Ventesorg, jeg gruer meg voldsomt

[AnonymBruker]

Jeg er i ventesorg nå. Har vært frem og  tilbake da personen som skal dø har hatt svært gode og dårlige perioder. Nå er det en veldig dårlig periode og døden kan inntreffe bår som helst, men personen har vist flere ganger at klarer å komme seg tilbake igjen.

Det er kreft som er uhelbredelig og disse nedturene skremmer meg veldig. Jeg har skikkelig meltdown og angst for å miste denne personen. Det er en av mine foreldre dette gjelder.

Jeg ønsker at døden vare skal inntreffe fort, ikke mange sykehusinnleggelser, for så å bli kvikk nok igjen. Dette tærer veldig på meg mentalt.

Når personen er på sykehus så er jeg rett og slett livredd. Livredd for at døden kommer, men samtidig ønsker jeg personen å få slippe mer nå.

Samtidig er jeg redd for å få en skikkelig psykisk knekk da personen endelig får slippe. At jeg skal ta dette så voldsomt tungt at jeg må til psykolog og få medisin mot angst og depresjon.

Hvordan er det etter å ha hatt ventesorg en god stund for så å ha sorg for at personen er død? Blir det tyngre eller på en måte lettere?

Anonymkode: 67fcb...019

[lillevill]

snakk med en psykiatrisk sykepleier, kjære deg. ta kontakt med sykehuset og spør om du kan få snakke med noen. eller ta kontakt med lege og si at du er redd for å få deg en knekk nå og at du trenger å snakke med noen. en prest er også god å snakke med.  det er vondt å miste noen. ❤️ 

[Gliffy]

Jeg har opplevd noe veldig likt det du beskriver. Da personen døde følte jeg neste bare lettelse. Sorgen var på en måte gjort unna, så jeg følte ingen spesiell sorg da døden endelig kom. Jeg var så forberedt på det, og hun som sto meg nær hadde sakte blitt mindre og mindre av seg selv. Hun var så dårlig på slutten at det ikke gikk an å snakke skikkelig sammen, hun var syltynn, nesten som et levende lik. Jeg sørget noe helt grusomt mens kreften gikk sin gang, men etterpå var jeg bare lettet. 

[AnonymBruker]

Det ble lettere her (riktignok ganske tungt første uken etter dødsfallet, frem til begravelsen). Det satt på en måte et punktum for noe jeg hadde gått og ventet og fokusert all min energi på så lenge.  
Stor klem til deg ❤️

Anonymkode: 4f7d7...5ba

[Gjest Chroma]

Den ventesorgen er vond og vanskelig. 
Jeg mistet moren min pga kreft for flere år siden, opplevde det veldig likt som du beskriver, at det gikk mye opp og ned. 
Vi fikk flere ganger beskjed om at hun ville dø innen kort tid, for at hun så ble litt bedre igjen. 
 

Da hun døde kjente jeg på en enorm tomhet. Den var altoppslukende og grusom den første tiden, fordi jeg var så vant til å fylle dagene med å ta meg av henne. 
 

Føler veldig med deg. ❤️❤️

[Gjest Hottentått]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Jeg er i ventesorg nå. Har vært frem og  tilbake da personen som skal dø har hatt svært gode og dårlige perioder. Nå er det en veldig dårlig periode og døden kan inntreffe bår som helst, men personen har vist flere ganger at klarer å komme seg tilbake igjen.

Det er kreft som er uhelbredelig og disse nedturene skremmer meg veldig. Jeg har skikkelig meltdown og angst for å miste denne personen. Det er en av mine foreldre dette gjelder.

Jeg ønsker at døden vare skal inntreffe fort, ikke mange sykehusinnleggelser, for så å bli kvikk nok igjen. Dette tærer veldig på meg mentalt.

Når personen er på sykehus så er jeg rett og slett livredd. Livredd for at døden kommer, men samtidig ønsker jeg personen å få slippe mer nå.

Samtidig er jeg redd for å få en skikkelig psykisk knekk da personen endelig får slippe. At jeg skal ta dette så voldsomt tungt at jeg må til psykolog og få medisin mot angst og depresjon.

Hvordan er det etter å ha hatt ventesorg en god stund for så å ha sorg for at personen er død? Blir det tyngre eller på en måte lettere?

