Søsteren min er utbrent og har kuttet ut all kontakt med nærmeste familie. Noen råd til hva vi kan gjøre?

[Energi-jenta]

Jeg føler jeg har mistet min søster og bestevenninne. Vi snakket sammen på telefon hver uke til tross for at vi bor på hver vår side av landet. Hun var den jeg kunne snakke med alt om. Nå har vi ikke snakket sammen på telefon siden i fjor sommer. Den eneste kontakten vi har hatt de siste 14 mnd er meldinger på Messenger. Da tar det ca 2 måneder før jeg får svar, og meldingen hun sender inneholder 3-4 setninger.

Det startet med at hun fikk en jobb hun ikke var kompetent til, og holdt ut alt for lenge. Hun ble sykemeldt pga utbrenthet i over ett år og går nå på aap. Hun gikk til psykolog en gang i uken og har gjort det helt siden hun ble sykemeldt.

Hun har kuttet all sin kontakt med mor, far, brødre og meg. Jeg har snakket med hennes nærmeste venninner og de har heller ingen kontakt med henne. Det virker som at det kun er samboer, barn og svigerforeldre hun velger å snakke med.

Min mor er fortvilet og føler hun har mistet en datter. Hun reist opp til dem for å prøve å snakke med henne da hun ikke tar telefonen, men søsteren min nektet å komme ut og snakke med mamma. Samboeren hennes vil ikke være "mellomleddet" så vi får svært lite informasjon ut av han også.

 

Er det noen der ute som har råd til hva vi kan gjøre? Jeg forstår ikke hvorfor hun kutter oss ut sånn og synes det er sårt.

[AnonymBruker]

Tja, noen ganger så klarer ikke folk lenger å leve opp til den de var, og sliter enormt med å finne seg en ny rolle i egen tilværelse tilpasset sykdom. Det kan være mange årsaker, hun er kanskje konstant for deprimert til å bevege seg ut av den sonen hun orker å forholde seg til. Kanskje føles det ekstra vanskelig å innlede ny kontakt med deg siden hun husker den som veldig omfattende og nær? Kanskje trigger det følelse av tap og skam og redsel for å gå under i mangel på krefter. 

Kan være ting dere ikke kjenner til som holder henne "nede" også, men det å være syk og utbrent og deprimert er i seg selv nok grunn til å ikke orke forbindelser om man kjenner at man har endret gir totalt. 

Når jeg har hatt det dårlig så har jeg tydd til mer lavterskel kontakt, kanskje enkeltgreier via en hobby eller situasjoner jeg ikke er så redd for skal eskalere til plikt, og som jeg klarer å ha det ok i uten at det dannes store forventninger. Folk som er greie og som jeg liker å møte, men ikke forventer mer av meg. Jeg holdt meg til dels unna familie, men de var ikke typene til å renne ned dørene mine heller. 

Tror det er ganske normalt å utvikle mange vanskelige tanker om å ikke klare å leve opp til ting med folk man føler ville forventet mer på sikt, om man tidligere har hatt en aktiv rolle. Det kan virke rett ut skremmende om man har økonomisert voldsomt med energien. Kanskje orker hun bare ikke å "sette i gang" noe, det er vanlgi å bli veldig redd for å bukke under igjen, eller bare utvikle angst for ting man tidligere fikk til. 

Hadde selv veldig vanskelig for å få noe som helst kontakt med min bror, selv om jeg bodde minutter unna et år han hadde det veldig dårlig så fikk jeg bare kommet innom kanskje 2-3 ganger, og han kom aldri til meg for middag eller noe støtte og hjelp. Han var bare altfor dårlig, og sikkert skamfull og syk. Det gikk bare ikke, han var full av angst. 

Kan være ting i hennes tilværelse som ikke er så sunt og så reagerer hun med å vike unna folk som ville "avsløre" det, siden man da kan føle at man når bristepunktet for hva man klarer, eller skammer seg over å være i situasjonen. Kan også være ting du ikke vet om hennes forhold til familien din, men jeg tror altså at uten at noen av disse to tingene stemmer så kan det du beskriver være et biprodukt av utbrenthet og depresjon uansett. 

