Søsken med dårlig råd, hvor mye bør man hjelpe til?

[AnonymBruker]

Sprinkle skrev (2 timer siden):

Er så hinnsides enig. Jeg skal ikke dra alle over en kam når jeg sier dette, for det gjelder ikke alle, men; jo mer man har, jo grådigere blir man… 

Litt rart å kalle noen grådige fordi du ikke får noe gratis av dem. Kommer vel helt ann på forholdet man har til hverandre. Selv har jeg ikke noe forhold til mine søsken, hadde ikke lånt dem penger engang(ikke at de noen gang har trengt det).. samtidig donerer jeg noen tusenlapper hver måned i veldedigheter (planfadder, dyrebeskyttelsen), syntes ikke det er så mye i mnd når man bryr seg om temaene. Men man er ikke grådig fordi man ikke prioriterer folk som ikke er så viktige i livet dems, bare fordi dere er relatert med blod betyr ikke at dere er viktige for hverandre. Bare mine to cent, det er en haug med folk jeg setter over mange i min «blodsfamilie» da de er ufyselig folk. Hadde jeg vært millionær hadde jeg foreksempel overøst min svigermor med alt hun ville ha, mens min egen mor og søsken hadde ikke fått en krone uansett hvordan det sto til.

Anonymkode: d3c8f...b8c

[AnonymBruker]

Jeg er litt sjokkert over hvor mange som anser 1000kr i måneden for "nesten ingenting". For meg er det mye penger. Det er 12000kr i året, en ferie for oss 3. Det er 4 måneder med barnehage. Jeg bruker ikke 1000kr i måneden på meg selv en gang. En sjelden gang handler jeg tøy for 1000-1500 kr, og da har jeg nesten dårlig samvittighet etterpå. 

Jeg tjener 520 000kr i året, mannen studerer og har en samlet inntekt på 250 000kr i året. Husholdningen vår som består av to voksne og en 1 åring,  har en samlet inntekt på 770 000kr brutto. Summen vi faktisk får utbetalt er 45000kr, dette skal dekke mat, barnehage,  boliglån,  husleie, bensin og forsikringer. Og som de fleste barnefamilier sparer vi litt til minstemann hver måned også. Så vi lever ikke som konger, ett veldig nøkternt liv. Vi spiser sjeldent på restaurant,  takeaway max 1 gang i måneden,  vi kjøper billig sjampo og hudpleie.  Barnets tøy handles kun på salg, og vi voksne kjøper tøy kun når det er nødvendig.  Ferie har vi ikke tatt oss råd til i år. 

For meg er 1000kr hver måned mye.

Anonymkode: 366b6...ab3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg er litt sjokkert over hvor mange som anser 1000kr i måneden for "nesten ingenting". For meg er det mye penger. Det er 12000kr i året, en ferie for oss 3. Det er 4 måneder med barnehage. Jeg bruker ikke 1000kr i måneden på meg selv en gang. En sjelden gang handler jeg tøy for 1000-1500 kr, og da har jeg nesten dårlig samvittighet etterpå. 

Jeg tjener 520 000kr i året, mannen studerer og har en samlet inntekt på 250 000kr i året. Husholdningen vår som består av to voksne og en 1 åring,  har en samlet inntekt på 770 000kr brutto. Summen vi faktisk får utbetalt er 45000kr, dette skal dekke mat, barnehage,  boliglån,  husleie, bensin og forsikringer. Og som de fleste barnefamilier sparer vi litt til minstemann hver måned også. Så vi lever ikke som konger, ett veldig nøkternt liv. Vi spiser sjeldent på restaurant,  takeaway max 1 gang i måneden,  vi kjøper billig sjampo og hudpleie.  Barnets tøy handles kun på salg, og vi voksne kjøper tøy kun når det er nødvendig.  Ferie har vi ikke tatt oss råd til i år. 

For meg er 1000kr hver måned mye.

