Samboer som overtenker og forventer trøst ofte

[AnonymBruker]

Hei! Vet ikke helt hvordan jeg skal forklare dette på best mulig måte men samboeren min har en tendens til å tenke ekstremt mye og overtenke ca alt. Han (eller vi, jeg er ikke en del, men blir påvirket av det) står i en litt vanskelig situasjon for tiden som åpenbart påvirker han mye og er vanskelig. Det har jeg forståelse for, og han har lov til å ha vanskelige dager og det er heller ikke rart at han tenker mye på det. Likevel opplever jeg at han på en måte ‘overdriver’ det (vet ikke hvordan jeg skal ordlegge meg) men han har dager hvor han snakker om det konstant, ofte konstruktivt (det skal gå fint mentalitet) og det plager meg ikke. Men andre dager er han helt nede i kjelleren og «jeg gir snart opp» «jeg vil dø», «jeg tar livet av meg om dette ikke går bra» typ. mentalitet. Han sender meg konstant klagete snapper og meldinger og forventer respons og trøst. Hvis ikke blir han sur/irritert.

Altså tro meg det er helt lov å ha dager hvor ting føles håpløst, og jeg forstår det, men det går bare så sykt utover meg også. Hver gang han har en dårlig dag, blir min dag også dårlig. Jeg kjenner at det til tider er vanskelig å sympatisere med han og jeg føler ikke jeg har helt empati for han heller, for det er alltid samme dritten om og om igjen. Jeg er bare så utrolig lei av det. Samtidig har jeg andre personlige problemer som påvirker meg, noe han er klar over. Han er der alltid for meg, men jeg merker at han også begynner å gå lei mine problemer. Prøver selv å ikke la det gå så mye utover han. Vet at jeg har gjort dette mye tidligere, og kanskje det er det han ser på som en rettferdiggjøring for at han trenger trøst nå. Jeg vet ikke helt men vi er vel begge like lei av problemene til hverandre, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger. Jeg føler meg ikke sterk nok til å kunne ta all dritten han står i på mine skuldre i tillegg til det jeg sliter med selv.

F.eks så han har en sånn dag i dag og han ringte meg nå nettopp fordi han trengte trøst osv. Jeg sitter og jobber med skole (har ekstremt mye dette semesteret, han vet det) og har egentlig ikke tid. Tar den likevel, men er lowkey litt irritert (ikke synlig irritert) fordi han oppfører seg som om verden går under for han. Klarte tydligvis ikke å respondere slik han hadde tenkt, da jeg prøvde å jobbe samtidig. Altså jeg hadde ikke fullt fokus på han. Han legger da på og sier at «jeg ikke er til å tro» og at han «trenger noen å snakke med».

Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre! Sånn oppriktig jeg ser begge sider, og vil kunne være der for han men jeg klarer det bare ikke. Likevel synes jeg ikke han har rett til å bli så sykt irritert. Jeg kan ikke være psykologen hans liksom. Og det har jeg sagt til han, men da svarte han bare at det er ironisk at det kommer fra meg.

Noen tips?

 

Anonymkode: 118ca...9f6

[AnonymBruker]

Prøv å ta en nøytral prat om dette med at dere dumper bekymringer og greier på hverandre. Han er nok verst, men høres ut som du gjør det i blant du også. Det er bare tappende å kverne på de samme problemene om og om igjen. Det er å føle seg bedre på bekostning av den andre. 

En annen ting er språkbruk, å ofte hinte til selvmord og sånt, det er stressende og unødvendig. 

Anonymkode: 0b97d...a06

[AnonymBruker]

Det å si "jeg vil dø" er ikke å hinte til selvmord, det er en uttalt psykisk greie, og dersom du faktisk er redd for at han skal gjøre alvår av det er det psykisk vold.

Anonymkode: cdaf6...c6f

[Zooey]

Det høres slitsomt ut. Han må prøve å hjelpe seg selv også og vite at man ikke bare kan emosjonelt dumpe alt over på andre rundt seg. Får han profesjonell hjelp? Hvis ikke hadde jeg prøvd å oppfordret ham til å søke hjelp.

[got2go]

Send han til fasglegen. Typen din trenger en psykolog å få hjelp til å sortere følelsene og lære seg hvordan han skal gjøre det. 

Dette kommer til å slite deg ut, og det er slettes ikke bra for forholdet at han holder på sånn. 

