Gå til innhold

Kan de med sosial angst "bare skjerpe seg" og bli friske?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

AnonymBruker

Tenker du at de med sosial angst bare bør skjerpe seg? At det er en tullediagnose? 

Jeg føler ofte folk tenker sånn. Men likevel, tror dere virkelig at jeg hadde vært venneløs og ute av leiligheten max 1 gang i uka om det bare hadde vært for meg å skjerpe meg? Det er så mange ting jeg ikke kan gjøre. Jeg tørr ikke gå tur i nabolaget, må handle like før stengetid, tørr ikke gå med søpla om jeg ser naboene utenfor osv

Anonymkode: 243a1...53a

  • Liker 4
  • Hjerte 1
Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker

Problemet er at jo mer du tar hensyn til denne angsten, jo verre blir den. Jo mer du tar den på alvor jo mer makt hatt den over deg. Så litt må man skjerpe seg for å bli bedre, det finnes dessverre ingen annen løsning. Medisiner finnes jo, men du får ingen fremgang ved å bure deg inne og la angsten vinne. 

Anonymkode: 3ef56...346

  • Liker 30
Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Problemet er at jo mer du tar hensyn til denne angsten, jo verre blir den. Jo mer du tar den på alvor jo mer makt hatt den over deg. Så litt må man skjerpe seg for å bli bedre, det finnes dessverre ingen annen løsning. Medisiner finnes jo, men du får ingen fremgang ved å bure deg inne og la angsten vinne. 

Anonymkode: 3ef56...346

Dette er helt sant! 

Anonymkode: d05f7...c53

  • Liker 4
Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Nei, man kan ikke skjerpe seg ut av angst. Det er en misforståelse. Men du kan jo søke hjelp for angsten med å gå til fastlegen og forklare hvordan du har det. Be om henvisning til DPS eller privat psykolog så du kommer igang med behandling. Eventuelt også noe medisinering? Du må hvertfall gjøre noe for å få hjelp til å jobbe deg ut av angsten, for den forsvinner jo ikke av seg selv. 

Anonymkode: ef15d...cd2

  • Liker 7
Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Tenker du at de med sosial angst bare bør skjerpe seg? At det er en tullediagnose? 

Jeg føler ofte folk tenker sånn. Men likevel, tror dere virkelig at jeg hadde vært venneløs og ute av leiligheten max 1 gang i uka om det bare hadde vært for meg å skjerpe meg? Det er så mange ting jeg ikke kan gjøre. Jeg tørr ikke gå tur i nabolaget, må handle like før stengetid, tørr ikke gå med søpla om jeg ser naboene utenfor osv

Anonymkode: 243a1...53a

Nei, jeg tenker ikke at de "bør skjerpe seg" og at det er en "tullediagnose". 

Men jeg tenker de er nødt til å jobbe for å bli bedre på egenhånd gjennom eksponering og mestring. Det å utfordre angsten litt og litt for å komme deg videre. Ikke grave deg ned i angsten og isolere den, da blir det verre.

Hilsen en som en gang i tiden hadde alvorlig panikkangst over tid, men som har vært anfallsfri i 3 år. Jeg må enda jobbe med meg selv, hele tiden, for å ikke ryke på et panikktilfelle. Sånn er det. Hadde jeg isolert meg hjemme og latt være å jobbe med meg selv så hadde jeg nok den dag i dag vært svært syk enda. 

Anonymkode: f978b...820

  • Liker 15
Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Nei, man kan ikke skjerpe seg ut av angst. Det er en misforståelse. Men du kan jo søke hjelp for angsten med å gå til fastlegen og forklare hvordan du har det. Be om henvisning til DPS eller privat psykolog så du kommer igang med behandling. Eventuelt også noe medisinering? Du må hvertfall gjøre noe for å få hjelp til å jobbe deg ut av angsten, for den forsvinner jo ikke av seg selv. 

Anonymkode: ef15d...cd2

Ofte hjelper ikke behandling med mindre man ikke har selvvilje

Anonymkode: b38f4...727

  • Liker 5
Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker

Jeg kan til en viss grad «skjerpe meg og ta meg sammen», så sant angsten ikke gjør meg helt paralysert.

Av og til går det greit å tvinge seg, andre ganger ender det i at tårene renner offentlig og hele kroppen rister som en narkoman med abstinenser. Sistnevnte vil jeg helst unngå siden det er så pinlig, så derfor lar jeg angsten styre.

Jeg bruker de gode dagene til å øve, såkalt eksponering, men det har for min del ingenting for seg.

