Gå til innhold

Fordeling av plikter når den ene er deprimert


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Vi er et par med to barn på hhv 3 og 7. Begge jobber fullt, men mannen er sykmeldt pga depresjon. Han har nylig fått vite at det er grunnen til lite energi og livslyst i lang tid. Nå har det seg slik at jeg har tatt 90% av oppgaver i familien AS da han ikke har orket mer enn jobb. For 6mnd siden klarte han ikke mer jobb, og ble sykmeldt. Fortsatt tar jeg det meste. Han trenger svært mye alenetid med playstation o.l, og får komme og gå som han vil. Han fungerer litt som en tenåring, da han ikke tenker på levering, henting, handling, middagslaging etc. Jeg har tatt det siden jeg må, og jeg vil barna skal få den lille energien han har, men lurer på når jeg kan/bør forvente mer? Tanken har slått meg at han aldri kommer til å orke å tenke på husarbeid etc, men det er tungt å gjøre alt selv, jeg har hatt hektiske dager i lang tid, og det føles litt urettferdig. Er jeg slem som tenker sånn når han er psyk? Noen som har råd, innspill? Ikke lett å ta opp med venninner. Jeg vil ikke utlevere ham. 

Anonymkode: a8ffc...667

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Dersom han går til psykolog så kanskje du kan be om å få være med en time så kan dere snakke om det der? Kanskje psykologen har noen innspill? (Og om han ikke går til psykolog så bør han det)

Anonymkode: d6e9b...8a9

  • Liker 27
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Dersom han går til psykolog så kanskje du kan be om å få være med en time så kan dere snakke om det der? Kanskje psykologen har noen innspill? (Og om han ikke går til psykolog så bør han det)

Anonymkode: d6e9b...8a9

Ja, det var lurt! Han går til psykolog annenhver uke nå. Jeg synes det er vanskelig for vil ikke forvente for mye, samtidig som jeg føler jeg har hatt alt ansvar alene i tre år. Før vi ble sammen var jeg alenemor (enke), så har lite erfaring med parforhold med unger, og denne situasjonen her er så abnormal. 

 

Ts

Anonymkode: a8ffc...667

  • Liker 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det burde forventes at han gjør noen, avtalte oppgaver. 

Middag: trenger ikke være avansert. En pose med toro + baguetter tåler en normal familie et par ganger i uka en periode.

Kanskje du kan bruke en søndag på å lage dobbel/trippel porsjon middag, så han kan varme opp til dere kommer hjem? 

At han krever mye egentid/hvile er en ting, men det burde forventes at han deltar ved middagsbordet, hjelper barna med tannpuss så du også får puste litt

Endret av Mrs Robinson
  • Liker 8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har selv en partner som har slitt skikkelig heftig tidligere. Måtte til slutt være dønn ærlig å fortelle ham at hvis ikke litt av den fornuftige, hardtarbeidende, snille og  gode mannen han egentlig er begynner å dukke opp igjen, så kommer hele forholdet til å gå til grunne.

Måtte til slutt sette et minimumskrav om at hvis han elsker meg, så gjør han i det minste jobben for å prøve å bli bedre på en eller annen måte. Gå og snakke med fastlegen en gang i uken hjelper? Bra! Fortsett! Sitte med en kaffekopp på altanen hver morgen klokken 08 hjelper? Bra! Fortsett!

Noe av det som hjalp var gode søvnrutiner. Uansett hvor seint han var våken, så var han oppe hver eneste morgen på samme tidspunkt. Type 07.00 eller noe. Få gått seg en tur i dagslys. Ha er mål om noe å gjøre noe hjemme hver eneste dag.

Om det bare var å få tatt inn og ut av maskinen den dagen. Eller vaske klær ect. Minst en ting skulle gjøres hver dag, og ble gjort. Plutselig begynte ting å forbedre seg fortere og fortere.men ballen måte starte på en eller annen måte

  • Liker 16
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Sirisiri10

Er han så syk at han ikke klarer jobb og familie må han få oftere timer hos psykologen. Da er det virkelig ille eller så vil han ikke bli bedre. 