Anonymkode: 67fcb...019

Sender deg mange gode og varme klemmer og tanker ❤️ 

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar og støtte. Jeg har kommet til ett punkt hvor jeg gruer meg for å dra til foreldrene mine. De bor såpass unna at jeg blir der en stund. Jeg er livredd for å se forelderen min kanskje enda verre. Det skal sies at Heg generelt er redd døde mennesker. Jeg klarer ikke forklare det, men jeg ønsker virkelig ikke å se forelderen min død. Langt mindre være tilstede da døden inntreffer. Jeg får problemer med å puste bare ved å skrive dette. Samtidig har jeg hatt verdens beste foreldre og vil jo være der for de til evig tid.

Jeg har barn selv og de støtter meg. Samtidig så kunne det vært helt greit om jeg døde nå. Da ville jeg sluppet sorgen og det tomrommet som blir etter personen. Jeg har virkelig ikke lyst til å være på denne karusellen lenger.

Anonymkode: 67fcb...019

[AnonymBruker]

Klem til deg.

Jeg har opplevd begge deler. Ventesorg og alvorlig kreft. Og brå død i relativt ung alder. (min mor, før hun ble kjent med barnebarn). 

Jeg vet faktisk ikke hva jeg hadde "valgt". Det eneste jeg kan gi deg som trygghet er at jeg hver gang taklet selve døden bedre enn jeg trudde, at tanken på at død kunne skje i forkant faktisk var vondere. 

Anonymkode: f4de7...481

[AnonymBruker]

Ts her

Nå er ventetiden over og jeg kjenner meg både trist og lettet. Tristheten er ikke så voldsom som jeg fryktet, men det kan jo hende det blir sterkere bare hverdagen kommer for fullt igjen.

Jeg gruet meg for å være tilstede den siste tiden, men det var også helt greit. Jeg fikk se hvordan personen forandret seg veldig på få timer, før livet ebbet ut. Det var en enorm lettelse at personen selv også var klar for å slippe unna. Jeg turte å stryke personen over kinnet og pannen da det var over, noe jeg egentlig har veldig skrekk for. Det kjentes helt greit. Angrer ikke på hverken at jeg var tilstede eller at jeg strøk personen. Det kjentes helt riktig.

Nå er det bare begravelsen igjen, noe jeg gruer litt for. Det vil nok gå bra det også.

Er det vanlig at sorgen kan komme dundrende som ett godstog senere? Jeg frykter faktisk at det skal skje. Jeg frykter å få dårlig samvittighet fordi jeg ikke gråter konstant akkurat nå, men bare en liten skvett innimellom.

Anonymkode: 67fcb...019

[AnonymBruker]

Mamma hadde uhelbredelig kreft. Hun var livredd for sykehjem og hadde et stort ønske om å få dø hjemme, så jeg flyttet hjem til henne og tok ut omsorgspermisjon. Jeg måtte gjøre alt for henne fra å lage mat til å tømme dostolen og gi henne alt av medisiner.

Det som var vondt å se var at hun visnet mer og mer for hver dag. Hun hadde også spredning til hjernen, og begynte etter hvert å surre litt og kunne si upassende ting. Det gikk veldig fort nedover.

Den ene dagen kunne hun gå selv, den neste var hun lam i det ene beinet. Hun gikk fra å ha Ok matlyst til å bare spise et par skjeer. Håret forsvant også mer og mer. Å få oppleve alt på nært hold var forferdelig, men samtidig fortalte hun meg så ofte hvor takknemlig hun var og det føltes godt for meg også å vite at jeg var med henne helt til slutten. Det kom hjemmesykepleier inn i bildet da hun begynte å rote litt, mistet taleevnen og hadde mye smerter. Hun ble pumpet full av morfin og sov for det meste. I våken tilstand pekte hun og prøvde å vise hva hun ville. Jeg husker hun pekte at hun ville ha mobilen sin, så jeg gav den til henne. Men da trykket hun bare masse på en sort skjerm, selv når jeg åpnet den for henne så ble det bare tilfeldig trykking. Følte jeg allerede hadde «mistet» henne da, selv om hun var der fysisk. Midt oppi alt så kom det iblant et «glad i deg» selv om hun slet med å snakke.

Hun stoppet å spise og drikke til slutt, og da sa både hjemmesykepleier og legen at det er kroppen som «skrur seg av», og hun merker ikke sultfølelser osv, og det går vanligvis ganske fort etter det. Da kjente jeg mye på den ventesorgen, for hun lå jo bare der. Hjemmesykepleiere måtte klippe opp t-skjorten hennes hver gang hun skulle vaskes fordi det var ikke lenger mulig å kommunisere med henne.

