Vi var enige om å ikke få barn - Samboer snur, han vil bli far..

[AnonymBruker]

Jeg har fra dag en med min partner vært åpen på at jeg ikke ønsker meg barn, jeg har barn fra tidligere forhold og var derfor veldig tydelig på dette hele veien, han har ikke barn. Jeg gjenotk dette når han fridde, og jeg gjentok det regelmessig frem til bryllupet i så stor grad at han ble frustrert over at jeg ikke trodde han når han var klar på at det var helt OK og at han visste hva han gikk til. Så etter noen år som gifte kom det frem at han hadde endret mening, mens jeg fortsatt var like sikker i min sak, det ble noen vanskelige valg som måtte tas. Og det er ikke til å legge skjul på at forholdet var i krise en periode, men jeg valgte være like tydelig som jeg alltid har vært men jeg sa også at det var han som måtte finne ut hva han kunne leve med å ikke. At hans ønske om å få egne barn var viktig og at jeg var inneforstått med at det kunne føre til at vårt ekteskap var over. Er du klar for å ta konsekvensen av valget ditt må du gi han frihet til å ta konsekvensen av sitt. 

Anonymkode: b7136...4ca

[Eloise12345]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg ser ikke helt at dette er en sak hvor en av partene skal "heies på"?

Anonymkode: 44546...2d8

Enig i det. Beste er at de går hver til sitt med hver sine ønsker. Begge ønskene må respekteres. 

Endret 23. september 2021 av Eloise12345

[AnonymBruker]

Du har ikke blitt ført jak Moe lys. Han har ombestemt seg. Si at du ikke har ombestemt deg og at valget er hans. 

Anonymkode: 93c67...679

[Gjest Albbas]

29 minutter siden, AnonymBruker said:

 

Du er ikke ført bak lyset. Du er sammen med et menneske, og mennesker ombestemmer seg. 

Jeg syns ikke det er riktig at du må være den som slår opp. Det er han som har endret mening, og det er han som skal få stå med avgjørelsen om hva som skjer videre. Din oppgave ts er bare å være tydelig på at du IKKE ombestemmer deg, og at du forstår det hvis han går. Men det er HAN som må vurdere om han skal ta sjansen på å gå, og risikere å ende opp barnløs og kjæresteløs, eller om han garantert skal være barnløs men med deg. Et vanskelig valg, men det er han som må ta det, ikke du. 

Skjønner godt at det er tungt! ❤️ Det er nok dessverre ikke så uvanlig at noen menn er litt trege, min mann var også nærmere 40 før han ombestemte seg. Heldigvis var jeg klar på at jeg ville ha barn, så det ble jo ingen krise for oss. Hadde han ikke ombestemt seg hadde jeg gått. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Nå har jeg kommet opp i en vanskelig situasjon. Har en flott samboer som jeg ble sammen med under studiene og vi har vært sammen i 10 år nå. Vi har lenge vært enige om at vi ikke vil ha barn, at vi ikke vil være helt a4.

I de siste årene jhar både noen vennepar og kamerater av samboer blitt forelder. Han vil nå bli far selv. Jeg vil ikke bli mor og føler meg ført bak lyset av han. Han har vært enig med meg lenge, men plutselig endret mening.

Vi eier bolig sammen og har snakket om å realisere hyttedrømmen sammen. Nå er vel hytta lagt på is og jeg vet ikke hva som skjer videre i forholdet.

Det er altså ikke aktuelt for meg å bli mor. Jeg vil ikke og skal ikke ha egne barn. Vi har snakket om hund, men nå er det visst barn som gjelder for han.

Jeg tror dette ender med at jeg må sette et ultimatum: Fortsette slik som vi lever i dag, eller selge bolig og gå fra hverandre.

Jeg er rimelig frustrert på han og situasjonen hans har satt oss i nå...

Anonymkode: 0deb3...751

Forstår at det er kjedelig og vanskelig for deg, MEN - det er sånn at man endrer seg i livet, uten av han har gjort dette med vitende vilje... Det er lett å tro ting når man er ung, men så endrer behov og ønsker seg. Det er helt naturlig. Dere bør gå fra hverandre, du skal ikke ha barn, og han kan ikke tvinges til å ikke få barn. Kjenner flere som har vært bombesikker på å ikke få barn, men så skjer det at de har levd livet litt, og ønsker å roe ned. Da kommer ofte tankene om familie og redselen av å bli ensom som eldre da "alle" andre er opptatt med barn og barnebarn. 

Gå videre uten bitterhet, og ta det som en lærdom at 2 personer aldri kan love noe 100 prosent for alltid! Sånn er vi ikke skrudd sammen. 

