Føler meg deprimert og ensom - Flere der ute?

[AnonymBruker]

Lang historie kort. 

Ifjor flyttet jeg sammen med eksen litt utenfor byen. Grunnet ulike planer og tidshorisont på det med å få barn og stifte familie ble det slutt. Jeg kjøpte henne ut og bor fortsatt i leiligheten vi kjøpte sammen. Det ble slutt i januar i år. Med tiden har nostalgien vokst og jeg savner samtalene, tiden vi hadde sammen, og selv de irrireterende sidene. Jeg trodde det skulle bli lettere med tiden. Jeg har vært gjennom brudd og kjærlighetssorg før. 

Jeg har nå bodd her i 8 måneder alene. Leiligheten i seg selv er fin og har mye lys. Jeg passer på å ha det ryddig og ordentlig rundt meg. På hverdagene er det enklest da jeg er opptatt med jobb. Jeg er som regel så sliten etter jobb at jeg ikke orker å sosialisere meg noe særlig. Helgene og feriene er vanskeligst. Jeg definerer meg selv som en utadvendt introvert, og har ikke noe problem med å være alene i seg selv. 

Det siste året har vært spesielt krevende. Midt under koronaåret på vinterstid gjorde samboer det slutt. Ikke lenge etter fikk jeg telefon fra gråtende søster om at moren min hadde kreft. Samtidig var det vanskelig på jobb. Det var en berg og dalbane. Det går heldigvis bra med moren min pr. nå, men det ligger hele tiden i bakhodet at noe kan dukke opp. Jeg krysser fingrene for at hun holder seg kreftfri. 

Jeg har venner rundt meg, og er også nærme familien min, spesielt mor og søster. Jeg er fysisk frisk og rask, ganske bra trent og noen ville vel kalt meg kjekk. Jeg er på tinder og vært på noen dater, men det blir ofte med det ene, eller andre møtet. 

Det skal nevnes at jeg har en tendens til å overtenke og gruble. Dette i kombinasjon med litt tankeoppheng er mentalt slitsomt. Vinteren og mørketiden blir tøff. 

Jeg lurer på om dere har noen tips som kan gjøre at jeg kommer i et mer positivt spor? Kanskje bli med i samtalegruppe, eller ta en tur til fastlegen? Tenker i utgangspunktet at det er viktig å holde treningsrutinen oppe, men jeg tror også må gjøre andre grep. 

Takk for alle råd og innspill. 

Hilsen mann, 34

Anonymkode: 9d972...636

[KoopaTroopa]

Kjenner meg igjen i deg TS, jeg er også overtenkende, og føler meg tidvis ensom selv om jeg har mange rundt meg. Ensomheten har vært mindre da jeg var i forhold, men som singel er man jo mer alene og har ikke den ene som alltid er der.

Jeg går til en terapeut nå om dagen, og jeg har blitt litt overrasket over hvor lite hun prøver å få meg til å "bli kvitt" den mørke siden av meg. Hun er nok mer opptatt av at jeg skal erkjenne at det er en del av meg, og bevisstgjøre meg på at jeg klarer å stå i når det kommer. Men det kommer sikkert litt an på personen og hvor alvorlig det mørket er. Men jeg tenker at med det som har skjedd i livet ditt, så er det ikke så rart at det føles tungt i blant. 

Likevel, man bør jo så klart gjøre ting som hjelper, og prøve å ikke grave seg for mye ned i tankene. For meg hjelper det litt med terapien, så det anbefales fra meg  I tillegg trening, som du nevner, venner, familie og andre hobbyer. Søvn, rutiner, gøye planer... Kommer åpenbart ikke med noen revolusjonerende tips, men følger tråden videre for tips selv også Håper det går fint med moren din 🧡

[AnonymBruker]

KoopaTroopa skrev (15 minutter siden):

Kjenner meg igjen i deg TS, jeg er også overtenkende, og føler meg tidvis ensom selv om jeg har mange rundt meg. Ensomheten har vært mindre da jeg var i forhold, men som singel er man jo mer alene og har ikke den ene som alltid er der.