Angående meldinger/kontakt: Jeg vet ikke hvordan du ordlegger deg i meldinger til henne eller hva tema er, og det er ikke gitt hva som er best, men du kan jo velge noen varianter som er kjærlige men åpne?

- Jeg skjønner at du har hatt det dårlig, og at det ikke er så lett å holde kontakten. Slik kan det jo bli om man blir syk. Men jeg er her når du føler at du vil og klarer, og er glad i deg. 

- Jeg håper du har det bra, men om det er noe som helst du vil snakke om eller si så er jeg her når som helst. Jeg er glad i deg uansett, og si fra om det er noe jeg kan gjøre - om det så er å ikke snakke sammen på en stund. Jeg skjønner at man kan bli veldig sliten!

 

Tenker at uansett grunn er det i utgangspunktet lurt å få henne til å føle seg trygg, også trygg på at det er greit å være syk/uansett hva som har skjedd, så kan hun komme tilbake til deg, og du har ikke høye forventninger til hva hun skal stille med. 

 

 

Anonymkode: efcc0...ffc

[AnonymBruker]

Når du har valgt deg nicket ‘energi-jenta’ her, og sier din søster er den du kunne snakke med alt om.

Kan det være litt sånn at hun blir ‘brukt opp’ i samtalene med deg, og kanskje andre i familien?

Eller bare det å måtte forholde seg til høyenergiske folk, når en selv er utbrent og på felgen - det kan være vanvittig tappende.

Å kreve er svar på den måten moren din gjør, reise opp ditt når søsteren din ikke orker, det er jo bare å legge enda mer press på henne. Og press blir stress, som forverrer tilstanden.

Ingen av dere som har tenkt på å bare la henne være?

Utbrenthet tar laaaang tid å komme seg fra igjen. En klarer minimalt, selv det som er lystbetont. Alt som kan generere stress, krever noe av henne, vil kunne gjøre henne sykere.

Så fra hennes side, kan det oppleves som hun ikke har annet valg enn å holde dere på avstand.

Ikke nødvendigvis et bevisst valg engang, eller noe hun har satt ord på for seg selv. En klarer bare instinktivt ikke å forholde seg til ting som tapper en for energi og gjør tilstanden verre.

Ingen av dere har tenkt på å bare vise henne omtanke, at dere bryr dere, er det for henne - uten å kreve noe fra henne?

Hva med å sende en ‘care package’? Blomster på døra til helga? Med noen gode ord - om hvor glad dere er i henne og slikt. UTEN noe som kan trigge stress og gi følelse av forventninger til henne. Ikke noe ‘vi savner å høre stemmen din’, ‘lengter etter å kunne møtes igjen’. Og ikke noe ‘bli bra snart’,

Forstå at dette kan ta veldig lang tid, og kan hende vil hun aldri bli helt slik hun var før igjen.

Anonymkode: a512c...56d

[AnonymBruker]

La henne være i fred. Dette handler ikke om dere, men om at hun må få bruke energien på å bli frisk. Hun har mer enn nok med seg selv. Send evnt melding om at dere forstår hun trenger fred, og at dere er her, når hun er klar, men formuler dere uten å bebreide. Moren din burde absolutt ikke dratt opp til henne. Det siste hun trenger, er uventet besøk av folk som skal nøste opp i ting. Jeg forstår dere bare vil høre hvordan det går, men dessverre er det veldig energikrevende med sånne samtaler. 

Anonymkode: 3b9dd...2a5

[Cata]

Enig i de siste svarene her. La henne være i fred. Det er det hun trenger hvis hun er utbrent. "Mas" fra familie, uansett hvor velment det er, vi bare legge sten til byrden og slite henne mer ut. 