Anonymkode: fbbe1...49a

[Anonymus Notarius]

Det er lov å ombestemme seg, selv om jeg skjønner det er trist og vanskelig at drømmen om framtida deres er knust.

Barn eller ikke barn er et av de ønskene man rett og slett må være enige om. Har han et sterkt ønske om barn og du ikke, så er dere over. Enten nå eller seinere, når han blir bitter over ikke å få ønsket sitt. 

[AnonymBruker]

Det er lov å ombestemme seg, tenker jeg. Men det er klart det er kjempevanskelig, både for deg og for han. 

Jeg er i et forhold der ting er litt motsatt. Eller: mannen har i alle år vært usikker. Verken på ja- eller nei-siden. Jeg på min side har ønsket meg barn lenge, og han har visst om det. Jeg har i flere år ventet på ham, med håp om at han skulle ta initiativ og bli "klar". Jeg har også vurdert om jeg kan klare meg uten barn; hvis jeg må velge mellom han og å bli mor. Det er overhodet ikke et enkelt valg! Men jeg for min del innså til slutt at jeg ikke kunne ha levd dette livet uten å ha forsøkt engang, og nå som vi er godt oppi 30åra er det nå eller aldri. Gjør vi ikke noe nå, ender jeg opp bitter og full av sorg om 10 år. Det har jeg vært ærlig om, og vi er inne i en prosess nå der han har fått noen uker til å tenke på dette. Så får vi se.

Hvis man lander på at én absolutt ikke vil, og én absolutt vil, er det ingen annen måte å løse det på enn å gå hvert til sitt tenker jeg. Selv om det selvfølgelig er forferdelig vanskelig. 

Anonymkode: 62eb7...7f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

 Nå kan jeg ikke forestille meg livet uten barnet mitt. 

Det kan selvfølgelig ingen som faktisk har barn, og det betyr selvsagt ikke at det var en «riktig» avgjørelse.

Til TS vil jeg si: ikke la deg presse på en så skjebnesvanger avgjørelse. Hvis fyren har fått panikk, så finn deg en annen!

Anonymkode: 4a806...fd6

[AprilLudgate]

Han har ikke ført deg bak lyset.

Han gjorde det mange gjør basert på litt begrenset evne til å tenke langsiktig.

Og han fikk den evnen først når han så andre bekjente få barn - og kom i en alder hvor han skjønte at han har dårlig tid.

Skjer med endel kvinner også, det.

Men - nå er det ingen vei tilbake. Gjør det slutt, så får han ta ansvar for egen fremtid selv. Og du for din. 

[Gjest ABM]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Jeg ser ikke helt at dette er en sak hvor en av partene skal "heies på"?

Anonymkode: 44546...2d8

Har du helt rett i...men det å få barn eller ikke er en så grunnleggende del av livet at det må være lov å skifte mening underveis...

Ts får være så frustrert hun vil , og jeg forstår henne og...men jeg tror dette forholdet skjærer seg...og det er tusener av kvinner som ønsker mann og barn der ute..

[AnonymBruker]

Livet skjer. Dessverre for deg akkurat nå. 

Selv om jeg var sikker var det aldri noe jeg sa høyt, eller var bombastisk på. For selv om jeg var ung og dum i 20-årene forstod jeg jo at livssituasjonen er ganske annerledes når man beveger seg gjennom 30-årene. Da jeg var student var det jo ingen som fikk barn, og vi levde livet, festet, reiste, så det var utenkelig. I 30-årene "mistet" jeg alle venninnene til småbarnsperioden, parallelt med at foreldre og svigerforeldre prioriterte barnebarna på alle mulige måter. Og jeg og mannen var i et slags vakuum på siden av alt og alle, da vi valgte annerledes. 

Heldigvis bikket jeg og mannen 40 sammen, og var fortsatt på samme breddegrad. Men det kunne like så godt vært veldig annerledes, det har jeg forstått hele tiden, selv om jeg også har vært livredd for å miste han. Nå er det bare å krysse fingrene for at midtlivskrisen ikke treffer for fullt, og han finner seg ei ung og fertil dame 😂 Og jada, jeg er rolig og sindig i innlegget mitt her, men smeller nok solid om det skjer likevel 😅

Anonymkode: 733f1...942

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Takk for råd. Jeg tror dere har helt rett. Kan ikke dvele ved dette lenger. Jeg skal snakke med han om det når han kommer hjem fra jobb.

Håper han bare tenker klart og tydelig igjennom dette. Vi har et godt forhold og vi har flere drømmer vi vil realisere. Jeg bare håper ikke han i dette tilfelle vil ende opp ensom og alene, ved at han eventuelt ikke får seg en ny dame...

