Hva er det skumleste/traumastike du har opplevd?

[AnonymBruker]

Det mest traumatiske må være da broren min tok livet sitt ved å hoppe utfor et stup..

Anonymkode: 53166...94a

[AnonymBruker]

Når jeg var 14 ble jeg torturert i 2 uker av en mishandler som går fri den dag i dag. Det er kun min mor og samboer som vet det. Han ble anmeldt av legen min. 

Jeg har store problemer den dag i dag, som gjør at jeg ikke klarer å ha noen venner omtrent. 

Jeg har enormt behov for å beskytte søstrene mine som ikke vet noe. Jeg lider av ptsd, angst osv osv. De vet ikke noe men jeg klarer ikke å stille opp for noen pga dette så det er dumt.. 

 

Anonymkode: 26e7b...24f

[Million]

Jeg leser det andre har opplevd, og da virker mine egne greier som filleting, selv om det opplevdes traumatisk for meg, der og da. Så jeg dropper å fortelle det. 

[AnonymBruker]

Peonjenta skrev (43 minutter siden):

Så dette er det mest traumatiske du har opplevd...?  Ok

Det er ingen konkurranse i å ha opplevd det verste. Tråden som om hva som er det verste/skumleste DU har opplevd. Om den AB'en bare hadde den hendelsen så har hun bare den. Du skal aldri sammenligne andres traumer med dine. Det å brekke foten kan være din verste og vondeste skade du noen gang har opplevd, mens naboen din kan ha brukket nakken. Det gjør det ikke minste smertefullt for deg å brekke foten for det om. Hva andre har opplevd, hjelper ikke deg. Det gjør ikke din opplevelse mindre eller lettere fordi de har opplevd noe verre. 

Anonymkode: 11837...6a4

[AnonymBruker]

Million skrev (4 minutter siden):

Jeg leser det andre har opplevd, og da virker mine egne greier som filleting, selv om det opplevdes traumatisk for meg, der og da. Så jeg dropper å fortelle det. 

Ikke tenk slik! Gjerne kom med din opplevelse. Det er det verste du har opplevd, og det er alt som betyr noe. Hva vi andre har opplevd spiller ingen rolle for deg, det gjør ikke din opplevelse mindre vond eller skummel.

Anonymkode: 11837...6a4

[Million]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Ikke tenk slik! Gjerne kom med din opplevelse. Det er det verste du har opplevd, og det er alt som betyr noe. Hva vi andre har opplevd spiller ingen rolle for deg, det gjør ikke din opplevelse mindre vond eller skummel.

Anonymkode: 11837...6a4

Vel, jeg kan jo fortelle det da. Har en feeling at jeg kan ha fortalt den før her, men finner ikke innlegget igjen nå.

Well, here it goes....

Det var den sommeren jeg var 11 år. Jeg bodde på den tiden en stund på vestlandet med min mor og søsken, men hjemmet vårt lå i Oslo, der pappa jobbet og bodde fremdeles. Vår tid på vestlandet var over, og senere den sommeren (til skolestart) skullle mamma ta med oss alle ungene hjem til Oslo igjen. 

Men så skulle onkelen min og hans forlovede dra tidligere på sommeren på ferie til Oslo. Jeg hadde hjemlengsel og bønnfalt mamma og pappa om lov til å dra tidligere enn mamma, og så klare meg selv på dagtid hjemme mens pappa var på jobb. Dette var i skolens sommerferie, så jeg kunne være ute med gamle venner hele dagene. De sa ja, og det ble bestemt at jeg skulle få være med på onkel og tantes biltur til Oslo.

Jeg husker at det var på den tiden den berømte serien "Roots" gikk på tv, og onkel og tante ville gjerne se kveldens episode før vi kjørte, og så skulle vi heller kjøre hele natten. Det var derfor sent på kvelden da kjøreturen fra vestlandet startet.

Vi var ikke kommet lenger enn til turen over Strynefjellet. Det var lange tuneller å kjøre gjennom, og det var arbeid på gang i tunellen. De holdt på å legge tak og belegg på steinveggene i fjellet. Vi var på vei gjennom en slik tunell og hadde en slakk sving foran oss da onkelen min (sjåføren) så blinklys i det fjerne gi gjenskinn på tunellveggene. Han kjørte littegrann lenger frem, rundt svingen, og stoppet for der kom det et utrykningskjøretøy i hylende fart. 