Frem til da: hør med kommunen om de kan hjelpe deg og send inn en søknad til dem. Hør med familie/venner om de kan hjelpe. Slik at du får litt avlastning å ikke går på en smell selv. 

Sunt kosthold, rutiner, trening, dagslys, d-vitaminer osv kan hjelpe. Se om du kan bidra noe der. 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Han bør ha noe ansvar for husarbeid/matlaging/henting/levering. Det at han slipper helt unna er desverre med på la depresjonen få vokse. Be han informere psykologen om at du blir med på neste time og ta det opp der. 

Ellers bør han i det minste starte med fysisk aktivitet, løping, sykling, eller noe tilsvarende. Det er vitenskapelig bevist at fysisk aktivitet bedrer en depresjon. I starten vil aktiviteten føles uoverkommelig og tung, så det krever enorm disiplin - og det mangler han kanskje. Du kan tipse han om boken hjernesterk som forteller om de fysiske forandringene som skjer i hjernen ved fysisk aktivitet, da er det kanskje litt lettere å finne disiplin til å gjennomføre. For noen er det best med medisiner samtidig som fysisk aktivitet, og samtaleterapi. 

Ta vare på deg selv og oppi dette. Det er veldig slitsom å være pårørende når det gjør man i alt det praktiske blir alene. 

 

Anonymkode: 68fa7...ef7

  • Liker 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Dævendøtte
AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Han trenger svært mye alenetid med playstation o.l,

Orker han å spille, orker han å bidra i hjemmet. 

Spill en time, hjelp til en time. Hadde aldri akseptert at partneren min hadde orket å spille Playstation, men ikke orket å gjøre nødvendige ting som handler om familien! 

Hadde han enda brukt tiden på å holde seg selv oppegående, feks turer, trening, sunt kosthold osv. Men man blir ikke mindre deprimert av å sitte foran en skjerm og spille! 

Her hadde jeg satt krav, både for hans skyld og familiens. Ellers hadde jeg tenkt at det er "better off alone". 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Blondie65
bergenser skrev (11 timer siden):

Har selv en partner som har slitt skikkelig heftig tidligere. Måtte til slutt være dønn ærlig å fortelle ham at hvis ikke litt av den fornuftige, hardtarbeidende, snille og  gode mannen han egentlig er begynner å dukke opp igjen, så kommer hele forholdet til å gå til grunne.

Måtte til slutt sette et minimumskrav om at hvis han elsker meg, så gjør han i det minste jobben for å prøve å bli bedre på en eller annen måte. Gå og snakke med fastlegen en gang i uken hjelper? Bra! Fortsett! Sitte med en kaffekopp på altanen hver morgen klokken 08 hjelper? Bra! Fortsett!

Noe av det som hjalp var gode søvnrutiner. Uansett hvor seint han var våken, så var han oppe hver eneste morgen på samme tidspunkt. Type 07.00 eller noe. Få gått seg en tur i dagslys. Ha er mål om noe å gjøre noe hjemme hver eneste dag.

Om det bare var å få tatt inn og ut av maskinen den dagen. Eller vaske klær ect. Minst en ting skulle gjøres hver dag, og ble gjort. Plutselig begynte ting å forbedre seg fortere og fortere.men ballen måte starte på en eller annen måte

100 % enig! Det må være lov å stille krav og disse kravene kan være minimum.

Jeg er for øvrig også tilhenger av døgnrytme og rutiner. Jeg tror ingen blir bedre av å kjenne seg som en ubrukelig klump ingen stiller forventninger og krav til, men det må være krav og forventninger som er tilpasset.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mannen din er deprimert pga at familielivet er temmelig gørr. Og han har gått i kjelleren for han har innsett at dette er livet fremover. Og det kan mildt sagt fremkalle en depresjon. 
 

Jobb, unger som maser, kvinne som maser stresser og er irrasjonell, ingen glede eller valgfrihet, kun bekymringer, samme darrye sexen resten av livet, samme kjedelige boligen å komme hjem til å våkne opp i. Samme kjipe maten dag ut og dag inn. 
 

