nå sitter jeg her å griner

[blå]

Jeg trodde egentlig jeg hadde fått såpass avstand fra det at jeg ikke skulle få disse grineanfallene mer. Fikk akkurat vite at ei på jobben er gravid, og at hun er like langt på vei som jeg ville vært om ikke vesleblå døde fra meg. Jeg tenker så mye på det akkurat nå. Sitter her å stortuter. Var så redd for at hun skulle merke det............det er jo supert at hun er gravid, men det føles så forfærdelig urettferdig.

Jeg tenker på hvor gøy det hadde vært om jeg ikke hadde mista vesleblå, da hadde vi sikkert snakka masse om det og sånn. uff.........dette blir vist bare masse vas mellom snørr og tårer..........skal det fortsette sånn..........skal jeg lage en sene og springe inn på do hver gang det er snakk om barn, og hver gang hun vil fortelle...........Jeg kan jo ikke det...........hun er jo sikkert kjempeglad, og har lyst til å fortelle om det fantastiske som hender henne.............men skal jeg bare gå da?????????? hvordan skal jeg klare å hindre disse grinetåktene???????

[Gjest Gjest_apriljente_*]

All medfølelse til deg kjære blå. Skjønner godt at du får vonde følelser rundt dette som minner om din egen graviditet.

Kanskje lurt å holde litt avstand fra de gravide en stund?

Men jeg er sikker på: Snart har du et lite frø i magen igjen

[Gjest Gjest]

[BettyB]

[Gjest Piper]

Har du såpass god kontakt med henne, at du kan fortelle henne hvorfor du eventuelt ønsker å gå? Forklar henne at du virkelig forstår hvor fantastisk dette er for henne, men for deg er det beklageligvis fortsatt sårt. Kanskje hun forstår deg, og ikke sier noe på at du bare går.

Uansett vil jeg bare gi deg en kjempe klem

[Gjest Gjest]

[blå]

Tusen takk. Det var godt med en klem og noen som brydde seg.

[Gjest Gjesta]

Huff da Gi deg selv den tiden du trenger til å sørge, være sint og lei. Det går faktisk over etterhvert

[Siam]

Uff, stakkars deg.

Men jeg synes Piper sa noe lurt. Snakk med kollegaen din og fortell henne hva som har skjedd deg, så vet hun hvorfor du kanskje kan reagere litt rart noen ganger. Så slipper du å streve med å holde maska også.

Lykke til, håper det ordner seg. Og at du snart har en liten en i magen igjen.

[monja]

[blå]

Jeg vet egentlig ikke hvor lett det er å fortelle henne det. Føler kanskje at det blir litt for personlig igjen. Og på en annen måte, så føler jeg at jeg er litt misunnelig på henne (om dere skjønner) og jeg vill ikke at hun skal tro at jeg ikke unner henne det.............nei, jeg vet ikke helt hva jeg føler eller hvordan jeg skal takle dette her jeg. Føler meg bare helt rådvill. Og det gjør så vondt i magen .

Også vil jeg jo ikke at hun skal være redd for å snakke til meg om det..........er redd for at hun kommer til igjen å være redd for å snakke om det ...at hun unngår meg liksom...............nei, jeg vet ikke jeg. føler at jeg har en stor klomp som jeg ikke blir kvitt.

[Felicity]

til deg.

[gaja]

slettet

Endret 12. januar 2006 av gaja

[Soul]

Skjønner deg godt jeg Blå og føler med deg. Jeg mistet jo i sep. (var 15 uker) og jeg syns ikke det er så lett å forholde meg til gravide og babyer heller. På en måte er det kjempekoselig, selvsagt, og man vil jo ikke virke misunnelig som du sier. Men, så stikker det litt inni en likevel og man tenker på at så og så langt på vei skulle jeg ha vært. Selv har jeg en svigerinne som er gravid og det er selvfølgelig kjempehyggelig, men så er det litt sårt også.

Jeg tenker som så at vi har lov til å føle det slik, det er jo fordi vi sørger ikke fordi vi er slemme (samtidig som vi må ta hensyn til de som er gravide/er nybakte mødre for de kan jo ingenting for at vi mistet).

[Væren]

Stakkars deg. Forstår godt at det er tøft! Sender deg en god klem...

[Lassie]

Kjære blå.

Jeg vet akkurat hvordan du har det, har kjent det der på kroppen mange ganger selv.

Jeg mistet da jeg var 12 uker på vei, og en kollega av meg fikk en sønn 3 mnd etter jeg skulle hatt tvillingene. Jeg gratulerte henne og alt det vanlige der da jeg fikk vite hun var gravid, men da jeg kom hjem så gråt jeg i strekk i flere timer. Det var ufattelig tøft. Særlig var det verst i starten, men nå som vi har prøvd i over et år uten å lykkes, så kjenner jeg det blir tøffere igjen.

Jeg føler det utrolig urettferdig, selv om jeg gleder meg på andres vegne så blir dessverre min egen sorg så stor at den overskygger den gleden jeg føler med andre. Jeg er alltid kjemperedd for at andre skal merke det på meg, men tror jeg har blitt ganske flink til å skjule det etterhvert.

Det er tøft når andre lykkes og man selv har mistet og prøver og prøver uten å få det til. Det føles så urettferdig, og man blir rett og slett litt misunnelig selv om man unner andre barnet.

Vet ikke hva mer jeg skal si, jeg, sender deg en god klem. Det vil bli lettere med tiden.

[blå]

Tusen takk for det. det varmet litt. det er godt å ikke være helt alene i denne situasjonen

[Pepita]