Gå til innhold

Dumt å gå inn i et forhold når man sliter litt generelt?


Anbefalte innlegg

AnonymBruker
AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Alle med kronisk sykdom bør ta ansvar for egen helse. 

Anonymkode: 776f7...f0d

Å slite litt psykisk i perioder eller ha mild depresjon regnes vel ikke som kronisk. 

Anonymkode: da19e...dcc

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker
AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Alle med kronisk sykdom bør ta ansvar for egen helse. 

Anonymkode: 776f7...f0d

Jeg har aldri hørt at det jeg sliter med er kronisk og jeg tar ansvar for egen helse ved å oppsøke hjelp når jeg trenger det, men det å ringe opp den gamle psykologen osv er jeg usikker på om de har kapasitet til engang.

Det er jo ventelister for å få plass og har man milde diagnoser så må man gå til legen og få henvisning igjen for å få plass på Dps. Man kan ikke ringe psykologen direkte hvis man opplever å slite igjen flere år etterpå.

Anonymkode: 31e62...f83

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har aldri hørt at det jeg sliter med er kronisk og jeg tar ansvar for egen helse ved å oppsøke hjelp når jeg trenger det, men det å ringe opp den gamle psykologen osv er jeg usikker på om de har kapasitet til engang.

Det er jo ventelister for å få plass og har man milde diagnoser så må man gå til legen og få henvisning igjen for å få plass på Dps. Man kan ikke ringe psykologen direkte hvis man opplever å slite igjen flere år etterpå.

Anonymkode: 31e62...f83

Et skritt i riktig retning må jo være at man har selvinnsikt rundt egne utfordringer og er åpen for å motta hjelp ved behov. Mer kan man ikke forlange tenker jeg. Ser du selv noen utfordringer som vil påvirke et samliv med deg? Psykisk sykdom kan være så mye, og det vil være feil å råde noen bort fra parforhold på generelt grunnlag. Det handler om hvordan det vil by på utfordringer for en partner og ikke minst deg selv. Hvis du opplever det veldig krevende å være kjæreste når du er syk så skjønner jeg du er usikker. 

Anonymkode: da19e...dcc

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Et skritt i riktig retning må jo være at man har selvinnsikt rundt egne utfordringer og er åpen for å motta hjelp ved behov. Mer kan man ikke forlange tenker jeg. Ser du selv noen utfordringer som vil påvirke et samliv med deg? Psykisk sykdom kan være så mye, og det vil være feil å råde noen bort fra parforhold på generelt grunnlag. Det handler om hvordan det vil by på utfordringer for en partner og ikke minst deg selv. Hvis du opplever det veldig krevende å være kjæreste når du er syk så skjønner jeg du er usikker. 

Anonymkode: da19e...dcc

Akkurat nå vil det nok påvirke såpass mye at jeg ikke vil gå rett inn i et seriøst forhold. Usikker på hva jeg ville gjort om jeg tilfeldigvis traff en jeg likte, men måtte vel bare vært ærlig med han da regner jeg med.

Jeg opplever at jeg har mye mer selvinnsikt nå enn før og nå ser jeg jo at jeg trenger hjelp. Ting har vært tøft i en periode og nå må jeg ha hjelp. Jeg er egentlig glad for at jeg ikke er i noe forhold nå. Jeg blir ganske kjip å være med når jeg er deprimert.

Anonymkode: 31e62...f83

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Akkurat nå vil det nok påvirke såpass mye at jeg ikke vil gå rett inn i et seriøst forhold. Usikker på hva jeg ville gjort om jeg tilfeldigvis traff en jeg likte, men måtte vel bare vært ærlig med han da regner jeg med.

Jeg opplever at jeg har mye mer selvinnsikt nå enn før og nå ser jeg jo at jeg trenger hjelp. Ting har vært tøft i en periode og nå må jeg ha hjelp. Jeg er egentlig glad for at jeg ikke er i noe forhold nå. Jeg blir ganske kjip å være med når jeg er deprimert.

Anonymkode: 31e62...f83

Høres lurt ut å ikke aktivt lete etter noen på dette tidspunkt men synes ikke du skal gi opp for all fremtid av den grunn. 
Jeg havnet i et forhold i en god periode og føler meg helt presset opp i et hjørne nå. Føler ansvar for hans følelser og investering i forholdet som ikke ble som forventet. 