Det var vondt som pårørende og ganske forvirrende å bare gå å vente, og at hun ikke skulle få i seg næring gjorde at jeg følte en konflikt inni meg. Legen som kom til samtale sa at enkelte pårørende krever at den døende blir innlagt med intravenøst, men da drar man bare ut smerten og det uunngåelige og det anbefales å ikke gjøre det, men la dem få slippe. Det gikk omtrent en uke. Hun var bare 64 år gammel og ellers sunn og sterk, så legen sa det tok lenger tid enn om hun ville vært gammel.

Pusten hennes begynte å variere, med lange pustepauser. Hver gang det hendte tenkte jeg at «nå skjer det», men det føltes som en evighet. Dagen kom da hun døde, jeg holdt henne i hånda til hun trakk siste pust. Det var forferdelig men samtidig glad jeg fikk det øyeblikket, var livredd for å gå glipp av det.

Jeg følte en stor lettelse og samtidig en stor smerte. Hun hadde det ikke vondt lenger.

Jeg tror det kan være en «fordel» med at hun hadde det i hjernen med tanke på at hun da ikke merket så mye og heller ikke forstod helt hva som foregikk. Jeg har hørt om folk som er helt oppegående psykisk men holder på å dø, og mange av de blir gjerne redde og får panikk.

For å svare spesifikt på spørsmålet ditt så er det først tungt, men det blir gradvis lettere. At en person ligger der proppet med morfin og får store smerter av alle behandlingene er ikke noe greit, så det føltes godt når hun endelig fikk slippe selv om det var helt forferdelig. Man kan liksom endelig gå videre med livet sitt å vite at den personen ikke lider lenger.

Beklager langt innlegg, jeg mistet mamma i januar så plutselig skrev jeg mer enn jeg hadde tenkt.

Og ja, sorgen kan komme dundrende som et godstog i ettertid. Jeg gråt mindre enn jeg trodde jeg skulle, det føltes helt merkelig, jeg tror jeg var litt i sjokk eller at det ikke helt hadde gått opp for meg. Mange måneder etter føltes det som at alt raste sammen, og da tror jeg sorgen inntraff ordentlig hos meg. Når man ikke lenger får meldinger av den personen, eller ønsker å kontakte dem men kan ikke, og innser at hun faktisk er borte.

Stor klem til deg. ❤️

Anonymkode: 893e5...fca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.11.2021 den 4.58):

Mamma hadde uhelbredelig kreft. Hun var livredd for sykehjem og hadde et stort ønske om å få dø hjemme, så jeg flyttet hjem til henne og tok ut omsorgspermisjon. Jeg måtte gjøre alt for henne fra å lage mat til å tømme dostolen og gi henne alt av medisiner.

Det som var vondt å se var at hun visnet mer og mer for hver dag. Hun hadde også spredning til hjernen, og begynte etter hvert å surre litt og kunne si upassende ting. Det gikk veldig fort nedover.

Den ene dagen kunne hun gå selv, den neste var hun lam i det ene beinet. Hun gikk fra å ha Ok matlyst til å bare spise et par skjeer. Håret forsvant også mer og mer. Å få oppleve alt på nært hold var forferdelig, men samtidig fortalte hun meg så ofte hvor takknemlig hun var og det føltes godt for meg også å vite at jeg var med henne helt til slutten. Det kom hjemmesykepleier inn i bildet da hun begynte å rote litt, mistet taleevnen og hadde mye smerter. Hun ble pumpet full av morfin og sov for det meste. I våken tilstand pekte hun og prøvde å vise hva hun ville. Jeg husker hun pekte at hun ville ha mobilen sin, så jeg gav den til henne. Men da trykket hun bare masse på en sort skjerm, selv når jeg åpnet den for henne så ble det bare tilfeldig trykking. Følte jeg allerede hadde «mistet» henne da, selv om hun var der fysisk. Midt oppi alt så kom det iblant et «glad i deg» selv om hun slet med å snakke.

Hun stoppet å spise og drikke til slutt, og da sa både hjemmesykepleier og legen at det er kroppen som «skrur seg av», og hun merker ikke sultfølelser osv, og det går vanligvis ganske fort etter det. Da kjente jeg mye på den ventesorgen, for hun lå jo bare der. Hjemmesykepleiere måtte klippe opp t-skjorten hennes hver gang hun skulle vaskes fordi det var ikke lenger mulig å kommunisere med henne.