[AnonymBruker]

Jeg ville nok ikke valgt å la henne være helt i fred, da blir det vel enda vanskeligere for henne å ta kontakt med dere. 
Jeg synes mannen hennes gjør det veldig lett for seg selv ved å nekte å være mellommann. Det høres jo ikke ut som det  er en konflikt mellom dere, det er jo sykdommen hennes som gjør at dere ikke har kontakt. Hadde mannen svart det samme om det var en fysisk sykdom som gjorde at hun ikke orket kontakt? Er det mulig å kontakte han igjen? Spørre om det er noe dere kan gjøre?

Anonymkode: bcff8...15f

[AnonymBruker]

Stusser på flere ting her.

For meg virker det ikke som om hun er utbrent. Mer depressiv. 

Pusher du på mer kontakt så skyver du henne bare fra deg. Ville heller sendt henne en tydelig melding hvor du savner henne, og at du håper alt går bra med henne, at du mer enn gjerne vil og ønsker å stille opp for henne - Når hun er klar for det. 

Dette må gjøres i hennes tempo, ikke din mor, ikke ditt. 

Anonymkode: 87da2...9df

[AnonymBruker]

Når jeg ble utbrent måtte jeg bli kjent med meg selv på nytt, og gå gjennom familiebånd og barndom. Jeg valgte også å kutte kontakten en periode, det var helt nødvendig for å klare å tilgi foreldrene mine for de tingene de burde lært meg men ikke lærte meg når jeg var ung. Som å være flink pike og holde ut for lenge i ting som ikke var bra for meg. Det er ikke nødvendigvis slik at du selv var utsatt for det samme eller har forståelse for hvordan hennes opplevelse var. 

Anonymkode: c7f06...ceb

[AnonymBruker]

Det kan være hun stiller seg annerledes til å få deg på besøk en times tid enn sin mor.

Si at du så gjerne vil treffe henne og savner henne masse - og om hun så ikke klarer å ta imot besøk i mer enn 15 min så er det helt i orden.

Hun trenger ikke varte opp eller snakke om noe, du vil bare være tilstede for henne og si hei.

Jeg er selv for syk på andre året nå til å få besøk, og klarer faktisk ikke snakke i telefon. Men jeg kommuniserer på den måten jeg kan, og på det verste snakket familie/venner med mannen min. 

Jeg kuttet ikke kontakt. Dette handler om mer enn utbrenthet. 

 

Anonymkode: c26df...08c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Når jeg ble utbrent måtte jeg bli kjent med meg selv på nytt, og gå gjennom familiebånd og barndom. Jeg valgte også å kutte kontakten en periode, det var helt nødvendig for å klare å tilgi foreldrene mine for de tingene de burde lært meg men ikke lærte meg når jeg var ung. Som å være flink pike og holde ut for lenge i ting som ikke var bra for meg. Det er ikke nødvendigvis slik at du selv var utsatt for det samme eller har forståelse for hvordan hennes opplevelse var. 

Anonymkode: c7f06...ceb

Jeg er der nå men det er mere enn utbrenthet for min del. Jeg har vert utenfor familien i 3-4 år, hender en sjelden gang jeg snakker med min mor hvis jeg møter henne tilfeldig. Synd å si det men hver gang kjenner jeg at alt er som før. Det er negativitet fra ende til annen, alt er galt og det er noe med alle. Hun insinuerer ting men vil gjerne ikke svare når jeg ber henne utdype feks ting som angår mine barn. Jeg har opplevd min mor le en gang, jeg er snart 50 år...det er synd, hun har stilt opp mye med barnepass og slikt men aldri det jeg har trengt og det er en visshet om at jeg er god nok som jeg er. Hun er glad i å poengtere alle som har sviktet meg. Feks drar hun frem en utro eks gang på gang, jeg får ikke gå videre og det er jo så synd på meg. Hun jagde venner fra jeg var liten, var svært få som fikk komme inn for å leke med meg. Mine brødre fikk ha alle venner og fullt hus mens mine "de bare utnytter deg, du er den de går til når ingen andre vil leke". Alt er det samme i dag, jeg makter bare ikke ha det rundt meg lengre. Jeg sitter uten venner og uten jobb fordi jeg ikke klarer å se aksept hos andre og blir redd og deprimert. Legg til at min far drikker en del og har latt mye raseri gå ut over meg bare ved å se meg.

