Ta vare på forholdet, hektisk, små barn..

[AnonymBruker]

I mitt første seriøse forhold hadde jeg ikke øyne for andre. La knapt merke til menn rundt meg. Vi hadde det utrolig bra sammen, men fordi vi ikke var enige ang. å få barn eller ikke, gjorde jeg det slutt.

Neste forhold var ganske bra, og jeg la litt merke til kjekke menn. Det er vel ganske vanlig å se en mann gata og tenke "wow, han var kjekk!" men så går man videre uten å tenke mer.

I tredje og nåværende forhold tenker jeg på første eks hver gang vi har en litt dårlig periode. Savner han, angrer på at jeg gjorde det slutt, tenker at nå når jeg har barn så er det dumt han ikke er pappan. I gode perioder er jeg fornøyd der hvor jeg er. Tenker ikke på/ser knapt andre menn. Men nå er vi inne i en slitsom og kjip periode, og jeg har begynt å se og dagdrømme om en spesifikk mann. Det føles ikke helt greit.

Jeg vet at den dårlige greia jeg og kjæresten er inne i, sikkert går over om endel måneder. Pga. hans jobb nå, jeg mye alene med barna og diverse.. Men merker at når vi ikke pleier forholdet, så flyter det ut litt. Kan ikke la det skure i månedsvis, men får ikke gjort annet. Kan vel bli vanskelig å finne sammen igjen da..?

Mange sier at når man har barn, så blir dét fokuset i noen år. Og det har vært greit, men nå merker jeg at jeg ikke savner han når han er borte. Jeg bare gleder meg til han tar sin del av barn, hus osv. Det blir kjempefort litt kjip stemning og irritasjon. Tror begge gleder seg til å stikke på jobb og få litt fred.

Flere som savner ekser eller ser ekstra på andre menn i dårlige perioder?

Og hvordan får man til å ta vare på forholdet når man er veldig sliten, null overskudd og knapt med tid sammen? 

Anonymkode: 42cc8...32e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Men nå er vi inne i en slitsom og kjip periode, og jeg har begynt å se og dagdrømme om en spesifikk mann. Det føles ikke helt greit.

Eneste positive er at jeg ikke tenker på eksen da. Men eksen var mindre "farlig" for han er gift, bor 60 mil unna, vi har ingen kontakt. Mens han andre er singel, bor i sentrum av stedet jeg bor i utkanten av, og vi snakker litt når vi møtes tilfeldig. Han er innflytter her, vi har blitt litt kjent gjennom felles bekjent/kompis.

Anonymkode: 42cc8...32e

[AnonymBruker]

Den som har dynamikken i forholdet i sin favør vil raskere se til andre. Om dynamikken er i din disfavør er man som regel helt fastlåst på eksisterende partner. Sånn er det bare. Det er ingen forhold hvor dynamikken er jevn. 
 

Og når det er sagt er det ingenting i veien for å synes andre er kjekke. For at ingen andre enn mannen din er digg er jo bare tull. For min del er det jo drøssevis med deilige damer der ute, og det er jo bedre å erkjenne det faktum enn å gå rundt og forsøke å late som det ikke er tilfelle for å så skape en illusjon om at kona er den peneste i verden og man har ikke lyst på noen andre. Slik som moralistene her inne prøver å late som.

Anonymkode: 4cd96...409

[AnonymBruker]

Kanskje du med litt øvelse, kan se på mannen din med litt andre øyne. 

Jeg tenker (etter å ha både lest og hørt timesvis av eksperter prate om dette) at det meste kan endres på. 

Det krever mye jobb og en holdningsendring, mannen må også med i jobben. 

Parterapi er lurt uansett, alle bevisste valg som vil føre dere nærmere er bra. 

Dere må koble dere på hverandre 

Anonymkode: f9040...5ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Og når det er sagt er det ingenting i veien for å synes andre er kjekke.