Onkel og tante skjønte at noe var galt, fordi utrykningskjøretøyet slingret så voldsomt og det kjørte altfor, altfor fort i tunellen. Og plutselig kjørte den rett inn i en av tunellarbeidernes stilas, av den enorme typen som står på svære metallhjul og som rekker opp til taket i tunellen. Det store metallstilaset brakte sammen med et overdøvende brak og støy.

Jeg hadde ligget i baksetet og halvsov, for det var jo sent. Men det voldsomme bråket fikk meg til å se opp, fordi jeg lurte på hva som foregikk. I en liten brøkdel av et sekund, oppfattet hjernen min at min onkel og tante kastet seg til hver sin side og vek unna midten av frontglasset i bilen. Noe de var redd for. De hadde armene løftet beskyttende opp.

Av en eller annen grunn dukket jeg da ned igjen i baksetet, lynraskt. Og det var det som reddet livet mitt. For inn gjennom frontglasset i bilen vår dundret et enormt metallhjul fra stillaset som utrykningskjøretøyet hadde kræsjet i. Hjulet fløy gjennom frontruta, gjennom bilen og rett over meg, og så ut gjennom bakruta igjen så glasset sprutet overalt.

Jeg ble reddet av en refleks. Jeg så noen dukke unna noe, og dukket unna selv.

Vi kom oss ut av bilen, og så utrykningskjøretøyet som hadde skrenset mange meter fremover, helt smadret. Men opp gikk døra, og ut av kjøretøyet sjanglet det en overstadig beruset mann. Han ga seg til å sjangle i sikksakk bortover veien i tunellen, og hadde visst tenkt seg ut på fjellet i fylla...

I dag husker jeg ikke hvordan vi fikk kontaktet politi og sykebil, men regner med at vi brukte nødtelefonene som alltid er i slike tuneller. Dette var jo mange år før mobiltelefonene kom, og det var ingen hus på fjellet som vi kunne låne telefon fra. Vi ble fraktet til en brakkelandsby (arbeiderne som jobbet i tunellene sin) og der ble vi avhørt av lensmannen. Den fulle sjåføren ble funnet og plukket opp av politiet der han sjanglet seg bortover fjellveien.

Det ble tilkalt drosje, og vi ble sendt hjem igjen i den, midt på natten. Det ble ingen Oslo-tur på meg før senere den sommeren, rett før skolestart. Da dro vi hjem igjen, alle søsken og mor samlet.

Jeg har aldri glemt denne nær-døden-opplevelsen min, og hvor ren og skjær flaks og instinkt det var som gjorde at jeg ikke fikk det enorme metallhjulet i hodet. Da hadde det ikke vært noe igjen av hodet mitt etterpå...

[Poision-Ivy]

Da toåringen vår holdt på å dø og var borte for oss i en time. Ingen tvil. Ble trolig retraumatisert da yngstebarnet fikk tilsvarende type anfall og holdt på å bli kvalt av samme årsak, noen år senere. Begge friske i dag 🙌

[AnonymBruker]

Poision-Ivy skrev (4 minutter siden):

Da toåringen vår holdt på å dø og var borte for oss i en time. Ingen tvil. Ble trolig retraumatisert da yngstebarnet fikk tilsvarende type anfall og holdt på å bli kvalt av samme årsak, noen år senere. Begge friske i dag 🙌

Hva skjedde med dem? 

Anonymkode: daa18...3dd

[Poision-Ivy]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Fy faen. Jeg hadde drept gjerningspersonen på stedet.

Anonymkode: 34ff1...82e

Det hadde jeg også gjort. Eller ønsket. Men det er bra personen som opplevde dette (går jeg ut fra) ikke gjorde det. Barnet hadde fått nok et uhåndterlig traume å bære på. Men skjønner tanken. HELT med på den. 

[Poision-Ivy]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hva skjedde med dem? 

Anonymkode: daa18...3dd

Vil ikke gå for mye i detalj, men det var noen type anfall uten påvirkning utenfra. Kvelningen var sekundær, eller hva jeg skal si, altså trolig en konsekvens av spasmer i muskulaturen. Det skjedde uten forvarsel, og jeg gikk alltid og ventet på at det kunne skje igjen, etter den ene gangen. Det var en tilfeldig handling fra en av dem som var til stede som reddet barnet. 

