Høytfungerende autist eller bare introvert?

[AnonymBruker]

Jeg leste nylig om svenske Lina Liman, som har skrevet boken "Kunsten å feike arabisk" og ble diagnostisert med autisme da hun var over 30. Saken tok for seg autisme hos kvinner, og hvor ofte disse går under radaren.

Linas historie var svært gjenkjennelig. Jeg blir sliten av å være med folk, og har hele livet følt at jeg må spille skuespill i sosiale sammenhenger. I barndommen ble jeg mobbet, og som ung voksen gjorde jeg alt jeg kunne for å skape nye vennskap og vedlikeholde disse. Jeg brukte ekstremt mye energi på å forsøke å gi folk den responsen de ønsket, og ble en mester i jatting. Konsekvensene ble etter hvert flere identitetskriser, panikkangst, sykemeldinger og antidepressiva. Fagfolkene har klassifisert meg som en typisk flink pike, noe som for så vidt stemmer fordi jeg har forsøkt å kompensere for manglende suksess på det sosiale planet med i overkant høye prestasjoner innen skole og jobb. 

De siste årene har jeg innsett at jeg er introvert,  og at jeg i mange år har prøvd å etterstrebe et ekstrovert ideal. Etter å ha lest meg opp på kvinnelige høytfungerende autister begynner jeg imidlertid å lure på om det kan ligge noe mer bak utfordringene min, og om dette kan gjelde meg. Jeg har noen andre trekk ved min personlighet som kan stemme med diagnosen, f.eks. et stort behov for forutsigbarhet (kan selv nå i voksen alder få raseriutbrudd hvis en liten filleting ikke blir som jeg har tenkt). Videre har jeg enkelte ting som jeg er lidenskapelig opptatt av (særlig innen kunst og musikk), og som jeg virkelig kan fortape meg i. Kunne gjerne ha snakket non-stop om favorittkuntneren min, men forstår at folk vil synes at det er kjedelig. Har også fått høre at jeg allerede som baby fort ble overstimulert av lyder, farger, mennesker, osv. Dette opplever jeg fortsatt i dag, jeg får gråteanfall eller går i shutdown hvis jeg blir overveldet. Kanskje det er en grunn til at ting oppleves så slitsomme, at jeg må kjempe så mye? 

Samtidig tror jeg at folk bare ville ledd hvis jeg hadde sagt at jeg tror jeg er autist. Jeg tror at folk i dag oppfatter meg som sosialt kompetent, og en varm og empatisk person. Jeg viser mye omsorg for andre, og har fått høre at jeg er en god lytter. Fungerer per dags dato greit i jobb, og har samboer og et sosialt nettverk. Men jeg trenger MYE alenetid. 

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, har bare behov for å få ut noen tanker. Er det andre voksne kvinner som har vært i en lignende situasjon?  

Anonymkode: 84c50...263

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg leste nylig om svenske Lina Liman, som har skrevet boken "Kunsten å feike arabisk" og ble diagnostisert med autisme da hun var over 30. Saken tok for seg autisme hos kvinner, og hvor ofte disse går under radaren.

Linas historie var svært gjenkjennelig. Jeg blir sliten av å være med folk, og har hele livet følt at jeg må spille skuespill i sosiale sammenhenger. I barndommen ble jeg mobbet, og som ung voksen gjorde jeg alt jeg kunne for å skape nye vennskap og vedlikeholde disse. Jeg brukte ekstremt mye energi på å forsøke å gi folk den responsen de ønsket, og ble en mester i jatting. Konsekvensene ble etter hvert flere identitetskriser, panikkangst, sykemeldinger og antidepressiva. Fagfolkene har klassifisert meg som en typisk flink pike, noe som for så vidt stemmer fordi jeg har forsøkt å kompensere for manglende suksess på det sosiale planet med i overkant høye prestasjoner innen skole og jobb. 

