Kan de med sosial angst "bare skjerpe seg" og bli friske?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Ja selvsagt. Hvis livet ditt var avhengig av det. Å sitte alene i en leilighet og få trygden inn på konto er en helt unaturlig måte for mennesker å leve på. Det hadde faktisk ikke vært mulig for bare 50 år siden. Tenk deg.. hvis du hadde levd i en tid og et land uten trygd, hva hadde du gjort da? Du hadde ikke kunnet ha «sosial angst», for da hadde du dødd. 

Anonymkode: 5079b...267

Mange ender nok opp som alkoholiserte tiggere og prostituerte i land uten en velferdsordning. Det er ikke sånn at folk klarer å ta seg sammen fordi de må. Hvis man klarer det, har man ikke et alvorlig angstproblem, men bare litt nerver.

Selv har jeg utsatt meg for vanskelige situasjoner i 50 år. Mange ganger i uken. Jeg eksponerer meg kontinuerlig. Har det hjulpet? Ikke det grann. Jeg har også gått i terapi i 15 år, har prøvd alle slags medisiner og psykologiske metoder. Det har ikke hjulpet en dritt, dessverre.

Jeg tror at livet mitt hadde vært fullstendig annerledes om jeg hadde vokst opp i et bondesamfunn i gamle dager eller et jeger- og sankersamfunn. Det er et mye sunnere samfunn der folk møtes gjennom det daglige arbeidet de gjør sammen. Der alt man gjør har en reell betydning og mening.

Istedenfor lever jeg i en stor by, med et fullstendig uoversiktlig og lammende byråkrati som skaper fremmedgjorthet og ensomhet, alle lever i hver sine bobler, alle skal "levere" og prestere og selge seg selv kontinuerlig, vi skal vise hvor kule vi er i sosiale medier, være PÅ, være ekstroverte, pene, verbale, følge med på et hav av både unødvendig og nødvendig, skadelig og viktig informasjon som flommer over oss dag ut og dag inn, holde oss oppdaterte og navigere i en stadig mer ensom og kompleks virkelighet. Ikke rart folk blir syke. Vi har skapt oss et sykt samfunn.

Anonymkode: b46de...4c0

[AnonymBruker]

Hvis man har sosial angst så Kan man flytte langt ut på landet og leve mer som i  gode gamle dager da!

Anonymkode: d218e...c2b

[Cyndaquil]

Etter mye mobbing fikk jeg sosial angst. Var redd å ta buss , gå på butikken , ringe telefon var grusomt(mista stemmen), synes det var veldig ubehagelig æ møte de på min alder 

og hva gjorde jeg? Tvang meg til å ta bussen , tvang meg til å gå på butikken, ringte masse i telefon og svarte om noen tingte, holdt ut p møte noen jeg ikke ville måte. Kall det eksponerings terapi. Gradvis gikk det bedre . Uten en eneste medisin. Jeg tenkte om jeg skal ha et verdig liv må jeg lære å takle motgangen uten hjelp av medisiner. Tok den tunge harde veien , for å få det bedre på sikt 

det var mentalt slitsomt. Jeg var ofte helt skutt etter en busstur og en telefonsamtale. Ble ofte p slappe av på sofaen. Men var stolt av å klare det

Nå mange år senere er ikke disse tingene triggere mer. Jeg ringer telefon og alt mulig uten å få ubehag 

mitt råd: gjør det motsatte av hva angsten sier. Sier angsten «ikke ta bussen» så ta den bussen . Dere vil vel ikke at angsten skal eie dere? Jo mer dere hører på angsten jo værre vil dere få det. Nothing in life worth having comes easy. Kjemp for et bedre liv

Endret 5. desember 2021 av Cyndaquil

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg tenker at mange i dag sliter med angst fordi den er somatisk betinget, og herav fungerer psykologiske teknikker dårlig. F.eks relatert til dysbiose i tarmen. Hvor mange ganger har jeg ikke lest og hørt folk som blir bedre av kostholdsomlegging. Det har jeg opplevd selv også. Min generaliserte angst med ukjent opphav, herav sosial panikkangst, roet seg kraftig nærmest over natta gjennom kostholdsomlegging. Jeg har ikke sett meg tilbake siden. Disse anekdotiske pasienthistoriene vil ingen i psykiatrien lytte til, forsåvidt heller ikke somatikken, fordi fagfeltene er så utrolig blinde på samspillet mellom tarm og hode. I helsesektoren er det ALLTID motsatt, av en eller annen merkverdig grunn. 