[AnonymBruker]

Da min mor døde i armene mine. Jeg var 16. Dødsrallingen, panikken i det hun døde og muligens skjønte at ho forlot oss. Hjemsøker meg, 17 år senere. 

Anonymkode: c47ae...6c3

[AnonymBruker]

At morkaka satt fast etter fødsel og jeg fossblødde, situasjonen opplevdes nok verre enn den var sett i ettertid, men der og da var jeg helt uforberedt på at det kunne skje og livredd for at det ikke skulle slutte å blø. Måtte på operasjonsstue for å fjerne den og mistet mye blod. Jeg tåler ikke å se blod (kan besvime av at andre snakker om blod) og i tillegg var det plutselig veldig travelt med å få ut morkaka så det satte en skikkelig støkk i meg. 

Anonymkode: aebc7...dc3

[AnonymBruker]

21 hours ago, Gjenferdet said:

Jeg er diagnostisert med kompleks traumelidelse, så i det ligger det at jeg har opplevd gjentatt traumatisering. Én hendelse, og langt ifra den verste (noe som sier ganske mye), var da jeg var 15 år og havnet alene med to fulle menn. Jeg var helt edru og dette var midt på lyse dagen. De la seg etter meg, og prøvde å rettferdiggjøre seg selv med å argumentere for at jeg var 18 år og ikke 15. Jeg trodde de skulle slå meg og voldta meg, og jeg løp derifra gråtende. Heldigvis var de "nådige" nok til å la meg slippe unna. Det kunne virkelig ha gått galt.

Så ingenting skjedde egentlig

Anonymkode: 8a702...539

[AnonymBruker]

Poision-Ivy skrev (12 minutter siden):

Det hadde jeg også gjort. Eller ønsket. Men det er bra personen som opplevde dette (går jeg ut fra) ikke gjorde det. Barnet hadde fått nok et uhåndterlig traume å bære på. Men skjønner tanken. HELT med på den. 

Nei, jeg gjorde ikke det 😊

Anonymkode: 8d31e...2d2

[Poision-Ivy]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Nei, jeg gjorde ikke det 😊

Anonymkode: 8d31e...2d2

*respect* 🌹 og håper barnet ditt har det trygt og godt i dag. 

[AnonymBruker]

Ble nesten kidnappet en gang som liten, da jeg gikk alene på skoleveien. Hvit varebil med to menn. Jeg klarte å løpe tilbake til skolen.. 

Anonymkode: 9d598...d56

[AnonymBruker]

Får helt vondt inni meg av alt dere har opplevd. Sterke mennesker! Sender dere masse kjærlighet❤

Anonymkode: 14622...dea

[Tuppeluri]

Da besteveninna mi ble påkjørt og drept på barneskolen. Etter døden hennes, før begravelsen så lå hu død på soverommet sitt i en kiste/seng hvor de hadde kledd på hu fine klær og foldet hendene hennes. Folk som ville kunne komme å beskue hu, si et siste "farvel" før begravelsen.
Jeg ble nektet å reise å se, veldig glad for det i dag. Men alle de andre i klassen min var der, og jeg fikk ganske detaljerte beskrivelser på hvordan hu så ut. Sitter godt i minnet i dag, desverre. Sliter etter dødsfallet hennes enda.

[AnonymBruker]

Poision-Ivy skrev (33 minutter siden):

*respect* 🌹 og håper barnet ditt har det trygt og godt i dag. 

Takk! H.n er trygg og glad, og har det godt. 

Anonymkode: 8d31e...2d2

[AnonymBruker]

Million skrev (59 minutter siden):

Vel, jeg kan jo fortelle det da. Har en feeling at jeg kan ha fortalt den før her, men finner ikke innlegget igjen nå.

Well, here it goes....

Det var den sommeren jeg var 11 år. Jeg bodde på den tiden en stund på vestlandet med min mor og søsken, men hjemmet vårt lå i Oslo, der pappa jobbet og bodde fremdeles. Vår tid på vestlandet var over, og senere den sommeren (til skolestart) skullle mamma ta med oss alle ungene hjem til Oslo igjen. 