Jeg går til en terapeut nå om dagen, og jeg har blitt litt overrasket over hvor lite hun prøver å få meg til å "bli kvitt" den mørke siden av meg. Hun er nok mer opptatt av at jeg skal erkjenne at det er en del av meg, og bevisstgjøre meg på at jeg klarer å stå i når det kommer. Men det kommer sikkert litt an på personen og hvor alvorlig det mørket er. Men jeg tenker at med det som har skjedd i livet ditt, så er det ikke så rart at det føles tungt i blant. 

Likevel, man bør jo så klart gjøre ting som hjelper, og prøve å ikke grave seg for mye ned i tankene. For meg hjelper det litt med terapien, så det anbefales fra meg  I tillegg trening, som du nevner, venner, familie og andre hobbyer. Søvn, rutiner, gøye planer... Kommer åpenbart ikke med noen revolusjonerende tips, men følger tråden videre for tips selv også Håper det går fint med moren din 🧡

Takk for svar 💚

Ja, en kan fort føle seg ensom sammen med andre. Trikset er vel å ikke være for mye i eget hode. Men det er enklere sagt enn gjort. Jeg husker jeg arbeidet med oppmerksomhetstrening med en psykolog en gang. Det hadde kanskje vært noe og tatt opp igjen. 

Men en kan ikke være i forhold om det kun er for å ikke være alene. Det er ikke så lett. Vi hadde noe kontakt etter bruddet, og klarte og opprettholde en vennskapelig tone. Men nå er det ingenting. Jeg tror også det gjorde noe med meg. At hun var der i det ene øyeblikket, og dagen etter var hun borte. Vi hadde ikke noen samtale om hvordan vi kunne løst ting etc. på slutten. Utrolig hvor fort ting kan gå, og hvor skjøre relasjoner kan være. 

Jeg tror jeg også må erkjenne at den "mørke" siden bare er noe jeg må lære meg og leve med. At den er en del av meg. Men samtidig vil jeg ikke at den skal ta for mye plass, og at det går utover ting i hverdagen. 

Det å ikke grave seg ned i tankene er et godt tips. Jeg har også gått hjelp til å erkjenne at det kun er tanker, og at disse ikke er farlige i seg selv. Vi kan ikke kontrollere tankene, men hvordan vi responderer på dem. Jeg vet det meste i teorien, men vanskeligere å omsette i praksis🙈

Takk for gode ønsker. Det går bra med mamma. Jeg besøkte henne for noen dager siden og det så ut til at hun var i god form. Imorgen skal jeg besøke søsteren min. Det er alltid hyggelig. 

Viktig å ha noe og se frem til. 

Anonymkode: 9d972...636

[Entern]

Forstår deg godt TS. Var i en veldig lignende situasjon for 2-3 år siden. Arbeidssituasjonen var skikkelig kjip (endte opp på NAV en periode 😑), kreft i nær familie 😢...ting ordnet seg, den kreftrammede ble kreftfri og jeg har en ok jobb 😅

Vet ikke om jeg har noen gode råd egentlig, annet enn å fokusere på det positive, og ikke selvmedisinere 🙂

Endret 11. oktober 2021 av Entern

[AnonymBruker]

Var det du som ikke ville ha barn?

Anonymkode: 1373f...f51

[AnonymBruker]

Entern skrev (3 timer siden):

Forstår deg godt TS. Var i en veldig lignende situasjon for 2-3 år siden. Arbeidssituasjonen var skikkelig kjip (endte opp på NAV en periode 😑), kreft i nær familie 😢...ting ordnet seg, den kreftrammede ble kreftfri og jeg har en ok jobb 😅

Vet ikke om jeg har noen gode råd egentlig, annet enn å fokusere på det positive, og ikke selvmedisinere 🙂

Ja, nei medisin er ikke en løsning for min del. Jeg vil heller ta problemet med rota:) Får ha fokus på det langsiktige perspektiv og at det ordner seg etterhvert. Prøver å ikke fokusere på de negative tankene. Takk for sympati. 

Anonymkode: 9d972...636

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Var det du som ikke ville ha barn?

Anonymkode: 1373f...f51

Ønsker barn på sikt, men ikke de nærmeste månedene. Det er en del ting som må plass først. 

Anonymkode: 9d972...636