Jeg synes ikke bare han er kjekk. Han er en jeg ikke la særlig merke til de første gangene jeg så han. Men så viser det seg at vi har samme musikksmak, liker konserter (det er/var en stor interesse for meg), lik bakgrunn og like referanser. Føles som at jeg har kjent han i mange år, og som at jeg kunne fortalt alt mulig til han og blitt møtt med forståelse og fellesskap. Jeg har ikke åpnet meg for han, men jeg tror jeg kunne gjort det. Dette er en følelse jeg ikke har med så mange. Og den er vennskapelig. Det er så deilig å føle at man kan være seg selv 100%, være "fri" og ikke påtatt på noe vis. Og såå så jeg at han er kjekk.

Føler jeg har mista meg selv veldig, lagt bånd på mye etter at jeg ble sammen med han jeg har barn med. 

Han jeg er sammen med snakker engasjert om fotball og bil (kunne ikke interessert meg mindre) og jobb. Jeg får seriøst hjertebank av maset hans om å jobbe ekstra for å tjene til masse unødvendige materialistiske ting. Han vil kjøpe ditt, kjøpe datt. Det blir aldri nok, han higer alltid etter mer. Det er så fjernt fra hvem jeg er. Han er en god pappa og mann på mange måter, der er bare så langt fra minnet mitt nå. Det virker som at han vil bort fra oss på et vis, bare jobber, jobber, jobber. Og bryr seg ikke om at jeg blir sliten hjemme alene. Han blir også sliten, ingen er mer sliten enn han liksom. Men å jobbe ekstra det skal han. Det er hardt å svelge for meg, føler ikke at jeg og barna er en prioritet for han. Han vil at vi skal ha det vi trenger: Fint tak over hodet, mat, ting. Men han ser ikke ut til å forstå at vi trenger HAN mer enn ting. Vi trenger ikke dyrt hus, dyr bil, dyre eiendeler. Med billigere ting, kunne han roet ned jobbinga. Tror ikke han vil roe ned. Han har alltid jobba steinhardt og mye. Han hadde ikke noe særlig fritid før vi møttes. Jobben er som alkohol for en alkoholiker. Det er noen symptomer som jobbes på avstand. Men når barna blir litt eldre, kommer det til å bli enklere for meg å være alene hjemme med dem. Og akkurat nå, og en stund fremover er det mye ekstra på jobben hans.

Mens jeg skriver nå, så husker jeg at vi kan ha det veldig fint sammen og. Men å ha det fint igjen vil kreve mye fra begge, føler ingen av oss har kapasitet til det nå. Han er ikke interessert i parterapi. Merker at en følelse av forakt kommer snikende, at jeg mister litt respekt for han... Vi skulle snakka tålmodig til hverandre, prøvd å virkelig forstå hverandre. Men det er ikke lett.

Takk for svar, og god natt! Plutselig var det sen kveld gitt.

Anonymkode: 42cc8...32e

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg synes ikke bare han er kjekk. Han er en jeg ikke la særlig merke til de første gangene jeg så han. Men så viser det seg at vi har samme musikksmak, liker konserter (det er/var en stor interesse for meg), lik bakgrunn og like referanser. Føles som at jeg har kjent han i mange år, og som at jeg kunne fortalt alt mulig til han og blitt møtt med forståelse og fellesskap. Jeg har ikke åpnet meg for han, men jeg tror jeg kunne gjort det. Dette er en følelse jeg ikke har med så mange. Og den er vennskapelig. Det er så deilig å føle at man kan være seg selv 100%, være "fri" og ikke påtatt på noe vis. Og såå så jeg at han er kjekk.

Føler jeg har mista meg selv veldig, lagt bånd på mye etter at jeg ble sammen med han jeg har barn med. 