Anonymkode: 366b6...ab3

Det er jo forskjellig fra person til person. Du sier selv at mannen din studerer så da manglere dere en full inntekt og dere har et barn, så da har dere ganske lav inntekt. Jeg alene tjener 750k i året, samboer 500k, og vi har ingen barn. Så etter alle utgifter sitter vi igjen med 30-40k igjen hver måned. Da er ikke en tusen lapp mye. Men for 7år siden da vi var studenter så var en 1000-lapp mye. I tillegg har jo ting blitt sykt mye dyrere, kinobillett for voksene koster 130-160kr pr pers. Så drar vi for eks. å spiser ute + kino blir jo det minst 800kr for bare oss to. Da blir liksom en 1000lapp bare en enkel kino+spise kveld. 

Anonymkode: d3c8f...b8c

[powerpuffen]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Litt rart å kalle noen grådige fordi du ikke får noe gratis av dem. Kommer vel helt ann på forholdet man har til hverandre. Selv har jeg ikke noe forhold til mine søsken, hadde ikke lånt dem penger engang(ikke at de noen gang har trengt det).. samtidig donerer jeg noen tusenlapper hver måned i veldedigheter (planfadder, dyrebeskyttelsen), syntes ikke det er så mye i mnd når man bryr seg om temaene. Men man er ikke grådig fordi man ikke prioriterer folk som ikke er så viktige i livet dems, bare fordi dere er relatert med blod betyr ikke at dere er viktige for hverandre. Bare mine to cent, det er en haug med folk jeg setter over mange i min «blodsfamilie» da de er ufyselig folk. Hadde jeg vært millionær hadde jeg foreksempel overøst min svigermor med alt hun ville ha, mens min egen mor og søsken hadde ikke fått en krone uansett hvordan det sto til.

Anonymkode: d3c8f...b8c

Slapp av da. Jeg tok utgangspunkt i at det er snakk om søsken med et godt forhold 😊 hadde selvfølgelig ikke gitt penger til noen jeg ikke har et godt forhold til jeg heller.

[AnonymBruker]

Man har ingen plikt til å forsørge søsken. Det er lov å være ego og tenke på sitt eget. Og tusen i mnd er det jeg sparer til meg selv som jeg ikke er villig til å gi til andre. Man kan ikke ta over folk sine problemer, det er bare å gjøre vedkommende en bjørnetjeneste. Hva med den dagen JEG kommer i en dårlig økonomisk situasjon og ikke kan hjelpe mer? Da han andre gjort seg avhengig av mitt bidrag og ting blir enda verre for vedkommende. Jeg har personlig erfaring med slike ting og det er ille. Det beste er å finne en måte å greie seg uten bidrag fra andre, da er det faktisk bedre å gå på NAV å få mer eller det mest naturlige ; forandre livsførsel, flytte til billigere bolig osv. 

Anonymkode: 84c30...3d6

[Gjest laPistola]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er litt sjokkert over hvor mange som anser 1000kr i måneden for "nesten ingenting". For meg er det mye penger. Det er 12000kr i året, en ferie for oss 3. Det er 4 måneder med barnehage. Jeg bruker ikke 1000kr i måneden på meg selv en gang. En sjelden gang handler jeg tøy for 1000-1500 kr, og da har jeg nesten dårlig samvittighet etterpå. 

Jeg tjener 520 000kr i året, mannen studerer og har en samlet inntekt på 250 000kr i året. Husholdningen vår som består av to voksne og en 1 åring,  har en samlet inntekt på 770 000kr brutto. Summen vi faktisk får utbetalt er 45000kr, dette skal dekke mat, barnehage,  boliglån,  husleie, bensin og forsikringer. Og som de fleste barnefamilier sparer vi litt til minstemann hver måned også. Så vi lever ikke som konger, ett veldig nøkternt liv. Vi spiser sjeldent på restaurant,  takeaway max 1 gang i måneden,  vi kjøper billig sjampo og hudpleie.  Barnets tøy handles kun på salg, og vi voksne kjøper tøy kun når det er nødvendig.  Ferie har vi ikke tatt oss råd til i år. 

For meg er 1000kr hver måned mye.

Anonymkode: 

Dere får utbetalt 45000 kr i måneden, noe du anser som lite , og ramser opp utgifter for dere og et barn. 
samtidig er 1000 kr mye av 45 000, og at en , med sannsynligvis under halvparten av deres samlede inntekt , fint bør klare utgiftene for med 3 barn. 
hvor vidt man skal hjelpe familie er ulikt fra familie til familie og hva slags forhold en har.
Hvis min søster og nevøer hadde skulle havne på aap hadde jeg hjulpet til. Hadde jeg hatt en mann som satte opp regnskap og blandet seg, hadde jeg valgt søster framfor mannen. 
 