De siste årene har jeg innsett at jeg er introvert,  og at jeg i mange år har prøvd å etterstrebe et ekstrovert ideal. Etter å ha lest meg opp på kvinnelige høytfungerende autister begynner jeg imidlertid å lure på om det kan ligge noe mer bak utfordringene min, og om dette kan gjelde meg. Jeg har noen andre trekk ved min personlighet som kan stemme med diagnosen, f.eks. et stort behov for forutsigbarhet (kan selv nå i voksen alder få raseriutbrudd hvis en liten filleting ikke blir som jeg har tenkt). Videre har jeg enkelte ting som jeg er lidenskapelig opptatt av (særlig innen kunst og musikk), og som jeg virkelig kan fortape meg i. Kunne gjerne ha snakket non-stop om favorittkuntneren min, men forstår at folk vil synes at det er kjedelig. Har også fått høre at jeg allerede som baby fort ble overstimulert av lyder, farger, mennesker, osv. Dette opplever jeg fortsatt i dag, jeg får gråteanfall eller går i shutdown hvis jeg blir overveldet. Kanskje det er en grunn til at ting oppleves så slitsomme, at jeg må kjempe så mye? 

Samtidig tror jeg at folk bare ville ledd hvis jeg hadde sagt at jeg tror jeg er autist. Jeg tror at folk i dag oppfatter meg som sosialt kompetent, og en varm og empatisk person. Jeg viser mye omsorg for andre, og har fått høre at jeg er en god lytter. Fungerer per dags dato greit i jobb, og har samboer og et sosialt nettverk. Men jeg trenger MYE alenetid. 

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, har bare behov for å få ut noen tanker. Er det andre voksne kvinner som har vært i en lignende situasjon?  

Anonymkode: 84c50...263

Det du skriver om at du går helt i kjelleren av små uforutsette ting, dette kjenner jeg meg veldig i. Også alt det andre sosiale, men jeg er diagnostisert med emosjonell personlighetsforstyrrelse. De symptomene er ganske vanlig da.

Anonymkode: 17a24...384

[AnonymBruker]

Du hadde neppe greid deg så bra i skole og jobb hvis du var autist med dårlig sosial kompetanse !

Anonymkode: 9380d...20f

[AnonymBruker]

Stimmer du? Altså f. Eks vifter med hendene foran ansiktet når du er glad eller oppspilt? Det er vanlig blant autister. 

Nesten alle hater uforutsette forandringer. Spørsmålet er bare HVOR mye problemer skaper det for deg med uforutsette hendelser? 

Er du lyd og lyssensitiv? De færreste liker jo masse bråk og høy musikk, men spørsmålet er hvordan reagerer du på det? En med autisme kan reagere med å holde seg for ørene, gråte og få totalt sammenbrudd. 

Men ja, det du nevner er mer introvert. 

Anonymkode: 8fbeb...998

[AnonymBruker]

Autister greier ikke å tolke andre mennesker, f.eks. greier de ikke å se om et menneske er sint eller glad.

Anonymkode: 9380d...20f

[Hannah80]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Autister greier ikke å tolke andre mennesker, f.eks. greier de ikke å se om et menneske er sint eller glad.

Anonymkode: 9380d...20f

Mange klarer å tolke det jo:) Og det er store forskjeller på denne diagnosen når det gjelder kvinner og menn. 

[AnonymBruker]

Hva scorer du på AQ-testen?

Anonymkode: 20282...467

[AnonymBruker]

Hannah80 skrev (1 time siden):

Mange klarer å tolke det jo:) Og det er store forskjeller på denne diagnosen når det gjelder kvinner og menn. 

Kvinner er naturlig mer empatiske og flinkere sosialt enn menn, men det har ingenting med diagnosen å gjøre. Det er bare en seig myte. Det er akkurat de samme symptomene kvinner og menn har🙂

Anonymkode: 8fbeb...998

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Du hadde neppe greid deg så bra i skole og jobb hvis du var autist med dårlig sosial kompetanse !

Anonymkode: 9380d...20f

Mange med autisme er veldig flinke på skolen. 

En gutt i klassen min på ungdomsskolen hadde asperger, og han hadde veldig gode karakterer, men ingen sosial evne.