Jeg tenker ikke det er det samme for ts sin søster men jeg vil bare forsøke å si at søsken kan oppleve oppveksten veldig ulikt og at ting kan gjøre stor skade. 

Anonymkode: 44572...b78

[Acer]

Forstår godt at du /dere føler  bekymring for jenta ettersom  utbrendthet er ikkje noen hyggeleg diagnose å få. Har selv vert utbrendt, og kjenner godt til symtomene dette ofte fører med seg. Misstenksomhet, depresjon, og psykisk ubalanse vart eindel av kvardagen over lengre tid. Selv kjente eg ikkje i perioder igjenn min egen kone, og var ferdig med henne.  Heller ikkje personer i andre  nære realsjoner  hadde noen betydning.  Utbrendthet kan også forveksles med andre psykiske sykdomer. 

Ein ubearbeidet sorgreaksjon i nære relasjoner var  den utløsende årsaker til stress, og utbrendtheten, og er ein  "Ja, menneske" som blir ein ofte lett eit  offer for utbrendthet.  

Bra at jente har tillit til samboeren, og hun har noen å snakke med, men la jente få mest muleg ro, og ikkje forsøk å presse henne. 

Å forbygge utbrendt handler om å kjenne sin egen identitet, og "lære bedre seg sjølv å kjenne".  De fleste som har opplevd utbrendthet kommer oftest utav det med en rekke positive / negative ærfaringer.  

 

Endret 21. oktober 2021 av Skybe

[AnonymBruker]

Kanskje hun har opplevelser fra barndommen som er annerledes enn de du har hatt oh derfor har bestemt seg for å holde avstand?

Anonymkode: a63d3...13c

[AnonymBruker]

Jeg kjenner så godt igjen følelsen av å være utbrent og ikke ha energi til kontakt med omverdenen. Jeg har selv en som jeg lenge følte jeg kunne snakke med alt om. Men da jeg ble syk og forsøkte å opprettholde kontakten, endte jeg med å gi mer enn jeg hadde å gi. Motparten trengte meg, jeg trengte ro og hvile. "Vi kan snakke om alt" ble etterhvert til at vi kun snakket om hens problemer. Jeg forsøkte lenge å være en støtte, selv når jeg egentlig burde konsentrere meg om å komme meg på bena selv. Til slutt var det ikke mer igjen. Vennskapet brøt sammen fordi jeg ikke kunne være der for hen. 

Å komme seg på bena etter å ha vært utbrent kan ta en liten evighet. Personlig ville jeg ønsket at folk gjerne uttrykte støtte og omtanke uten å kreve noe tilbake. En melding som sa at "jeg er her om og når du trenger meg. Jeg krever ingenting, men si fra om du trenger noe. Hva som helst.". Det hadde hjulpet veldig. Å få vite at jeg kan bruke den tiden jeg trenger på å bli bedre uten at det krever at jeg gir noe underveis. Å få vite at folk bryr seg selv når jeg har det vanskelig.

Anonymkode: 68013...4f3

[Acer]

Utbrendthet  er eit annet ord på å  utslitt, og ein kommer ofte  i psykisk ubalanse.  Noen takler fysisk / psykiske press bedre en  andre, og her er vi mennesker nokså ulike.  Fysikken, kjemien henger ofte  saman, og  er ein  i dårleg fysisk form så takler ein også dårleg fysiske / psykiske påkjenninger.  Personer som politi, helsevesen, redningstjeneste, brannmenn etc.  vert det stilt overfor  store  krav til fysikken. 