[Gjest laPistola]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Man har ingen plikt til å forsørge søsken. Det er lov å være ego og tenke på sitt eget. Og tusen i mnd er det jeg sparer til meg selv som jeg ikke er villig til å gi til andre. Man kan ikke ta over folk sine problemer, det er bare å gjøre vedkommende en bjørnetjeneste. Hva med den dagen JEG kommer i en dårlig økonomisk situasjon og ikke kan hjelpe mer? Da han andre gjort seg avhengig av mitt bidrag og ting blir enda verre for vedkommende. Jeg har personlig erfaring med slike ting og det er ille. Det beste er å finne en måte å greie seg uten bidrag fra andre, da er det faktisk bedre å gå på NAV å få mer eller det mest naturlige ; forandre livsførsel, flytte til billigere bolig osv. 

Anonymkode: 84c30...3d6

Gå på nav og få mer? 
Nei, man har ingen plikt og hjelpe søsken. Det må gå på vilje. Ja, det er lov og være ego og tenke på sitt. Samfunnet vårt er fullt av lovlydige egoister. Hvis den dagen en som er kjent som en egoist kommer i en dårlig økonomisk situasjon er det mye mulig ingen vil hjelpe. Den dagen en generøs og varm person kommet i en dårlig økonomisk situasjon vil sannsynligheten for hjelp være større . Jo, det er bra og klare seg selv, det er også fint og være en del av en hjelpsom familie og vennegjeng. Livet kan snu, og til og med egoister kan komme til og trenge støtte i fremtiden. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Dine søsken burde uoppfordret hjulpet deg. Det hadde jeg ikke nølt et sekund med dersom jeg var millionær og er av mine søsken var ufør på minsteytelse.

Anonymkode: 1f9f6...31c

Det hadde jeg også gjort. Men bærer ikke nag til dem likevel. Var litt skuffet akkurat den perioden jeg måtte selge hjemmet mitt og ut på leiemarkedet, fordi jeg vet at i motsatt tilfelle hadde jeg hjulpet. Men vi har et greit/nøytralt forhold i dag☺️

Anonymkode: 14f72...21a

[AnonymBruker]

Anonyminist skrev (51 minutter siden):

Dere får utbetalt 45000 kr i måneden, noe du anser som lite , og ramser opp utgifter for dere og et barn. 
samtidig er 1000 kr mye av 45 000, og at en , med sannsynligvis under halvparten av deres samlede inntekt , fint bør klare utgiftene for med 3 barn. 
hvor vidt man skal hjelpe familie er ulikt fra familie til familie og hva slags forhold en har.
Hvis min søster og nevøer hadde skulle havne på aap hadde jeg hjulpet til. Hadde jeg hatt en mann som satte opp regnskap og blandet seg, hadde jeg valgt søster framfor mannen. 
 

Ja, 45000kr er lite, men vi greier å leve etter evne og spare 10 000kr av disse hver måned til hus, samtidig som vi betaler ned ekstra på boliglånet.  

Vi har nettopp pga vår økonomiske situasjon valgt å få bare ett barn, vil få flere når vi begge er i full jobb og bor i hus. 

Det hele handler om å sette tæring etter næring. Har man lite å rutte med så må man greie seg på lite. Mannen min er forøvrig enig med meg. Vi snakket om at den 1000 -lappen kunne ha gått inn på vårt barns sparekonto sammen med barnetrygden, om 20 år er det 240 000kr.

Anonymkode: 366b6...ab3

[AnonymBruker]

Jeg vil tro at blir hun ufør, så får hun bedre råd. For barnetillegget på AAP, er vel rundt 350 kr pr barn, mens på ufør er det 3900 kr pr barn. Altså utgjør det ganske mye. Så jeg hadde vel tenkt at dere kan hjelpe til litt nå, men da hun får ufør så bør hun jo klare seg selv. 