Idag er han voksen, har aldri hatt kjæreste, og har en jobb han trives med. Han har også mange venner, og mange av de et veldig snille mot han og tolererer han. Han er ekstremt opptatt av sykling, og sykle hele tiden. Og liker å reise. 

Anonymkode: d6a0a...7fe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kvinner er naturlig mer empatiske og flinkere sosialt enn menn, men det har ingenting med diagnosen å gjøre. Det er bare en seig myte. Det er akkurat de samme symptomene kvinner og menn har🙂

Anonymkode: 8fbeb...998

Rart at jeg ikke fikk autisme diagnose for 10 år siden, fordi jeg ikke var mannlig nok, men idag har jeg autisme diagnosen fordi de forstår kvinner med autisme bedre. 

 

Anonymkode: d6a0a...7fe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg leste nylig om svenske Lina Liman, som har skrevet boken "Kunsten å feike arabisk" og ble diagnostisert med autisme da hun var over 30. Saken tok for seg autisme hos kvinner, og hvor ofte disse går under radaren.

Linas historie var svært gjenkjennelig. Jeg blir sliten av å være med folk, og har hele livet følt at jeg må spille skuespill i sosiale sammenhenger. I barndommen ble jeg mobbet, og som ung voksen gjorde jeg alt jeg kunne for å skape nye vennskap og vedlikeholde disse. Jeg brukte ekstremt mye energi på å forsøke å gi folk den responsen de ønsket, og ble en mester i jatting. Konsekvensene ble etter hvert flere identitetskriser, panikkangst, sykemeldinger og antidepressiva. Fagfolkene har klassifisert meg som en typisk flink pike, noe som for så vidt stemmer fordi jeg har forsøkt å kompensere for manglende suksess på det sosiale planet med i overkant høye prestasjoner innen skole og jobb. 

De siste årene har jeg innsett at jeg er introvert,  og at jeg i mange år har prøvd å etterstrebe et ekstrovert ideal. Etter å ha lest meg opp på kvinnelige høytfungerende autister begynner jeg imidlertid å lure på om det kan ligge noe mer bak utfordringene min, og om dette kan gjelde meg. Jeg har noen andre trekk ved min personlighet som kan stemme med diagnosen, f.eks. et stort behov for forutsigbarhet (kan selv nå i voksen alder få raseriutbrudd hvis en liten filleting ikke blir som jeg har tenkt). Videre har jeg enkelte ting som jeg er lidenskapelig opptatt av (særlig innen kunst og musikk), og som jeg virkelig kan fortape meg i. Kunne gjerne ha snakket non-stop om favorittkuntneren min, men forstår at folk vil synes at det er kjedelig. Har også fått høre at jeg allerede som baby fort ble overstimulert av lyder, farger, mennesker, osv. Dette opplever jeg fortsatt i dag, jeg får gråteanfall eller går i shutdown hvis jeg blir overveldet. Kanskje det er en grunn til at ting oppleves så slitsomme, at jeg må kjempe så mye? 

Samtidig tror jeg at folk bare ville ledd hvis jeg hadde sagt at jeg tror jeg er autist. Jeg tror at folk i dag oppfatter meg som sosialt kompetent, og en varm og empatisk person. Jeg viser mye omsorg for andre, og har fått høre at jeg er en god lytter. Fungerer per dags dato greit i jobb, og har samboer og et sosialt nettverk. Men jeg trenger MYE alenetid. 

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, har bare behov for å få ut noen tanker. Er det andre voksne kvinner som har vært i en lignende situasjon?  

Anonymkode: 84c50...263

Ifølge autismeforeningen er det mange med asperger som klarer seg bra og trenger ikke en diagnose. 

Det er når du sliter at du trenger en diagnose. 

Anonymkode: d6a0a...7fe

[AnonymBruker]

Det er mye av det du forteller som ikke gir meg mistanke om at du er på spekteret, men rett og slett bare er introvert. Du har mye selvinnsikt, du er empatisk, og du har forståelse for at det kan være slitsomt for de rundt deg å "snakke non-stop" om lidenskapene dine. Derfor begrenser du deg etter sosiale forhold. Du har den sosiale intuitiviteten som ofte utelukker en aspergers/autist diagnose. 