En ting jeg tror er at mange misbruker ordet angst og at disse faktisk kan ta seg sammen. Men ekte angst trenger nok behandling.

Anonymkode: 0620b...80d

  • Liker 3
Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Du må hvertfall gjøre noe for å få hjelp til å jobbe deg ut av angsten, for den forsvinner jo ikke av seg selv. 

Anonymkode: ef15d...cd2

Det er dette mange med sosial angst tror og håper på. De sitter i ro og venter på å bli bedre eller frisk, uten å prøve å gjøre noe med det. 

Anonymkode: f978b...820

  • Liker 8
Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Jeg har fått høre «det er ikke farlig» en god del ganger. No shit… opplever også en del om jeg klarer å gjøre noe uavhengig av hvordan jeg opplever det selv at «det gikk jo så bra!» med en forventning om at jeg ikke er redd lenger. Kurert! Dessverre fungerer ikke eksponeringsterapi like godt for alle, men det er det få som klarer å akseptere.

Anonymkode: 78e56...52b

  • Liker 3
Lenke til innlegg
Del på andre sider
GulSitron

På en måte så må du jo "skjerpe deg" for å overvinne sosialangst. 
Da jeg var i min dårligste periode angst-sett og gikk til psykolog fikk jeg i "hjemmelekse" å aktivt oppsøke steder eller situasjoner som var triggende. F.eks gå på butikken i rushen, spise lunsj på senteret etc. stå i situasjonen et gitt antall minutter over tid for å lære hjernen at dette ikke er farlig. 
 

Har panikkanfall innimellom, men lever ellers angst-fritt. Har noen små problemer med at jeg ikke alltid tør å spørre betjeningen om hjelp og i noen butikker rusher jeg ut etter de har spurt om jeg ser etter noe og at jeg må si ifra hvis jeg trenger hjelp 

  • Liker 9
Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg har fått høre «det er ikke farlig» en god del ganger. No shit… opplever også en del om jeg klarer å gjøre noe uavhengig av hvordan jeg opplever det selv at «det gikk jo så bra!» med en forventning om at jeg ikke er redd lenger. Kurert! Dessverre fungerer ikke eksponeringsterapi like godt for alle, men det er det få som klarer å akseptere.

Anonymkode: 78e56...52b

Tror det er viktig å kunne gjøre det i eget tempo, ikke å bli pressa til det. Behandlere mener godt men det er ikke alltid de klarer å hjelpe deg. Man må ville det selv. 

Anonymkode: 3ef56...346

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AprilRyan

Nei, det kan man ikke. Folk kommer også med lettvinte råd om å eksponere seg og tror at alle da blir friske kjapt og enkelt. 

Jeg har sosial angst og har eksponert meg for de situasjonene jeg har angst for og ja, det har blitt bedre, men enkelte ting sliter jeg veldig med. Det med å være sosial og bli kjent med andre er noe jeg synes er spesielt vanskelig. Jeg har jobbet mye med det både alene, i gruppeterapi og sammen med psykolog så det er altså ikke bare bare. 

Men jeg har nå fått ny henvisning og skal prøve igjen. Jeg er faktisk usikker på hvorfor akkurat den biten er så utrolig vanskelig for det er jo ikke akkurat sånn at jeg ikke har noe å si eller ikke har meninger om ting, men i situasjonen så låser det seg helt og det blir bare helt blankt i hodet.

Det hjelper litt hvis jeg har kjemi med den jeg snakker med, men fortsatt så har jeg den overdrevne frykten for å si noe dumt eller at vedkommende ikke skal like meg. Jeg har liksom gjort forskjellige ting som å stå foran andre og ha presentasjoner og stå foran andre improvisere en historie osv, men den frykten er der altså enda. 

For andre virker det sikkert som at jeg ikke gjør noen ting siden de ikke ser hva jeg har gjort og hva jeg har prøvd. De ser bare at jeg ikke har venner og ikke har et nettverk så derfor gjør jeg visst ingenting. Jeg tenker at man bør være forsiktig med å dømme og komme med "velmenende" råd før man faktisk vet noe om den man gir råd til. 

  • Liker 3
  • Hjerte 1
Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg kan til en viss grad «skjerpe meg og ta meg sammen», så sant angsten ikke gjør meg helt paralysert.

Av og til går det greit å tvinge seg, andre ganger ender det i at tårene renner offentlig og hele kroppen rister som en narkoman med abstinenser. Sistnevnte vil jeg helst unngå siden det er så pinlig, så derfor lar jeg angsten styre.

