Jeg er en ufrivillig kjip person, og jeg sliter med å få/holde på venner

[AnonymBruker]

Basically overskriften.

Jeg har hele livet slitt med relasjoner og å holde på venner. Jeg gjør det ikke med vilje. Da jeg var liten prøvde jeg sååå hardt å være en god venn og bli likt. Jeg bekymrer meg ofte over dette og har brukt tusenvis av timer på å gruble, lese og prøve å bli en bedre likt person.

Men dette kommer jeg nok alltid til å slite med. Jeg er ofte den vennen folk slutter å ringe, eller som blir valgt bort når det må prioriteres. Jeg blir som regel bare invitert når ganske mange skal samles. Folk liker meg ofte godt helt i starten, men så blir de lei eller noe sånt. Det er ingen som noen gang har sagt til meg at jeg har gjort noe galt eller irritert dem, men noe må det jo være.

Jeg har ikke tipp topp psykisk helse (aldri hatt), og dette er nok medvirkende til at jeg ikke får til det sosiale tror jeg. Jeg har rett og slett en rar personlighet, forventninger og reaksjonsmønster på grunn av diverse ting. Har slitt med medmennesklige relasjoner siden første dag i barnehagen rett og slett og er 30 nå. Enten det, eller så er jeg bare født «rar» og uten fullstendig utviklede sosiale instingt.

Jeg har prøvd så hardt, men det er rett og slett vanskelig. Jeg mislykkes alltid, og når jeg tror ting går bra så gjør det visst ikke det likevel.

Hva kan jeg gjøre? 

Hilsen reserve-venninnen

Anonymkode: 88cb0...18a

[SoWhat?]

Tar du initiativ TS? Til å treffes, finne på ting? Inviterer du venner hjem til deg? 

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen. Er introvert og stoler ikke folk selv. Heldigvis har jeg familie som orker meg og det er mer enn nok. Man kan ikke lese seg til å bli likt, men kanskje være mer positiv og endre innstilling sånn at man ikke er negativ bombe som skremmer folk. Det kan nok hjelpe. Merket at i forrige jobben min blomstret jeg, det var på grunn av kollegaene mine som tok meg vel i mot. Mange assholes har ikke orket meg og da gidder ikke jeg å gi noe av meg selv.

Anonymkode: 3b061...938

[AnonymBruker]

SoWhat? skrev (13 minutter siden):

Tar du initiativ TS? Til å treffes, finne på ting? Inviterer du venner hjem til deg? 

Ja. Det er nesten alltid jeg som inviterer de gangene det blir noe sosialt på meg. Men ofte får jeg høre at folk er opptatt eller sliten. Jeg tenker ofte på å invitere en ekstra hvis jeg vet at noen sitter ensom, men føler at andre skjeldent husker på meg med mindre de trenger noe. 

Anonymkode: 88cb0...18a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Kjenner meg igjen. Er introvert og stoler ikke folk selv. Heldigvis har jeg familie som orker meg og det er mer enn nok. Man kan ikke lese seg til å bli likt, men kanskje være mer positiv og endre innstilling sånn at man ikke er negativ bombe som skremmer folk. Det kan nok hjelpe. Merket at i forrige jobben min blomstret jeg, det var på grunn av kollegaene mine som tok meg vel i mot. Mange assholes har ikke orket meg og da gidder ikke jeg å gi noe av meg selv.

Anonymkode: 3b061...938

Kjenner meg igjen i dette. Men jeg tenker ikke at andre er assholes. Jeg tenker at det er noe jeg gjør feil. Kanskje de synes at jeg er asshole uten at jeg har ment det eller skjønner hvorfor.

Anonymkode: 88cb0...18a

[SoWhat?]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Ja. Det er nesten alltid jeg som inviterer de gangene det blir noe sosialt på meg. Men ofte får jeg høre at folk er opptatt eller sliten. Jeg tenker ofte på å invitere en ekstra hvis jeg vet at noen sitter ensom, men føler at andre skjeldent husker på meg med mindre de trenger noe. 

Anonymkode: 88cb0...18a

Ok. Hm. Jeg har sett lignende innlegg her inne før, og du og de fremstår som reflekterte og oppegående mennesker hver gang, så jeg vet ikke om det er deg det er noe feil med. Noen velger jo feil venner da.. 

Det er vanskelig å svare på. Har dere felles interesser da eller? Hvordan blir dere venner? 

Endret 29. juli 2021 av SoWhat?

[AnonymBruker]

SoWhat? skrev (13 minutter siden):

Ok. Hm. Jeg har sett lignende innlegg her inne før, og du og de fremstår som reflekterte og oppegående mennesker hver gang, så jeg vet ikke om det er deg det er noe feil med. Noen velger jo feil venner da.. 