Mitt inntrykk, ut fra hva du forteller, er at du ikke er avvikende på noen måte, du er bare original og unik. Litt trist å føle at bør somatisere individualitet. Men denne testen kan være nyttig for å sjekke hvor omtrent du ligger an: https://psychology-tools.com/test/autism-spectrum-quotient

Anonymkode: 33e5f...9e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Du hadde neppe greid deg så bra i skole og jobb hvis du var autist med dårlig sosial kompetanse !

Anonymkode: 9380d...20f

Det stemmer ikke. Synes det er synd at så mange må spre så mye feilinformasjon.

Spekteret er veldig bredt. Mange høytfungerende autister har høyere utdanning, og fungerer fint i jobb. Men i sosiale situasjoner så kløner det seg til. 

Anonymkode: 1ad6c...317

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg leste nylig om svenske Lina Liman, som har skrevet boken "Kunsten å feike arabisk" og ble diagnostisert med autisme da hun var over 30. Saken tok for seg autisme hos kvinner, og hvor ofte disse går under radaren.

Linas historie var svært gjenkjennelig. Jeg blir sliten av å være med folk, og har hele livet følt at jeg må spille skuespill i sosiale sammenhenger. I barndommen ble jeg mobbet, og som ung voksen gjorde jeg alt jeg kunne for å skape nye vennskap og vedlikeholde disse. Jeg brukte ekstremt mye energi på å forsøke å gi folk den responsen de ønsket, og ble en mester i jatting. Konsekvensene ble etter hvert flere identitetskriser, panikkangst, sykemeldinger og antidepressiva. Fagfolkene har klassifisert meg som en typisk flink pike, noe som for så vidt stemmer fordi jeg har forsøkt å kompensere for manglende suksess på det sosiale planet med i overkant høye prestasjoner innen skole og jobb. 

De siste årene har jeg innsett at jeg er introvert,  og at jeg i mange år har prøvd å etterstrebe et ekstrovert ideal. Etter å ha lest meg opp på kvinnelige høytfungerende autister begynner jeg imidlertid å lure på om det kan ligge noe mer bak utfordringene min, og om dette kan gjelde meg. Jeg har noen andre trekk ved min personlighet som kan stemme med diagnosen, f.eks. et stort behov for forutsigbarhet (kan selv nå i voksen alder få raseriutbrudd hvis en liten filleting ikke blir som jeg har tenkt). Videre har jeg enkelte ting som jeg er lidenskapelig opptatt av (særlig innen kunst og musikk), og som jeg virkelig kan fortape meg i. Kunne gjerne ha snakket non-stop om favorittkuntneren min, men forstår at folk vil synes at det er kjedelig. Har også fått høre at jeg allerede som baby fort ble overstimulert av lyder, farger, mennesker, osv. Dette opplever jeg fortsatt i dag, jeg får gråteanfall eller går i shutdown hvis jeg blir overveldet. Kanskje det er en grunn til at ting oppleves så slitsomme, at jeg må kjempe så mye? 

Samtidig tror jeg at folk bare ville ledd hvis jeg hadde sagt at jeg tror jeg er autist. Jeg tror at folk i dag oppfatter meg som sosialt kompetent, og en varm og empatisk person. Jeg viser mye omsorg for andre, og har fått høre at jeg er en god lytter. Fungerer per dags dato greit i jobb, og har samboer og et sosialt nettverk. Men jeg trenger MYE alenetid. 

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, har bare behov for å få ut noen tanker. Er det andre voksne kvinner som har vært i en lignende situasjon?  

Anonymkode: 84c50...263

Det er mulig at du ville kunne havne på spekteret en plass om du fant en psykolog som lette, men jeg føler at de "dytter" dette på folk nå. Man må ikke nødvendigvis være autist for å slite sosialt, kanskje spesielt om man er intelligent og "annerledes". Barn kan være grusomme.

Det at du forstår at folk synes dine spesialinteresser er kjedelig tyder jo på at du i alle fall ikke er veldig "autist". Jeg kan kjenne meg litt igjen der.

