Sliter psykisk etter å ha mobbet

[AnonymBruker]

Hei. Er det flere som sliter med å ha mobbet andre over en lengre periode som barn selv? Jeg var verst i 6 og 7 klasse. Var ei som var hjemme fra skolen noen dager fordi jeg mobbet henne så, som sitter mest i. 

Jeg hadde en utrolig dårlig barndom, levde under et stort omsorgssvikt som har resultert i at jeg ikke er glad i den familien i dag, bare min familie (min mann og barna mine). De fikk mange barn som de ikke tok vare på. Føler de har skylden i at jeg er så svak. Jeg kan fort begynne å gråte og bli deprimert når jeg tenker tilbake på at jeg holdt på å mobbet. Jeg ønsker ikke at noen skal gjøre det mot barna mine eller noen som helst. Tenker tilbake på at jeg muligens ødela barndommen til andre og de sliter kanskje i dag med dette.. 

Anonymkode: da71f...416

[AnonymBruker]

Det er vel litt for sent å tenkte på det nå. Jeg er en av de du potensielt har ødelagt barndommen til. Tusen takk. 

Anonymkode: a0812...12a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Hei. Er det flere som sliter med å ha mobbet andre over en lengre periode som barn selv? Jeg var verst i 6 og 7 klasse. Var ei som var hjemme fra skolen noen dager fordi jeg mobbet henne så, som sitter mest i. 

Jeg hadde en utrolig dårlig barndom, levde under et stort omsorgssvikt som har resultert i at jeg ikke er glad i den familien i dag, bare min familie (min mann og barna mine). De fikk mange barn som de ikke tok vare på. Føler de har skylden i at jeg er så svak. Jeg kan fort begynne å gråte og bli deprimert når jeg tenker tilbake på at jeg holdt på å mobbet. Jeg ønsker ikke at noen skal gjøre det mot barna mine eller noen som helst. Tenker tilbake på at jeg muligens ødela barndommen til andre og de sliter kanskje i dag med dette.. 

Anonymkode: da71f...416

Jeg har blitt mobbet.

Jeg hadde dett også vanskelig hjemme, men mobbet ikke andre for det. Jeg fikk skolegangen ødelagt, klarte Ikke følge med på skolen. 

Pass på at dine barn ikke mobber, så er du tilgitt av meg. Verste som finnes er foreldre som ikke tåler å få beskjed fra lærere om sånt. "det er aldri noe feil med deres barn". 

 

Anonymkode: 1646e...331

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg har blitt mobbet.

Jeg hadde dett også vanskelig hjemme, men mobbet ikke andre for det. Jeg fikk skolegangen ødelagt, klarte Ikke følge med på skolen. 

Pass på at dine barn ikke mobber, så er du tilgitt av meg. Verste som finnes er foreldre som ikke tåler å få beskjed fra lærere om sånt. "det er aldri noe feil med deres barn". 

 

Anonymkode: 1646e...331

«Pass på at dine barn ikke mobber, så er du tilgitt av meg» er en setning som rørte meg veldig. Du har jo helt rett. Takk!!🙏❤️

Anonymkode: faaae...1c2

[AnonymBruker]

Jeg tenker at siden du var et barn da der skjedde kan du takke foreldrene dine. Man er ikke ferdig utviklet i hodet og langt flere hadde vært mobbere om de ikke hadde fått oppdragelse. 

Jeg har ikke mobbet noen, men jeg bodde i et fosterhjem og hadde en fostersøster som gikk på samme trinn som meg som ble alvorlig mobbet. Dette fosterhjemmet var helt grusomt og jeg utviklet sterk angst og suicidaliet. De mishandlet oss sterkt psykisk og jeg hadde jo traumer fra før. Jeg hadde på det tidspunktet ikke taklet å bli mobbet i tilleg så jeg tok avstand fra denne fostersøsteren min på skolen og gjorde alt for å ikke bli sett med henne. Hun ville jo gjerne gå sammen med meg til og fra skolen men jeg løp fra henne og sånt... 

Jeg kunne idag ønske at jeg kunne ta en telefon til meg selv som 12 åring å si at jeg bare skal gi fullstendig f i de andre og bare stått sterkt i det med henne. Hun måtte bytte navn og skole, såpass ille var det. Hun hadde ikke et eneste menneske som støttet henne, foreldrene var jo som de var, jeg hadde mine problemer og halve skolen var ekstremt slemme. Jeg får helt vondt av å tenke på dette, at jeg var så feig. 