Det var vondt som pårørende og ganske forvirrende å bare gå å vente, og at hun ikke skulle få i seg næring gjorde at jeg følte en konflikt inni meg. Legen som kom til samtale sa at enkelte pårørende krever at den døende blir innlagt med intravenøst, men da drar man bare ut smerten og det uunngåelige og det anbefales å ikke gjøre det, men la dem få slippe. Det gikk omtrent en uke. Hun var bare 64 år gammel og ellers sunn og sterk, så legen sa det tok lenger tid enn om hun ville vært gammel.

Pusten hennes begynte å variere, med lange pustepauser. Hver gang det hendte tenkte jeg at «nå skjer det», men det føltes som en evighet. Dagen kom da hun døde, jeg holdt henne i hånda til hun trakk siste pust. Det var forferdelig men samtidig glad jeg fikk det øyeblikket, var livredd for å gå glipp av det.

Jeg følte en stor lettelse og samtidig en stor smerte. Hun hadde det ikke vondt lenger.

Jeg tror det kan være en «fordel» med at hun hadde det i hjernen med tanke på at hun da ikke merket så mye og heller ikke forstod helt hva som foregikk. Jeg har hørt om folk som er helt oppegående psykisk men holder på å dø, og mange av de blir gjerne redde og får panikk.

For å svare spesifikt på spørsmålet ditt så er det først tungt, men det blir gradvis lettere. At en person ligger der proppet med morfin og får store smerter av alle behandlingene er ikke noe greit, så det føltes godt når hun endelig fikk slippe selv om det var helt forferdelig. Man kan liksom endelig gå videre med livet sitt å vite at den personen ikke lider lenger.

Beklager langt innlegg, jeg mistet mamma i januar så plutselig skrev jeg mer enn jeg hadde tenkt.

Og ja, sorgen kan komme dundrende som et godstog i ettertid. Jeg gråt mindre enn jeg trodde jeg skulle, det føltes helt merkelig, jeg tror jeg var litt i sjokk eller at det ikke helt hadde gått opp for meg. Mange måneder etter føltes det som at alt raste sammen, og da tror jeg sorgen inntraff ordentlig hos meg. Når man ikke lenger får meldinger av den personen, eller ønsker å kontakte dem men kan ikke, og innser at hun faktisk er borte.

Stor klem til deg. ❤️

Anonymkode: 893e5...fca

God klem  ❤️

Anonymkode: ca1bc...cc4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.11.2021 den 4.33):

Ts her

Nå er ventetiden over og jeg kjenner meg både trist og lettet. Tristheten er ikke så voldsom som jeg fryktet, men det kan jo hende det blir sterkere bare hverdagen kommer for fullt igjen.

Jeg gruet meg for å være tilstede den siste tiden, men det var også helt greit. Jeg fikk se hvordan personen forandret seg veldig på få timer, før livet ebbet ut. Det var en enorm lettelse at personen selv også var klar for å slippe unna. Jeg turte å stryke personen over kinnet og pannen da det var over, noe jeg egentlig har veldig skrekk for. Det kjentes helt greit. Angrer ikke på hverken at jeg var tilstede eller at jeg strøk personen. Det kjentes helt riktig.

Nå er det bare begravelsen igjen, noe jeg gruer litt for. Det vil nok gå bra det også.

Er det vanlig at sorgen kan komme dundrende som ett godstog senere? Jeg frykter faktisk at det skal skje. Jeg frykter å få dårlig samvittighet fordi jeg ikke gråter konstant akkurat nå, men bare en liten skvett innimellom.

Anonymkode: 67fcb...019

Kondolerer ❤ 

Det er helt normalt å kjenne på en blanding av tristhet og lettelse når en man er glad i har fått slippe etter en slik kamp. Det å gå inn og ut av sorgen slik du gjør ved å gråte nå og da er helt normalt og kan også være sunt. 

Det hender at sorgen kommer dundrende senere, kanskje spesielt dersom man ikke tar seg tid til å bearbeide tapet umiddelbart. Det høres dog ut som du er i den prosessen foreløpig. Dersom du senere kjenner behov for noen å snakke med for å unngå eller bearbeide psykiske plager kan du for eksempel undersøke om din kommune har et lavterskel tilbud for psykiske vansker - i kommunene jeg kjenner til heter det blant annet 'mestringsenheten' og 'rask psykisk helse'. Dette skal være et gratis tilbud med kort ventetid for kommunens innbyggere, man søker selv og det skal være lav terskel for å få hjelp. 