Umulig for meg eller andre å si, men det er uansett ikke en diagnose som vil hjelpe deg noe særlig tror jeg, så lenge ting går bra nå. Jeg kjente en gang ei som faktisk hadde dette, og hun var "helt normal" helt til man ble godt kjent med henne. Hun fortalte noen rare ting som at hun som barn ikke skjønte allegorier og tok alt bokstavlig og noen slike ting, men alt i alt var hun for det meste normal. Følelsesmessig ubalanse er så vidt jeg vet ikke et vanlig symptom?

Mitt råd er egentlig å ikke tenke for mye på dette med mindre du føler at det påvirker livet ditt og du trenger hjelp. Det er ingenting av det du skriver som lyser "autist".

Anonymkode: ac39c...56c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg leste nylig om svenske Lina Liman, som har skrevet boken "Kunsten å feike arabisk" og ble diagnostisert med autisme da hun var over 30. Saken tok for seg autisme hos kvinner, og hvor ofte disse går under radaren.

Linas historie var svært gjenkjennelig. Jeg blir sliten av å være med folk, og har hele livet følt at jeg må spille skuespill i sosiale sammenhenger. I barndommen ble jeg mobbet, og som ung voksen gjorde jeg alt jeg kunne for å skape nye vennskap og vedlikeholde disse. Jeg brukte ekstremt mye energi på å forsøke å gi folk den responsen de ønsket, og ble en mester i jatting. Konsekvensene ble etter hvert flere identitetskriser, panikkangst, sykemeldinger og antidepressiva. Fagfolkene har klassifisert meg som en typisk flink pike, noe som for så vidt stemmer fordi jeg har forsøkt å kompensere for manglende suksess på det sosiale planet med i overkant høye prestasjoner innen skole og jobb. 

De siste årene har jeg innsett at jeg er introvert,  og at jeg i mange år har prøvd å etterstrebe et ekstrovert ideal. Etter å ha lest meg opp på kvinnelige høytfungerende autister begynner jeg imidlertid å lure på om det kan ligge noe mer bak utfordringene min, og om dette kan gjelde meg. Jeg har noen andre trekk ved min personlighet som kan stemme med diagnosen, f.eks. et stort behov for forutsigbarhet (kan selv nå i voksen alder få raseriutbrudd hvis en liten filleting ikke blir som jeg har tenkt). Videre har jeg enkelte ting som jeg er lidenskapelig opptatt av (særlig innen kunst og musikk), og som jeg virkelig kan fortape meg i. Kunne gjerne ha snakket non-stop om favorittkuntneren min, men forstår at folk vil synes at det er kjedelig. Har også fått høre at jeg allerede som baby fort ble overstimulert av lyder, farger, mennesker, osv. Dette opplever jeg fortsatt i dag, jeg får gråteanfall eller går i shutdown hvis jeg blir overveldet. Kanskje det er en grunn til at ting oppleves så slitsomme, at jeg må kjempe så mye? 

Samtidig tror jeg at folk bare ville ledd hvis jeg hadde sagt at jeg tror jeg er autist. Jeg tror at folk i dag oppfatter meg som sosialt kompetent, og en varm og empatisk person. Jeg viser mye omsorg for andre, og har fått høre at jeg er en god lytter. Fungerer per dags dato greit i jobb, og har samboer og et sosialt nettverk. Men jeg trenger MYE alenetid. 

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, har bare behov for å få ut noen tanker. Er det andre voksne kvinner som har vært i en lignende situasjon?  

Anonymkode: 84c50...263

Du høres absolutt ut som en autist så jeg synes du skal spørre om å få bli sendt til utredning for autisme jeg, spør fastlegen. (forhør deg litt rundt først hvor de er gode på såkalt høytfungerende autisme hos kvinner)

Anonymkode: ac400...4cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Du hadde neppe greid deg så bra i skole og jobb hvis du var autist med dårlig sosial kompetanse !

Anonymkode: 9380d...20f

Autisme har ingenting å gjøre med psykisk utviklingshemming eller lærevansker, det er to vidt forskjellige diagnoser.

