Vanskelig for datter å godta at far får kjæreste

[AnonymBruker]

Hei dere, jeg vet ikke om dette er riktig sted, men har sett noen lignende tråder så jeg gir det et forsøk. Med håp om innspill som kanskje gjør meg klokere på hvordan situasjonen best bør håndteres.

Jeg er far til en 13 år gammel jente som bor hos meg halvparten av tiden. Har et relativt godt forhold til mor og vi bosatte oss noen minutters gange fra hverandre etter brudd (12 år siden, så jenta vår har ingen minner av oss som et par). Et par år etter brudd fikk mor ny samboer som hun har fått nye barn med, men da de inngikk forhold var jenta vår så liten at det var en helt annen situasjon enn for meg.

Jeg har i disse 12 årene hele tiden datet og hatt noen kortere forhold, men noe jeg innser i etterkant kanskje har vært feil er at jeg i stor grad levde to separate liv. Jeg satset 100 % på å være den beste faren jeg kunne når min datter var hos meg mens ting som angikk meg (overtidsarbeid, dating - alt egentlig) stort sett ble lagt mens hun var hos moren.

For et halvt år siden traff jeg en jente jeg virkelig forelsket meg i og hun er forelsket i meg. Hun har ingen barn. Det er først når jeg begynte å ta og føle på dette at jeg innså jeg ønsker meg mer i livet. Noen å dele oppturer og nedturer med, kanskje en samboer på sikt. Fordi dette føles ekte og bra har jeg denne gangen valgt å være mer åpen - i den forstand at jeg har forklart at jeg har truffet en jente jeg liker og at vi tilbringer tid sammen. Jeg har ikke tenkt å rushe noe som helst, men de siste par månedene har jeg forsøkt å foreslå vi kan gjøre noe kort & casual sammen så de blir litt kjent.

Utfordringen er at det virker som om tanken på å at pappa skal få seg en kjæreste er helt absurd. Hun har reagert med sinne og til å begynne med hadde vi et par samtaler der hun uttrykket frykt for at alt ville kunne forandre seg. Det skal sies hun er en jente som er var på alle type forandringer i livet, og at hun har hatt noe lignende reaksjon hos mor mht. å få nye søsken.

Jeg ønsker i utgangspunktet å gi min datter den tiden hun trenger og det at de skal møtes er ikke noe jeg har pushet veldig på. Men jeg opplever på ingen måte noe progresjon her (blir stort sett avfeid i forsøk på å snakke sammen), og jeg er usikker på om jeg sier- eller gjør de riktige tingene. Jeg har et veldig godt forhold med min datter og jeg har alltid stilt opp på alt. Så frykten for om pappa skal bry seg mindre eller noe slikt er forståelig. Det at vår relasjon aldri vil forandre seg, og at hun for alltid vil være like viktig for meg, er derfor noe jeg har fokusert en del på i de få, korte samtalene jeg har fått til. 

Til syvende og sist opplever jeg at min datter forblir negativ til det hele og for min del forblir jeg rådvill mht. hvordan jeg kan komme noen vei. Jeg har virkelig lyst til å få ting til å fungere med hun jeg har truffet, samtidig som jeg elsker min datter over alt og jeg ønsker å gå frem så skånsomt og hensynsfullt jeg kan ovenfor henne. Så tips, innspill, egenerfaringer eller annet vil jeg sette stor pris på.

Anonymkode: 1e906...b3b

[Undrendeborger]

Du har jo ikke gjort det lett for deg å skulle igjennom dette med en trettenåring i hus 😅.  Veit ikke om jeg har noe gode råd, men syns jo du har veldig gode tanker rundt dette.   Bra å være forsiktig, men du skal og være den tydelige sterke.  Så kanskje du må skjære igjennom og fremlegge en plan for ett kort møte.  For eks Lørdag om to uker skal vi spille bowling sammen to runder alle tre, kun det, også skal det bare være deg og meg resten av helga.   For all del, ikke sikkert dette er riktig for ditt barn eller dere,  så det må du føle på selv også.  Men de fleste barn trenger en viss forutsigbarhet og en trygg men god ledelse.   Selv om de er tretten og skal få lov til i større grad ha medbestemmelsesrett. Og du må gjerne være klar på at barnet ditt alltid kommer først men du kan kreve at det må gies en sjanse.  Gode forberedelser, gjerne ett sted eller aktivitet barnet er trygg på fra før.  