Anonymkode: 0deb3...751

Det er en sjanse han da må da om han ønsker det. Det er ikke ditt ansvar å sørge for hans lykke. Du har ansvar for din egen. For å være med deg innebærer et liv uten barn. Det er bare å være helt klar og tydelig på det. Hans valg, all the way.

Anonymkode: fbe13...89e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Det er en sjanse han da må da om han ønsker det. Det er ikke ditt ansvar å sørge for hans lykke. Du har ansvar for din egen. For å være med deg innebærer et liv uten barn. Det er bare å være helt klar og tydelig på det. Hans valg, all the way.

Anonymkode: fbe13...89e

Takk for det, skal som sagt snakke med han i kveld. Tror det er lurt. Men nå får jeg dårlig samvittighet for at jeg har ødelagt HANS liv FØR praten.. Skjønner ikke hva som skjer..ts

Anonymkode: 0deb3...751

[AnonymBruker]

Ingen har blitt lurt, dere har bare vokst fra hverandre, noe som er veldig vanlig etter mer enn ti år sammen. Og her var det tilfeldigvis ønsket om barn som ble den store forskjellen. Etter ti år har man lagt mye ressurser i forholdet, tid, følelser og gjerne materielle investeringer, så det føles alltid opprivende når det tar slutt, men jo lengre man haler det ut i tid, desto verre blir det. Ta heller praten ordentlig nå, og finn ut hva som er viktigst for han. Dersom han ser for seg at du skal ombestemme deg, bare fordi han har gjort det er han veldig egoistisk og lite empatisk, så da er det nok best å gå. 

For barnefrie kvinner er det desverre slik at vi må være forberedt på dette, kvinners avgjørelse om å ikke få barn er gjerne mer gjennomtenkt og sementert enn menns. Menn synes barn og sånt er så fjernt,så de tenker "null stress" når hun sier hun ikke vil ha barn, og så kommer det krypende et sted mellom 30 og 40. Kvinner blir gjerne utfordret mye på manglende barneønske, og har derfor i større grad tatt et valg, og endrer mening sjeldnere.

Første gang jeg tenkte at jeg ikke hadde noe barneønske var jeg 15 år gammel, ingen tok det seriøst, ikke jeg selv en gang, men mer enn 25 år senere ser jeg at tanken fortsatt har holdt seg, selv  om jeg har hatt nok av muligheter og den når er for sent. Var i et langvarig forhold fra tjueåra til ut i tredveåra, og de første ti årene var vi også enige om å ikke få barn, så endret han seg. Dating mellom 30 og 40 var helt forferdelig, de fleste mennene jeg traff var så innmari rugeklare, så jeg måtte holde meg til casual relasjoner, for at dette ikke skulle bli en konflikt. Etter førti har det derimot vært en helt annen verden, menn på min alder pluss/minus er enten ferdig med barn for lenge siden, eller har tatt et endelig valg om å ikke få, og det er uansett veldig få som matcher med en førti år gammel kvinne dersom de ønsker seg barn. Så endelig har jeg biologien på min side, og dater nå en veldig flott mann som aldri har ønsket seg barn. 

Anonymkode: 40ce2...659

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Livet skjer. Dessverre for deg akkurat nå. 

Selv om jeg var sikker var det aldri noe jeg sa høyt, eller var bombastisk på. For selv om jeg var ung og dum i 20-årene forstod jeg jo at livssituasjonen er ganske annerledes når man beveger seg gjennom 30-årene. Da jeg var student var det jo ingen som fikk barn, og vi levde livet, festet, reiste, så det var utenkelig. I 30-årene "mistet" jeg alle venninnene til småbarnsperioden, parallelt med at foreldre og svigerforeldre prioriterte barnebarna på alle mulige måter. Og jeg og mannen var i et slags vakuum på siden av alt og alle, da vi valgte annerledes. 

Heldigvis bikket jeg og mannen 40 sammen, og var fortsatt på samme breddegrad. Men det kunne like så godt vært veldig annerledes, det har jeg forstått hele tiden, selv om jeg også har vært livredd for å miste han. Nå er det bare å krysse fingrene for at midtlivskrisen ikke treffer for fullt, og han finner seg ei ung og fertil dame 😂 Og jada, jeg er rolig og sindig i innlegget mitt her, men smeller nok solid om det skjer likevel 😅

Anonymkode: 733f1...942

Jaa, det er akkurat dette her som er vanskelig mtp. kjønnsforskjellene. En mann KAN faktisk ombestemme seg seinere enn en kvinne kan.

