Kona mi skal dø

[Bøtteballetten]

Det er helt greit å synes synd på seg selv i din situasjon. Det vil alle i samme situasjon gjøre tror jeg.

Det blir ikke enkelt å være den som blir igjen, når man føler halve grunnmuren og halve huset er vekk. Men du får prøve etter beste evne å sørge for at resten står.

Det er bra du lufter tankene dine og får satt ord på det,  ellers blir det tung bør for deg.

💜

[AnonymBruker]

Ikke for å høres kald ut, men istedenfor å søke motivasjon til resten av livet i det du mister og må leve uten, bør du heller søke motivasjon til resten av livet i det du har og kan få. 

Sorgen vil nok alltid være der, spørsmålet er om du blir sorgen eller lærer deg å leve med sorgen. 

Bruk tiden godt nå. På deg selv, henne og begge to. 

Anonymkode: fe355...c45

[AnonymBruker]

💖

Anonymkode: 11d48...707

[AnonymBruker]

På vegne av Oslo øst, kondolerer vi!

Ta vare på deg selv.

Anonymkode: a9de1...7f3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Man skal ikke føle skam over å synes synd på seg selv, har omsider klart å innse det selv. Livet kan være så ekstremt urettferdig 🤍

Anonymkode: b975d...471

Ja, og det er heller ikke fasit på lenge en skal sørge. Gi deg tid til å sørge TS. 

Håper du har noen å snakke med, å bære dette alene kan være en enorm påkjenning. 

Er det noen støttegruppe i nærmiljøet. Vet om ei som hadde en mann som fikk kreft. Hun var med i en støttegruppe for pårørende og det virker som hun satte veldig pris på den omtanken hun fikk. 

Det er noen år siden nå, og når ser jeg hun har funnet seg en god venn ( jeg vet det er akkurat dette du ikke ville høre), men snakk åpent om det med din kone om at du faktisk også er kommet i en stor sorg nå og trenger hjelp til å håndtere det ❤

Anonymkode: 44c6e...3ae

[AnonymBruker]

Ja, det er lov å synes synd på seg selv. Det er lov å skrike, rase, hylgråte og kaste ting i veggen. 

Jeg har vært der du er nå og jeg gjorde alt dette og mer til. Syntes det var så inni helvete urettferdig at dette skulle ramme oss og det var absolutt ingenting man kunne gjøre. Det kunne ikke fikses. Maktesløshet er vel ordet. Følte meg som en hjelpeløs iakttager. Fortvilsen og sorgen var bunnløs.

Som deg følte jeg også at jeg aldri i verden kom til å kunne leve videre på egen hånd, at jeg aldri kom til å ha noen glede i livet igjen.

Det er ti år siden nå og jeg er her fortsatt. Det tok lang tid å mestre livet alene, det føltes lenge tomt og gledesløst, men man kommer seg faktisk videre selv om man ikke tror det er mulig.

Og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg er lykkelig og tilfreds med livet den dag i dag.

Jeg vet du ikke tror det samme er mulig for deg, for akkurat nå er alt svart, men kanskje hjelper det å høre det fra noen som har vært gjennom det samme. 

 

 

Anonymkode: 464b6...84c

[Vera]

Du har havnet i en situasjon som er så brutal og jævlig - at ingen ord kan gi trøst, eller forandre den virkeligheten du og din kone står i. 
Men, jeg tror ikke du skal være redd for å bruke nettverket ditt - de aller fleste mennesker ønsker å hjelpe. Du trenger å ta i mot den omsorgen nettverket ditt ønsker å gi deg. 
 

Da min svigermor døde i ganske ung alder, husker jeg at svigerfar sa det var som å miste over 50% av seg selv - fordi de vokste sammen i alle de årene de levde sammen. Han var i fritt svev da han mistet henne, og slet med å finne frem til seg selv igjen. Da brukte vi mye tid sammen, oss familie. Og han brukte mye tid sammen med venner - hvor de fant på aktiviteter sammen. Det er nå 7 år siden, og han har det bedre. Det har vært jævlig tøft til tider, hvor han ikke har sett noen grunn til å stå opp av sengen - men det er her man skal la nettverket få lov å hjelpe til. Vi fikk han utav sengen mange ganger, i perioder bodde han hos oss..og sakte men sikkert fant han en grunn for å stå opp igjen. 

Sorg er brutalt..kanskje det vondeste man opplever i livet? Det er så nakent og rått at man av og til lurer på om man klarer å overleve det. Men min erfaring er at sorg kommer i bølgedaler..det slår inn som bølger i sjøen. Noen bølger har man trøbbel med å takle, mens andre bølger er små dønninger, hvor man får tid til å puste, tid til å stålsette seg for neste store bølge. Etterhvert takler man de råeste, største bølgene - fordi man har pusterom under dønningene. 
Vi sørget hardt og lenge da min svigermor døde - og jeg tenker at sorgen egentlig gjenspeiler personen man sørger over. Svigermor var en person som satte spor, hun var et fantastisk menneske som gjorde ekstremt mye for mange. Sorgen etter henne, gjenspeiler hvilket menneske hun var. 
 

Jeg tenker på deg Ts, og håper du kan la nettverket ditt ta vare på deg ❤️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Har dere barn? Hvis dere har det,  er det noen som forstår sorgen , i samme familiesituasjon. Sorgen er uansett brutal og helt grusom. Jeg kan ikke forstå hvordan det er å holde ut  😢

Anonymkode: 3da4d...ff8

Vi rakk ikke. Det er bare oss.

