Mannen pirker hele tiden, mener jeg tåler lite.

[AnonymBruker]

Jeg synes mannen min pirker på meg, og hvordan jeg gjør ting hele tiden og begynner å bli sliten av det. Det er sjeldent han påpeker noe bra. Han mener at jeg er nærtagende, tar alt personlig og ikke tåler noe. Bare i dag har det vært to tilfeller hvor han pirker :

1. Jeg skulle koke egg til oss. Han kommer inn på kjøkkenet mens egga koker og mener at jeg har tatt for mye vann i kjelen. Han mener at det kun skal være til rett over egga. Han heller ut det ekstra vannet og viser meg/forteller meg hvor mye vann jeg skal ha når jeg koker egg. Han sier også at jeg ikke klarer å koke egg en gang. 

2. Jeg skulle skifte bleie på barnet vårt som hadde bæsja. Når jeg løfter han opp for å skylle rumpa hans kommer det litt bæsj på stellematta, som jeg ikke har sett før jeg løftet han opp. Mannen sier da "faen du klarer jo ikke å skifte bleie. Du kliner jo rompa hans mot matta.  Du er jo håpløs" . Jeg sier da at jeg aldri kommentere måten han skifter bleie og at jeg er lei av kommenteringa hans og går ut av rommet. 

Mannen holder fast på at jeg ikke tåler noe, men jeg mener at det ikke er vanlig å snakke sånn til den man er sammen med så ofte. Sånne situasjoner som dette skjer 5-6 ganger hver dag. 

Er det virkelig sånn at jeg tåler lite? Eller har jeg rett? Hva kan jeg ev. Si for å få han til å forstå det ? 

Anonymkode: 2d412...07d

[AnonymBruker]

Han er urimelig. Ingen grunn til å formidle budskapet sitt på en så stygg måte.

Anonymkode: 6587c...d96

[AnonymBruker]

Hvis han oppfatter det som at du ikke tåler noe så får han respektere det og oppføre seg der etter. Det er det en gjør med noen en er glad i, respekterer deres grenser og viser omtanke for de.

Anonymkode: 2c0c7...4b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg synes mannen min pirker på meg, og hvordan jeg gjør ting hele tiden og begynner å bli sliten av det. Det er sjeldent han påpeker noe bra. Han mener at jeg er nærtagende, tar alt personlig og ikke tåler noe. Bare i dag har det vært to tilfeller hvor han pirker :

1. Jeg skulle koke egg til oss. Han kommer inn på kjøkkenet mens egga koker og mener at jeg har tatt for mye vann i kjelen. Han mener at det kun skal være til rett over egga. Han heller ut det ekstra vannet og viser meg/forteller meg hvor mye vann jeg skal ha når jeg koker egg. Han sier også at jeg ikke klarer å koke egg en gang. 

2. Jeg skulle skifte bleie på barnet vårt som hadde bæsja. Når jeg løfter han opp for å skylle rumpa hans kommer det litt bæsj på stellematta, som jeg ikke har sett før jeg løftet han opp. Mannen sier da "faen du klarer jo ikke å skifte bleie. Du kliner jo rompa hans mot matta.  Du er jo håpløs" . Jeg sier da at jeg aldri kommentere måten han skifter bleie og at jeg er lei av kommenteringa hans og går ut av rommet. 

Mannen holder fast på at jeg ikke tåler noe, men jeg mener at det ikke er vanlig å snakke sånn til den man er sammen med så ofte. Sånne situasjoner som dette skjer 5-6 ganger hver dag. 

Er det virkelig sånn at jeg tåler lite? Eller har jeg rett? Hva kan jeg ev. Si for å få han til å forstå det ? 

Anonymkode: 2d412...07d

Enten får du snakke fint til meg eller så får du la være å si noe. 

Kommuniser ordentlig med hverandre. 

Ja, er det så farlig om det var for mye vann? 

Tok ungen eller stellematta skade av at det var bæsj på matta? Nei? Da kan han lære seg å ikke kommentere. 

Sett ned foten. "Vet du, nå gjorde jeg noe hyggelig for deg her, jeg lager egg og så kommer du og kommenterer at jeg gjør det feil? Da får jo ikke jeg lyst til å lage egg til oss en annen gang akkurat. Så med mindre du kan snakke ordentlig til meg så kan du la være å si noe i det hele tatt."

