Har din partner angst, Asperger, depresjon, ADHD eller lignende?

[Pippi Lotta]

Det er så mange negative tråder her inn  om forhold med folk som har diagnoser. Så jeg lurer på om noen trives i et slikt forhold? Det hadde vært kjekt med noen solskinnshistorier, av og til kan man føle det er umulig og være noe bra for noen så lenge man ikke er helt «normal» selv. 

Så dere som er i et slikt forhold og ikke angrer på det, kan dere fortelle lit? Hva er bra i forholdet? Har diagnosen skapt noen problemer i forholdet? Og kanskje spesielt hva kan partneren deres gjøre for og skåne deg fra problemer? 

Håper det finnes noen som kan svare, jeg trenger og høre en solskinnshistorie i dag☺️

[AnonymBruker]

Har de der ja men ikke asberger. Forskjellen er vel hvordan man lever med det. Jeg har ikke noe behov for å plage partneren min med dette, å begrense hans liv, samtale om dette etc. Samtale kan man bruke behandler til. Mine problemer er mine, ikke et felleseie. 

Anonymkode: 5882a...10c

[AnonymBruker]

Har en mann med Asperger. Det er mye som fungerer greit. Men også ting som ikke fungerer. Men jeg har jo blitt værende i over 15 år. Så det er ikke uten grunn at jeg er her enda. Men alt med disse diagnosene handler om hvordan vedkommende tar det, hvor ille det er, hvor bevisste de er og hvor flinke de er til å kommunisere. Eksen hadde adhd, og var et mareritt å bo sammen med. Men det var ikke selve adhden men han som var problemet. 

Anonymkode: 237e5...2d3

[Krusselusse]

Har vært i et forhold i over 12 år nå. For snart 5 år siden utviklet min mann angst etter en alvorlig arbeidsulykke. Det var veldig tungt i starten, og i en periode vurderte jeg om det var verdt det. Det kan være en utrolig stor belastning til tider. Inn og ut av sykehus pga panikkanfall, påstått hjertebank og ren dødsfrykt. 

For meg var det enten Do or Die. Fikk han inn til lege, psykolog, kurs, medisiner… You name it. Jeg tok på meg jobben som klippe, og stod beinhardt i det, og gjør vel egentlig det fortsatt. 
Det er et valg man må ta, og stå for. 
 

Jeg vil si at mye har endret seg de siste 5 årene. Både for meg og mannen min. Covid gjorde ikke sakene noe bedre, da det kun ble en unnskyldning for mannen å kunne isolere, men vi fighter videre. 

Den dag i dag er det ikke mye jeg føler på rundt hele situasjonen. Det har jo blitt en del av livet vårt. Vi snakker åpent om tanker og utfordringer i hverdagen, situasjoner som kanskje er vanskelige, og hvordan vi begge har håndtert de. Enkelte dager er fantastiske og andre helt i andre enden. Det viktigste er å ikke planlegge for hele fremtiden, men sette opp små delmål, og feire seierne når de kommer.
 

Jeg blir fortsatt spurt av nære og kjære om jeg ville tatt et annet valg den gangen, og spart meg selv for mye stress og bekymringer, men slik jeg ser det nå, kunne jeg aldri gjort det. Det handler rett og slett om at jeg elsker mannen min, og han skal ikke måtte føle at dette er hans problem, hans feil, og at han alene må stå om det. Det kunne like så godt vært meg som havnet i den situasjonen, og da tenker jeg hvor godt det hadde vært å ha noen der som sørget for at livet går videre. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Har en mann med Asperger. Det er mye som fungerer greit. Men også ting som ikke fungerer. Men jeg har jo blitt værende i over 15 år. Så det er ikke uten grunn at jeg er her enda. Men alt med disse diagnosene handler om hvordan vedkommende tar det, hvor ille det er, hvor bevisste de er og hvor flinke de er til å kommunisere. Eksen hadde adhd, og var et mareritt å bo sammen med. Men det var ikke selve adhden men han som var problemet. 

Anonymkode: 237e5...2d3

Enig med denne. Noen bruker begrensninger som en unnskyldning til å ikke ta ansvar for seg selv, hjemmet og partneren. Andre er veldig ærlig om sine begrensninger og finner løsninger rundt det, og kommuniserer godt med partner om hvordan begrensningene arter seg, og hva man selv og hva partneren kan gjøre for å løse det når det blir nødvendig.

