Å sørge når "den man aldri fikk" er død

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt hva jeg tenker og føler, og jeg har ingen å diskutere det med.

Jeg kommer fra en liten bygd der alle kjente alle. Gjennom alle ungdomsårene var jeg avstandsforelsket i samme fyren, "Per", vi gikk på skole sammen, hang på ungdomsklubben og låvefester sammen, "alle" visste at jeg var forelsket i ham men han var ikke interessert tilbake (tror jeg, mulig han bare var sjenert). Vi snakket mye sammen, men datet aldri, og aldri noe mer fysisk enn litt tett dans.

Vi flyttet ut av bygda i hver vår retning da vi skulle begynne på videregående, og det er det siste jeg noen gang så til ham. Jeg har tenkt på ham en del ganger, men aldri gått til det steget å søke ham opp på facebook eller noe, selv ikke da jeg var singel i flere år. Nå har foreldrene mine også flyttet ut fra hjembygda mi og jeg er sjelden der, har havnet helt utenfor "bygdesladderen" og finnes ikke oppdatert. 

Forrige uke kom jeg i kontakt med en barndomsvenninne og hun fortalte at "Per" tok livet sitt for noen måneder siden. Han hadde visst flyttet til til nabobygda etter fullført utdannelse og bodd der i mange år. Etterlot seg kone og barn. 

Jeg er gift selv og ville ikke byttet mot mannen min mot alt i verden. Allikevel føler jeg en merkelig sorg nå? En sorg over den fremtiden jeg ønsket meg som tenåring men aldri fikk, og der siste sjanse nå har forsvunnet, kanskje? Eller en sorg over at jeg aldri fikk blitt ordentlig kjent med "Per"? Eller en sorg over at han døde uten at han fikk vite hvor mye jeg hadde tenkt på ham gjennom årene? 

 

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget heller... noen som har opplevd noe lignende, og klarte å sortere følelsene og tankene sine? Eller bare har en lignende historie å fortelle?

Anonymkode: ca779...445

[AnonymBruker]

Lett å romantisere det som aldri skjede, og folk man aldri egentlig kjenner. For alt du vet kunne du blitt sammen med denne mannen, fått et barn og han ville slitt med alkoholisme før han tok selvmord og etterlot deg og barnet. Kanskje var han utagerende og slem mot sine kjærester. Kanskje ville han vært utro. Kanskje ville han vært arbeidsledig grunnet sine psykiske problemer. Kanskje var han egentlig bare en kjedelig person du hadde gått lei av etter 1 år sammen. 

Det du savner er jo drømmescenario der dere finner hverandre og lever lykkelig alle deres dager. Der din eksistens ville forhindret han fra å ha psykiske problemer og ta selvmord. Det er meget urealistisk scenario

Anonymkode: 17a7d...53c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Lett å romantisere det som aldri skjede, og folk man aldri egentlig kjenner. For alt du vet kunne du blitt sammen med denne mannen, fått et barn og han ville slitt med alkoholisme før han tok selvmord og etterlot deg og barnet. Kanskje var han utagerende og slem mot sine kjærester. Kanskje ville han vært utro. Kanskje ville han vært arbeidsledig grunnet sine psykiske problemer. Kanskje var han egentlig bare en kjedelig person du hadde gått lei av etter 1 år sammen. 

Det du savner er jo drømmescenario der dere finner hverandre og lever lykkelig alle deres dager. Der din eksistens ville forhindret han fra å ha psykiske problemer og ta selvmord. Det er meget urealistisk scenario

Anonymkode: 17a7d...53c

Dette synes jeg er veldig merkelige og kanskje til og med litt ufølsomme ting å si til noen som sørger. 

TS, du sørger over en mann du en gang kjente og var glad i. Selv om du ikke har sett ham på veldig mange år synes jeg det er en veldig naturlig og menneskelig ting, som egentlig ikke trenger å tolkes og forklares noe mer enn det. Og når han attpåtil døde slik han gjorde er det ikke det minste rart at det går litt ekstra inn på deg. Det er (heldigvis) veldig få som synes det er greit at noen de en gang var glad i har hatt det så vondt at de tok sitt eget liv. ❤️ 

Anonymkode: bbfac...29a

[Realverdien]

Samme har skjedd meg. Men hun døde av hjerneslag ganske ung. 

Det er trasig. Men heldigvis en liten og i bunn og grunn ubetydelig del av livet ditt.

Det ble ikke dere to. Så... slik ble det.

[AnonymBruker]

Det er lett å tenke sånn. Jeg også følte på mye av det du skriver da en jeg gikk i klasse med døde kun 18 år gammel. Følte meg på en måte nær han etter at han var død. Mens han levde pratet han vel egentlig aldri til meg, eller brydde seg. Jeg var "ei i klassen hans" sikkert. Likevel sørget jeg over han når han døde, klippet ut masse bilder av han og tok vare på dødsannonsen osv. Tok noen år før jeg faktisk skjønte at jeg hadde glorifisert han. Spesielt etter at jeg fikk døden veldig tett innpå meg innad i familien. Da forsto jeg at det med han bare var illusjon og tull jeg innbilte meg.

Du sørger nå fordi du prøver å overbevise deg selv om at det virkelig kunne blitt noe mellom dere, og at dette nå er fysisk umulig fordi han ikke lenger lever. Du vet at dette aldri hadde skjedd. I så fall har du sjans på Kronprins Haakon og Neymar Jr også.

 

Anonymkode: 8e5c9...bdb

[AnonymBruker]

Du kan tenke på hvordan jeg har det som homofil og fantaserer fortsatt om en streit kollega jeg hadde for mange år siden. Vet ikke hva han gjør idag (han lever) men å vite at jeg aldri kan få han er så vondt. Vi hadde så god kjemi de årene vi jobbet sammenog jeg savner han sånn! Men bare fordi han ikke var skeiv selv.... Hater dette livet 💔

Anonymkode: 6a8cc...fb1

[Humas]

Min ungdomskjæreste i 5 år kommer jeg ikke over. Først gjorde jeg det slutt, neste gang han. Jeg ble såret og ville ikke ta han tilbake da han prøvde. Livet gikk videre, vi glemte aldri hverandre og han ringte meg av og til når han hadde drukket litt (han giftet seg, og jeg vet at de har vært nær skilsmisse). Han døde i en ulykke, og vil for alltid være min største (ihvertfall første) kjærlighet. Og ja, det ligger mye i Ibsens utsagn 'Evig eies kun det tapte'.