Gå til innhold

Hvordan tilgi seg selv for å ha delt av livet sitt med drittsekkene man har til foreldre? (Har kuttet all kontakt med dem)


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Jeg er nå 30 år og har ikke hatt kontakt med foreldrene mine på 4 år. Det har vært vold, psykisk og emosjonell mishandling, narsissistisk mishandling og omsorgssvikt. Jeg angrer så på at jeg delte av studiene mine, jobben min og andre ting jeg opplevde selvom jeg egentlig alltid hatet mine foreldre. Selvom jeg ikke har hatt kontakt på mange år bebreider jeg meg selv for å ha inkludert dem i livet mitt og hva jeg oppnådde i så mange år uten at jeg fikk annet enn dritt tilbake. Det tok meg så lang tid før jeg skjønte at jeg måtte gi opp håpet om en god og omsorgsfull familie og kutte kontakten. De skrøt til folk de kjente men trykket meg ned bak husets fire vegger. 
 

Hvordan tilgi seg selv for å ikke ha skjønt og for å ha delt ting med drittsekker man burde kuttet ut mye tidligere? Hva jeg oppnådde helt alene uten noe støtte og empati ga dem status og jeg fortsatte å dele og gi dem dette tross at jeg visste de var grusomme. 

Anonymkode: d7fbe...a62

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Har opplevd det samme som deg og har null kontakt med mine foreldre. Bare se fremover, ikke bakover. Du kan ikke noe for at du ikke skjønte det ikke var noe håp… 

  • Liker 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du er godtroende og har fortsatt empati og ett barnslig håp om at ting blir bedre.. Derfor delte du ting. Det er barnet i deg som ville bli sett. Når du kan godta det, kan du kanskje klare å gå videre, og tenke fremover. 

Anonymkode: 75c73...b16

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Milky skrev (1 time siden):

Har opplevd det samme som deg og har null kontakt med mine foreldre. Bare se fremover, ikke bakover. Du kan ikke noe for at du ikke skjønte det ikke var noe håp… 

Takk. Hva skjedde med deg? Hva gjorde at du valgte å kutte kontakt? Hvor lenge er det siden du kuttet kontakten? Håpet du også i lang tid og inkluderte dem i livet ditt og angret etterpå?

Anonymkode: d7fbe...a62

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du er godtroende og har fortsatt empati og ett barnslig håp om at ting blir bedre.. Derfor delte du ting. Det er barnet i deg som ville bli sett. Når du kan godta det, kan du kanskje klare å gå videre, og tenke fremover. 

Anonymkode: 75c73...b16

Ja det var nok det. Et ønske om at de skulle se meg og anerkjenne meg. Isteden fikk jeg bare dritt. Det føles så mye bedre å ikke ha kontakt og å ikke dele ting slik at de ikke er i livet mitt i det hele tatt og ikke får ødelagt mer.

Anonymkode: d7fbe...a62

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg har ingen kontakt med min mor heller.

Er 38. 

Anonymkode: ffef4...1f6

Hva skjedde med deg?

Anonymkode: d7fbe...a62

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bare pass på at du ikke blir en narsissist i øynene til egne barn en dag. Narsissister formes fordi de nettopp ikke får en sunn og normal løsrivningsprosess, som deg. Beste måten å bearbeide dette og tilgi deg selv, er å innse at det ikke er din feil, akseptere og gå videre. Og ikke bli et produkt av ditt oppvekstmiljø. Det er en seier det! 
 

 

Anonymkode: 60132...65c

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er nå 30 år og har ikke hatt kontakt med foreldrene mine på 4 år. Det har vært vold, psykisk og emosjonell mishandling, narsissistisk mishandling og omsorgssvikt. Jeg angrer så på at jeg delte av studiene mine, jobben min og andre ting jeg opplevde selvom jeg egentlig alltid hatet mine foreldre. Selvom jeg ikke har hatt kontakt på mange år bebreider jeg meg selv for å ha inkludert dem i livet mitt og hva jeg oppnådde i så mange år uten at jeg fikk annet enn dritt tilbake. Det tok meg så lang tid før jeg skjønte at jeg måtte gi opp håpet om en god og omsorgsfull familie og kutte kontakten. De skrøt til folk de kjente men trykket meg ned bak husets fire vegger. 
 

Hvordan tilgi seg selv for å ikke ha skjønt og for å ha delt ting med drittsekker man burde kuttet ut mye tidligere? Hva jeg oppnådde helt alene uten noe støtte og empati ga dem status og jeg fortsatte å dele og gi dem dette tross at jeg visste de var grusomme. 