Jeg bruker de gode dagene til å øve, såkalt eksponering, men det har for min del ingenting for seg.

En ting jeg tror er at mange misbruker ordet angst og at disse faktisk kan ta seg sammen. Men ekte angst trenger nok behandling.

Anonymkode: 0620b...80d

Sånn er det for meg. Er jeg sliten er det håpløst å være blant andre folk og det blir bare verre og varer lengre om jeg presser på. Men, jeg har ikke sosial angst. Jeg lider av unnvikende personlighetsforstyrrelse som det finnes lite behandling for. Jeg har prøvd kognitiv terapi men det hjelper bare en stund så blir det verre igjen. Til andre, de jeg kan si noe til, sier jeg at jeg har angst.

Anonymkode: 4c97b...8a7

  • Liker 3
  • Hjerte 1
Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker
AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Tror det er viktig å kunne gjøre det i eget tempo, ikke å bli pressa til det. Behandlere mener godt men det er ikke alltid de klarer å hjelpe deg. Man må ville det selv. 

Anonymkode: 3ef56...346

Det er sant. For min del blir ikke angsten noe bedre enn den er nå, men den kan alltid bli verre så jeg eksponerer meg flere ganger per uke så det ikke forverrer seg selv om det ikke blir bedre.

Anonymkode: 78e56...52b

  • Liker 2
Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det er sant. For min del blir ikke angsten noe bedre enn den er nå, men den kan alltid bli verre så jeg eksponerer meg flere ganger per uke så det ikke forverrer seg selv om det ikke blir bedre.

Anonymkode: 78e56...52b

Jeg tenker at mange i dag sliter med angst fordi den er somatisk betinget, og herav fungerer psykologiske teknikker dårlig. F.eks relatert til dysbiose i tarmen. Hvor mange ganger har jeg ikke lest og hørt folk som blir bedre av kostholdsomlegging. Det har jeg opplevd selv også. Min generaliserte angst med ukjent opphav, herav sosial panikkangst, roet seg kraftig nærmest over natta gjennom kostholdsomlegging. Jeg har ikke sett meg tilbake siden. Disse anekdotiske pasienthistoriene vil ingen i psykiatrien lytte til, forsåvidt heller ikke somatikken, fordi fagfeltene er så utrolig blinde på samspillet mellom tarm og hode. I helsesektoren er det ALLTID motsatt, av en eller annen merkverdig grunn. 

Så da er spørsmålet, har dere prøvd kostholdsomlegging som angstbehandling? Mat styrer stoffskifte og kommuniserer direkte med binyrene, som igjen spøner på med kortisol. Ironien er jo at tarmen produserer over 80-90% av serotonin i kroppen, noe du er avhengig av for å få kontroll på angsten. Typiske triggere som går igjen hos folk som har blitt bedre av kostholdsomlegging er melk, stivelse, gluten og alkohol. 

Ta det til ettertanke. Våg å eksperimenter litt. Ikke gi opp. Plutselig streifer du innom noe som faktisk fungerer for deg. 

Anonymkode: f978b...820

  • Liker 4
Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Ja; til en viss grad. Eksponeringsterapi er jo eneste veien ut av problemet. Ha gode strategier og tenk gjennom situasjonen og visualiser før man utfører. Da oppfatter hjernen situasjonen som kjent når du står i det; og det blir mindre skummelt. 

Anonymkode: 9e2af...243

  • Liker 5
Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Du kan eksponere deg gradvis. Jeg hadde også sosialangst, den er fullstendig borte. Det tok flere år å bli kvitt den, og må innrømme at jeg brukte alkohol i en del situasjoner for å kunne eksonere meg. 

Anonymkode: cc88f...9d0

  • Liker 5
Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Ja selvsagt. Hvis livet ditt var avhengig av det. Å sitte alene i en leilighet og få trygden inn på konto er en helt unaturlig måte for mennesker å leve på. Det hadde faktisk ikke vært mulig for bare 50 år siden. Tenk deg.. hvis du hadde levd i en tid og et land uten trygd, hva hadde du gjort da? Du hadde ikke kunnet ha «sosial angst», for da hadde du dødd. 

Anonymkode: 5079b...267

  • Liker 6
Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Det er ikke" bare" å skjerpe seg, for da hadde det jo ikke vært et problem. Det er heller ikke en tullediagnose.

Men det er jo likevel et faktum at skal man bli bedre så må man ta tak i det selv. Det kan man jo sånn sett kalle å "skjerpe seg". 

Anonymkode: 74e47...7da

  • Liker 2
Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...