Anonymkode: 7b0c7...9f9

[AnonymBruker]

For meg føltes det på en måte tomt og nesten litt letta ut. Jeg ble selvsagt helt knust over at endelig punktum var satt, men det å gå å vente, samtidig som man vet at det er uunngåelig, den følelsen er helt grusom.

Sender deg mange klemmer. ❤️

Anonymkode: db9ce...78b

[Carrot]

Kondolerer TS ❤️ jeg har mistet kjære som deg og det er en ekstra belastning når man kjenner på lettelse i sorgen fordi man i noen tilfeller får skyldfølelse fordi man er glad de slapp smerten mens man samtidig sørger over at de ikke er hos oss lengre, men jeg tror det beste du kan gjøre nå er å finne noen å snakke med. Om og om igjen når du trenger det, noen som kan lytte, noen som ikke kommer med velmenende ord som oppleves tomme men som bare er der, tilstede for deg og jeg håper du har slike i livet ditt i tiden som kommer. *varm klem* 

[Måneklokke]

Opplevde det samme med min forelder. Jeg ble truffet av sorgtoget selv om jeg hadde sørget i flere år før døden endelig inntraff. Min lærdom er at sorg ikke er farlig. Det gjør dritvondt, det er ubehagelig, man kan bli deprimert og få angst, bli kvalm og skjelven og alt mulig, men det er ikke farlig. Og sorgen viser deg at personen betydde mye for deg, uansett hvilket utrykk den tar. 
 

Vær snill med deg selv i tiden som kommer, og ikke vær redd for å snakke med både venner og fagfolk. Fastlegen er et bra sted å begynne om du er usikker på veien fremover 💛 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.11.2021 den 4.33):

Ts her

Nå er ventetiden over og jeg kjenner meg både trist og lettet. Tristheten er ikke så voldsom som jeg fryktet, men det kan jo hende det blir sterkere bare hverdagen kommer for fullt igjen.

Jeg gruet meg for å være tilstede den siste tiden, men det var også helt greit. Jeg fikk se hvordan personen forandret seg veldig på få timer, før livet ebbet ut. Det var en enorm lettelse at personen selv også var klar for å slippe unna. Jeg turte å stryke personen over kinnet og pannen da det var over, noe jeg egentlig har veldig skrekk for. Det kjentes helt greit. Angrer ikke på hverken at jeg var tilstede eller at jeg strøk personen. Det kjentes helt riktig.

Nå er det bare begravelsen igjen, noe jeg gruer litt for. Det vil nok gå bra det også.

Er det vanlig at sorgen kan komme dundrende som ett godstog senere? Jeg frykter faktisk at det skal skje. Jeg frykter å få dårlig samvittighet fordi jeg ikke gråter konstant akkurat nå, men bare en liten skvett innimellom.

Anonymkode: 67fcb...019

Hei 

 

Først av alt; kondolerer ❤️

 

Jeg var igjennom det samme som deg for 7 mnd siden. Etter dødsfallet så har jeg knapt grått. Ventesorgen varte i over 2 år for min del og jeg visste fra dag 1 at dette var en begrenset tid. 

Jeg har som sagt knapt grått etter dødsfallet. Jeg er jo lei meg, savner personen og sørger over tapet men ikke på den måten jeg så for meg; bunnløs sorg som jeg aldri skulle komme meg opp ifra.

Har derimot hadd perioder med mye frustrasjon og sinne som jeg ikke aner hvor kommer fra. Har også hadd ett par episoder med det jeg tror er angstanfall som kom helt ut av det blå. 

 

Jeg forsøker å ikke legge så mye i det at jeg ikke gråter og ikke har den bunnløse sorgen man trudde man skulle ha. Forsøker å ta en dag om gangen. Gruer meg enormt til denne første julen nå kjenner jeg så er veldig spent på hvordan desember blir..

Anonymkode: d79ab...c0d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.11.2021 den 17.33):

Jeg er i ventesorg nå. Har vært frem og  tilbake da personen som skal dø har hatt svært gode og dårlige perioder. Nå er det en veldig dårlig periode og døden kan inntreffe bår som helst, men personen har vist flere ganger at klarer å komme seg tilbake igjen.

Det er kreft som er uhelbredelig og disse nedturene skremmer meg veldig. Jeg har skikkelig meltdown og angst for å miste denne personen. Det er en av mine foreldre dette gjelder.

Jeg ønsker at døden vare skal inntreffe fort, ikke mange sykehusinnleggelser, for så å bli kvikk nok igjen. Dette tærer veldig på meg mentalt.

Når personen er på sykehus så er jeg rett og slett livredd. Livredd for at døden kommer, men samtidig ønsker jeg personen å få slippe mer nå.