Så da er spørsmålet, har dere prøvd kostholdsomlegging som angstbehandling? Mat styrer stoffskifte og kommuniserer direkte med binyrene, som igjen spøner på med kortisol. Ironien er jo at tarmen produserer over 80-90% av serotonin i kroppen, noe du er avhengig av for å få kontroll på angsten. Typiske triggere som går igjen hos folk som har blitt bedre av kostholdsomlegging er melk, stivelse, gluten og alkohol. 

Ta det til ettertanke. Våg å eksperimenter litt. Ikke gi opp. Plutselig streifer du innom noe som faktisk fungerer for deg. 

Anonymkode: f978b...820

Dette er et veldig interessant tema som burde få mye mer plass. Dette har jeg nettopp vært vitne til:

Min mann ville ned noen kilo før jul, så i november kuttet han alt av gluten og sukker. Etter en måned sier han til meg: "Den siste måneden har jeg ikke våknet opp med angst eller bekymringer én eneste gang, jeg lurer på om det har noe med sukkerstoppen å gjøre?". Selv hadde jeg aldri hørt om at dette kunne være en bivirkning, ei heller hadde han. Vi undret oss over dette så mye at dette med vekta hans ble helt uvesentlig. På én måned har han altså blitt kvitt morgenangsten han alltid han våknet med, og det helt uten å gå inn for det? Jeg synes det er utrolig interessant.

Anonymkode: 73145...b35

[Anciol]

Tvinger meg ut til det lokale biblioteket, og prøver å prate litt med pensjonistene når jeg ikke er i deltidsjobben min! Tvinger meg selv til byen for å gå på julemarkedet med tenåringene mine! Men er fullstendig skutt etter å ha gjort slike ting.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Mange ender nok opp som alkoholiserte tiggere og prostituerte i land uten en velferdsordning. Det er ikke sånn at folk klarer å ta seg sammen fordi de må. Hvis man klarer det, har man ikke et alvorlig angstproblem, men bare litt nerver.

Selv har jeg utsatt meg for vanskelige situasjoner i 50 år. Mange ganger i uken. Jeg eksponerer meg kontinuerlig. Har det hjulpet? Ikke det grann. Jeg har også gått i terapi i 15 år, har prøvd alle slags medisiner og psykologiske metoder. Det har ikke hjulpet en dritt, dessverre.

Jeg tror at livet mitt hadde vært fullstendig annerledes om jeg hadde vokst opp i et bondesamfunn i gamle dager eller et jeger- og sankersamfunn. Det er et mye sunnere samfunn der folk møtes gjennom det daglige arbeidet de gjør sammen. Der alt man gjør har en reell betydning og mening.

Istedenfor lever jeg i en stor by, med et fullstendig uoversiktlig og lammende byråkrati som skaper fremmedgjorthet og ensomhet, alle lever i hver sine bobler, alle skal "levere" og prestere og selge seg selv kontinuerlig, vi skal vise hvor kule vi er i sosiale medier, være PÅ, være ekstroverte, pene, verbale, følge med på et hav av både unødvendig og nødvendig, skadelig og viktig informasjon som flommer over oss dag ut og dag inn, holde oss oppdaterte og navigere i en stadig mer ensom og kompleks virkelighet. Ikke rart folk blir syke. Vi har skapt oss et sykt samfunn.

Anonymkode: b46de...4c0

What you don't change, you choose.

Du velger å bo i storbyen. Jeg har selv prøvd å bo i Oslo, men var for sensitiv til å takle et så bråkete byliv. Jeg ble fryktelig stille og sjenert blant folk der, og fikk angstanfall hver gang jeg gikk ut på gata (lenge før jeg ante hva et angstanfall var). Jeg blir fortsatt stresset av TANKEN på å dra inn dit for f eks en konsert, og reiser heller helst andre steder. Roligere steder. Og jeg har selvsagt valgt å bo et rolig og landlig sted hvor pulsen er lav og naturen ligger inntil husveggen. Man velger seg sitt liv, og du kan gå aktivt inn for å endre på det.