Anonymkode: da19e...dcc

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Høres lurt ut å ikke aktivt lete etter noen på dette tidspunkt men synes ikke du skal gi opp for all fremtid av den grunn. 
Jeg havnet i et forhold i en god periode og føler meg helt presset opp i et hjørne nå. Føler ansvar for hans følelser og investering i forholdet som ikke ble som forventet. 

Anonymkode: da19e...dcc

Nei, har ikke lyst til å gi det opp, men kanskje være på et litt bedre sted enn det jeg er nå.

Det høres vanskelig ut. Vet han om det du sliter med?

Anonymkode: 31e62...f83

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker
AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Nei, har ikke lyst til å gi det opp, men kanskje være på et litt bedre sted enn det jeg er nå.

Det høres vanskelig ut. Vet han om det du sliter med?

Anonymkode: 31e62...f83

Det er komplisert fordi det å danne sosialt nettverk og gode relasjoner i livet vil styrke deg i kampen mot å utvikle depresjon. Å unngå forhold kan bidra til å vedlikeholde sosial tilbaketrekning. Samtidig skal ikke det være partnerens ansvar å gjøre deg frisk.

Jeg er åpen om min situasjon og han vet også at det ikke er første gang.  Men jeg tror han som mange andre forveksler det med å være lei seg. 

 

 

Anonymkode: da19e...dcc

Lenke til innlegg
Del på andre sider
~ m a u d e ~
AnonymBruker skrev (16 timer siden):

1) Her har du glemt noe vesentlig. 2) Mange av de som sliter psykisk har hatt en forferdelig oppvekst med traumer som er grusomme. 3) Hjernen endrer seg faktisk fysisk av det, og det kan ta mange år, om ikke hele livet for noen, å bli friske. Selv om de prøver så godt de kan. 

Men enig i det noen sier, at det er både og. For de som har overskudd til å gi kjærlighet og av seg selv, trenger det ikke være negativt. Og man som par kan vokse sammen. 

Men alt ellers, kan bli for mye for en partner, fordi man har nok med å overleve selv. 

Anonymkode: a4d30...962

Dette er et veldig godt eksempel!

La meg analysere teksten;

1 - sette den andre inn i en skurkerolle

Ikke bare har jeg glemt noe, jeg har i tillegg glemt noe vesentlig. Det må jo bety at det er noe galt med meg, enten jeg er ond og slem eller bare dum og naiv. Ved å komme med slike utsagn svekker man den andres troverdighet og stilling. Dermed har man et overtak.

2 - tvinge situasjonen inn på noe ekstremt eller alvorlig

Grusomme traumer, forferdelig oppvekst. Krig, vold, barnedrap, seksuelle overgrep, kreft, omsorgssvikt, osv. Man plumper ut med et tema som mer eller mindre tvinger godt oppdradde mennesker inn i en situasjon hvor de bøyer hodet og folder hendene. De føler seg stilt overfor noe som er så grusomt og alvorlig at de ikke føler for å si i mot. Dermed har man enda et overtak.

3 - man snakker om ting som beviselig ikke kan endres på

I stedet for å fokusere på løsninger, så fokuserer man på hindrere. I stedet på å fokusere på det som kan gjøres, så fokuserer man på det som ikke kan gjøres. I stedet for å fokusere på det som er mulig, så fokuserer man på det som er umulig. Og man har gjerne papirene klar, dommen eller diagnosen eller den vitenskapelige artikkelen, som viser at man har rett. På denne måten skaffer man seg enda et overtak. 

Disse elementene er nærmest for en hellig treenighet å regne, når det kommet til dette med å innta offerrollen. Man tvinger de rundt inn i en umulig posisjon. De har ingenting å komme med, fordi man har utmanøvrert disse med listige taktikker og unnskyldninger for eget vedkommende.

Men...

Før eller siden blir de lei. De orker ikke mer. De blir utmattet av å alltid ha omsorg for den andre, alltid stille opp, alltid synes synd på, alltid måtte lytte til unnskyldninger, og aldri kunne slappe av og ha det bra. De er lei av å føle at de må ta ansvar for hva noen andre mennesker har gjort. Tross alt er det ikke de som er skyld i omsorgssvikten, voldtektene, krigen, kreften osv. 