"Javel, men skal du bare kommentere og ikke hjelpe så kan du gå." 

Evt kjør en "å, beklager at jeg tok litt for mye vann i kjelen, ante ikke at det var et STORT problem å ha litt for mye vann i kjelen...." 

"oida, ja visst har jeg klart det, himmel så dum jeg er, at jeg ikke klarer å skifte på barnet mitt engang uten å gjøre en feil, nei huffameg.. Så grusomt.." 

Bli mer hardhuda og si fra. 

Jeg trenger at du behandler meg fint, ellers blir det bare dårlig stemning. Jeg trenger en partner, ikke en som bare påpeker feil. Partnere støtter hverandre og jeg ser ikke mye støtte i det du sier. 

Hvis han ikke skjerper seg så er det faktisk en krenkende måte å snakke til deg på. Påpeker alle feil du gjør. Hold øyne og ører åpne. Og du, det er virkelig ikke verdens undergang det du gjorde, men måten han behandler deg på må endres.

God klem 💜

Anonymkode: e1728...1ae

[Kate Upton]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg synes mannen min pirker på meg, og hvordan jeg gjør ting hele tiden og begynner å bli sliten av det. Det er sjeldent han påpeker noe bra. Han mener at jeg er nærtagende, tar alt personlig og ikke tåler noe. Bare i dag har det vært to tilfeller hvor han pirker :

1. Jeg skulle koke egg til oss. Han kommer inn på kjøkkenet mens egga koker og mener at jeg har tatt for mye vann i kjelen. Han mener at det kun skal være til rett over egga. Han heller ut det ekstra vannet og viser meg/forteller meg hvor mye vann jeg skal ha når jeg koker egg. Han sier også at jeg ikke klarer å koke egg en gang. 

2. Jeg skulle skifte bleie på barnet vårt som hadde bæsja. Når jeg løfter han opp for å skylle rumpa hans kommer det litt bæsj på stellematta, som jeg ikke har sett før jeg løftet han opp. Mannen sier da "faen du klarer jo ikke å skifte bleie. Du kliner jo rompa hans mot matta.  Du er jo håpløs" . Jeg sier da at jeg aldri kommentere måten han skifter bleie og at jeg er lei av kommenteringa hans og går ut av rommet. 

Mannen holder fast på at jeg ikke tåler noe, men jeg mener at det ikke er vanlig å snakke sånn til den man er sammen med så ofte. Sånne situasjoner som dette skjer 5-6 ganger hver dag. 

Er det virkelig sånn at jeg tåler lite? Eller har jeg rett? Hva kan jeg ev. Si for å få han til å forstå det ? 

Anonymkode: 2d412...07d

For en idiot. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Bli mer hardhuda og si fra. 

Enig! 

Selv hadde jeg bare sluppet alt jeg hadde i henda og overlatt hver minste ting til ham. Hadde jeg fått kritikk flere ganger daglig, hadde jeg bare sagt drit og dra og gått ut av rommet. 

Hadde aldri akseptert at noen hadde snakket sånn til meg. 

 

 

Anonymkode: 27b0d...3a3

[keops]

Synes ut fra det du forteller at han virker pirkete ja, kanskje til og med at han bryter deg ned.

Du greier jo selvsagt å koke egg, har han problemer med vann-nivået får han skaffe eggkoker med måleglass. At stellematte utsettes for søl er også en ikke-sak. 
Synes godt du kan kreve bedre oppførsel fra ham. Man må jo tåle litt men hvis han konsekvent hakker på deg for slike bagateller blir det jo uutholdelig.

[AnonymBruker]

Bruk litt tid på å tenke over om dette er en atmosfære du og barnet har godt av å bo i. Lykke til! 
 

Anonymkode: 6fb1c...693

[AnonymBruker]

Nei, ikke vanlig å snakke slik til den man elsker.

Tenk litt om du og barnet bør fortsette å være der, spesielt om han ikke ser problemet. Han bør kalle deg sterk som har bært fram barnet hans.