Psykiatrien behandler folk med psykiske lidelser, men de lærer ikkje folk å takle motgang.  Har du flyskrekk, tunnelskrekk, ceneskrekk  o.l så må ein lære seg   å takle slike situasjoner, slikt går på selvfølelse , tillit.  

Veien utav utbrendthet handler "om å lære seg selv bedre å kjenne, og lære seg å sette noen   grenser". 

Har man opplevd ulykker, sorg, overgrep, mobbing så bør ein søke proffesjonell - hjelp i tide, og ikkje forsøke å fortrenge slike opplevelser.    

 

Endret 21. oktober 2021 av Skybe

[AnonymBruker]

Gi henne tid. Ikke press dere på. Det handler ikke om dere. 

Da jeg ble utbrent av jobb for noen år tilbake, med angst og depresjon som del av utbrentheten, tok jeg lenge avstand fra familien. Jeg brukte mye tid på å analysere hva som fikk meg til å bli utbrent, og en del av årsaken lå i barndom og spor den hadde satt i meg. Som feks at jeg alltid var blitt kritisert og alltid sammenlignet med andre på en måte jeg aldri kom godt ut av. Dermed overpresterte jeg i alle situasjoner, etter hvert også på jobb i et ekstremt prestasjonsyrke, for å vise hva jeg var god for. Jeg trengte tid og mye terapi før jeg klarte å normalisere forholdet til familien, og trengte å ta ting i eget tempo. Det hjalp meg med viktig sortering. 

Jeg ble også utslitt av tanken på at noen krevde noe av meg, og jeg stengte ute de som tok mer enn de ga. Dette inkluderte enkelte i familien. 

Mulig din søsters situasjon er en helt annen, men poenget er: gi henne tid, selv om det er vanskelig. Presser du deg på, risikerer du å gjøre skade. 

Jeg liker heller ikke at du skriver hun fikk en jobb hun ikke var kompetent til, det virker nedlatende. Hun fikk den nok fordi hun var kompetent til den. Men om det var rett jobb for henne, og om den krevde for mye av henne, er en helt annen sak. Om du har brukt slike ord til henne, eller viser denne holdningen, kan det være del av årsaken til at hun trekker seg unna. 

Anonymkode: f63b5...1d2

[AnonymBruker]

Det er umulig å si hva du skal gjøre, men mitt forslag: Send henne et brev i posten. Det er mye mer personlig enn en SMS eller en melding på Facebook.
Skriv i brevet at dere er glad i henne og at dere savner henne og at dere er der når eller hvis hun trenger dere.

Anonymkode: 79fbe...0f9

[Energi-jenta]

16 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg ville nok ikke valgt å la henne være helt i fred, da blir det vel enda vanskeligere for henne å ta kontakt med dere. 
Jeg synes mannen hennes gjør det veldig lett for seg selv ved å nekte å være mellommann. Det høres jo ikke ut som det  er en konflikt mellom dere, det er jo sykdommen hennes som gjør at dere ikke har kontakt. Hadde mannen svart det samme om det var en fysisk sykdom som gjorde at hun ikke orket kontakt? Er det mulig å kontakte han igjen? Spørre om det er noe dere kan gjøre?

Anonymkode: bcff8...15f

Jeg er enig med det du sier. Dersom vi tar helt avstand og aldri sender hyggelige meldinger til henne, vil jeg anta det blir vanskeligere for henne å ta kontakt når hun forhåpentligvis blir bedre igjen.

Det er vanskelig å sette meg inn samboeren hennes situasjon. Jeg synes på mange måter han er en superhelt som stiller for familien og tar godt vare på henne og barnet. Likevel skulle jeg ønske at han kunne gitt oss litt mer informasjon slik at vi lettere kan forstå henne og eventuelt forklare oss hva det beste vi kan gjøre for henne videre er.