Så de trekker seg unna.

Og det at de andre trekker seg unna gjør at offerrollen forsterkes. Det gjør at man virkelig får vann på mølla. For har man ikke nettopp fått bevist helt tydelig at andre er onde og slemme og ikke har samvittighet og medfølelse? Og har man ikke nettopp fått bevist at man selv er i en umulig posisjon hvor ingen er glad i en og det er ingenting man kan gjøre med det, selv om man prøver?

Og så forsvinner man enda lengre inn i denne rollen.

Og så blir folk enda mer lei.

Og så blir ting verre og verre...helt til man dør. 


Men man har et valg.

Man kan gå ut av denne rollen.

Hvilken dag som helst så kan man velge å snu på de tre elementene;

1 - anta at andre er gode mennesker og kan og vet ting

2 - snakke om hyggelige ting i stedet for å plumpe ut med dystre og alvorlige ting

3 - fokusere på det man kan gjøre noe med, fremfor det man ikke kan gjøre noe med

Man vil få det bedre når man tar det valget.

Men man er nødt til å ta dette valget selv.

Inntil det skjer, så må man finne seg i at man selv blir valgt bort. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
~ m a u d e ~
AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det er komplisert fordi det å danne sosialt nettverk og gode relasjoner i livet vil styrke deg i kampen mot å utvikle depresjon. Å unngå forhold kan bidra til å vedlikeholde sosial tilbaketrekning. Samtidig skal ikke det være partnerens ansvar å gjøre deg frisk.

Anonymkode: da19e...dcc

👏🏻👏🏻👏🏻

Veldig godt poeng.

 

Jeg leste en gang - da jeg selv hadde en lett depresjon - at hjernen fungerer annerledes under en depresjon, og at man kan bruke denne her annerledes funksjonen til noe nyttig. Den er mer kreativ eller noe sånt. Dersom man lar den styre showet, så vil kreativiteten gå med på negativitet, det finnes liksom ikke måte på hvor galt alt kan bli. Mens hvis man tar kontrollen over hjernen, så kan man bruke denne kreativiteten på noe mer produktivt.

Så jeg gjorde det.

Dette er en god stund siden og jeg husker ikke nå hva jeg brukte hjernen til. Så for alt i verden var det omtrent som å våkne med noe man tror er en lys idé, men som i virkeligheten bare er rar drømmelogikk som ikke henger på greip.

Men hjernen rapporterte at den var produktiv og lykkelig.

Og den gode følelsen er ikke til å kimse av :) 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Jeg har slitt med mild til moderat depresjon i mange år, men er likevel i et forhold. Har aldri tenkt tanken på å ikke bli sammen med noen pga det. Har nok heller ikke vært klar over depresjonen o alle år heller. Har falt noen brikker på plass med åra. Jeg er i et forhold nå, snart gift, vi har to barn sammen, hus, osv. Han er klar over at jeg sliter i perioder, men nå har jeg tatt tak i det og startet hos psykolog. Håper jeg får det bedre etter hvert. 
 

Jeg ville ikke droppet å involvere med meg noen pga litt depresjon, med mindre du sliter veldig og ikke klarer å være åpen om det. Ikke bra hvis du plutselig endrer personlighet eller isolerer deg uten å gi beskjed. Jeg tror åpenhet og kommunikasjon er nøkkelen. Jobber med å bli flinkere til det selv😊

Anonymkode: 09500...a4d

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
~ m a u d e ~ skrev (29 minutter siden):

👏🏻👏🏻👏🏻

Veldig godt poeng.

 

Jeg leste en gang - da jeg selv hadde en lett depresjon - at hjernen fungerer annerledes under en depresjon, og at man kan bruke denne her annerledes funksjonen til noe nyttig. Den er mer kreativ eller noe sånt. Dersom man lar den styre showet, så vil kreativiteten gå med på negativitet, det finnes liksom ikke måte på hvor galt alt kan bli. Mens hvis man tar kontrollen over hjernen, så kan man bruke denne kreativiteten på noe mer produktivt.

Så jeg gjorde det.