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Hei dere, jeg vet ikke om dette er riktig sted, men har sett noen lignende tråder så jeg gir det et forsøk. Med håp om innspill som kanskje gjør meg klokere på hvordan situasjonen best bør håndteres.

Jeg er far til en 13 år gammel jente som bor hos meg halvparten av tiden. Har et relativt godt forhold til mor og vi bosatte oss noen minutters gange fra hverandre etter brudd (12 år siden, så jenta vår har ingen minner av oss som et par). Et par år etter brudd fikk mor ny samboer som hun har fått nye barn med, men da de inngikk forhold var jenta vår så liten at det var en helt annen situasjon enn for meg.

Jeg har i disse 12 årene hele tiden datet og hatt noen kortere forhold, men noe jeg innser i etterkant kanskje har vært feil er at jeg i stor grad levde to separate liv. Jeg satset 100 % på å være den beste faren jeg kunne når min datter var hos meg mens ting som angikk meg (overtidsarbeid, dating - alt egentlig) stort sett ble lagt mens hun var hos moren.

For et halvt år siden traff jeg en jente jeg virkelig forelsket meg i og hun er forelsket i meg. Hun har ingen barn. Det er først når jeg begynte å ta og føle på dette at jeg innså jeg ønsker meg mer i livet. Noen å dele oppturer og nedturer med, kanskje en samboer på sikt. Fordi dette føles ekte og bra har jeg denne gangen valgt å være mer åpen - i den forstand at jeg har forklart at jeg har truffet en jente jeg liker og at vi tilbringer tid sammen. Jeg har ikke tenkt å rushe noe som helst, men de siste par månedene har jeg forsøkt å foreslå vi kan gjøre noe kort & casual sammen så de blir litt kjent.

Utfordringen er at det virker som om tanken på å at pappa skal få seg en kjæreste er helt absurd. Hun har reagert med sinne og til å begynne med hadde vi et par samtaler der hun uttrykket frykt for at alt ville kunne forandre seg. Det skal sies hun er en jente som er var på alle type forandringer i livet, og at hun har hatt noe lignende reaksjon hos mor mht. å få nye søsken.

Jeg ønsker i utgangspunktet å gi min datter den tiden hun trenger og det at de skal møtes er ikke noe jeg har pushet veldig på. Men jeg opplever på ingen måte noe progresjon her (blir stort sett avfeid i forsøk på å snakke sammen), og jeg er usikker på om jeg sier- eller gjør de riktige tingene. Jeg har et veldig godt forhold med min datter og jeg har alltid stilt opp på alt. Så frykten for om pappa skal bry seg mindre eller noe slikt er forståelig. Det at vår relasjon aldri vil forandre seg, og at hun for alltid vil være like viktig for meg, er derfor noe jeg har fokusert en del på i de få, korte samtalene jeg har fått til. 

Til syvende og sist opplever jeg at min datter forblir negativ til det hele og for min del forblir jeg rådvill mht. hvordan jeg kan komme noen vei. Jeg har virkelig lyst til å få ting til å fungere med hun jeg har truffet, samtidig som jeg elsker min datter over alt og jeg ønsker å gå frem så skånsomt og hensynsfullt jeg kan ovenfor henne. Så tips, innspill, egenerfaringer eller annet vil jeg sette stor pris på.

Anonymkode: 1e906...b3b

Jeg har ingen gode innspill. Jeg må bare si at du virker til å være oppriktig opptatt av å gjøre det beste for din datter. Så utrolig skjønn du er. Hun er heldig som har deg som pappa. Hadde bare alle skilsmissebarn hatt slike foreldre😍

 

Anonymkode: 1738d...8b6

[AnonymBruker]

Forstår henne veldig godt. Ingen har lyst på en ond stemor som kommer inn i hjemmet ditt og tar over plassen til din mor.

Hilsen en som var skillsmissebarn

Anonymkode: 53ccc...159

[powerpuffen]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Forstår henne veldig godt. Ingen har lyst på en ond stemor som kommer inn i hjemmet ditt og tar over plassen til din mor.

Hilsen en som var skillsmissebarn

Anonymkode: 53ccc...159

Kjære vene. 