Han jeg er sammen med snakker engasjert om fotball og bil (kunne ikke interessert meg mindre) og jobb. Jeg får seriøst hjertebank av maset hans om å jobbe ekstra for å tjene til masse unødvendige materialistiske ting. Han vil kjøpe ditt, kjøpe datt. Det blir aldri nok, han higer alltid etter mer. Det er så fjernt fra hvem jeg er. Han er en god pappa og mann på mange måter, der er bare så langt fra minnet mitt nå. Det virker som at han vil bort fra oss på et vis, bare jobber, jobber, jobber. Og bryr seg ikke om at jeg blir sliten hjemme alene. Han blir også sliten, ingen er mer sliten enn han liksom. Men å jobbe ekstra det skal han. Det er hardt å svelge for meg, føler ikke at jeg og barna er en prioritet for han. Han vil at vi skal ha det vi trenger: Fint tak over hodet, mat, ting. Men han ser ikke ut til å forstå at vi trenger HAN mer enn ting. Vi trenger ikke dyrt hus, dyr bil, dyre eiendeler. Med billigere ting, kunne han roet ned jobbinga. Tror ikke han vil roe ned. Han har alltid jobba steinhardt og mye. Han hadde ikke noe særlig fritid før vi møttes. Jobben er som alkohol for en alkoholiker. Det er noen symptomer som jobbes på avstand. Men når barna blir litt eldre, kommer det til å bli enklere for meg å være alene hjemme med dem. Og akkurat nå, og en stund fremover er det mye ekstra på jobben hans.

Mens jeg skriver nå, så husker jeg at vi kan ha det veldig fint sammen og. Men å ha det fint igjen vil kreve mye fra begge, føler ingen av oss har kapasitet til det nå. Han er ikke interessert i parterapi. Merker at en følelse av forakt kommer snikende, at jeg mister litt respekt for han... Vi skulle snakka tålmodig til hverandre, prøvd å virkelig forstå hverandre. Men det er ikke lett.

Takk for svar, og god natt! Plutselig var det sen kveld gitt.

Anonymkode: 42cc8...32e

Det finnes alltid mennesker som man kan møte som garantert er en bedre match enn den man er sammen med idag. Selv om naive KG-lesere antageligvis vil nekte for det. 
 

At du har møtt en kar som er mer interessant enn mannen din er jo ikke så usannsynlig. Det samme gjelder menn. Vi ser jo damer daglig som både er vakrere og sikkert mer sprudlende og morsom enn den vi er sammen med. Det er monogamiets uunngåelige bakside. 

Anonymkode: 4cd96...409

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg synes ikke bare han er kjekk. Han er en jeg ikke la særlig merke til de første gangene jeg så han. Men så viser det seg at vi har samme musikksmak, liker konserter (det er/var en stor interesse for meg), lik bakgrunn og like referanser. Føles som at jeg har kjent han i mange år, og som at jeg kunne fortalt alt mulig til han og blitt møtt med forståelse og fellesskap. Jeg har ikke åpnet meg for han, men jeg tror jeg kunne gjort det. Dette er en følelse jeg ikke har med så mange. Og den er vennskapelig. Det er så deilig å føle at man kan være seg selv 100%, være "fri" og ikke påtatt på noe vis. Og såå så jeg at han er kjekk.

Føler jeg har mista meg selv veldig, lagt bånd på mye etter at jeg ble sammen med han jeg har barn med. 

Han jeg er sammen med snakker engasjert om fotball og bil (kunne ikke interessert meg mindre) og jobb. Jeg får seriøst hjertebank av maset hans om å jobbe ekstra for å tjene til masse unødvendige materialistiske ting. Han vil kjøpe ditt, kjøpe datt. Det blir aldri nok, han higer alltid etter mer. Det er så fjernt fra hvem jeg er. Han er en god pappa og mann på mange måter, der er bare så langt fra minnet mitt nå. Det virker som at han vil bort fra oss på et vis, bare jobber, jobber, jobber. Og bryr seg ikke om at jeg blir sliten hjemme alene. Han blir også sliten, ingen er mer sliten enn han liksom. Men å jobbe ekstra det skal han. Det er hardt å svelge for meg, føler ikke at jeg og barna er en prioritet for han. Han vil at vi skal ha det vi trenger: Fint tak over hodet, mat, ting. Men han ser ikke ut til å forstå at vi trenger HAN mer enn ting. Vi trenger ikke dyrt hus, dyr bil, dyre eiendeler. Med billigere ting, kunne han roet ned jobbinga. Tror ikke han vil roe ned. Han har alltid jobba steinhardt og mye. Han hadde ikke noe særlig fritid før vi møttes. Jobben er som alkohol for en alkoholiker. Det er noen symptomer som jobbes på avstand. Men når barna blir litt eldre, kommer det til å bli enklere for meg å være alene hjemme med dem. Og akkurat nå, og en stund fremover er det mye ekstra på jobben hans.