Dette er en god stund siden og jeg husker ikke nå hva jeg brukte hjernen til. Så for alt i verden var det omtrent som å våkne med noe man tror er en lys idé, men som i virkeligheten bare er rar drømmelogikk som ikke henger på greip.

Men hjernen rapporterte at den var produktiv og lykkelig.

Og den gode følelsen er ikke til å kimse av :) 

Det sammenfaller vel litt med det at man blir rådet til å gjøre noe, finne en hobby eller annet, som kan gi mestringsfølelse osv. Jeg gikk på en skikkelig smell (har nok gått med depresjon ubevisst hele oppveksten) for rundt 16-17 år siden. Legen min ba meg finne en hobby, eller noe å bruke tiden min på, helst noe eget, og jeg fant trening. Og trening er blitt min hobby, min lidenskap, det som gir meg energi (ikke bare den åpenbare), mitt utløp, min mestring osv. Det åpnet også for nye vennskap, relasjoner, læring osv. Jeg drar fortsatt på trening alene, men kjenner såpass mange på senteret eller treffer på folk i skogen når jeg løper, så det har blitt en sosial arena også. Sikkert heftig avsporing, men å finne noe å bruke tid og hode på, når man sliter, var i alle fall løsningen min. 

Anonymkode: 5cd10...b57

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Men depresjonen får deg til å ikke føle. Du blir ikke glad av trening. Du får ikke mestringsfølelse og du får definitivt ikke energi av trening når du er deprimert. Men du må gjøre det likevel. Det er jo helt jævlig. Men du må stå på og gjør så godt du kan. Og vær for all del ikke negativ til bry for dine nærmeste. Det er ikke alltid lett å komme igjennom men når det hele er over og sola skinner igjen så glemmer vi fort hvor vanskelig det var. 

Anonymkode: da19e...dcc

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker

Her var det mye generalisering. Min erfaring er at veldig mange som sliter psykisk, er både mer tålmodige og tåler mer motgang enn folk flest. 

Anonymkode: bf9a4...d32

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Du må bare ha noen som liker å passe på deg og er litt sånn bauta type

Anonymkode: d0758...4ce

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Det er komplisert fordi det å danne sosialt nettverk og gode relasjoner i livet vil styrke deg i kampen mot å utvikle depresjon. Å unngå forhold kan bidra til å vedlikeholde sosial tilbaketrekning. Samtidig skal ikke det være partnerens ansvar å gjøre deg frisk.

Jeg er åpen om min situasjon og han vet også at det ikke er første gang.  Men jeg tror han som mange andre forveksler det med å være lei seg. 

 

 

Anonymkode: da19e...dcc

Ja, jeg har god erfaring i å trekke meg bort når jeg sliter, men det er ikke særlig positivt. Da føler jeg meg bare enda mer utenfor og blir enda mer deprimert av det.

Nei, jeg tenker at det ikke er en god holdning å ha at partner skal gjøre en frisk. Å ha en partner kan tilføre mye positivt, men partner skal ikke brukes som psykolog.

Det eneste jeg kunne tenkt meg var en som hadde litt forståelse for at en ikke alltid er på topp. Opplevde lite forståelse for det i mitt forrige forhold. Jeg ønsker å kunne være åpen om ting og ikke måtte skjule ting, men nå er målet mitt å bli litt bedre enn jeg er akkurat nå.

Samtidig kan en jo aldri vite når en treffer noen. Tror ikke at jeg hadde klart å si nei til noen, men han måtte vært klar over hva han gikk inn i selvfølgelig.

Ja, det er kanskje ikke alltid like lett å forstå hva depresjon er om man ikke har noe erfaring med det selv. Ikke enkelt det der.

Anonymkode: 31e62...f83

Lenke til innlegg
Del på andre sider
~ m a u d e ~
AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Du må bare ha noen som liker å passe på deg og er litt sånn bauta type

Anonymkode: d0758...4ce

He he, ja for de som liker å passe på kjæresten sin og være en bauta-type er jo helt normale og friske? ;) 

Jo, altså, for all del. Det finnes en del menn som føler seg ekstra maskuline av å være den parten som beskytter. Kunne hjelpe, redde, trå til. Og det er i og for seg greit det.