 

Anonymkode: 73145...b35

[AnonymBruker]

For en provoserende tråd.

Nei, vi kan ikke «bare skjerpe oss». Har fått beskjed om å skjerpe meg de siste 15 årene, men som ts også poengterer, jeg hadde da ikke sittet venneløs inne i hjemmet mitt og sett livet passere hvis det hadde vært så enkelt som å skjerpe meg.

Ja visst, jeg kan gå ut og være sosial jeg. Men det krever enormt mye av meg og jeg blir utmattet av å sitte en hel kveld og «skjerpe meg». Koser meg ikke i sosiale sammenhenger slik andre gjør.

Det er uendelig trist å feire bursdag alene, feire nyttårsaften alene og egentlig gjøre alt alene, samt aldri bli invitert på noe fordi de vennene jeg en gang hadde har gitt opp.

Anonymkode: 7b7b5...75f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg tenker at mange i dag sliter med angst fordi den er somatisk betinget, og herav fungerer psykologiske teknikker dårlig. F.eks relatert til dysbiose i tarmen. Hvor mange ganger har jeg ikke lest og hørt folk som blir bedre av kostholdsomlegging. Det har jeg opplevd selv også. Min generaliserte angst med ukjent opphav, herav sosial panikkangst, roet seg kraftig nærmest over natta gjennom kostholdsomlegging. Jeg har ikke sett meg tilbake siden. Disse anekdotiske pasienthistoriene vil ingen i psykiatrien lytte til, forsåvidt heller ikke somatikken, fordi fagfeltene er så utrolig blinde på samspillet mellom tarm og hode. I helsesektoren er det ALLTID motsatt, av en eller annen merkverdig grunn. 

Så da er spørsmålet, har dere prøvd kostholdsomlegging som angstbehandling? Mat styrer stoffskifte og kommuniserer direkte med binyrene, som igjen spøner på med kortisol. Ironien er jo at tarmen produserer over 80-90% av serotonin i kroppen, noe du er avhengig av for å få kontroll på angsten. Typiske triggere som går igjen hos folk som har blitt bedre av kostholdsomlegging er melk, stivelse, gluten og alkohol. 

Ta det til ettertanke. Våg å eksperimenter litt. Ikke gi opp. Plutselig streifer du innom noe som faktisk fungerer for deg. 

Anonymkode: f978b...820

Dette er så viktig og sant, og jeg har samme opplevelse. Nå hadde jeg riktignok "bare" månedlige panikkangst-anfall, men toppet det med depresjon, store søvnutfordringer, og selvsagt flere somatiske diagnoser (crohns, fibromyalgi bl.a).

La om kostholdet til Tradisjonskost/paleo for 15 år siden, og har vært helt frisk siden. 

Lurt å kombinere kostholdsomlegging med et sporebasert probiotikatilskudd, som Just Thrive Probiotics: 

https://justthrivehealth.com/collections/probiotics/products/probiotic

(Vanlige probiotiske tilskudd fungerer ikke på sikt og er penger i do.)

Anonymkode: fc5d3...afd

[Gjest AprilRyan]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja selvsagt. Hvis livet ditt var avhengig av det. Å sitte alene i en leilighet og få trygden inn på konto er en helt unaturlig måte for mennesker å leve på. Det hadde faktisk ikke vært mulig for bare 50 år siden. Tenk deg.. hvis du hadde levd i en tid og et land uten trygd, hva hadde du gjort da? Du hadde ikke kunnet ha «sosial angst», for da hadde du dødd. 

Anonymkode: 5079b...267

Dette er jo bare basert på fordommer. Veldig mange med sosial angst går ikke på trygd/er ufør. Man kan ha jobb og/eller studere og fortsatt slite med sosial angst. Jeg har alltid jobbet og/eller studert. Selv da jeg hadde en periode på AAP så var ikke målet mitt å bli ufør og ingen har vel egentlig lyst til å bli ufør. 

For bare 50 år var ikke samfunnet like digitalt som det er nå og selv om det har noen positive effekter så kan det også føre til økt ensomhet (tror jeg). 

Jeg tror sosial angst eksisterte før også, men at var mer skjult og at folk selvmedisinerte seg med alkohol. 