Anonymkode: d7fbe...a62

Hei,

kan du dele litt av erfaringen din? Grunnen til at jeg spør er som følger: min mann har narsissistiske trekk og har vært psykisk og noe fysisk voldelig mot både meg og barna. Jeg har bedt om skilsmisse men er utrolig bekymret for hvordan det skal gå med dem hos ham (jeg har ikke bevis eller grunnlag for å be om mer enn 50% samvær). Hovedfokuset fra min side er nå å prøve å skape et trygt hjem der de kan være seg selv og være elsket 1/2 parten av tiden for å prøve å være en balanse.

Anonymkode: a0f91...fd9

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hei,

kan du dele litt av erfaringen din? Grunnen til at jeg spør er som følger: min mann har narsissistiske trekk og har vært psykisk og noe fysisk voldelig mot både meg og barna. Jeg har bedt om skilsmisse men er utrolig bekymret for hvordan det skal gå med dem hos ham (jeg har ikke bevis eller grunnlag for å be om mer enn 50% samvær). Hovedfokuset fra min side er nå å prøve å skape et trygt hjem der de kan være seg selv og være elsket 1/2 parten av tiden for å prøve å være en balanse.

Anonymkode: a0f91...fd9

Rett og slett - basert på dine erfaringer - hvordan kan jeg være en best mulig forelder..?

Anonymkode: a0f91...fd9

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror at det ligger i menneskets natur å tviholde på troen at en far og mor elsker sitt barn og egentlig innerst inne er snille og vil dets beste.

Håper du klarer å se at det ikke er du som har gjort noe galt her. Har du tenkt på å gå i terapi? Tenker spesielt på hvordan du ikke skal ta dette videre på ungene dine. Jeg antyder ikke at du er narsissist, snarere tvert i mot, og det kan ha sine ulemper det også.

Anonymkode: 5729e...d4b

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Rett og slett - basert på dine erfaringer - hvordan kan jeg være en best mulig forelder..?

Anonymkode: a0f91...fd9

Tenker at du bør prøve at far ikke får noe samvær. Prøv å spørre barna om de vil ha kontakt med ham og om de har blitt slått osv. Kanskje ta det opp på bånd hva de sier og eventuelt ta det videre slik at han ikke får vært alene med dem. Men det er smart det du gjør ved å skille deg og komme deg vekk. Kanskje du kan flytte til en annen kant av landet slik at kontakten blir begrenset naturlig? Bare skaff jobb der og si du flytter pga jobb eller lignende.

Anonymkode: d7fbe...a62

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Tenker at du bør prøve at far ikke får noe samvær. Prøv å spørre barna om de vil ha kontakt med ham og om de har blitt slått osv. Kanskje ta det opp på bånd hva de sier og eventuelt ta det videre slik at han ikke får vært alene med dem. Men det er smart det du gjør ved å skille deg og komme deg vekk. Kanskje du kan flytte til en annen kant av landet slik at kontakten blir begrenset naturlig? Bare skaff jobb der og si du flytter pga jobb eller lignende.

Anonymkode: d7fbe...a62

Det hadde selvsagt vært optimalt med helt umulig å gjennomføre i praksis - de er små og forstår ikke hvordan han påvirker ham (jeg har akkurat begynt å forstå..) og jeg har ikke bevis så det får jeg rett og slett ikke..

Anonymkode: a0f91...fd9

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg tror at det ligger i menneskets natur å tviholde på troen at en far og mor elsker sitt barn og egentlig innerst inne er snille og vil dets beste.

Håper du klarer å se at det ikke er du som har gjort noe galt her. Har du tenkt på å gå i terapi? Tenker spesielt på hvordan du ikke skal ta dette videre på ungene dine. Jeg antyder ikke at du er narsissist, snarere tvert i mot, og det kan ha sine ulemper det også.

Anonymkode: 5729e...d4b

Men jeg synes fortsatt det er rart at de ikke ønsker barna det beste og er snille, men isteden ønsker å ødelegge. Jeg skal gå i terapi og jeg tror egentlig ikke jeg vil få barn. Jeg sliter med relasjoner og tviler på at jeg noen gang får mann eller barn. Jeg er nok også litt for empatisk så har gått helt i motsetning retning av mine foreldre.

Anonymkode: d7fbe...a62

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det hadde selvsagt vært optimalt med helt umulig å gjennomføre i praksis - de er små og forstår ikke hvordan han påvirker ham (jeg har akkurat begynt å forstå..) og jeg har ikke bevis så det får jeg rett og slett ikke..

Anonymkode: a0f91...fd9

Hva med å sette opp et lite kamera når han er alene med dem? Da får du bevisene du trenger hvis du er sikker på at han gjør slik mot dem. Hvis ikke kan du provosere frem at han gjør noe mot deg og sørge for at dette kommer på kamera og på den måten har du bevis for at han er voldelig. Jeg tror det er nok at han er voldelig mot deg for at han skal miste omsorgsretten. Hvis ikke kan du spørre han ut med lydopptaker og få han til å innrømme vold mot deg og barna. F.eks spør "hvorfor slår du oss" osv. Du kan ikke la dette fortsette, tenk på Chrisoffer-saken. Det kan gå skikkelig galt. 