Anonymkode: 77d82...5a6

[AnonymBruker]

Helt ærlig, så synes jeg de som har mobbet burde tatt seg en telefon og sagt beklager. Det vil ikke alltid hjelpe, men det vil heller ikke skade. Og sannsynligheten er liten for at den eller de har glemt deg.

Kanksje kan det hjelpe begge.  

Anonymkode: 85045...50c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Helt ærlig, så synes jeg de som har mobbet burde tatt seg en telefon og sagt beklager. Det vil ikke alltid hjelpe, men det vil heller ikke skade. Og sannsynligheten er liten for at den eller de har glemt deg.

Kanksje kan det hjelpe begge.  

Anonymkode: 85045...50c

Dette syns jeg virkelig du skal gjøre, ts. Det er det minste du kan gjøre, å si beklager. 

Anonymkode: 77d82...5a6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Hei. Er det flere som sliter med å ha mobbet andre over en lengre periode som barn selv? Jeg var verst i 6 og 7 klasse. Var ei som var hjemme fra skolen noen dager fordi jeg mobbet henne så, som sitter mest i. 

Jeg hadde en utrolig dårlig barndom, levde under et stort omsorgssvikt som har resultert i at jeg ikke er glad i den familien i dag, bare min familie (min mann og barna mine). De fikk mange barn som de ikke tok vare på. Føler de har skylden i at jeg er så svak. Jeg kan fort begynne å gråte og bli deprimert når jeg tenker tilbake på at jeg holdt på å mobbet. Jeg ønsker ikke at noen skal gjøre det mot barna mine eller noen som helst. Tenker tilbake på at jeg muligens ødela barndommen til andre og de sliter kanskje i dag med dette.. 

Anonymkode: da71f...416

Du var 6 år og ingen lærte deg forskjellen på rett og galt. Empati kan heller ingen forvente av et barn som ikke har fått det selv eller lært det. Så skylden kan ikke ligge på deg her. Det er heller bla skolesystemet som sviktet dere her. De skulle ha fanget opp omsorgssvikten du ble utsatt for og de skulle vernet om den som ble mobbet. De skulle ha kalt inn til møter med foreldrene og iverksatt tiltak. Tvunget dem til å ta tak.

Så dette må du la gå. Det er ikke bare mobbeofferet, men TO små barn som ble sviktet her💔

Anonymkode: 19593...f83

[AnonymBruker]

Om du sliter med mobbingen den dag i dag, så ville jeg oppsøkt denne jenta i dag og beklaget deg. Forklar kort slik du gjør her og su du sliter med skyldfølelse den dag i dag.

Har jenta blitt preget nok av dette derimot, så kan du nok risikere avvisning og til og med hat tilbake, til tross for at du ber om tilgivelse. Og så mange år senere.
Men da har du i det minste gitt henne den følelsen din av anger.. Kan nok på mange måter føles godt på et vis for denne jenta å høre DU har slitt med dette og at hun har mulighet og retten til avvisning tilbake. 
 

Jeg opplevde noe lignende av en som mobba meg da jeg var liten. Hun beklaget seg aldri, men la meg til som venn på fb 20 år senere. Jeg syntes det var merkelig, men godkjente. Etter et par uker føltes det bare feil å se ting hun la ut om sitt lykkelige liv med mann og barn. Selv om jeg la ut lykkelige ting fra min skjønne familie selv og hun til og med ga hjertelikes på det.

Følte vel dette var hennes måte å si ‘tilgi  og håper det er glemt’.
Det føltes likevel feil. Så jeg valgte å slette henne som venn. Og det føltes godt. Det ble min måte å si ‘jeg trenger virkelig ikke ditt vennskap’ på. Samtidig føltes det likevel godt at hun sendte meg den venneforespørselen, og bekreftelsen.

Anonymkode: 19593...f83

[Hannah80]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Du var 6 år og ingen lærte deg forskjellen på rett og galt. Empati kan heller ingen forvente av et barn som ikke har fått det selv eller lært det. Så skylden kan ikke ligge på deg her. Det er heller bla skolesystemet som sviktet dere her. De skulle ha fanget opp omsorgssvikten du ble utsatt for og de skulle vernet om den som ble mobbet. De skulle ha kalt inn til møter med foreldrene og iverksatt tiltak. Tvunget dem til å ta tak.

Så dette må du la gå. Det er ikke bare mobbeofferet, men TO små barn som ble sviktet her💔

Anonymkode: 19593...f83

Hun gikk i sjette klasse. Hun var ikke 6 år. Men uansett et barn da. 

