Kanskje på tide å fortelle?

[G.A.]

Vi har vært prøvere i flere år nå. Og jeg har både foreldre og svigerforeldre som 'går og venter' på sitt første barnebarn, og lurer på når vi skal gifte oss.

De sluttet og mase for et år siden om dette.

Hele planen var at vi skulle gifte oss, som en overraskelse, i barnedåpen...

Noe som også lar seg vente på...

Men nå har det gått så langt at jeg skal til lap.undersøkelse (om 2 uker).

Kanskje det er på tide å fortelle foreldrene våre hvordan situasjonen er.. ?

De kommer til å lure dersom jeg blir sykemeldt en uke etter lap'en.

Hva med dere andre prøvere, har dere fortalt det til dere foreldre og svigerforeldre?

Er det kanskje på tide å fortelle det?

Endret 13. oktober 2005 av G.A.

[Gjest Gjest]

Huff da!

Vi har bare prøvd i 2-3 mnd enda og jeg er allerede utålmodig som bare det. Vi har ikke tenkt å fortelle at vi prøver til noen, men kanksje det endrer seg hvis det tar lang tid (og det er jeg redd for at det gjør i og med at jeg har hatt en del problemer med underlivet).

Om dere skal fortelle det eller ikke må dere nesten føle dere fram til hva som følse riktig for dere. Det kan jo være greit at folk vet det - da kan dere snakke om problemene og frustrasjonen med andre hvilke kan være bra for dere. På den andre siden kan det bli sån "stakkars dere har det ikke blitt noe enda" og det kan gjøre vondt verre (i hvert fall for min del). Men hvordan reaksjoner dere får vil jo også avhenge av hvordan deres foreldre er.

Tror at om det kommer til at det tar tid og må settes igang tiltak for oss så vil vi nok fortelle det og så sette "reglene" med det samme, si at det dessverre tar sin tid for oss å få unge, men at vi ikke vil bli syntes synd på for det og at vi ikke vil bli minnet på det - at det er kjempefint om de kan lytte og støtte om vi tar det opp, men at vi helst ikke vil bli minnet på det ellers.

Dette bygger jeg på erfaringer fra tidligere traumer jeg har gjennomlevd: Folk vil så gjerne hjelpe, men det er vondt å bli minnet på vonde ting om man har greid å legge det fra seg en dag selv om det er aldri så godt ment. Om du er på vei på besøk til venner, gleder deg og er i godt humør og får en telefon fra noen som lurer på hvordan det går, om det har blitt noe enda, hva som skal gjøres fremover etc så er ikke det noe særlig. Men det er veldig godt å ha noen kan lytte når ting tårner seg opp og alt føles håpløst.

Føl dere frem og tenk igjennom hvilke reaksjoner dere vil få på kort og lang sikt! Familie og venner er det beste som finnes, spesielt hvis man sliter med noe, og kan være til stor hjelp og støtte!

[G.A.]

De nærmeste vennene våres vet at vi er prøvere, og jeg oppdaterer venninnene mine jevnlig om hvordan det står til og hva som skal skje videre. Både om pergotime, HSG og lap.

Det er for meg en lettelse å slippe å holde det hemmelig for venner, slik at jeg kan lufte tanker og følelser og kunnskaper med dem.

Men det er bare det at vi så gjerne ønsker å overraske våre foreldre med å fortelle at de skal bli besteforeldre. Og da blir jo litt av gleden ødelagt dersom vi forteller dem nå at vi er prøvere. De tror nok fortsatt at vi ikke har noen planer, ser dere.. Pleier å tulle med dem å si at det holder lenge med gullfisker..

[Gjest Gjest]

De nærmeste vennene våres vet at vi er prøvere, og jeg oppdaterer venninnene mine jevnlig om hvordan det står til og hva som skal skje videre. Både om pergotime, HSG og lap.

Det er for meg en lettelse å slippe å holde det hemmelig for venner, slik at jeg kan lufte tanker og følelser og kunnskaper med dem.