1. Hun trenger da ikke nødvendigvis være noen ond stemor? Hun har jo ingen barn fra før, noe jeg anser som et pluss her, da det ofte blir et virrvarr av "mine og dine barn" når steforelder har barn inni bildet. 

2. Om hun inntar en mer "venninnerolle" og er klar på at mor og far setter reglene, så tror jeg dette kommer til å gå helt fint. 

[AnonymBruker]

Kan det være at siden du har på en måte ikke forberedt henne på at du dater / ser etter en kjæreste, gjør at hun stiller seg veldig imot ideen? Den er så absurd, fordi hun er så vant med at det ikke er noen andre der i ditt liv.  Ikke at du har gjort noe galt sånn sett, men det er så rart at du vil ha kjæreste, fordi du har aldri "hatt det" det har alltid bare vært dere to.

Samtidig vet hun godt hva det innebærer fordi din eks har ny familie, og kanskje ikke alt er så perfekt der, relasjonsmessig. Det er sikkert ikke ille, men sikkert ikke perfekt heller.

Anonymkode: 8ded3...c32

[AnonymBruker]

Jeg fikk kjæreste da sønnen min var 9 og jeg hadde ikke hatt noen kjæreste etter han ble født.

Da jeg presenterte kjæresten min sa jeg at han var en kompis, og denne "kompisen" kom ofte på besøk og gjorde hyggelig ting sammen med oss.

Etter mange måneder sa jeg at vi var blitt kjærester. Det ble litt gråting, og han sa at han ikke ville ha en stefar osv, men etter en dag eller to ble kjæresten min godtatt som min kjæreste, og det var jo fordi at sønnen min kjente han godt fra før som en kompis.

 

Anonymkode: 6e0c9...aa6

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Forstår henne veldig godt. Ingen har lyst på en ond stemor som kommer inn i hjemmet ditt og tar over plassen til din mor.

Hilsen en som var skillsmissebarn

Anonymkode: 53ccc...159

Omg! Jenta var et år når de gikk fra hverandre og har ikke minner at av mor og far sammen. Nå må du skjerpe deg!

å være skilsmisse barn er ikke verden undergang 🙄 

Hvorfor skal kjæresten til far ta plassen til mor?  Jenta har en mor, mor og far har ikke vært sammen på 12 år.

ts jeg tror datteren din er så vant med å «ha deg for seg selv» så hun sliter med tanken å måtte dele. 
hva med å begynne i terapi sammen? Mest for å ha en 3 part tilstedet, så hun faktisk hører hva du har å si, og blir kan jobbe seg gjennom endringene ?

Da kan du åpne deg om at du også vil ha en voksen person å dele livet med, at det kan være ensomt å ikke ha det. Osv osv. jeg tror hun ikke er interessert å høre hvis det ikke «tvinges» med terapi ..

Anonymkode: e57ed...b28

[Gjest Hvemsomhelst]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Forstår henne veldig godt. Ingen har lyst på en ond stemor som kommer inn i hjemmet ditt og tar over plassen til din mor.

Hilsen en som var skillsmissebarn

Anonymkode: 53ccc...159

Datteren var for liten til å huske at foreldrene bodde sammen, og hvordan kan pappas kjæreste ta «mors plass»?

[AnonymBruker]

Du må være den voksne som bestemmer, selv om dette er et sjokk for henne. Selvfølgelig fra hennes side så er hun redd for forandring, hun har hatt deg selv hele livet, fint du reflekterer litt rundt at du kanskje har satt deg i denne situasjonen i og med at du har levd for henne de ukene hun har vært hos deg.  Legg de første møtene på offentlige steder, på kino og konserter og lignende. Si til datteren din at du forventer vanlig folkeskikk av henne. At du godt kan snakke med henne om det som hun er redd for, men at det ikke endrer på noe, din datter bestemmer ikke om du skal satse på dette forholdet, det har du allerede bestemt deg for virker det som. Lykke til med kjærligheten, til både kjæreste og datter.

Anonymkode: a9f07...b0a

[AnonymBruker]

Lacuna skrev (1 time siden):

Kjære vene. 

1. Hun trenger da ikke nødvendigvis være noen ond stemor? Hun har jo ingen barn fra før, noe jeg anser som et pluss her, da det ofte blir et virrvarr av "mine og dine barn" når steforelder har barn inni bildet. 