Samtidig er jeg redd for å få en skikkelig psykisk knekk da personen endelig får slippe. At jeg skal ta dette så voldsomt tungt at jeg må til psykolog og få medisin mot angst og depresjon.

Hvordan er det etter å ha hatt ventesorg en god stund for så å ha sorg for at personen er død? Blir det tyngre eller på en måte lettere?

Anonymkode: 67fcb...019

Det varierer fra person til person hvordan man reagerer og takler ventesorg og sorgen etterpå. Jeg opplevde en form for lettelse da moren min døde av uhelbredelig kreft. Krefttypen gjorde henne veldig syk med mye smerter, og på slutten fikk hun så mye morfin at hun nesten ikke gikk an å snakke med. Det er selvfølgelig helt ubeskrivelig grusomt å miste noen som er så nær, og det føles uvirkelig. Det jeg kjente på etterpå var i tillegg til sorg, en ro i meg. Hun var så syk og hadde kjempet så lenge, at det ville vært umenneskelig å leve videre i den tilstanden. Det føltes på en måte riktig at det tok slutt, selv om det føltes både urettferdig og ufattelig vondt.
Jeg taklet egentlig sorgen overraskende bra, men hadde også grått mye i fra meg i hele sykdomsperioden hennes da jeg visste hele veien hvordan prognosen hennes var (ca 2-5% sjanse for overlevelse etter 5 år). Jeg var på en måte forberedt, og følte at det var sånn det måtte gå.

Veldig vanskelig å beskrive det. Uansett så er alt du tenker og føler, både nå i ventetiden og etter at det er over, helt ok. Man kan tenke og føle mye rart, og alt er greit og lov. Sorg kan utløse depresjon og angst, men det kommer også an på hvordan du takler sorgen. Snakk med sykepleiere, snakk med familien og snakk med en venn eller to som du føler deg trygg på. Det er viktig å lufte tankene når du trenger det.

Jeg ønsker deg alt vel, og du har min dypeste medfølelse. Dette er en helt forferdelig opplevelse, men du kommer nok til å klare deg. Man er ofte sterkere enn man tror.

Anonymkode: 3ff7e...705

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.11.2021 den 4.33):

Ts her

Nå er ventetiden over og jeg kjenner meg både trist og lettet. Tristheten er ikke så voldsom som jeg fryktet, men det kan jo hende det blir sterkere bare hverdagen kommer for fullt igjen.

Jeg gruet meg for å være tilstede den siste tiden, men det var også helt greit. Jeg fikk se hvordan personen forandret seg veldig på få timer, før livet ebbet ut. Det var en enorm lettelse at personen selv også var klar for å slippe unna. Jeg turte å stryke personen over kinnet og pannen da det var over, noe jeg egentlig har veldig skrekk for. Det kjentes helt greit. Angrer ikke på hverken at jeg var tilstede eller at jeg strøk personen. Det kjentes helt riktig.

Nå er det bare begravelsen igjen, noe jeg gruer litt for. Det vil nok gå bra det også.

Er det vanlig at sorgen kan komme dundrende som ett godstog senere? Jeg frykter faktisk at det skal skje. Jeg frykter å få dårlig samvittighet fordi jeg ikke gråter konstant akkurat nå, men bare en liten skvett innimellom.

Anonymkode: 67fcb...019

Kondolerer ❤️ Du har nok vært i denne prosessen lenge mtp ventesorg og vært mentalt forberedet. Da blir ikke sjokket like stort. Du er nok ganske sliten og mentalt tappet over denne tiden du har vært gjennom nå. 
husk at din sorg er din sorg, og med sorg er det ingenting som er unormalt. 
Det er viktig at du nå tar godt vare på deg selv ❤️ Det vil komme stunder der savnet blir sterkt, vondt, trist, du vil smile av gode minner, du vil kjenne på sorgen ved høgtider, merkedager, når du kommer på at «dette må jeg fortelle til..» 

Anonymkode: 3292e...3e5

[Rosagodis]

Jeg får helt vondt av og lese det her..... Jeg vet det blir min tur om ike så lenge da mamma harkols 4. Grad..... Jeg gruer meg.... Det blir en tung tid... Jeg sliter med angst og depresjon fra før av.. 

 

Trådstarter, spør om du kan få valium av legen ❤️❤️ masse lykke til, jeg kommer til og tenke på deg i hele natt kjenner jeg.. Jeg føler så med deg ❤️❤️❤️