Anonymkode: ac400...4cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg leste nylig om svenske Lina Liman, som har skrevet boken "Kunsten å feike arabisk" og ble diagnostisert med autisme da hun var over 30. Saken tok for seg autisme hos kvinner, og hvor ofte disse går under radaren.

Linas historie var svært gjenkjennelig. Jeg blir sliten av å være med folk, og har hele livet følt at jeg må spille skuespill i sosiale sammenhenger. I barndommen ble jeg mobbet, og som ung voksen gjorde jeg alt jeg kunne for å skape nye vennskap og vedlikeholde disse. Jeg brukte ekstremt mye energi på å forsøke å gi folk den responsen de ønsket, og ble en mester i jatting. Konsekvensene ble etter hvert flere identitetskriser, panikkangst, sykemeldinger og antidepressiva. Fagfolkene har klassifisert meg som en typisk flink pike, noe som for så vidt stemmer fordi jeg har forsøkt å kompensere for manglende suksess på det sosiale planet med i overkant høye prestasjoner innen skole og jobb. 

De siste årene har jeg innsett at jeg er introvert,  og at jeg i mange år har prøvd å etterstrebe et ekstrovert ideal. Etter å ha lest meg opp på kvinnelige høytfungerende autister begynner jeg imidlertid å lure på om det kan ligge noe mer bak utfordringene min, og om dette kan gjelde meg. Jeg har noen andre trekk ved min personlighet som kan stemme med diagnosen, f.eks. et stort behov for forutsigbarhet (kan selv nå i voksen alder få raseriutbrudd hvis en liten filleting ikke blir som jeg har tenkt). Videre har jeg enkelte ting som jeg er lidenskapelig opptatt av (særlig innen kunst og musikk), og som jeg virkelig kan fortape meg i. Kunne gjerne ha snakket non-stop om favorittkuntneren min, men forstår at folk vil synes at det er kjedelig. Har også fått høre at jeg allerede som baby fort ble overstimulert av lyder, farger, mennesker, osv. Dette opplever jeg fortsatt i dag, jeg får gråteanfall eller går i shutdown hvis jeg blir overveldet. Kanskje det er en grunn til at ting oppleves så slitsomme, at jeg må kjempe så mye? 

Samtidig tror jeg at folk bare ville ledd hvis jeg hadde sagt at jeg tror jeg er autist. Jeg tror at folk i dag oppfatter meg som sosialt kompetent, og en varm og empatisk person. Jeg viser mye omsorg for andre, og har fått høre at jeg er en god lytter. Fungerer per dags dato greit i jobb, og har samboer og et sosialt nettverk. Men jeg trenger MYE alenetid. 

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, har bare behov for å få ut noen tanker. Er det andre voksne kvinner som har vært i en lignende situasjon?  

Anonymkode: 84c50...263

Lytt til denne postkasten fra autismepodden, Episode 4 Jenter med ASD

Anonymkode: ac400...4cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg leste nylig om svenske Lina Liman, som har skrevet boken "Kunsten å feike arabisk" og ble diagnostisert med autisme da hun var over 30. Saken tok for seg autisme hos kvinner, og hvor ofte disse går under radaren.

Linas historie var svært gjenkjennelig. Jeg blir sliten av å være med folk, og har hele livet følt at jeg må spille skuespill i sosiale sammenhenger. I barndommen ble jeg mobbet, og som ung voksen gjorde jeg alt jeg kunne for å skape nye vennskap og vedlikeholde disse. Jeg brukte ekstremt mye energi på å forsøke å gi folk den responsen de ønsket, og ble en mester i jatting. Konsekvensene ble etter hvert flere identitetskriser, panikkangst, sykemeldinger og antidepressiva. Fagfolkene har klassifisert meg som en typisk flink pike, noe som for så vidt stemmer fordi jeg har forsøkt å kompensere for manglende suksess på det sosiale planet med i overkant høye prestasjoner innen skole og jobb. 