Mens jeg skriver nå, så husker jeg at vi kan ha det veldig fint sammen og. Men å ha det fint igjen vil kreve mye fra begge, føler ingen av oss har kapasitet til det nå. Han er ikke interessert i parterapi. Merker at en følelse av forakt kommer snikende, at jeg mister litt respekt for han... Vi skulle snakka tålmodig til hverandre, prøvd å virkelig forstå hverandre. Men det er ikke lett.

Takk for svar, og god natt! Plutselig var det sen kveld gitt.

Anonymkode: 42cc8...32e

Men visste du ikke om dette da dere ble sammen? 

Og hvis du ikke var klar over interessene hans og hans verdier i forhold til jobb, barn, materielle ting har dere ikke akkurat blitt kjent før dere valgte samliv og barn. 

Du har nå satt deg i denne situasjonen og bør gjøre det beste ut av det for barnas skyld 

Anonymkode: f9040...5ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men visste du ikke om dette da dere ble sammen? 

Du har nå satt deg i denne situasjonen og bør gjøre det beste ut av det for barnas skyld

Jeg visste at han var interessert i fotball, og syntes det var flott at han hadde en hovedinteresse, som folk flest.

Visste at han hadde vært vant til å jobbe mye. Syntes det var flott med høy arbeidsmoral og "driv". Men jobbet ikke mye ekstra da, og vi var enige om hvordan vi ville ha det når vi begynte å tenke på barn. Masse tanker om tilstedeværelse og å være familiemann da.

Vi snakket om mye forskjellig, vanlige samtaler som "alle" har. Men nå er det jobb og penger som er hovedfokus, og bil er en nyere interesse. Han har gått fra å kjøpe dyre klokker og solbriller en gang i året, til å bytte ut biler et par ganger i året. Taper masse penger, og snakker ganske konstant om ting som må fornyes og byttes ut til tross for at det meste han har er nytt og fult brukbart. Dette er altså en ganske massiv endring i oppførsel. Tenker han føler på et stort ansvar, har mye lån å betjene. Samtidig som han føler han står på mye og føler han fortjener luksus kanskje. Vet ikke. Får ikke noe tydelig svar på hvorfor han gjør som han gjør. Han vet sikkert ikke selv engang. Han virker overveldet, og får et slags utløp i jobb og å kjede/stresssjekke finnannonser etter stadig ny og bedre bil.

Vet at vi må gjøre det beste ut av situasjonen, er jo derfor jeg skriver her og håper på noen gode råd..

Anonymkode: 42cc8...32e

[AnonymBruker]

Det var i fjor han begynte å bli nokså skjødesløs med penger. Har hatt 4 biler siden det, den vi har nå byttes straks ut.

Anonymkode: 42cc8...32e

[AnonymBruker]

Nå var det ikke meningen og skrive masse negativt om han. Grunnen til at jeg skrev hovedinnlegget viser seg i spørsmålene nederst. Spesielt det siste: 

Flere som savner ekser eller ser ekstra på andre menn i dårlige perioder? (Hvilke grep tar dere da?)

Og hvordan får man til å ta vare på forholdet når man er veldig sliten, null overskudd og knapt med tid sammen? 

Anonymkode: 42cc8...32e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Nå var det ikke meningen og skrive masse negativt om han. Grunnen til at jeg skrev hovedinnlegget viser seg i spørsmålene nederst. Spesielt det siste: 

Flere som savner ekser eller ser ekstra på andre menn i dårlige perioder? (Hvilke grep tar dere da?)

Og hvordan får man til å ta vare på forholdet når man er veldig sliten, null overskudd og knapt med tid sammen? 

Anonymkode: 42cc8...32e

Jeg tenker alt det du skriver om mannen din er veeldig relevant her. Det kommer jo veldig tydelig frem at han endrer seg endel for tida, mtp pengebruk (biler) og å drukne seg i jobb. Da er det IKKE rart at du faller for en du ser for deg ikke ville blitt sånn. Man kan falle uansett, men det skjer spesielt lett når man møter noen som har ting man savner ved sin partner, og nå savner du jo mye. Da kan man drømme seg bort i at alt ville blitt bedre med den nye.