Anonymkode: d7fbe...a62

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er noe dritt. Jeg får meldinger fra vedkommende om at da jeg var tenåring hadde jeg behov for å snakke med hen mye som for å gi meg dårlig samvittighet for at jeg ikke har kontakt nå som om at det er fordi jeg er kynisk og ikke vil ha kontakt når jeg ikke lengre har behov for hen. Det er selvsagt ikke sant, fordi alle har nok egentlig behov for å snakke med foreldrene sine om ting som skjer i livet, også som voksen, slik at for meg oppleves det som at det er et tomrom der fordi jeg ikke kan ringe hen og fortelle ting, men når hen holder på sånn minner jeg meg selv på at det ikke er min jobb å få hen til å forstå at hen er veldig psykisk syk og å oppsøke hjelp, og det har uansett ingen effekt fordi hen reagerer med sinne hvis det påpekes ting vedkommende har gjort mot oss som årsak til at vi barna ikke vil ha kontakt. Hen mener også at siden vi er vellykkede så må hen ha vært en fantastisk omsorgsperson og sier dette til andre, men i realiteten har vi klart oss bra på tross av dette og alle av oss har møtt veggen en gang hver selv om vi har reist oss i ettertid. 

Jeg håper du har søsken som er i samme situasjon som du kan prate med.

Anonymkode: 9893d...015

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hva skjedde med deg?

Anonymkode: d7fbe...a62

Vi kan si det sånn: hun har gjort masse feil, men innrømmer det ikke og nekter å si unnskyld. I stedet sier hun "Slutt å tulle", "Det har ikke skjedd" eller "Det er såååå lenge siden, let it go". Nei, sorry.  

Anonymkode: ffef4...1f6

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg tror at det ligger i menneskets natur å tviholde på troen at en far og mor elsker sitt barn og egentlig innerst inne er snille og vil dets beste.

Håper du klarer å se at det ikke er du som har gjort noe galt her. Har du tenkt på å gå i terapi? Tenker spesielt på hvordan du ikke skal ta dette videre på ungene dine. Jeg antyder ikke at du er narsissist, snarere tvert i mot, og det kan ha sine ulemper det også.

Anonymkode: 5729e...d4b

Det er ikke bare i menneskets natur. Vi blir fortalt om det fra alle kanter, i reklame, i søte videoer på YouTube, diverse quotes på Facebook at "kun familie bryr seg" og "ingen elsker deg så mye som foreldrene". 

Yeah right 

Anonymkode: ffef4...1f6

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg er nå 30 år og har ikke hatt kontakt med foreldrene mine på 4 år. Det har vært vold, psykisk og emosjonell mishandling, narsissistisk mishandling og omsorgssvikt. Jeg angrer så på at jeg delte av studiene mine, jobben min og andre ting jeg opplevde selvom jeg egentlig alltid hatet mine foreldre. Selvom jeg ikke har hatt kontakt på mange år bebreider jeg meg selv for å ha inkludert dem i livet mitt og hva jeg oppnådde i så mange år uten at jeg fikk annet enn dritt tilbake. Det tok meg så lang tid før jeg skjønte at jeg måtte gi opp håpet om en god og omsorgsfull familie og kutte kontakten. De skrøt til folk de kjente men trykket meg ned bak husets fire vegger. 
 

Hvordan tilgi seg selv for å ikke ha skjønt og for å ha delt ting med drittsekker man burde kuttet ut mye tidligere? Hva jeg oppnådde helt alene uten noe støtte og empati ga dem status og jeg fortsatte å dele og gi dem dette tross at jeg visste de var grusomme. 

Anonymkode: d7fbe...a62

Fokuset ditt er feil. Det er ikke du som trenger en tilgivelse. Du har ikke gjort noe galt. Du har kun hatt et ønske og drøm om at foreldrene dine skulle bli gode foreldre. Det er helt naturlig. 
 

Du skal være stolt over deg selv. Du har kommet veldig langt på tross av foreldrene dine! 💪

Anonymkode: 270ce...cf9

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

7 hours ago, AnonymBruker said:

Hvordan tilgi seg selv for å ikke ha skjønt og for å ha delt ting med drittsekker man burde kuttet ut mye tidligere?  // Anonymkode: d7fbe...a62

Tilgivelse er noe man gir til folk som har gjort feil, som angrer og unnskylder. Men du har ikke gjort fei, du har stolt på at foreldrene dine ville deg det beste; ergo trenger du ikke tilgivelse. 

Anonymkode: 947ae...4a9

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...