Mannen din har vært ærlig om at han er deprimert hvertfall. Tenk på alle de andre mennene der ute som går bare rundt og later som alt er flott og ikke innrømmer det. Stort samfunnsproblem.

Anonymkode: 90873...54e

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er stor forskjell på å bruke tid på å pleie seg selv og prioritere egen helse, og å melde seg ut. Her høres det ut som om han gjør det siste.

Jeg har møtt veggen og kan relatere meg litt til dette med å ikke orke familielivet og hverdagen. Bare det å få i meg selv mat var et tiltak jeg ikke alltid orket når jeg var helt på bunnen.

Men som både legen min og terapeuten min sa så er det viktig for meg å prioritere meg selv, egen helse og veien til et normalt liv. Men det betyr ikke at jeg skal eller bør melde meg ut av familien eller samfunnet. Når ting var som verst hadde jeg allikevel god dialog med kjæresten og vi navigerte situasjonen sammen. Jeg var totalt ute av spill i 3 eller 4 uker før jeg måtte melde meg inn igjen og bidra til familien. Dette var tiden jeg absolutt måtte ha og som samtidig kjæresten kunne dekke opp 100%. Jeg bidro ikke som før i starten (og er nok ikke der enda heller), men hun slapp å stå i det med absolutt alt og vi hadde og har en god dialog om fordeling av oppgaver. Hun var ikke alene.

Spillingen har for min del vært veldig avgjørende for veien hit jeg er nå. Men det har ikke tatt over livet mitt. Spillingen er for å koble helt ut andre ting og la hode få litt påkrevd pause. Så jeg forstår hvorfor han trenger det. Men en kan ikke la det overta livet. Og noe av det viktigste en må unngå mener jeg er å snu døgnet. Selv når jeg var helt nede etter å ha møtt veggen så fulgte jeg en noelunde normal døgnrytme. Det har betydd at jeg har kunnet bidra på ulike ting selv om jeg har vært sykemeldt. Legetime kl 9 har aldri vært et problem (er faktisk noe jeg foretrekker) og selv om jeg har vært trøtt da så har jeg vært våken og up and about. Levering i barnehage bidrar jeg og til, som om det skulle være en bragd.

Selvfølgelig vet jeg at folk er forskjellige og takler ting ulikt. Men slik jeg leser innlegget til TS så har enten kjæresten til TS havnet i en veldig ond spiral med å snu døgnet, kun tenke på seg selv, ignorere alle andre og fin selvmedlidenhet. Det gjør ikke han frisk. Og jo lengre det fortsetter jo verre blir det å bli frisk.

Du må gjøre deg til en del av hverdagen hans igjen. Og han må melde seg inn i familien igjen. Dere må kommunisere bedre om utfordringene deres (både hans og dine) og dere må løse dette sammen. Det er bedre for begge om han får mange timer for seg selv uten dårlig samvittighet fra seg selv og irritasjon fra deg, og så er med i familien etterpå, enn at han bare tar alle timene for seg selv og ignorerer alle andre. Da er du i det minste inkludert. Men jeg mener at du faktisk må kreve at han bidrar med noe etterhvert. Ikke nødvendigvis mye, men noe.

  • Liker 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Begynn med små oppgaver. Å lage mat har ikke vert det beste for meg, jeg har mer enn nok med å klare å spise når jeg er deprimert. Når jeg må lage maten spiser jeg mindre. Gå ut med søpla, støvsuge ett rom, viktig å gå ut døra hver dag en liten tur, tørke støv, re opp sengen, ta klesvask ol er ting som har fungert.

Anonymkode: 0a288...188

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Hva sier han selv om oppførselen og atferden sin? Er en klar over hvor mye det sliter på deg når han melder seg ut? Bryr han seg om dette? 
 

Depresjon er et helvete og å tvinge seg til oppgaver er utålelig vanskelig. 
 