Problemet er bare at det vet du ikke. Han du er sammen med var jo ikke slik han er nå da dere ble sammen heller. Og det virker som du fortsatt kan ha mye følelser for han hvis du føler deg sett og prioritert.

Så jeg ville ikke stresset over følelsene du har, men heller stresset med å ordne ting med mannen. Jeg ville tatt en ordentlig prat om dere og familielivet, og at du reagerer veldig på at han bytter biler oftere enn andre bytter sengetøy, istedenfor å jobbe litt mindre og avlaste deg med hus og familie og ta seg tid til kjærestetid.

Anonymkode: 411d2...953

[AnonymBruker]

At han kjøper fire biler i året er jo ikke greit, hvorfor godtar du det? 

Om dere eier hus og har barn har dere en felles økonomi, han kan ikke sløse penger som han vil. 

Her blir vi enige i alle store kjøp, alt over 2000 ca 

Anonymkode: f9040...5ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg ville tatt en ordentlig prat om dere og familielivet, og at du reagerer veldig på at han bytter biler oftere enn andre bytter sengetøy, istedenfor å jobbe litt mindre og avlaste deg med hus og familie og ta seg tid til kjærestetid.

Anonymkode: 411d2...953

Jeg dagdrømmer litt, og vil utnytte det dét gjør med meg. Føler meg mer blid, avslappet og energisk av det.

Der er ikke sånn at jeg har tenkt å legge meg etter den single nye mannen i bygda. Selv om vi kanskje hadde matchet bra på noen plan, hadde det jo helt sikkert blitt noe grums der og.

Det er mer sånn at pga. han så har jeg virkelig fått opp øynene for at noe må gjøres i forholdet mitt. Når jeg tenker så mye på en annen mann, er noe galt. Hvis det bare humper og går i samme bane som før, så går alt ad undas.

Vi har såklart snakket om oss og familielivet. Noen ganger er han enig i at han bør være mer tilstede med oss, spare istedet for å sløse. Andre ganger sammenligner han meg med andre mødre som tilsynelatende klarer seg kjempebra med mye mer krevende liv enn jeg har. Og så kan han si at jeg er lat og klager for mye hvis vi krangler om dette.

Vi skulle hatt det så fint sammen en stund, at vi hadde ønsket det beste for hverandre, og fått til en samtale med et utfall som begge var fornøyde med. Og at vi gikk  skikkelig inn for å være rause og gode. At han jobber masse, tyder kanskje på at han ikke trives så godt hjemme nå. Men begge har en jobb å gjøre hjemme, med to små barn og alt som må gjøres. Jeg irriterer meg fort, føler ikke at han prøver å forstå meg engang. Vanskelig å beholde roen og være saklig.

Aner ikke hva jeg skal si, så det faktisk går inn hos han.

Anonymkode: 42cc8...32e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

At han kjøper fire biler i året er jo ikke greit, hvorfor godtar du det?

Jeg godtar det jo ikke. Han bare peiser på uansett.

Anonymkode: 42cc8...32e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 14.11.2021 den 12.17):

Jeg godtar det jo ikke. Han bare peiser på uansett.

Anonymkode: 42cc8...32e

Men da godtar du det jo, eller det er noe veldig galt med kommunikasjonen. 

Mannen min kunne aldri funnet på å kjøpt ny bil uten å involvere meg først. 

Det må jo gå ut over deres felles økonomi, eller betaler han for de selv, og itillegg bidrar likt til hus og barn? 

Anonymkode: f9040...5ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Men da godtar du det jo, eller det er noe veldig galt med kommunikasjonen. 

Mannen min kunne aldri funnet på å kjøpt ny bil uten å involvere meg først. 

Det må jo gå ut over deres felles økonomi, eller betaler han for de selv, og itillegg bidrar likt til hus og barn? 

Anonymkode: f9040...5ed

Hva skal jeg gjøre mener du? Hva jeg har gjort ang. å prøve å stoppe han skal jeg ikke gå inn på her.

Det er hans penger som går til bil. Han betaler mest til hus og barn. Men han/vi har ikke økonomi til å sløse masse på biltap og diverse.

Anonymkode: 42cc8...32e