Jeg tror nok ikke det er en fysisk sykdom, men mer noe psykisk. Det er absolutt mulig å kontakte han igjen, og jeg vurderer å gjøre det . En gang i halvåret er gjerne nok til å vise at jeg bryr meg, samtidig som det ikke oppleves som "mas".

[Energi-jenta]

19 hours ago, AnonymBruker said:

Når du har valgt deg nicket ‘energi-jenta’ her, og sier din søster er den du kunne snakke med alt om.

Kan det være litt sånn at hun blir ‘brukt opp’ i samtalene med deg, og kanskje andre i familien?

Eller bare det å måtte forholde seg til høyenergiske folk, når en selv er utbrent og på felgen - det kan være vanvittig tappende.

Å kreve er svar på den måten moren din gjør, reise opp ditt når søsteren din ikke orker, det er jo bare å legge enda mer press på henne. Og press blir stress, som forverrer tilstanden.

Ingen av dere som har tenkt på å bare la henne være?

Utbrenthet tar laaaang tid å komme seg fra igjen. En klarer minimalt, selv det som er lystbetont. Alt som kan generere stress, krever noe av henne, vil kunne gjøre henne sykere.

Så fra hennes side, kan det oppleves som hun ikke har annet valg enn å holde dere på avstand.

Ikke nødvendigvis et bevisst valg engang, eller noe hun har satt ord på for seg selv. En klarer bare instinktivt ikke å forholde seg til ting som tapper en for energi og gjør tilstanden verre.

Ingen av dere har tenkt på å bare vise henne omtanke, at dere bryr dere, er det for henne - uten å kreve noe fra henne?

Hva med å sende en ‘care package’? Blomster på døra til helga? Med noen gode ord - om hvor glad dere er i henne og slikt. UTEN noe som kan trigge stress og gi følelse av forventninger til henne. Ikke noe ‘vi savner å høre stemmen din’, ‘lengter etter å kunne møtes igjen’. Og ikke noe ‘bli bra snart’,

Forstå at dette kan ta veldig lang tid, og kan hende vil hun aldri bli helt slik hun var før igjen.

Anonymkode: a512c...56d

Når det kommer til nicket mitt, så har det passet veldig bra til min personlighet - før jeg fikk barn hvertfall.

Jeg tror nok ikke at hun har blitt "brukt opp" i samtalene med meg, er forsåvidt en ganske rolig og balansert person. Men, hun har uttrykt sjalusi for at jeg har så mye energi og "orker" å gjøre så mye. Så det kan jo selvsagt være noe av grunnen til at hun tar avstand.

Jeg synes du uttrykker deg litt frekt når du skriver at vi ikke har tenkt på å "bare la henne være". Det er jo det jeg har gjort når jeg har gitt henne rom for å ta den tiden hun trenger. Men så er jeg jo veldig glad i henne da, og jeg sender henne av og til meldinger om at jeg er glad i henne og tenker på henne. Det er vanskelig å ikke vise henne at jeg er der for henne, så da blir det vanskelig å "bare la henne være".
Det jeg ønsker med dette innlegget er å prøve å forstå henne bedre - slik at jeg kan være den beste søsteren jeg kan være.

Men takk for tipset om å sende blomster til døren og skrive gode ord. Skal ta det med videre.

[Energi-jenta]

Takker for alle svar sålangt. Jeg tar med meg videre at dette kan være mer enn bare utbrenthet, muligens noe depressivitet og angst inne i bildet.

Skal også fortsette å gi henne avstand og sende støttende meldinger. Så lever jeg i håpet om at hun en dag blir frisk igjen.

[AnonymBruker]

Hmm.. Vel, om dere vet at det ikke handler om at hun blir psykisk/fysisk mishandlet med de hun er med (total isolasjon fra egne venner og familie kan være et tegn på det), så ville jeg også latt være å mase.

Men hvordan var forholdet dere to i mellom ffør? 

Og har hun vist tegn på å være sliten av foreldrene dine/deres før? 

Anonymkode: 7dbc8...44b