Men det er bare det at vi så gjerne ønsker å overraske våre foreldre med å fortelle at de skal bli besteforeldre. Og da blir jo litt av gleden ødelagt dersom vi forteller dem nå at vi er prøvere. De tror nok fortsatt at vi ikke har noen planer, ser dere.. Pleier å tulle med dem å si at det holder lenge med gullfisker.. 

←

Bra du har så gode venner!

Angående foreldrene så blir de nok kanskje enda mer lykkelig når det først blir noe hvis de vet dere sliter

Vi pleier si det holder lenge med puseprinsessen vår - tenker visst ganske likt vi

[G.A.]

Vi pleier si det holder lenge med puseprinsessen vår - tenker visst ganske likt vi 

:kgblunk:

[tass2406]

Det er ingen andre som vet at vi prøver, selv om vi har vært prøvere i over 2 år. De skjønner det sikkert, men ingen spør! Er glad for det. Orker ikke å forklare til alle om livet mitt....

[Cinzia]

Vi valgte å fortelle det til foreldre, søsken og nære venner da det ble bestemt at vi måtte gjennom IVF-behandling. Det var en lettelse å få fortalt det, både for å slippe å lyve mer (og huske hva man hadde sagt til de forskjellige... ) og i tillegg slippe å være redd for spørsmål og kommentarer om når vi skulle ha barn etc. (slike kommentarer var/er noe av det tyngste med å være ufrivillig barnløs for meg). Jeg har bare positive erfaringer med å fortelle om at vi prøver. Synes alle har taklet det på en flott måte. Etterhvert har vi fortalt det til flere enn bare de aller nærmeste, og det har vært veldig greit. Det er vel ikke alltid så greit for andre å vite hvordan man vil at de skal reagere når man forteller noe sånt, og jeg vet jo ikke alltid det selv heller....noen dager vil jeg snakke om det, andre dager ikke...Men min erfaring er at folk er veldig taktfulle, og de vennene jeg har fortalt det til, har om mulig blitt enda nærmere venner pga. at jeg har delt noe så viktig med dem.

[G.A.]

Ja, jeg må nok innse at det ikke blir graviditet med det første. Så det er vel heller bedre at jeg forteller det til foreldrene mine og svigers..

Jeg samler meg til mot og forteller det dagen før lap-undersøkelsen. Så slipper de å gå i dagevis å bekymre seg for den..

[Murmelmy]

Vi har også valgt å være åpne med endel av vennene våre. Synes det er så greit å kunne prate om graviditet osv og at de forstår hva vi går i gjennom ettersom det tar lengre tid enn vi håpet.

Av foreldrene våre er det bare min mamma som vet og det er godt. Hun holder det for seg selv men gleder seg veldig til den dagen hun skal bli bestemor. Hun er må 45 år

[Gjest Wasabi]

Vi har ikke fortalt det til noen og jeg håper å slippe det, med mindre det tar fryktelig lang tid.

En venninne går utrolig i detalj om deres prøving til vennegjengen, og det syns jeg blir nesten pinlig detaljert.

Jeg ønsker å ha mine opp/nedturer underveis for meg selv (mensen, EL, mensen..forhåpentligvis IKM) - uten å måtte oppdatere alle rundt om at JODA, JEG FIKK MENSEN I GÅR...

Men som sagt, går det mye lengre tid før ting klaffer her så vil jeg nok fortelle det til mine aller nærmeste (for å slippe nødløgner når folk spør om vi prøver).

[G.A.]

Nå har jeg endelig fortalt det til foreldrene mine. De var virkelig glade for at de fikk vite om det.

Nå er jeg utrolig lettet.

[Gjest Wasabi]

Så flott G.A! Lykke til med alt som skjer framover med undersøkelser o.l.

(Siden mitt forrige innlegg i denne tråden har det jo utrolig nok klaffet for meg - og nå diskuterer vi når vi skal fortelle DET til familie og venner.. )