Anonymkode: 12a30...056

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker said:

1. Jeg skulle koke egg til oss. Han kommer inn på kjøkkenet mens egga koker og mener at jeg har tatt for mye vann i kjelen. Han mener at det kun skal være til rett over egga. Han heller ut det ekstra vannet og viser meg/forteller meg hvor mye vann jeg skal ha når jeg koker egg. Han sier også at jeg ikke klarer å koke egg en gang. 

Anonymkode: 2d412...07d

Du trenger ikke mer enn en centimeter vann i kjelen, faktisk. Vanndampen er mye varmere enn kokende vann. (Lokk på, selvklart).

Se, det klarte jeg fint å forklare uten å kjefte på noen.

Ang. om du tåler for lite: Det er feil spørsmål, etter min mening. 'Vil du finne deg i dette?', er rett spørsmål. Vil du? 

 

Anonymkode: 324c5...3f8

[tussi680]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Jeg synes mannen min pirker på meg, og hvordan jeg gjør ting hele tiden og begynner å bli sliten av det. Det er sjeldent han påpeker noe bra. Han mener at jeg er nærtagende, tar alt personlig og ikke tåler noe. Bare i dag har det vært to tilfeller hvor han pirker :

1. Jeg skulle koke egg til oss. Han kommer inn på kjøkkenet mens egga koker og mener at jeg har tatt for mye vann i kjelen. Han mener at det kun skal være til rett over egga. Han heller ut det ekstra vannet og viser meg/forteller meg hvor mye vann jeg skal ha når jeg koker egg. Han sier også at jeg ikke klarer å koke egg en gang. 

2. Jeg skulle skifte bleie på barnet vårt som hadde bæsja. Når jeg løfter han opp for å skylle rumpa hans kommer det litt bæsj på stellematta, som jeg ikke har sett før jeg løftet han opp. Mannen sier da "faen du klarer jo ikke å skifte bleie. Du kliner jo rompa hans mot matta.  Du er jo håpløs" . Jeg sier da at jeg aldri kommentere måten han skifter bleie og at jeg er lei av kommenteringa hans og går ut av rommet. 

Mannen holder fast på at jeg ikke tåler noe, men jeg mener at det ikke er vanlig å snakke sånn til den man er sammen med så ofte. Sånne situasjoner som dette skjer 5-6 ganger hver dag. 

Er det virkelig sånn at jeg tåler lite? Eller har jeg rett? Hva kan jeg ev. Si for å få han til å forstå det ? 

Anonymkode: 2d412...07d

Høres virkelig ut som en lei svigermor!

[AnonymBruker]

Jeg hadde aldri funnet meg i å bli behandlet sånn, så en sånn mann hadde jeg aldri vært sammen med.

Og hvordan tror du han kommer til å behandle barnet, da det blir eldre. 

Anonymkode: 7f2ec...33c

[AnonymBruker]

Ts må ikke glemme at husfar er sjefen i huset. Blir bare kaos og rør om man skal ha to sjefer. 

Anonymkode: ac775...ae1

[tussi680]

Ikke godta det. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Jeg synes mannen min pirker på meg, og hvordan jeg gjør ting hele tiden og begynner å bli sliten av det. Det er sjeldent han påpeker noe bra. Han mener at jeg er nærtagende, tar alt personlig og ikke tåler noe. Bare i dag har det vært to tilfeller hvor han pirker :

1. Jeg skulle koke egg til oss. Han kommer inn på kjøkkenet mens egga koker og mener at jeg har tatt for mye vann i kjelen. Han mener at det kun skal være til rett over egga. Han heller ut det ekstra vannet og viser meg/forteller meg hvor mye vann jeg skal ha når jeg koker egg. Han sier også at jeg ikke klarer å koke egg en gang. 

2. Jeg skulle skifte bleie på barnet vårt som hadde bæsja. Når jeg løfter han opp for å skylle rumpa hans kommer det litt bæsj på stellematta, som jeg ikke har sett før jeg løftet han opp. Mannen sier da "faen du klarer jo ikke å skifte bleie. Du kliner jo rompa hans mot matta.  Du er jo håpløs" . Jeg sier da at jeg aldri kommentere måten han skifter bleie og at jeg er lei av kommenteringa hans og går ut av rommet. 