[Rosatoast]

Har hatt to tidligere ekser som har brukt disse strofene; "jeg tar livet mitt"- blablabla... Det er psykisk vold, og han legger tydelig skyld over på deg også. Han høres ikke helt frisk ut, ingen friske folk sier sånt uansett. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Det å si "jeg vil dø" er ikke å hinte til selvmord, det er en uttalt psykisk greie, og dersom du faktisk er redd for at han skal gjøre alvår av det er det psykisk vold.

Anonymkode: cdaf6...c6f

Altså ja, det kan være psykisk vold. Og han kan være syk og suicidal. Men det er også mange som bare slenger rundt seg med slike uttrykk og bare "ughh, hater livet mitt, kill me now!" til hver minste ting, men at det bare er frustrasjon og blåser over fort. Men det kommer jo an på hvordan TS opplever det, om det er sagt med tyngde eller om han bare er dramatisk.

Anonymkode: 0b97d...a06

[AnonymBruker]

Sa til min eks at neste gang han forteller meg at han ikke vil leve mer så ringer jeg akutten for da må han legges inn. 

Enkelte ting er for tøft for partner å takle og er ikke meningen at man skal gå å bære på.

Eksen min skaffet seg da psykolog og ble bedre. 

Anonymkode: d15b5...63e

[AnonymBruker]

men altså, hva har man en partner for hvis ikke det er for støtte i livets vanskeligste situasjoner? Et forhold er ikke bare solskinn og sukkerspinn, og til tider krever den ene parten mer enn den andre. 
Jeg syns helt ærlig at man kan, og burde, forvente at partneren din prioriterer deg når man har det vanskelig. 

Anonymkode: bdb78...2b3

[AnonymBruker]

Han må i terapi og ikke bruke deg som psykolog. 

Anonymkode: 130fe...746

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

men altså, hva har man en partner for hvis ikke det er for støtte i livets vanskeligste situasjoner? Et forhold er ikke bare solskinn og sukkerspinn, og til tider krever den ene parten mer enn den andre. 
Jeg syns helt ærlig at man kan, og burde, forvente at partneren din prioriterer deg når man har det vanskelig. 

Anonymkode: bdb78...2b3

Det er forskjell på støtten en lekperson kan gi og profesjonell støtte og behandling!

Det er også forskjell på å be om støtte og trøst, og å bare lesse alt over på den andre.

Anonymkode: 0b97d...a06

[Gjest Warrior]

Huff det er ikke lett situasjon det der. For noen av dere. Jeg føler så med folk som sliter, overtenker og trenger trøst. For jeg vet hvordan det er. Ja jeg føler med pårørende til de som sliter også. Selvfølgelig. For det er ikke lett å være pårørende heller. Jeg tror ikke han blir irritert med vilje, men når man overtenker og har det tøft så er trøst det eneste som hjelper. Sånn er det i alle fall for meg. Kanskje det er sånn for han også?

Har du snakket med han om han kan prøve psykolog? Fortelle at selvfølgelig er du der for han og trøster, men at du må bruke tid på deg selv også, du har ting å gjøre og er opptatt med, og at du er ikke psykolog så det er bedre han snakker med en psykolog som er der for å hjelpe og kan gi råd.

Noen andre råd har jeg ikke. 

[Perleblomst]

Han trenger hjelp! Du kan ikke bli brukt som hans psykolog, det vil ødelegge forholdet! Ta det opp med han. Det er overhode ikke ok å "dra andre ned i gjørmen", bare fordi en selv sliter. 

Det virker jo som du støtter han og er der for han, men det kan ikke være slik du alltid må være nær telefonen, svare med en gang, være redd for å si feil osv.

[Marihøne27]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

men altså, hva har man en partner for hvis ikke det er for støtte i livets vanskeligste situasjoner? Et forhold er ikke bare solskinn og sukkerspinn, og til tider krever den ene parten mer enn den andre. 
Jeg syns helt ærlig at man kan, og burde, forvente at partneren din prioriterer deg når man har det vanskelig. 