Istedenfor å gi han små oppgaver fra nå, kan du prøve å heller si "jeg forstår at dette er utrolig vanskelig, samtidig tærer dette på meg, forholdet og familielivet vårt. At du trenger egentid har jeg all forståelse for, og jeg unner deg dette. I tre uker (feks) er du fri, men 14. februar forventer jeg at du bidrar igjen. Hva du får til, hvordan du vil gjøre det osv får vi snakke om fremover. Men min grense er 14. februar, og så må vi sammen finne ut hvor din grense er, og jobbe derfra.". 

Har du forsøkt denne tilbærmingen? Da får hjernen hans tid til å forberede seg på å starte opp igjen i familielivet. 

 

Anonymkode: aee5e...163

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Vi er et par med to barn på hhv 3 og 7. Begge jobber fullt, men mannen er sykmeldt pga depresjon. Han har nylig fått vite at det er grunnen til lite energi og livslyst i lang tid. Nå har det seg slik at jeg har tatt 90% av oppgaver i familien AS da han ikke har orket mer enn jobb. For 6mnd siden klarte han ikke mer jobb, og ble sykmeldt. Fortsatt tar jeg det meste. Han trenger svært mye alenetid med playstation o.l, og får komme og gå som han vil. Han fungerer litt som en tenåring, da han ikke tenker på levering, henting, handling, middagslaging etc. Jeg har tatt det siden jeg må, og jeg vil barna skal få den lille energien han har, men lurer på når jeg kan/bør forvente mer? Tanken har slått meg at han aldri kommer til å orke å tenke på husarbeid etc, men det er tungt å gjøre alt selv, jeg har hatt hektiske dager i lang tid, og det føles litt urettferdig. Er jeg slem som tenker sånn når han er psyk? Noen som har råd, innspill? Ikke lett å ta opp med venninner. Jeg vil ikke utlevere ham. 

Anonymkode: a8ffc...667

Jeg har vært alvorlig deprimert..og det er forferdelig. Du vil, men får det ikke til. Følelsen av at du ikke strekker til gjør det enda verre. Du kan legge klær i maskinen til vask, men orker ikke henge de opp. Så da blir klærene liggende så lenge, at du må sette de på vask en gang til. 

Min datter på over 20 år kranglet med meg når jeg var deprimert. Hun forstod ikke hvorfor det ikke var middag på bordet når hun kom hjem. Jeg forklarte jeg orket ikke. Hun stod på sitt, skulle ha middag. Det endte med jeg gråtende kjørte og kjøpte ferdigmat til henne, fordi hun aldri ga seg. Glemmer det aldri, for det var ikke fint av henne at hun aldri ga seg, men fortsatte og mase om og om igjen.  Ikke ville hun gå på butikken selv heller, eller lage noe mat selv. 

Men, det er ikke lett å forstå depresjon hvis du ikke har vært der selv. Men én deprimert person orker svært lite. Bare det å bytte klær er et ork.

Anonymkode: 76475...37b

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har også vært dypt deprimert. Langt nede etter diverse press og hendelser. Da maktet jeg IKKE å spille! Tok litt husarbeid, -de føltes som et ork, men det gav meg en bedre følelse etterpå. Tror du blir lurt her! 

Send han på hytta eller lignende UTEN spill!  

*L*

Anonymkode: b585a...e17

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Vi er et par med to barn på hhv 3 og 7. Begge jobber fullt, men mannen er sykmeldt pga depresjon. Han har nylig fått vite at det er grunnen til lite energi og livslyst i lang tid. Nå har det seg slik at jeg har tatt 90% av oppgaver i familien AS da han ikke har orket mer enn jobb. For 6mnd siden klarte han ikke mer jobb, og ble sykmeldt. Fortsatt tar jeg det meste. Han trenger svært mye alenetid med playstation o.l, og får komme og gå som han vil. Han fungerer litt som en tenåring, da han ikke tenker på levering, henting, handling, middagslaging etc. Jeg har tatt det siden jeg må, og jeg vil barna skal få den lille energien han har, men lurer på når jeg kan/bør forvente mer? Tanken har slått meg at han aldri kommer til å orke å tenke på husarbeid etc, men det er tungt å gjøre alt selv, jeg har hatt hektiske dager i lang tid, og det føles litt urettferdig. Er jeg slem som tenker sånn når han er psyk? Noen som har råd, innspill? Ikke lett å ta opp med venninner. Jeg vil ikke utlevere ham. 