Mannen holder fast på at jeg ikke tåler noe, men jeg mener at det ikke er vanlig å snakke sånn til den man er sammen med så ofte. Sånne situasjoner som dette skjer 5-6 ganger hver dag. 

Er det virkelig sånn at jeg tåler lite? Eller har jeg rett? Hva kan jeg ev. Si for å få han til å forstå det ? 

Anonymkode: 2d412...07d

Du har selvsagt rett.
Sover han lite
Overgang som nybakt far?
Dere må jo snakke sammen.
Sett deg ned, forklar hva du opplever og hvordan du da FØLER deg, og spør så hvordan det går med han...
Antagelig har han det ikke så bra. Med mindre han alltid har vært sånn, men da skjønner jeg ikke hvorfor dere er gift og nettopp har fått barn. Dette er typisk et mannfolk som egentlig trenger å lufte noe de ikke tør si. Hende min mann driver sånn, enda med endel års jobbing med kommunikasjon har han blitt litt flinkere til å faktisk lufte ting før det går så langt. Men ikke alltid... Fortsatt...etter 8 års ekteskap. Hender fortsatt jeg må sette meg ned å si mer at "nå gjør du det igjen, hva er det egentlig som plager deg - kom igjen, jeg vet det er noe, for det er det hver eneste gang". Han har blitt mye flinkere til å faktisk svare så vi får tatt samtalene da. Og innimellom finner han ut av å snakke før han blir sur og grinete. Men han har utvilsomt ikke lært noe om å kommunisere rundt egne følelser dessverre, så jeg har akseptert at jeg tar ansvaret for å ta ting opp. Så lenge han håndterer det bra og kommer til saken når det gjelder så er det jo bra nok  

Spent på hva som plager din mann...
Er jo en meget brå livsendring om han ble far for første gang. 
jeg tror de sliter mer enn oss noen ganger.
Med så mangt rundt den endringen.
Så ta deg litt av han, han har kanskje akkurat rykket ned fra første til andreplass i ditt liv og trenger å finne ut hvor han har deg. Jeg kan forstå at det er tøft for en mann å se oss forelske oss dypt og inderlig i en annen. Rett foran øynene deres. 

Så spør han hvordan han har det, basert på at du opplever at han ikke har det så bra.

Anonymkode: 6f5ee...a1f

[AnonymBruker]

Hadde kjørt fast strategi. 

Helt kort si "så ta over da, om du gjør det så mye bedre". Og forlatt rommet. 

Anonymkode: eba61...72b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Du har selvsagt rett.
Sover han lite
Overgang som nybakt far?
Dere må jo snakke sammen.
Sett deg ned, forklar hva du opplever og hvordan du da FØLER deg, og spør så hvordan det går med han...
Antagelig har han det ikke så bra. Med mindre han alltid har vært sånn, men da skjønner jeg ikke hvorfor dere er gift og nettopp har fått barn. Dette er typisk et mannfolk som egentlig trenger å lufte noe de ikke tør si. Hende min mann driver sånn, enda med endel års jobbing med kommunikasjon har han blitt litt flinkere til å faktisk lufte ting før det går så langt. Men ikke alltid... Fortsatt...etter 8 års ekteskap. Hender fortsatt jeg må sette meg ned å si mer at "nå gjør du det igjen, hva er det egentlig som plager deg - kom igjen, jeg vet det er noe, for det er det hver eneste gang". Han har blitt mye flinkere til å faktisk svare så vi får tatt samtalene da. Og innimellom finner han ut av å snakke før han blir sur og grinete. Men han har utvilsomt ikke lært noe om å kommunisere rundt egne følelser dessverre, så jeg har akseptert at jeg tar ansvaret for å ta ting opp. Så lenge han håndterer det bra og kommer til saken når det gjelder så er det jo bra nok  

Spent på hva som plager din mann...
Er jo en meget brå livsendring om han ble far for første gang. 
jeg tror de sliter mer enn oss noen ganger.
Med så mangt rundt den endringen.
Så ta deg litt av han, han har kanskje akkurat rykket ned fra første til andreplass i ditt liv og trenger å finne ut hvor han har deg. Jeg kan forstå at det er tøft for en mann å se oss forelske oss dypt og inderlig i en annen. Rett foran øynene deres. 