 

Anonymkode: 8f64c...e91

[AnonymBruker]

Pippi Lotta skrev (10 timer siden):

Det er så mange negative tråder her inn  om forhold med folk som har diagnoser. Så jeg lurer på om noen trives i et slikt forhold? Det hadde vært kjekt med noen solskinnshistorier, av og til kan man føle det er umulig og være noe bra for noen så lenge man ikke er helt «normal» selv. 

Så dere som er i et slikt forhold og ikke angrer på det, kan dere fortelle lit? Hva er bra i forholdet? Har diagnosen skapt noen problemer i forholdet? Og kanskje spesielt hva kan partneren deres gjøre for og skåne deg fra problemer? 

Håper det finnes noen som kan svare, jeg trenger og høre en solskinnshistorie i dag☺️

Samboer har adhd og det er ingen dans på roser, det har vært tøffe perioder og brudd. Nå virker det som om vi har funnet vår greie til at det skal fungere med barn og alt. 

Han jobber mye og er borte flere kvelder i uken med jobb og hobby. Da får han utløp i stedet for å være hjemme og fly på veggen. Han husker sjeldent på ting som man må huske på, så da ordner jeg med det meste. Han takler ikke å måtte stå opp om natten og ordne med barnet. Så alt av nattevåk sto på meg, men det gikk vel. 

Han har noen særheter i forholdt til orden og ryddighet, men når jeg har lært meg hans vaner eller triggere så går det bra. Jeg merker det på han når han trenger en tur ut, skulle hatt mat for en stund siden eller ikke takler utfordringer med barnet vårt. Da håndtere jeg det. Han har gått til psykolog for sinnemestring og det har hjulpet mye. 

I perioder har han angst og noe paranoia. Jeg vet hva jeg må si eller gjøre for å roe han, ikke noe som går utover andre enn meg. 

I periodene han er deprimert så sliter vi mest. Han har mistet lappen noen ganger og over tid, det har slitt på oss. På mange måter tar jeg meg av han, men han har sin måte å ta seg av oss på. Han ser når jeg er sliten og da tar han tak hjemme og har med seg barnet på ting. 

Han kan slite med orden på økonomien, men har ordnet trekk på det viktigste. Så er han flinkere til å spørre meg før han handler noe, så må jeg si nei. I blant må jeg åpne hans post for å følge med, noe han godtar altså. På alle regninger skriver han dato for når det er betalt. 

Han er en morsom og spontan fyr som drar med seg både meg og barnet på mye gøy. Han gir både meg og barnet mye glede. Han er super både når barnet er syk, leke med barnet og ordne for barnet. Han er nøye med hygiene, medisiner og alt barnet trenger. Han tenker alltid på hva jeg trenger og ordner for meg. Han ordner alt ute, oppussing og bil. Han har mye energi så ting blir gjort fortere enn man kunne tenkt seg. Han pusset opp 2 soverom, stue og kjøkken på 3 uker da han var permittert. Han er helt rå i jobben sin og har mye ekstra ansvar, så det får han til veldig godt. 

Selv om han kan surre til egen økonomi i blant, så har vi alltid alt vi trenger. Han er mye borte, men jeg er en person som liker det sånn. Også har vi fantastisk sexliv og han viser meg mye oppmerksomhet. 

Anonymkode: 9166d...4a3

[AnonymBruker]

Er sammen med en med asperger og depresjon og FOR et fint forhold. Veldig tydelig og ukomplisert kommunikasjon, vi vet alltid hvor vi har hverandre og ingen av oss bruker energi på å lese mellom linjene, det er veldig behagelig. Mitt lengste forhold hittil har også vært med en annen med asperger, det var litt "growing pains" for å lære seg hvordan vi skulle kommunisere med hverandre, men etter det har alt bare vært helt fantastisk.

Anonymkode: 30459...744

[KloggeHeidi]

Var sammen med en som var schizofren. Det var ett mareritt. Var veldig glad i han men det ødela meg nesten. Ekstremt krevende å leve med en som svingte sånn i humøret og mye mer. Heldigvis 10 år siden. Men aldri mer.

Endret 6. januar 2022 av KloggeHeidi