Trenger sårt tips - narkoman i familien

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

vet du hva, jeg er også litt sånn imot narkomane da jeg har hatt noen erfaring selv med folk som har leid oss meg og vist seg å være narkomane og det var et sant helvete så har alltid hatet narkomane etter min erfaring

men i dette tilfellet, om han virkelig er så dårlig som du sier og kan falle bort så syns jeg du skal holde kontakt og prøve å få litt closure. Dette er faren din, og selv om han har vært vannvittig stygg må du tenke deg hva han går gjennom og har opplevd i barndommen. Kommer selv fra fosterhjem, kun et og ikke flere som ham, og det var helt jevlig

hadde jeg vært deg hadde jeg møtt ham fått litt closure og f.eks hatt 1 gang i mnd hvor du besøker ham, eller finner på ting i offentligheten vekk fra alkohol og rus. Er litt trist om han plutselig skal dø, enten av overdose  eller rett og slett dårlig helse med mange års misbruk, han kommer aldri noensinne tilbake

og der sitter man og angrer. Jeg hatet min far da han banket både meg og min mor, hatet han hele livet, kanskje litt for lenge og når han døde, angret jeg på at jeg ikke hadde kontakt, han hadde endret personlighet og blitt en helt annen over tid, så jeg kunne kanskje tilgitt ham

når man er død, er det forsent

Anonymkode: 76065...de2

hva hvis han starter å plage oss igjen? jeg har små søsken

Anonymkode: 6c93a...782

[AnonymBruker]

Fløff skrev (5 minutter siden):

Jeg vokste selv opp med rusavhengige foreldre og i et nabolag hvor det generelt var mye omsorgssvikt pga avhengighet og psykiatri.

Mine foreldre er jo i dag på et helt annet sted enn din far. 

Men noen tips:

- Ikke kontakt ham når han har historikk med å plage dere. 

- Kontakt fastlege og få henvisning til samtaletilbud for eldre ungdom/voksne barn av rusmisbrukere. Jeg gjorde det som 19-åring, og jeg var også den første og nesten eneste i nabolaget som tok høy utdanning.

Og som ikke rotet ting noe jævlig til i 20-årene, fikk barn tidlig eller endte i fengsel/overdose/selvmord. 

Så: samtaletilbud, ring legen på mandag. Snakk med helsesøster eller liknende på skolen. 

Det blir bedre ❤️

- Det er fint å ta vare på de få gode minnene du har. Det setter nok han som menneske pris på. Men kanskje ikke bla ofte i albumene? 

Ellers har BARsnakk åpent relativt ofte - snakk med dem  Der møter du frivillige, mange med egenerfaring. Skulle gjerne hatt et sånt tilbud når jeg var på din alder. 

Jeg er en person som ikke klarer å snakke om problemene mine på den måten dessverre. Jeg føler det løser seg bedre om jeg ikke snakker om det og lar det gå sin vei med tiden. 

kommer uansett til å ta tipset med å ikke bla gjennom albumene like ofte. 

Anonymkode: 6c93a...782

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg er en person som ikke klarer å snakke om problemene mine på den måten dessverre. Jeg føler det løser seg bedre om jeg ikke snakker om det og lar det gå sin vei med tiden. 

kommer uansett til å ta tipset med å ikke bla gjennom albumene like ofte. 

Anonymkode: 6c93a...782

Det gjør det dessverre ikke.

Grunnen til at jeg startet som 20-åring var at jeg merket det påvirket meg mer og mer, særlig i fasen hvor man skal begynne å leve mer selvstendig. Hadde jeg ikke gått periodevis i samtaler hos noen med kompetanse på dette hadde jeg kanskje ikke klart å fullføre utdanningen og livet slik jeg ønsket. Og så visste jeg at jeg kom til å ville ønske meg barn og familie som voksen, og da ønsket jeg ikke ta med meg alt det negative fra oppveksten. 

Det var målet mitt med det hele, ellers hadde jeg ingen tro på at det å snakke om det ville hjelpe. Opplevde ikke noe resultat synes jeg selv der og da. 

Men noen år etterpå - og særlig når jeg møtte andre som jeg vokste opp med: jeg var et helt annet sted og så jeg hadde kommet SÅ mye lengre. 

Når jeg gikk i samtaler så snakket jeg ikke masse problemorientert, man bestemmer selv. Jeg snakket mest om «livet nå», og lærte endel om temaet. Type forskningsbasert. Lettere å forstå egne reaksjoner. 

Om du vil deg selv godt så bryter du den usunne tankegangen om at «lukke inne hjelper». Det er den ene tingen som skader aller mest. 

Tror ikke du finner ett eneste menneske som har fått hjelp av det, snarere tvert imot er det bare ofte et spørsmål om om trigger før det smeller ut i depresjon/angst/fysisk sykdom. Og da er det SÅ vanskelig å ta tak i. 

Du bare må, men du må ikke akkurat nå. 

Det at du kaster opp som fysisk respons er et sterkt hint altså. 

[Sunset90]

Det er vanskelig og flytte fjell for andre, men kan prøve, eller har prøvd i perioder.

Men syvende og sist er det bare personen selv som kan gå den riktige veien.

Det er ofte noe man har frigjort seg fra da dette hadde en årsak.

Tror man må tenke seg grundig om det gjør deg godt eller ikke.

[Gjest Jon Are]

AnonymBruker skrev (På 5.12.2021 den 22.23):

Uff, ja det stemmer det du sier  

Har gått til bup så lenge jeg kan huske, men aldri hjulpet meg noe særlig. Så har avsluttet det nå nylig. Nå håndterer jeg det meste på egenhånd. Vet han er et sårt tema hos mamma, da hun aldri kom/kommer seg over han. Han var hennes store kjærlighet og hun har ikke funnet noen siden. Hun venter fortsatt. det er så trist å se at hun ikke vil gi opp håpet. Selvom jeg også har et lite håp, men innrømmer det ikke for noen  

 

Anonymkode: 6c93a...782

men kjære deg. du savner ideen av an far. slik en far burde være. den faren du har kan mest sannsynlig aldri bli slik. dess fortere du forstår det , dess bedre. derfor skal du holde deg langt unna som du kan . 

jeg syns oppriktig synd på moren din. hun er forelsket i en ide av hordan det kunne ha vært og ikke hvordan det er. moren din burde fått profesjonell hjelp til å takle dette. det virker på meg som hun idealiserer denne mannen.  tilegger han egenskaper han kanskje kke har. det er slettes ikke sikkert dethadde fungert mellom de to dersom han var stoffri heller. han høres ganske så usympatisk ut  nå er stoffmisbrukere det, men et unnskyld klarer endel av de å si likevel.