Jeg er selv ufør på minstesats, men de første 6 mnd, så fikk jeg mye penger, for da fikk jeg 7800 kr i barnetillegg, og 10 000 kr i bidrag, og barnetrygd på 3000 kr. Pluss da uføretrygden. Ikke det hos meg, så ble eldste barnet 18 år, 2 mnd etter jeg ble ufør, så da halverte alle tilleggene seg.

Anonymkode: e4cac...fff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Hvordan bor vedkommende? eier eller leier? sentralt i oslo? jeg er selv minsteufør, og låner for å klare å betale medisinene mine mm. mine søsken er millionærer men har aldri spurt dem om penger. jeg er ikke deres ansvar. 

Anonymkode: 14f72...21a

Greit nok og ikke noe man skal forvente, men jeg synes det er smålig.

Jeg har en far som er blitt ufør og minstepensjonist i Oslo, og jeg har selv god inntekt. Jeg kjøper ganske mye som han trenger, både klær, barbersaker og gir ham litt penger innimellom. Han synes ikke det er kult, men trenger pengene. Jeg tar det da av egen lønn, føler ikke mannen min skal betale for det siden det er jeg som ønsker å hjelpe. Hvis vi skulle tatt det av felleskassa synes jeg det er noe man i så fall bør diskutere og bli enige om.

Anonymkode: 109d9...9b0

[Gjest laPistola]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Ja, 45000kr er lite, men vi greier å leve etter evne og spare 10 000kr av disse hver måned til hus, samtidig som vi betaler ned ekstra på boliglånet.  

Vi har nettopp pga vår økonomiske situasjon valgt å få bare ett barn, vil få flere når vi begge er i full jobb og bor i hus. 

Det hele handler om å sette tæring etter næring. Har man lite å rutte med så må man greie seg på lite. Mannen min er forøvrig enig med meg. Vi snakket om at den 1000 -lappen kunne ha gått inn på vårt barns sparekonto sammen med barnetrygden, om 20 år er det 240 000kr.

Anonymkode: 366b6...ab3

Når mannen din er enig med deg , er jo problemet løst. Så får dere bare håpe at dere eller deres barn kommer i en situasjon tante eller søskenbarn hadde vært gode hjelpere og ha. ( jeg er nok litt eldre enn deg, og livet går ikke rett fram hverken for enkelt mennesker eller generasjoner. Her har vi både hjulpet og mottatt hjelp. Det kan godt være at ditt barn vil trenge hjelpende familie mer enn 240 000 kr i framtiden. Umulig og spå, og vanskelig « regnskap «. ) 

[AnonymBruker]

Jeg ville bedt mannen bistå henne med å gå gjennom økonomien. Tilby henne det som en tjeneste. Er hun interessert i å få ryddet opp vil hun jo bare sette pris på dette. Det er mange som har null snøring på personlig økonomi og lever fra hånd til munn hver mnd. Har de i tillegg dyre kredittkort med gjeld så hjelper ikke det noe heller. Jeg er sikker på at hun vil få det romsligere med et ryddigere og forutsigbart budsjett enn å plutselig be om hjelp når det butter. Det er viktig at man får lagt av en liten slant hver mnd til slike uforutsette ting.

Anonymkode: 14342...f8f

[AnonymBruker]

Jeg hadde aldri forventet at mine søsken skulle gi meg penger hvis jeg tjente mindre enn dem! Ikke engang i den perioden jeg var arbeidsledig tenkte jeg på å spørre dem om penger, selv om jeg slet med å betale huslånet. Jeg kunne muligens ha spurt om et lån hvis jeg plutselig fikk en stor, uventet utgift, men ikke til «daglig drift».

Men hjelp til en gjennomgang av økonomien og hjelp til å finne ut av og søke om eventuelle ytelser fra NAV hadde jeg takket ja til, for det systemet er ikke enkelt å finne fram i.

Anonymkode: 0cf78...276

[AnonymBruker]

Jeg er for å hjelpe andre, men i mot å la seg utnytte. 
I dette tilfellet hadde jeg kjøpt mat til familien, næringsrik middag og litt hermetikk og tørrvarer. Dette ville jeg gjort litt tilfeldig, for å ikke lage et fast mønster og derpå forventninger. Så ville jeg gitt klær til barna ved jul og bursdag. 
 