Anonymkode: f4535...f8e

[-lykke-]

Så ufattelig trist å lese. Du har selvsagt all grunn til å synes jævlig syne på deg selv, for det er jævlig synd på deg.

Synes det er fint du skriver om det, det i seg selv kan være en måte å bearbeide ting på. 
 

Sender deg en lang, varm klem ❤️

[AnonymBruker]

Å sørge over noen som fortsatt lever, er en tung bør å bære. Den man er så veldig glad i, hadde planer og håp sammen med, er blitt en annen. Og fremtiden sammen er blitt en annen. Man kan ikke planlegge for mye, for sykdommen kan endre seg og en dag er ikke en annen lik.

Jeg mistet en jeg var veldig glad i for 6 år siden. Det tok tre år fra diagnosen var satt før hun fikk hvile. Det var grusomt å være vitne til smerten og fortvilelsen, og samtidig ønske så inderlig å sette tiden tilbake til da alt var bra. Fortsatt snakker jeg med henne, og innimellom gråter jeg.

Men jeg kan også snakke om henne med glede. Gjenfortelle opplevelser vi hadde, uttrykk hun brukte. De vonde minnene fra den siste tiden er etterhvert fortrengt av gode minner. Fordi om jeg så inderlig skulle ønske at hun var en del av mitt liv nå, så minnes jeg ikke henne lengre med sorg, men med takknemlighet for det hun ga meg og mitt liv og de minnene og erfaringene jeg kan fylle livet mitt videre med.

Jeg ønsker deg og din kone alt godt i tiden som kommer. Ta vare på hverandre.

Anonymkode: fb866...e0f

[Gjest Blondie65]

Dette var vondt å lese, og du har min dypeste medfølelse.

Jeg håper du kan mote deg opp til å snakke med noen som kan være der for deg nå i denne vanskelige tiden, men også i den tiden som kommer. 

Det er mange ting i livet som er utenkelige, ny partner, hvordan leve etter at din bedre halvdel er død, osv. Vel, ikke tenk på det nå. Tiden her og nå er det som gjelder akkurat nå. Senere blir det tid for annen type refleksjon, nye steg inn i det ukjente.

Stor bamseklem til deg!

[AnonymBruker]

Har kommunen kreftteam? Isåfall få de på banen slik at dere kan få den støtten dere trenger!❤️ Det finnes også likepersoner i Kreftforeningen som har vært der du er nå og som du kan prate med slik at du ikke står alene midt id ette, men samtidig slipper å legge dette på f.eks konen din! Søk støtte, det finnes!❤️

Anonymkode: a0ba6...a7a

[AnonymBruker]

Kjære TS: Ikke bruk ett eneste sekund på å sørge nå. Lev livet fullt ut til hennes siste åndedrag. Du skal feire henne og feire det fine dere har sammen nå. Dere skal skape minner, minner som skal fylle ditt liv med håp, også etter at hun er borte. Du er mye sterkere enn du tror. Det er mange av oss som har opplevd å miste mennesker som vi er glad i. Vi trodde heller ikke at vi har den styrken i oss❤️

Anonymkode: 8a43e...330

[AnonymBruker]

Kan ikke forestille meg hvordan det er å være i ditt sted men sender deg min oppriktige sympati. 

Gjør hva som må til for at du skal kunne stå i dette. 

Anonymkode: ecee5...104

[Gjest Hvemsomhelst]

Sender mange gode tanker og forstår deg 100% Min kjære mann hadde en sykdomsperiode på 3 år, og døde for litt mer enn 3 1/2 år siden. 

[Hannah80]

Hvemsomhelst skrev (3 minutter siden):

Sender mange gode tanker og forstår deg 100% Min kjære mann hadde en sykdomsperiode på 3 år, og døde for litt mer enn 3 1/2 år siden. 

❤️

[FrøkenMånestråle]

Livet er no dritt til tider, du har selvsagt lov til å ha det jævlig å synes synd på deg selv, skulle da faen meg bare mangle.

[AnonymBruker]

Kjære ts, jeg er akkurat kommet i dine sko.

For 4 uker siden fikk min kjæreste diagnose kreft med spredning. Faenskapet hadde spredd seg fra tarmen til lunger og lever, uten at hun hadde merket noe som helst.

Hun fikk dødsbudskapet allerede etter at undersøkelsene var tatt, og nå er hun i gang med cellegift som bare er livsforlengende.

Min kjæreste virker som før, hun trener hver dag og går tur, er veldig sprek og har masse energi og er faktisk i bedre form enn meg nå, men det er utenpå.

Jeg vet det kan gå raskt nedover og at hun kanskje ikke lever mer enn 1- 5 år maks, men jeg forstår ikke at hun har kreft, for jeg har enda ikke skjønt at hun er alvorlig syk, siden hun virker helt fin per dags dato.

Jeg tenker at du må snakke med noen profesjonelle om dine følelser og tanker, hvis du ikke får tilbud om det på sykehuset, for det kommer jeg til å gjøre.

Alt godt❤

Anonymkode: e0b86...fa5

[AnonymBruker]

Forderdelig tid du er inne i, og har foran deg. Du har min fulle medfølelse  

Kan jeg spørre hvor gammel du/dere er?

Anonymkode: 8b079...9b3

[Adrenalina1]

❤️🌹❤️