Anonymkode: c9c5b...356

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jaa, det er akkurat dette her som er vanskelig mtp. kjønnsforskjellene. En mann KAN faktisk ombestemme seg seinere enn en kvinne kan.

Anonymkode: c9c5b...356

Sant.

Men jeg tenker som så. Det kan skje uansett. Og om han stikker er det bedre å sitte der uten barn som binder oss sammen i 10+ år til. 

Anonymkode: 733f1...942

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Takk for det, skal som sagt snakke med han i kveld. Tror det er lurt. Men nå får jeg dårlig samvittighet for at jeg har ødelagt HANS liv FØR praten.. Skjønner ikke hva som skjer..ts

Anonymkode: 0deb3...751

Du tar på deg for mye ansvar. Han har hele tiden visst at du ikke ønsker barn. Du har ikke kommet med en helomvendig om hva du ønsker.

Det er HAN som har endret mening her. Hvorfor skal dette liksom ødelegge livet hans?? Ta deg sammen dame, ikke ditt ansvar!

Han gjør dette helt selv: hans liv hans valg.

Anonymkode: fbe13...89e

[Gjest Niek79]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Takk for det, skal som sagt snakke med han i kveld. Tror det er lurt. Men nå får jeg dårlig samvittighet for at jeg har ødelagt HANS liv FØR praten.. Skjønner ikke hva som skjer..ts

Anonymkode: 0deb3...751

Du har selvsagt ikke ødelagt hans liv. Han har hatt fine år sammen med deg (antar jeg) og har god tid til å få barn sammen med noen andre.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det er helt vanlig at menn i 20-årene tror de ikke vil ha barn. "Hele greia" føles nok veldig fjernt for mange av dem.

Men så går årene, hjernen modnes ferdig og de får et nærere forhold til unger ved at folk de kan identifisere seg med (som jevnaldrende kompiser) stifter familie. 

Samboeren din har altså ikke ført deg bak lyset, han har bare blitt eldre og mer moden.

Dere må rett og slett gjøre det slutt. Det finnes ingen annen utvei her.

Et brudd er selvfølgelig kjipt, og ekstra tungvint med bolig som skal selges, men sånn er det. 

Ønsker dere lykke til begge to!

Anonymkode: 44546...2d8

Veldig enig i dette, har sett mye av det i praksis blant venner og bekjente. 

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Veldig rart at dere drar inne dette med modenhet og barn. Det dere i teorien der sier er at de som frivillig ikke vil ha barn er umodne. En merkelig tankegang.

Samboer er 37 år, så det er ikke akkurat som om dette bikket over i det han ble 30... TS

Anonymkode: 0deb3...751

Frivillig barnløse er ikke umodne, men de som bastant hevder at de ikke vil ha barn, og deretter snur når de er ca.30 år +/- har nok hatt en umoden eller urealistisk tankegang angående egen fremtid. De har kanskje trodd at de tenkte langt fremover, men så gjorde de egentlig ikke det, for de har ikke tatt med alle variabler i beregningene. 

F.eks hadde jeg det veldig fint som barnløs på det tidspunktet jeg ble gravid, og jeg så også at jeg kunne ha mange gode år igjen som barnløs, men jeg så deretter for meg at jeg ville savne barn når jeg var ferdig med å være ung. Jeg fikk derfor barn og har aldri angret. Jeg kjente meg selv og var såpass reflektert rundt situasjon at jeg visste hva som var rett for meg i framtiden, selv om livet der og da var bra som det var.

Menn er nok litt dårligere på det med å kjenne seg selv og å klare å se framover, så jeg vil tro at de oftere enn kvinner ombestemmer seg angående barn, enten den ene eller andre veien. Jeg vet om folk som har ombestemt seg andre veien også.

Det er nok både kjipt og trist å være i den situasjonen du er i, og jeg kan forstå det om du føler deg bitter, men samboeren din har ikke gjort noe galt. Det er bare slik det er. Forhåpentligvis kan dere bli lykkelige på hver deres kant, selv om det vil bli vondt en periode først.

Anonymkode: aedab...4d9

[Eloise12345]

2 hours ago, Niek79 said:

Du har selvsagt ikke ødelagt hans liv. Han har hatt fine år sammen med deg (antar jeg) og har god tid til å få barn sammen med noen andre.

Enig med deg! . Dette var de enig om tidligere så hun har ikke ødelagt årene hans. Men dersom han går ut av forholdet nå så har han som du sier : god tid på å få barn med en annen. Og det er det beste når veiene skiller lag for hans naturlig ønske. 

Endret 23. september 2021 av Eloise12345