De siste årene har jeg innsett at jeg er introvert,  og at jeg i mange år har prøvd å etterstrebe et ekstrovert ideal. Etter å ha lest meg opp på kvinnelige høytfungerende autister begynner jeg imidlertid å lure på om det kan ligge noe mer bak utfordringene min, og om dette kan gjelde meg. Jeg har noen andre trekk ved min personlighet som kan stemme med diagnosen, f.eks. et stort behov for forutsigbarhet (kan selv nå i voksen alder få raseriutbrudd hvis en liten filleting ikke blir som jeg har tenkt). Videre har jeg enkelte ting som jeg er lidenskapelig opptatt av (særlig innen kunst og musikk), og som jeg virkelig kan fortape meg i. Kunne gjerne ha snakket non-stop om favorittkuntneren min, men forstår at folk vil synes at det er kjedelig. Har også fått høre at jeg allerede som baby fort ble overstimulert av lyder, farger, mennesker, osv. Dette opplever jeg fortsatt i dag, jeg får gråteanfall eller går i shutdown hvis jeg blir overveldet. Kanskje det er en grunn til at ting oppleves så slitsomme, at jeg må kjempe så mye? 

Samtidig tror jeg at folk bare ville ledd hvis jeg hadde sagt at jeg tror jeg er autist. Jeg tror at folk i dag oppfatter meg som sosialt kompetent, og en varm og empatisk person. Jeg viser mye omsorg for andre, og har fått høre at jeg er en god lytter. Fungerer per dags dato greit i jobb, og har samboer og et sosialt nettverk. Men jeg trenger MYE alenetid. 

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, har bare behov for å få ut noen tanker. Er det andre voksne kvinner som har vært i en lignende situasjon?  

Anonymkode: 84c50...263

Her er det en veldig bra på youtube på engelsk om ei med såkalt høytfungerende autisme 
YOUTUBE - Top 10 Female Autistic Traits | AUTISM IN GIRLS

Anonymkode: ac400...4cf

[AnonymBruker]

Er i samme situasjon som deg. Lagde min egen tråd nå fordi jeg ser flere andre kvinner bli utredet for autisme, men jeg har aldri turt å be om å bli utredet for det selv. Scoret 47 av 50 på ASQ testen og det er jo innmari høyt, men jeg vet ikke hva "normale" folk ligger på.

Jeg vil bli utredet for det nå, for jeg synes at det er for mye som rett og slett er i veien for meg i det daglige livet. Bruker som deg veldig mye energi når jeg er rundt mennesker, jeg må alltid forberede meg selv på nye situasjoner (f.eks når jeg skulle til nytt legekontor, måtte jeg gå dit noen dager før for å lære meg veien og regne ut hvor lang tid det ville ta å komme seg dit). I sosiale settinger, blant annet på jobb, henger jeg sjeldent med i samtaler. Føler alle andre snakker sammen om ting jeg ikke klarer å forstå. Samtaler med én annen person pleier å gå greit, men da bruker jeg mye tid på å formulere setninger i hodet før jeg svarer for å ikke virke dum. Faller ofte ut av samtalene, men små, unødvendige detaljer kan jeg legge godt merke til. Jeg misforstår ofte hva andre sier fordi jeg alltid overtenker. Bruker mye energi på å framstå som normal, men det glipper stort sett hver dag. Har lite reaksjoner på ting, jeg kopierer bare måten jeg ser andre reagerer på. Er helt elendig på å holde samtaler gående, men unødvendige ord som "oi, seriøst, haha, jaja..." bruker jeg mye. Klarer ikke å komme med oppfølgingsspørsmål. Får jeg en melding av noen jeg ikke kjenner godt fra før, må jeg alltid vise den til kjæresten min for å spørre han om hvordan han tolker den, f.eks om han har inntrykk av at personen er sur eller irritert. 

Lista er lang

Anonymkode: 4d8a2...720

[AnonymBruker]

Synes det høres ut som du med god samvittighet kan be om utredning.

Hva det er skal ikke jeg si, det kam være flere ting. 

Høytfungerende autisme er en av dem. 

Anonymkode: 9f291...bf1