Men dette med at partneren ikke deltar og man selv må gjøre alt, er tross alt et av de største problemene man leser om her inne. Foreldre/barn-dynamikken har sklidd helt ut, den ene blir bare mer og mer hjelpesløs, den andre blir sittende på ansvaret. Og da skyldes det typisk at man er medavhengig, som ikke egentlig er en diagnose, men som likevel fungerer som en. Da er man for selvutslettende, og det er ikke sunt, som @Gjenferdet  skrev om tidligere i tråden. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Ja, jeg tror helt ærlig ikke at mannen min hadde valgt å bli sammen med meg dersom han hadde visst da hvor mye jeg skulle streve i årene som kom. Men til mitt forsvar så visste og trodde ikke jeg heller at jeg skulle slite sånn. Jeg trodde jeg hadde jobbet med meg selv og kommet over bagasjen min. Jeg fortalte han tidlig om bagasjen og at jeg tidvis har hatt det vanskelig, men at jeg var blitt bedre. Så... det er ikke nødvendigvis sånn at den psykisk syke med viten og vilje lurer den friske. 

Anonymkode: 3a728...e6f

Helt sant. Har opplevd det selv.

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Det kommer an på hva problemet er. Noen trenger telefonnummer til den gamle psykologen, andre åpen retur til innleggelse på psyk. Ikke pga forutsigbarhet, men nettopp pga uforutsigbarhet.

Jeg har selv en fysisk sykdom og driver både med forebygging av symptomer og har en backupplan. Det var jeg glad for da jeg sist vinter helt uventet begynte å slite mer. Da kunne jeg bruke den planen, så symptomene ikke ble for ille.

Å ha i bakhodet at kreft kan komme tilbake vil jeg tro er mer vanlig enn det motsatte, man regnes jo ikke en gang som frisk før minst 5 år etterpå og kan forsatt få retur etter det. 

Anonymkode: 776f7...f0d

Det er svært få som får noen som helst form for åpen retur inn i psykiatrien, da snakker vi veldig veldig syke mennesker. Nå er både jeg og min mann syke, jeg har en psykisk lidelse og min mann har fysiske sykdommer. Det ene er ikke enklere enn det andre for hos oss er det kun en plan som virker og det er å ta en dag av gangen. 

Anonymkode: 5314f...d1a

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Man må være sikker på at sykdommen er kompatibel med forhold. Har man selvinnsikt? Vi hadde ei på jobben som fortalte at hun hadde en diagnose.
Hun fortalte også at hun hadde INGEN symptomer/problemer. Mangel på selvinnsikt var bare én av problemene hennes...

Man må ikke bruke partneren som psykolog eller dørmatte. Partneren skal ikke godta å bli tråkka på fordi han elsker deg.

Man må ikke finne partner for å fylle et sår. Og følger man et mønster, kan man risikere at man finner seg en voldelig eller giftig partner som er ute etter noen å utnytte/skade.

Alle "sliter litt". Som regel går jo dette greit. Men man må ta ansvar for seg selv, og ikke la egne problemer gå ut over andre.

Jeg trodde jeg måtte gå på nåler for at eksen min ikke skulle brøle til meg når han hadde en dårlig dag. Han mente det var slik jeg var en støttende kone. Jeg trodde jeg måtte lyge og finne på unnskyldninger ovenfor andre når han glemte avtaler, etc, så andre skulle tro han ikke ga blaffen og at vi hadde det fint. Men det var jo ikke sant. Det var jo ikke min feil at han ikke oppsøkte hjelp for disse problemene. At han ikke så disse problemene. Alt som gikk på tverke var alltid noen andres feil. Men han kunne ikke kjefte på andre, f.eks sjefen. Så jeg fikk det når han kom hjem. Den riktige løsningen var å gå fra han. Da måtte han ta ansvar for egne handlinger. Han gjorde det ikke, men ikke mitt problem lenger.

Anonymkode: af4a8...4a9

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Her var det mye generalisering. Min erfaring er at veldig mange som sliter psykisk, er både mer tålmodige og tåler mer motgang enn folk flest. 

Anonymkode: bf9a4...d32

Tåler mere motgang? Det er da ihvertfall generaliserende....

Anonymkode: 776f7...f0d

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...