Anonymkode: a8ffc...667

Dere er eit par m/ 2 barn på henholdsvis 3, og 7 år, og hevder din mann oppfører seg som eit barn på grunn av psykiske ubelanse / depresjon, og har ikkje overskudd til å gjøre så mye.      

Arbeidsoppgaver  du har listet opp  er vel "nokså vanleg hos dei fleste for å få dagene til å gå rundt" om  ein er alene eller ein bor saman med ein livspartner ?. 

Spørsmålet er hvordan opplevde dere kvardagen i forhold  til ansvarsfordeling før han blei syk ?

Eg har selv som mann opplevd  å blitt "utbrendt"  og problema var samansatt  m.a.  grunnet  for alt formye  ansvar på  jobben, og  i hjemmet som eneforsørger til kone, og  5 barn. Ikkje hadde hun førerkort.  Kone hadde aldri hatt  ein jobb utenfor hjemmet.  Eg hadde  nyleg bygd hus til familien,og  alt det praktiske  som følgde  rundt det.

Hva er så poenget med tråden ? 

 

 

 

 

Endret av Skybe
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis han klarer å bruke hodet så mye at han orker å sitte og spille Play Station så klarer han faktisk å gjøre husarbeid.

Men han gidder ikke fordi du gjør det. Og ha tenker ikke på at han er en egoistisk dritt. Sånn er mange menn dessverre, hele KG koker jo over av frustrerte kvinnfolk som har en mannebaby i hus. 

Bli med til psykologen og lag en plan sammen der. Eller sett ultimatum, for dette går ikke!!!

Anonymkode: 2d20e...d0e

  • Liker 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Mannen din er deprimert pga at familielivet er temmelig gørr. Og han har gått i kjelleren for han har innsett at dette er livet fremover. Og det kan mildt sagt fremkalle en depresjon. 
 

Jobb, unger som maser, kvinne som maser stresser og er irrasjonell, ingen glede eller valgfrihet, kun bekymringer, samme darrye sexen resten av livet, samme kjedelige boligen å komme hjem til å våkne opp i. Samme kjipe maten dag ut og dag inn. 
 

Mannen din har vært ærlig om at han er deprimert hvertfall. Tenk på alle de andre mennene der ute som går bare rundt og later som alt er flott og ikke innrømmer det. Stort samfunnsproblem.

Anonymkode: 90873...54e

Så hvorfor får menn familie da? Er menn så korka at de ikke forstår hva et familieliv innebærer??? Hvor dum går det an å bli liksom, all informasjonen du trenger ligger tilgjengelig.

Kvinner trenger ikke menn lenger, vi kan hente sperm på sykehuset. Og etter å ha vært på KG en stund så skjønner man at det hadde vært det beste for alle parter.

Men da må incel-menn også slutte å klage. Mannfolk hadde tydeligvis hatt det bedre som single med tilgang til prostituerte innimellom. Og kvinner klarer seg best alene uten vedheng av en lat og egoistisk mann som er deprimert fordi han er lettere tilbakestående og egoistisk og lat.

Anonymkode: 2d20e...d0e

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Hvis han klarer å bruke hodet så mye at han orker å sitte og spille Play Station så klarer han faktisk å gjøre husarbeid.

Men han gidder ikke fordi du gjør det. Og ha tenker ikke på at han er en egoistisk dritt. Sånn er mange menn dessverre, hele KG koker jo over av frustrerte kvinnfolk som har en mannebaby i hus. 

Bli med til psykologen og lag en plan sammen der. Eller sett ultimatum, for dette går ikke!!!

Anonymkode: 2d20e...d0e

Ikkje mye empati, og medfølelse å spore  "her" overfor en pyskisk syk mann.  "troll til kvinnfolk" !

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...