Endret 5. desember 2021 av AprilRyan

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AprilRyan said:

Dette er jo bare basert på fordommer. Veldig mange med sosial angst går ikke på trygd/er ufør. Man kan ha jobb og/eller studere og fortsatt slite med sosial angst. Jeg har alltid jobbet og/eller studert. Selv da jeg hadde en periode på AAP så var ikke målet mitt å bli ufør og ingen har vel egentlig lyst til å bli ufør. 

For bare 50 år var ikke samfunnet like digitalt som det er nå og selv om det har noen positive effekter så kan det også føre til økt ensomhet (tror jeg). 

Jeg tror sosial angst eksisterte før også, men at var mer skjult og at folk selvmedisinerte seg med alkohol. 

Enig i dette! Folk misforstår sosial angst noe så til de grader! Jeg hadde også et kortere opphold på aap i begynnelsen, men for meg var ufør aldri et alternativ. Jeg kjempet meg ut i både studier og jobb. Sitter i dag i en godt betalt stilling og møter opp på jobb akkurat som alle andre. Forskjellen er at jeg ikke klarer å delta sosialt utenom arbeidstid fordi de timene som er igjen må jeg bruke på å restituere og forberede meg mentalt på neste arbeidsdag. Penger er det minste problemet jeg har - og inntekt skulle jeg saktens klart å stå for om vi hadde befunnet oss i 1970 også.

Anonymkode: 7b7b5...75f

[Cata]

På en måte, hvis eksponeringsterapi går i kategori "skjerpe seg". Men det er en langvarig prosess. Selv brukte jeg ca. 4-5 år på å komme fra "går ikke utenfor porten" til "klarer å ta bybussen".

[17.11]

Det hjelper absolutt å skjerpe seg, men det er ikke noe "bare" med det i det hele tatt, det er beintøft.

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Cata said:

På en måte, hvis eksponeringsterapi går i kategori "skjerpe seg". Men det er en langvarig prosess. Selv brukte jeg ca. 4-5 år på å komme fra "går ikke utenfor porten" til "klarer å ta bybussen".

2 minutter siden, 17.11 said:

Det hjelper absolutt å skjerpe seg, men det er ikke noe "bare" med det i det hele tatt, det er beintøft.

Snakker dere nå om å bli kvitt diagnosen eller om å være i stand til å delta sosialt? Fordi det er milevis mellom de. Har inntrykk av at folk som kommer med «skjerp deg» frasen da mener at man skal pakke vekk hele diagnosen. For meg er det en livsvarig diagnose jeg alltid må kjempe mot. 

Har eksponert meg i mer enn et tiår - og ja, det blir enklere med årene å gå ut døra, men får jeg valget er det alltid enklest og mest behagelig å takke nei til sosialt samvær.

Anonymkode: 7b7b5...75f

[Gjest AprilRyan]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Enig i dette! Folk misforstår sosial angst noe så til de grader! Jeg hadde også et kortere opphold på aap i begynnelsen, men for meg var ufør aldri et alternativ. Jeg kjempet meg ut i både studier og jobb. Sitter i dag i en godt betalt stilling og møter opp på jobb akkurat som alle andre. Forskjellen er at jeg ikke klarer å delta sosialt utenom arbeidstid fordi de timene som er igjen må jeg bruke på å restituere og forberede meg mentalt på neste arbeidsdag. Penger er det minste problemet jeg har - og inntekt skulle jeg saktens klart å stå for om vi hadde befunnet oss i 1970 også.

Anonymkode: 7b7b5...75f

Ja, virker som mange tror at det betyr at man aldri går ut av huset og er helt lenket til sitt eget hjem. I tillegg til at man er ufør og ikke gjør noen ting for å bli bedre, men det er nok langt fra sannheten. De som er ufør er nok de som har god grunn til det. 

Jeg skulle også ha klart meg for 50 år siden og kanskje det til og med hadde vært enklere på noen områder siden det kravet om at man må være utadvendt på jobb uansett hvilken stilling man har ikke stod like sterkt på den tiden. 

Endret 5. desember 2021 av AprilRyan

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Dette er et veldig interessant tema som burde få mye mer plass. Dette har jeg nettopp vært vitne til:

Min mann ville ned noen kilo før jul, så i november kuttet han alt av gluten og sukker. Etter en måned sier han til meg: "Den siste måneden har jeg ikke våknet opp med angst eller bekymringer én eneste gang, jeg lurer på om det har noe med sukkerstoppen å gjøre?". Selv hadde jeg aldri hørt om at dette kunne være en bivirkning, ei heller hadde han. Vi undret oss over dette så mye at dette med vekta hans ble helt uvesentlig. På én måned har han altså blitt kvitt morgenangsten han alltid han våknet med, og det helt uten å gå inn for det? Jeg synes det er utrolig interessant.