2. Om hun inntar en mer "venninnerolle" og er klar på at mor og far setter reglene, så tror jeg dette kommer til å gå helt fint. 

Nå vet jeg ikke hvor gammel TS og kjæresten er, men heller stesøsken  enn en potensielt en ny baby inn i bildet siden dama er barnløs. Det er en enda større forandring og kanskje noe av frykten skal skje på sikt. Spesielt siden hun allerede har opplevd det det hos moren og selv nærmer seg voksenlivet og ikke får vært en del av kjernefamilien på samme måte som yngre barn får. 

Anonymkode: 8a1fa...012

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Nå vet jeg ikke hvor gammel TS og kjæresten er, men heller stesøsken  enn en potensielt en ny baby inn i bildet siden dama er barnløs. Det er en enda større forandring og kanskje noe av frykten skal skje på sikt. Spesielt siden hun allerede har opplevd det det hos moren og selv nærmer seg voksenlivet og ikke får vært en del av kjernefamilien på samme måte som yngre barn får. 

Anonymkode: 8a1fa...012

Dette!

Anonymkode: 53ccc...159

[AnonymBruker]

Lacuna skrev (1 time siden):

Kjære vene. 

1. Hun trenger da ikke nødvendigvis være noen ond stemor? Hun har jo ingen barn fra før, noe jeg anser som et pluss her, da det ofte blir et virrvarr av "mine og dine barn" når steforelder har barn inni bildet. 

2. Om hun inntar en mer "venninnerolle" og er klar på at mor og far setter reglene, så tror jeg dette kommer til å gå helt fint. 

Hersketeknikker svarer jeg ikke på, takk

Anonymkode: 53ccc...159

[powerpuffen]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Hersketeknikker svarer jeg ikke på, takk

Anonymkode: 53ccc...159

Hva i all verden? Tror du må lese deg opp på hersketeknikker, for du kan umulig vite definisjonen av det. Jeg var fullstendig saklig - så tar ikke i mot dine trusler.  

Hilsen også skillsmissebarn 

[AnonymBruker]

Lacuna skrev (37 minutter siden):

Hva i all verden? Tror du må lese deg opp på hersketeknikker, for du kan umulig vite definisjonen av det. Jeg var fullstendig saklig - så tar ikke i mot dine trusler.  

Hilsen også skillsmissebarn 

Trussel?😂😂 

«kjære vene» er en fin hersketeknikk 

Anonymkode: 53ccc...159

[powerpuffen]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Trussel?😂😂 

«kjære vene» er en fin hersketeknikk 

Anonymkode: 53ccc...159

Nå må du gi deg? Kjære vene er en måte å uttrykke man man synes noe var i overkant - ikke en hersketeknikk. Et uttrykk er IKKE en hersketeknikk. Nå gidder jeg ikke bruke mere tid på deg som åpenbart leter etter ting med lupe, så du trenger ikke sitere meg en gang til!  

Endret 14. oktober 2021 av Lacuna
Pressisering. Brukte feil ord.

[AnonymBruker]

Lacuna skrev (37 minutter siden):

Nå må du gi deg? Kjære vene er en måte å uttrykke man man synes noe var i overkant - ikke en trussel. Et uttrykk er IKKE en trussel. Nå gidder jeg ikke bruke mere tid på deg som åpenbart leter etter ting med lupe, så du trenger ikke sitere meg en gang til!  

Jeg har ikke truet deg

Anonymkode: 53ccc...159

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har ikke truet deg

Anonymkode: 53ccc...159

Synes du skal slutte å trolle i tråden her

Anonymkode: 8ded3...c32

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Hersketeknikker svarer jeg ikke på, takk

Anonymkode: 53ccc...159

Slik du selv utøver her nå....? 😏

Anonymkode: 2679a...ff1

[AnonymBruker]

Jeg tenker at du har gjort deg selv og datteren en bjørnetjeneste ved å ha fullt fokus på henne så lenge.

Når datteren din blir eldre og begynner å være mer selvstendig, skal du da sitte der alene, siden det er premisset hun har lagt? Skal hun også tillegges ansvaret for din ensomhet i ferier og fritid når hun er på tur med venninner/kjæreste?

Ta kampen nå, og lær henne at voksne folk har behov utover å sikle rundt egne barn.

 

Anonymkode: 2679a...ff1