Anonymkode: bdb78...2b3

TS her. Fullt klar over det. Jeg føler jeg har støttet han mye og jeg er der for han etter beste evne. Det er bare det at det er det samme om og om igjen. Kan han forvente at jeg skal slenge fra meg det jeg jobber med og sitte å trøste han over samme dritten igjen og igjen og igjen? Men jeg skjønner hva du mener altså, for jeg har jo også en slags forventning om at hvis jeg har det vanskelig skal han være der for meg. Samtidig er jeg innforstått med at han har ting å gjøre ila. dagen, og jeg kan ikke forvente at han kun skal ha fokus på meg. Vi skal heller ikke være hverandres psykologer, det synes jeg er viktig å huske på. 

 

Så enig med det dere andre skriver, han hadde nok hatt godt av en psykolog! Har prøvd å hinte litt til det, men skal ta det opp ordentlig når vi får snakket sammen senere.

Endret 11. januar 2022 av Marihøne27

[Gjest Dævendøtte]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Altså jeg hadde ikke fullt fokus på han. Han legger da på og sier at «jeg ikke er til å tro» og at han «trenger noen å snakke med».

Vær kort, si at dette må dere snakke om senere. Nå har du ikke tid. Jeg elsker deg og ha det fint så lenge, så legger du på. 

Han får finne noen andre å snakke med i mellomtiden.

Hans psyke er ikke ditt ansvar når det er på det stadiet det er. 

Personlig finner jeg mennesker som trenger trøst på denne måten som såååå turn off!! Hadde aldri orket å være sammen med en sånn person. 

[Era Vulgaris]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

men altså, hva har man en partner for hvis ikke det er for støtte i livets vanskeligste situasjoner? Et forhold er ikke bare solskinn og sukkerspinn, og til tider krever den ene parten mer enn den andre. 
Jeg syns helt ærlig at man kan, og burde, forvente at partneren din prioriterer deg når man har det vanskelig. 

Anonymkode: bdb78...2b3

Det er fort gjort at man da ramler inn i rollen som både terapeut og "enabler", og det blir en ond sirkel. Ja, man skal støtte hverandre, men når det blir så omfattende at det begynner å gå ut over både forholdet og følelsene, er det på tide å søke ekstern hjelp. 

[Gjest Warrior]

Marihøne27 skrev (7 minutter siden):

TS her. Fullt klar over det. Jeg føler jeg har støttet han mye og jeg er der for han etter beste evne. Det er bare det at det er det samme om og om igjen. Kan han forvente at jeg skal slenge fra meg det jeg jobber med og sitte å trøste han over samme dritten igjen og igjen og igjen? Men jeg skjønner hva du mener altså, for jeg har jo også en slags forventning om at hvis jeg har det vanskelig skal han være der for meg. Samtidig er jeg innforstått med at han har ting å gjøre ila. dagen, og jeg kan ikke forvente at han kun skal ha fokus på meg. Vi skal heller ikke være hverandres psykologer, det synes jeg er viktig å huske på. 

 

Så enig med det dere andre skriver, han hadde nok hatt godt av en psykolog! Har prøvd å hinte litt til det, men skal ta det opp ordentlig når vi får snakket sammen senere.

Håper det ordner seg for dere og at han går med på å snakke med psykolog  

[AnonymBruker]

TS her. Han driver forøvrig å ignorer meg nå. Skal jeg ta kontakt, eller vente til senere? Ser han ikke 'på ekte' før på torsdag. (han er i studiebyen, jeg er hjemme) Klarer jo ikke å gjøre noe konstruktivt før vi har fått ordnet opp. 

Anonymkode: 118ca...9f6

[AnonymBruker]

Rosatoast skrev (32 minutter siden):

Har hatt to tidligere ekser som har brukt disse strofene; "jeg tar livet mitt"- blablabla... Det er psykisk vold, og han legger tydelig skyld over på deg også. Han høres ikke helt frisk ut, ingen friske folk sier sånt uansett. 

Akkurat. Det var det første jeg tenkte: psykisk vold. 
Han bruker ts som en slags filter for sine negative ting, kaster all dritten på henne. 

Anonymkode: 861fc...105

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

TS her. Han driver forøvrig å ignorer meg nå. Skal jeg ta kontakt, eller vente til senere? Ser han ikke 'på ekte' før på torsdag. (han er i studiebyen, jeg er hjemme) Klarer jo ikke å gjøre noe konstruktivt før vi har fått ordnet opp. 

Anonymkode: 118ca...9f6

Å ja. Psykisk vold + silent treatment, og du finner deg i dette?? Uforståelig. 

Anonymkode: 861fc...105