[Jolene]

Fint at du i det minste har dårlig samvittighet. Mobbing ødela deler av livet mitt, og jeg unner ingen av mine mobbere å ha det fint da de fortjener kun det aller jævligste livet har å by på. Ingenting unnskylder mobbing.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg tenker at siden du var et barn da der skjedde kan du takke foreldrene dine. Man er ikke ferdig utviklet i hodet og langt flere hadde vært mobbere om de ikke hadde fått oppdragelse. 

Jeg har ikke mobbet noen, men jeg bodde i et fosterhjem og hadde en fostersøster som gikk på samme trinn som meg som ble alvorlig mobbet. Dette fosterhjemmet var helt grusomt og jeg utviklet sterk angst og suicidaliet. De mishandlet oss sterkt psykisk og jeg hadde jo traumer fra før. Jeg hadde på det tidspunktet ikke taklet å bli mobbet i tilleg så jeg tok avstand fra denne fostersøsteren min på skolen og gjorde alt for å ikke bli sett med henne. Hun ville jo gjerne gå sammen med meg til og fra skolen men jeg løp fra henne og sånt... 

Jeg kunne idag ønske at jeg kunne ta en telefon til meg selv som 12 åring å si at jeg bare skal gi fullstendig f i de andre og bare stått sterkt i det med henne. Hun måtte bytte navn og skole, såpass ille var det. Hun hadde ikke et eneste menneske som støttet henne, foreldrene var jo som de var, jeg hadde mine problemer og halve skolen var ekstremt slemme. Jeg får helt vondt av å tenke på dette, at jeg var så feig. 

Anonymkode: 77d82...5a6

For å si det sånn er jeg veldig klar over at foreldrene mine har stor skyld I dette, for jeg ble selv mobbet AV foreldrene mine. Jeg var tynn som en spiker sa de, men de sultet meg jo. Jeg var så stygg at jeg ikke kom til å få meg kjæreste osv. Jeg lot sinnet mitt gå utover andre, og er så fryktelig lei meg for det den dag i dag. Det har gått mange år men jeg begynte å kjenne på dårlig samvittighet på ungdomskolen.. 

 

Ååh😥 takk for at du deler din historie❤

Anonymkode: da71f...416

[AnonymBruker]

Veldig rart å ikke ta ansvaret selv for at du faktisk mobbet noen. Foreldrene dine var ikke bra mot deg og ødla dun barndom og det har de skyld i.

men du har skyld i at du ødla noen andres barndom. Utrolig dårlig av deg å ikke ta det på din egen kappe. Hvis du skal be jenta om unnskylding så ikke skyld på noen andre enn deg selv.

ærlig talt. Du var mobberen og ditt ansvar 

Anonymkode: b41d5...dcb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Helt ærlig, så synes jeg de som har mobbet burde tatt seg en telefon og sagt beklager. Det vil ikke alltid hjelpe, men det vil heller ikke skade. Og sannsynligheten er liten for at den eller de har glemt deg.

Kanksje kan det hjelpe begge.  

Anonymkode: 85045...50c

Jeg gjorde det med hun jeg nevnt i HI. Vi ble faktisk gode venninner på ungdomskolen men moren var i mot vennskapet, noe jeg forstår. Så vi har ikke kontakt i dag. De jeg ellers slang stygge ord til har jeg ikke oversikt over. Har ikke så god hukommelse, husker bare jeg var stygg i munn og ekstra slem mot ei jente som hadde veldig mye leker jeg selv skulle ønske jeg hadde og godt forhold til foreldre og søsken. Jeg var nok sjalu.. selv lm vi ble gode venninner i ettertid var jeg alltid redd for at jeg ødela barndommen hennes. 🥲

Anonymkode: da71f...416

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Hei. Er det flere som sliter med å ha mobbet andre over en lengre periode som barn selv? Jeg var verst i 6 og 7 klasse. Var ei som var hjemme fra skolen noen dager fordi jeg mobbet henne så, som sitter mest i. 

Jeg hadde en utrolig dårlig barndom, levde under et stort omsorgssvikt som har resultert i at jeg ikke er glad i den familien i dag, bare min familie (min mann og barna mine). De fikk mange barn som de ikke tok vare på. Føler de har skylden i at jeg er så svak. Jeg kan fort begynne å gråte og bli deprimert når jeg tenker tilbake på at jeg holdt på å mobbet. Jeg ønsker ikke at noen skal gjøre det mot barna mine eller noen som helst. Tenker tilbake på at jeg muligens ødela barndommen til andre og de sliter kanskje i dag med dette.. 