Jeg hadde vist vilje til å hjelpe, men på egne premisser.

Anonymkode: a8e3d...a1b

[AnonymBruker]

Tja.

Om jeg hadde ett søsken så tenker jeg den tusenlappen ikke er så alt for galt, sålenge han tar det fra sitt gjenværende budsjett.

Men ang mat:

Dere kan jo være behjelpelige med å kjøre henne så hun får hentet mat på Frelsesarmeen eller liknende? 

Selv havnet jeg på AAP som 40åring, da på maks sats/forsikringer osv siden jeg hadde vært i full jobb med inntekt over maksimal sats osv.

Hadde aldri i verden greid å forsørge 3 barn på AAP eller for den saks skyld min fulle inntekt - særlig ikke i Oslo.

Tror hun «maser» fordi hun MÅ.

Jeg har som deg høy utdanning og har jo frem til nå jobbet hardt for alt. Men det å være syk over tid er SÅ mye større belastning enn en kan forestille seg. 

Og med lavinntekt havner en jo godt under fattigdomsgrensen.

Så: vær litt raus og la samboeren din hjelpe fra sitt eget budsjett. 

Ellers finnes det flere fritidsaktiviteter som er gratis for barn i endel bydeler - gratis aktivitetskort og som sagt mat.

Jeg bruker ikke dette selv, men om man må så gjør man det som trengs.

NAV gir allerede AAP, og jeg går utfra hun ellers har orden på hvilke ytelser (eventuell bostøtte osv) hun kan få nå. 

Men på lav sats AAP og med 3 barn i tillegg er man relativt rævkjørt i Oslo/byer. 

Anonymkode: d5a50...3a5

[Oxytenis]

Mam vet aldri hva fremtiden bringer, da er det godt å ha familie som kan hjelpe. Økonomisk, praktisk eller emosjonelt kan det jo oppstå situasjoner der svigersøster eller barna hennes kan vise seg å være redningen for deg eller en av dine.. Alt i denne verden er så utrolig pengeorientert, synes synd på alle relasjoner som blir slitt av økonomiske situasjoner.

Endret 2. august 2021 av Oxytenis

[AnonymBruker]

Sorry, men du kan ikke bestemme alt. Hvis mannen din vil bruke 1000kr/mnd på seg selv, så burde han vel få lov til det? Eller har du enevelde over økonomien? At han velger å gi sin 1000lapp til søsteren sin må jo han få velge selv. Selvfølgelig har dere begge noe å si dersom dere har felles økonomi, men da må han også få blande seg bort i hva du bruker penger på. 

Anonymkode: 9c8c6...712

[AnonymBruker]

Har en ufør i familien som stadig spurte etter penger, hjalp i starten, men så ble forespørslene både større og oftere.

Så fort det var penger igjen på skatten eller noe ekstra ifbm. ferie så var det full utskeing og så spørre om penger måneden etter. Tilslutt så sa jeg bare sorry. 

Og man får faktisk nødpenger av nav hvis det er så ille. 

Ville heller hjulpet med opplevelser og/eller klær/ting til barna

Anonymkode: f9197...4b7

[AnonymBruker]

Hun trenger et kurs i økonomi og må lære seg å sette tæring etter næring. Dere skylder henne ingenting. 
 

jeg er selv ufør på minstesats og har aldri fått en krone av noen. Det er faktisk fult mulig. Jeg har som henne vært utenfor arbeidslivet hele livet. Jeg har derfor sett at jeg aldri vil ha råd til å få barn selv om jeg skulle ønske det var annerledes. Som alene klarer jeg meg helt greit med god planlegging.
 

Du sier hun aldri har jobbet og da har hun altså med vitende vilje ikke bare fått ett men tre barn med en så dårlig økonomi som ufør minstesats er. Da lurer jeg alvorlig på prioriteringene hennes.

Selv hadde jeg glatt fått barn om jeg hadde hatt økonomi til det, men livet er ikke rettferdig. Sorry, men å sette barn i en slik situasjon gjør meg rett og slett provosert. Det er pur egoisme.

Anonymkode: ece58...43c