Søsteren min er utbrent og har kuttet ut all kontakt med nærmeste familie. Noen råd til hva vi kan gjøre?

[AnonymBruker]

Hun er ikke "utbrent". Hun virker til å være alvorlig deprimert. Hun har isolert seg helt fra omverdenen, klarer ikke å følge opp sosiale relasjoner og har ukentlig oppfølging av psykolog. Uten samboeren sin og svigerforeldrene hadde hun nok ikke klart å følge opp barna. 

Det hun trenger er et pusterom til å bli frisk. Dette er ekstremt tøft å stå i for henne, og selv hvor mye man ønsker å vedlikeholde sosiale relasjoner, så klarer man det bare ikke. Det er ikke et aktivt valg som hun tar. Hun har mer enn nok med seg selv. 

Ja, jeg skjønner at det er sårt, men dette handler ikke om deg. Hun trenger tid, og det viktigste dere kan gjøre er å gi henne det, og å ha åpne armer når hun er klar for å komme tilbake. Det krever mye av dere, men det er familie, og når man har et så nært bånd som dere har, så er det verdt det. 

Anonymkode: ab7c2...760

[AnonymBruker]

 Åh Gud dette er vanskelig 🥺 Føler med deg TS. Det høres «umulig» ut. Du vil og ‘må’ være der for søstern din - hun trenger noen men har ikke lyst. 
Kan kjenne meg i å støte fra meg mennesker med energi når jeg selv ikke har noe. Enda en påminnelse på hvordan jeg burde være:. Hun føler på press fra alle kanter. Press som ikke er der også. Hun trenger tid. Jeg er til dels enig med de over om å la henne være, men samtidig så vil man jo ikke få henne til å føle at noen ‘gir hun opp’ når hun har gitt opp seg selv…det vil hun vel bare akseptere.. Hun trenger hjelp..Syns det er fint du er der uansett hva. Gi henne litt oppmerksomhet nå og da som du pleier så tror jeg dessverre tiden er den beste hjelper her:.

lykke til Ts 🙏🏼

Anonymkode: b11e1...6ec

[AnonymBruker]

Vanskelig å la henne være? Er det slik Ts at du får ny giv næring og energi av å snakke med henne? Mens hun blir tappet av deg. Hmmm.....

Anonymkode: 27161...88b

[Cata]

Energi-jenta skrev (22 timer siden):

Takker for alle svar sålangt. Jeg tar med meg videre at dette kan være mer enn bare utbrenthet, muligens noe depressivitet og angst inne i bildet.

Ikke nødvendigvis. Jeg har vært både deprimert og på grensen til utbrent, men ikke på samme tid.  Det gikk mange år mellom de to hendelsene. Jeg vet jeg beskrev min "nesten-utbrenthet" som depresjon uten depresjonsdelen. Jeg orket ikke gjøre noe, jeg unngikk folk osv. og hadde generelt veldig mange av de samme reaksjonene som de årene jeg var deprimert. Men hodet var likevel ikke på samme mørke sted som under depresjonen. Jeg var ikke på samme mørke og dystre sted som da jeg var deprimert, jeg orket likevel ikke mer enn helt grunnleggende ting og det å forholde meg til mennesker var vanvittig slitsomt. Jeg vet jeg ble rasende inni meg hver gang telefonen ringte: "Kan de ikke la meg være i fred så jeg får ro?"