Men så skulle onkelen min og hans forlovede dra tidligere på sommeren på ferie til Oslo. Jeg hadde hjemlengsel og bønnfalt mamma og pappa om lov til å dra tidligere enn mamma, og så klare meg selv på dagtid hjemme mens pappa var på jobb. Dette var i skolens sommerferie, så jeg kunne være ute med gamle venner hele dagene. De sa ja, og det ble bestemt at jeg skulle få være med på onkel og tantes biltur til Oslo.

Jeg husker at det var på den tiden den berømte serien "Roots" gikk på tv, og onkel og tante ville gjerne se kveldens episode før vi kjørte, og så skulle vi heller kjøre hele natten. Det var derfor sent på kvelden da kjøreturen fra vestlandet startet.

Vi var ikke kommet lenger enn til turen over Strynefjellet. Det var lange tuneller å kjøre gjennom, og det var arbeid på gang i tunellen. De holdt på å legge tak og belegg på steinveggene i fjellet. Vi var på vei gjennom en slik tunell og hadde en slakk sving foran oss da onkelen min (sjåføren) så blinklys i det fjerne gi gjenskinn på tunellveggene. Han kjørte littegrann lenger frem, rundt svingen, og stoppet for der kom det et utrykningskjøretøy i hylende fart. 

Onkel og tante skjønte at noe var galt, fordi utrykningskjøretøyet slingret så voldsomt og det kjørte altfor, altfor fort i tunellen. Og plutselig kjørte den rett inn i en av tunellarbeidernes stilas, av den enorme typen som står på svære metallhjul og som rekker opp til taket i tunellen. Det store metallstilaset brakte sammen med et overdøvende brak og støy.

Jeg hadde ligget i baksetet og halvsov, for det var jo sent. Men det voldsomme bråket fikk meg til å se opp, fordi jeg lurte på hva som foregikk. I en liten brøkdel av et sekund, oppfattet hjernen min at min onkel og tante kastet seg til hver sin side og vek unna midten av frontglasset i bilen. Noe de var redd for. De hadde armene løftet beskyttende opp.

Av en eller annen grunn dukket jeg da ned igjen i baksetet, lynraskt. Og det var det som reddet livet mitt. For inn gjennom frontglasset i bilen vår dundret et enormt metallhjul fra stillaset som utrykningskjøretøyet hadde kræsjet i. Hjulet fløy gjennom frontruta, gjennom bilen og rett over meg, og så ut gjennom bakruta igjen så glasset sprutet overalt.

Jeg ble reddet av en refleks. Jeg så noen dukke unna noe, og dukket unna selv.

Vi kom oss ut av bilen, og så utrykningskjøretøyet som hadde skrenset mange meter fremover, helt smadret. Men opp gikk døra, og ut av kjøretøyet sjanglet det en overstadig beruset mann. Han ga seg til å sjangle i sikksakk bortover veien i tunellen, og hadde visst tenkt seg ut på fjellet i fylla...

I dag husker jeg ikke hvordan vi fikk kontaktet politi og sykebil, men regner med at vi brukte nødtelefonene som alltid er i slike tuneller. Dette var jo mange år før mobiltelefonene kom, og det var ingen hus på fjellet som vi kunne låne telefon fra. Vi ble fraktet til en brakkelandsby (arbeiderne som jobbet i tunellene sin) og der ble vi avhørt av lensmannen. Den fulle sjåføren ble funnet og plukket opp av politiet der han sjanglet seg bortover fjellveien.

Det ble tilkalt drosje, og vi ble sendt hjem igjen i den, midt på natten. Det ble ingen Oslo-tur på meg før senere den sommeren, rett før skolestart. Da dro vi hjem igjen, alle søsken og mor samlet.

Jeg har aldri glemt denne nær-døden-opplevelsen min, og hvor ren og skjær flaks og instinkt det var som gjorde at jeg ikke fikk det enorme metallhjulet i hodet. Da hadde det ikke vært noe igjen av hodet mitt etterpå...

Oy, noe sånt vil nok prege de fleste. Naturlig å tenke "enn hvis" og å lure på hvorfor ting gikk som det gikk. Noe sånt ville ha satt et støkk i de fleste. 

Anonymkode: 11837...6a4