en jo ikke sikkert. Men jeg er ganske sikkert på at det gjør ting enklere om hun tenker igjennom både egen diagnose i sammenheng med svangerskap og livet med barn, og forholdet. Hvis hun ikke har gjort det alt da. 

Jeg har ei venninne med bipolar som går på medisiner, og som er ei fantastisk mor ut i fra alt jeg kan se. Så kjenner jeg en familie hvor mor med samme lidelse er en del innlagt, og hvor jeg tror barna ikke har det bare greit. Selv er jeg vokst opp med en far som slet med angst og depresjon. Han var ikke åpen om det, og antagelig ikke bevisst på det heller. Og jeg mener problemene gjorde at ham til en uforutsigbar og ikke spesielt god far. Det betydde veldig mye for meg å ha en forutsigbar og trygg mor oppi det.  

Anonymkode: 4b37a...6d8

[AnonymBruker]

Ble skuffet i er innlegget ditt, ts. 
 

Overskriften viser til at psykisk sykdom og planlagt graviditet ikke bør forenes, noe som i beste fall er kunnskapsløst. Noen psykisk syke er så syke at sykdommen tar for mye kapasitet og ikke lar seg forene med å være forelder. På samme måte kan man si om enkelte med store somatiske problematikker. Mange med psykiske lidelser lever verdifulle liv og skal selvsagt ikke devalueres som kommende foreldre. 

I innlegget lister du opp en rekke forhold som du mener ikke er gunstige mht barn. Disse er imidlertid ikke nødvendigvis knyttet til psykisk sykdom og gjelder en haug mennesker som får barn. Om rotete økonomi og ressurssvake (hva legger du i det?) svigerforeldre er godt grunnlagt å dette barn til verden i, burde heller være overskriften din om det er der du lurer på.

 

Du viser lite kunnskap om din venninnes sykdom, les deg opp eller spør. Hun er ikke syk hele tiden. Bipolare er friske store deler av tiden og har en sårbarhet for sykdomsepisoder. Dette medisineres hun for, skriver du. Da tar hun ansvar og alt er godt. Hvorfor gleder du deg ikke med henne? Du fremkommer fordomsfull. Hva hun skal bruke av medisiner i et eventuelt svangerskap er da ikke din sak! Det er noe hun finner ut av i samråd med behandler.

 

Og hvis du enda lurer: Ja, bipolare kan få barn, ja, det går an å medisineres i svangerskapet på en trygg måte, nei, bipolare bør ikle unngå graviditet pga sykdommen sin med mindre den er helt invalidiserende, ja, bipolare er gode folk og foreldre på linje med andre. 
 

Elendige holdninger i hjemme som en permanent tilstand er vel så skadelig som en mor som har depresjoner noen ganger. Er min mening.

Anonymkode: e7af4...d7e

[AnonymBruker]

Har en venninne med div psykiske plager, bl.a. bipolar. Hun mistet omsorgen for de to første barna da hun og barnefar gikk fra hverandre (barna var 2 og 3 på det tidspunktet). Barna (nå 15 og 16) bor hos far og hans nye kone, oge ønsker nesten aldri å være sammen med moren sin.

Hun fikk et tredje barn (ca 12 år nå) med en annen mann, en veldig hyggelig og normalt ressurssterk mann, og de har hatt delt omsorg 50-50 omtrent fra starten av. Venninna mi får ekstremt mye hjelp og støtte fra foreldrene sine. 

Min ærlige mening er at min venninne aldri burde hatt barn.

Jeg vet ikke helt hva du kan gjøre annet enn å støtte henne og være der for henne dersom hun blir gravid. 

Anonymkode: 92fa4...558