Anonymkode: 73145...b35

Vil tippe at det er større sannsynlighet for at det å kutte gluten har gjort han bedre, og ikke sukkeret. 

Gluten i brød og kasein i melk er to klassikere når det kommer til kostholdsomlegging og bedring. Disse peptidene trenger igjennom tarm-hode-barrieren og lager kluss. Det er ikke uvanlig at folk opplever abstinenser til brød og melk når de kutter det ut. 

 

Anonymkode: f978b...820

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvis man har sosial angst så Kan man flytte langt ut på landet og leve mer som i  gode gamle dager da!

Anonymkode: d218e...c2b

Nei, det kan man ikke, for det gamle bondesamfunnet med dugnader, storfamilien som lever sammen, arrangert ekteskap, kirkegang hver søndag og naboer som hjelper hverandre eksisterer ikke lenger. Hvis jeg flytter ut på landet, blir jeg bare fullstendig ensom og alene. 

Tror du virkelig at de lever som i gamle dager ute på landet? 

Anonymkode: b46de...4c0

[17.11]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Snakker dere nå om å bli kvitt diagnosen eller om å være i stand til å delta sosialt? Fordi det er milevis mellom de. Har inntrykk av at folk som kommer med «skjerp deg» frasen da mener at man skal pakke vekk hele diagnosen. For meg er det en livsvarig diagnose jeg alltid må kjempe mot. 

Har eksponert meg i mer enn et tiår - og ja, det blir enklere med årene å gå ut døra, men får jeg valget er det alltid enklest og mest behagelig å takke nei til sosialt samvær.

Anonymkode: 7b7b5...75f

Jeg snakker om å bli friskere.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Tenker du at de med sosial angst bare bør skjerpe seg? At det er en tullediagnose? 

Jeg føler ofte folk tenker sånn. Men likevel, tror dere virkelig at jeg hadde vært venneløs og ute av leiligheten max 1 gang i uka om det bare hadde vært for meg å skjerpe meg? Det er så mange ting jeg ikke kan gjøre. Jeg tørr ikke gå tur i nabolaget, må handle like før stengetid, tørr ikke gå med søpla om jeg ser naboene utenfor osv

Anonymkode: 243a1...53a

de fleste kan nok det, mange overdriver

Anonymkode: 27499...fd1

[Cata]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Snakker dere nå om å bli kvitt diagnosen eller om å være i stand til å delta sosialt? Fordi det er milevis mellom de. Har inntrykk av at folk som kommer med «skjerp deg» frasen da mener at man skal pakke vekk hele diagnosen. For meg er det en livsvarig diagnose jeg alltid må kjempe mot. 

Har eksponert meg i mer enn et tiår - og ja, det blir enklere med årene å gå ut døra, men får jeg valget er det alltid enklest og mest behagelig å takke nei til sosialt samvær.

Anonymkode: 7b7b5...75f

For min del tror jeg jeg er kvitt den. Jeg er fremdeles ikke komfortabel i sosiale settinger så jeg unngår det, men det er ikke lenger fordi jeg er redd for å "vise meg blant folk". Jeg kan fint ta både tog og buss og fly og gå på butikken uten å være redd. 

Sosiale settinger unngår jeg ofte fremdeles, men det er mer fordi jeg er sosial kløne og ikke finner meg til rette enn for at jeg egentlig opplever noen angst i situasjonen. Jeg bare har ikke særlig glede av det. 

[AnonymBruker]

Jeg har hatt sosial angst siden tenårene. Det har ødelagt en del muligheter for meg i livet, dessverre. Jeg har ikke fått tatt den utdannelsen jeg ønsket. Den gang visste jeg ikke at det fantes noe som het sosial angst. Jeg har likevel en jobb jeg trives med og utad tror jeg ikke jeg skiller meg noe ut. Men jeg er ikke den personen jeg skulle ønske jeg kunne være. 

Anonymkode: a2f7e...ca2