Anonymkode: da71f...416

Vi var en jentegjeng i gata som ikke gikk så godt sammen og var ikke så greie mot hverandre egentlig. Men hu ene fikk nok gjennomgå mer enn vi andre. Hun flyttet, og tenkte på det i mange år at jeg ønsket å finne henne og si unnskyld. Vi var vel 6-8 år ca. Traff henne tilfeldigvis på bussen. Og da ba jeg om unnskyldning 14 år etter. Det gjorde vel ikke opp noe, men tror hun satte pris på det allikevel. Ble også mobbet igjennom nesten hele barneskolen og ungdomskolen selv, og tenker at jeg ville ha satt pris på det selv. Men mest forbanna på de voksne som dyssa ned alt så jævla mye hele tiden. 

Anonymkode: f1bd0...28b

[AnonymBruker]

Jeg har ptsd pga sånne som deg...

Anonymkode: ac934...8c4

[AnonymBruker]

Jeg ble en mobber etter å ha blitt mobbet selv, først. har i likhet med ts vokst opp med grov omsorgssvikt. Jeg tok kontakt med hun jeg mobbet og skværet opp. Typisk nok har hun hatt et strålende liv, og jeg har vært et tragikomisk minne. Jeg mobba pga misunnelse. Hun hadde alt jeg ikke hadde (jeg også var et barnevernsbarn) og takla det ikke. Jeg sa det som det var, ikke som en unnskyldning men som en forklaring. Også har vi holdt oss i hver vår del av byen. 

Anonymkode: 0ab76...0d7

[Silva Pluvialis]

Ta kontakt og be om tilgivelse. ❤️

[so_what]

Ikke mobbet, men det var en kort periode på barneskolen jeg var litt, jeg vil kalle det målrettet eglete, overfor en gutt på trinnet over meg. Jeg fatter virkelig ikke hvorfor, for han var en bra fyr jeg aldri har hatt noe imot.

Dette er forsåvidt ikke noe som plager meg i særlig stor grad i dag. Jeg er takknemlig for at han hadde vett til å ta dette opp med lærerne, og for at lærerne evnet å håndtere dette på en måte som var både diskret og respektfull overfor oss begge. Og for at jeg kan si meg lykkelig uvitende i dag om hvordan situasjonen hadde utviklet seg om ikke det hadde skjedd. Med en gang dette ble påpekt utenfra var det som om noen flikket en bryter i hodet mitt, og jeg forsto plutselig ikke hvorfor jeg drev på med denne toskete og fullstendig unødvendige oppførselen, så jeg skværet raskt opp med ham.

Det eneste jeg egentlig angrer på, med unntak av at jeg oppførte meg dårlig til å begynne med selvsagt, er at jeg ikke gjorde litt mer innsats for å demonstrere at jeg egentlig respekterte ham utover å bare si unnskyld. Det hadde kostet meg så lite å invitere ham over for å spille noen runder Mario Kart, for eksempel. Ikke at jeg tror han hadde trengt en ekstra venn egentlig, for vi klarte oss begge helt greit sosialt, men det hadde vært fint å være trygg på at han ikke satt igjen med et udelt negativt syn på meg som person.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 16.8.2021 den 4.17):

Helt ærlig, så synes jeg de som har mobbet burde tatt seg en telefon og sagt beklager. Det vil ikke alltid hjelpe, men det vil heller ikke skade. Og sannsynligheten er liten for at den eller de har glemt deg.

Kanksje kan det hjelpe begge.  

Anonymkode: 85045...50c

 

AnonymBruker skrev (På 16.8.2021 den 4.19):

Dette syns jeg virkelig du skal gjøre, ts. Det er det minste du kan gjøre, å si beklager. 

Anonymkode: 77d82...5a6

Mobbeoffer her. 
Ikke enig. Hadde syntes det hadde vært ekstremt ubehagelig om noen av mine mobbere skulle ringt og liksom unnskyldt seg 40 år etter. De er ikke-personer for meg, jeg foraktet dem da og jeg forakter dem nå. 
Det er forakten som har gjort at jeg ikke gikk til grunne pga mobbinga. Mine mobbere er nå feite navere med dårlig utdanning, og masse tull og samlivsbrudd bak seg. Mens jeg har det bra, god økonomi og stabile familieforhold. 
Kutt ut tullet med at det liksom var dine foreldre sin feil at du mobba. Du var 12-13 år, og visste utmerket godt hva du drev med. Mobbere er drevet av sadisme, så hvis du plages med dårlig samvittighet er det vel fortjent.

Anonymkode: 162d3...4de