Så spør han hvordan han har det, basert på at du opplever at han ikke har det så bra.

Anonymkode: 6f5ee...a1f

Han har vært far i 2 år.  Jeg vet hva som plager han, og jeg har vært veldig støttende. Gir han alenetid, tid til å prate med noen,  gir han rom , tar barna alene hel dagen for at han skal lufte seg, prater med han osv. Likevel synes jeg det er urimelig at jeg skal få så mye dritt tilbake, særlig når jeg er så støttende. 

Ts

Anonymkode: 2d412...07d

[SoWhat?]

Altså. Det med egga. Da fikk jeg bilde av Jon Almaas i hode 😆

Men det med stellematta er ikke morsomt. 

Er dere slitne begge to? Dere må snakke med hverandre. 

[umAxa]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg synes mannen min pirker på meg, og hvordan jeg gjør ting hele tiden og begynner å bli sliten av det. Det er sjeldent han påpeker noe bra. Han mener at jeg er nærtagende, tar alt personlig og ikke tåler noe. Bare i dag har det vært to tilfeller hvor han pirker :

1. Jeg skulle koke egg til oss. Han kommer inn på kjøkkenet mens egga koker og mener at jeg har tatt for mye vann i kjelen. Han mener at det kun skal være til rett over egga. Han heller ut det ekstra vannet og viser meg/forteller meg hvor mye vann jeg skal ha når jeg koker egg. Han sier også at jeg ikke klarer å koke egg en gang. 

2. Jeg skulle skifte bleie på barnet vårt som hadde bæsja. Når jeg løfter han opp for å skylle rumpa hans kommer det litt bæsj på stellematta, som jeg ikke har sett før jeg løftet han opp. Mannen sier da "faen du klarer jo ikke å skifte bleie. Du kliner jo rompa hans mot matta.  Du er jo håpløs" . Jeg sier da at jeg aldri kommentere måten han skifter bleie og at jeg er lei av kommenteringa hans og går ut av rommet. 

Mannen holder fast på at jeg ikke tåler noe, men jeg mener at det ikke er vanlig å snakke sånn til den man er sammen med så ofte. Sånne situasjoner som dette skjer 5-6 ganger hver dag. 

Er det virkelig sånn at jeg tåler lite? Eller har jeg rett? Hva kan jeg ev. Si for å få han til å forstå det ? 

Anonymkode: 2d412...07d

Forståelig at du kjenner deg utmattet og lei av å bli pirket på. Så dine eksempler du kommer med er nok rettet  med gode intensjoner og det han sier er ikke direkte feil, men måten han sier det på er utvilsomt langt ifra sunt både personlig og forholdet.

Det er nok noe underliggende hos han som gjør han enormt anklagene på deg. Jeg kaster et nett og så får du bedømme hva som blir fanget:

• Han er skadefro, og liker å hakke på deg og andre rundt seg som er "mindre".
• Han misliker deg sterkt, eller aspekter med deg som han ikke forteller, men det kommer ut på hans passiv aggressive måter.
• Han er dum blind, og innser ikke at "hjelpen" skader forholdet mer enn det bygger.

Håper på den sistnevnte. Alt annet enn øverste punkt kan i grunn løses med å ha en samtale sammen om problemer i forholdet under rolige trygge forhold. Målet med samtalen må være å bringe hverandre tettere sammen, og ikke ifra hverandre. Det innebærer å legge vekk sine anklagende oppførsel ved ytterdøra.

Endret 22. desember 2021 av umAxa

[AnonymBruker]

Pirkingen er én ting - det har jeg selv avlært min mann å gjøre i vårt forhold ved å rolig forklare ham hva pirkingen gjorde med meg - hver gang han pirket. Min manns pirking var innlært atferd fra han selv var liten, han ble selv pirket på i oppveksten. 

Men å kalle noen for håpløs, og ilegge dem dårlige egenskaper - det er uholdbart, og det må han slutte med, med en gang. Uansett hva som plager han. 

Anonymkode: 83768...7eb