Det er vanskelig å svare på. Har dere felles interesser da eller? Hvordan blir dere venner? 

Jeg har veldig mye angst i meg, så de fleste hobbyene mine handler om ting som f.eks å trene og ta vare på egen helse, sanke, dyrke og lage egen mat, følge nøye med på nyheter og politikk, lese populærvitenskap om forskjellige temaer, investere, lære.

Jeg er nok ikke så flink til å bare slippe meg løs og ha det «gøy» bare for moros skyld. Liker f.eks ikke data-spill, sosiale medier, TV-serier og utendørsaktiviteter som ikke trener kroppen eller hjernen på noen måte (som å kjøre rundt i rask båt, hoppe i fallskjerm, gå på spa osv). Da føler jeg at jeg burde brukt tiden på noe fornuftig/langsiktig. Jeg er generelt bekymret av meg og selv om jeg skjeldent/aldri gir uttrykk for dette så påvirker det nok hva slags interesser jeg har.

Når jeg er med venner er det ofte turer, klatring, mye bading nå om sommeren, middag hjemme eller ute, brettspill, noen ganger alkohol/fest men lite av det under covid. Der jeg bodde før var det ofte spennende foredrag, kurs eller litt spesielle filmvisninger som jeg pleide å dra på med noen venner, men har flyttet til et litt mindre sted nå og alt er jo covid-stengt uansett. 

Når jeg er alene så leser jeg som regel, eller maler. Noen ganger programmerer jeg småprogrammer på PCen. 

Anonymkode: 88cb0...18a

[AnonymBruker]

Hmm ikke lett å si. Jeg har høye krav til vennskap, lojalitet og respekt er viktig. Gidder ikke folk som ikke orker meg og jeg er ingen nr. 2. Er du også sånn? Da er det kanskje ikke rart at vi er viggoer😛

Anonymkode: 3b061...938

[AnonymBruker]

En god start er å øve deg på å være hyggelig her på KG, gi gode tips og råd og dele dine erfaringer. Sure oppgulp bitterhet gjør d vondt verre for deg. 

Anonymkode: 2e626...188

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har ikke tipp topp psykisk helse (aldri hatt), og dette er nok medvirkende til at jeg ikke får til det sosiale tror jeg. Jeg har rett og slett en rar personlighet, forventninger og reaksjonsmønster på grunn av diverse ting. Har slitt med medmennesklige relasjoner siden første dag i barnehagen rett og slett og er 30 nå.

Er dette noe du har jobbet med? Har du fått hjelp av en psykolog til å identifisere hva du kan jobbe med og hvordan?

Hvis du ikke har forsøkt det tror jeg kanskje affektbevissthetsterapi kan være noe for deg. Du kan lese denne og kjenne etter om det er noe der som du tenker kan passe for deg. Ofte kommer vi langt bare vi får hjelp til å bli bevisste våre egne følelser. 
 

Anonymkode: c8b90...cfc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Er dette noe du har jobbet med? Har du fått hjelp av en psykolog til å identifisere hva du kan jobbe med og hvordan?

Hvis du ikke har forsøkt det tror jeg kanskje affektbevissthetsterapi kan være noe for deg. Du kan lese denne og kjenne etter om det er noe der som du tenker kan passe for deg. Ofte kommer vi langt bare vi får hjelp til å bli bevisste våre egne følelser. 
 

Anonymkode: c8b90...cfc

Har bare jobbet på egenhånd. 1500 per psykologtime er alt for dyrt for meg, og jeg føler at det er vanskelig å finne en god en. 

Anonymkode: 88cb0...18a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Er dette noe du har jobbet med? Har du fått hjelp av en psykolog til å identifisere hva du kan jobbe med og hvordan?

Hvis du ikke har forsøkt det tror jeg kanskje affektbevissthetsterapi kan være noe for deg. Du kan lese denne og kjenne etter om det er noe der som du tenker kan passe for deg. Ofte kommer vi langt bare vi får hjelp til å bli bevisste våre egne følelser. 
 

Anonymkode: c8b90...cfc

Takk for tips om den nettsiden. 

Anonymkode: 88cb0...18a

[AnonymBruker]

Sliter med det samme.

Har du hørt om "mannierisms"? Vet ikke om det har en god oversettelse på norsk, men det handler om kroppsspråk, fakter, øyenkontakt. Prøv å film deg selv over en litt lengre periode, og observer hvordan du ser ut og oppfører deg når du gjør dagligdagse ting, har en samtale. Jeg fikk litt sjokk da jeg gjorde dette selv. Jeg tror jeg kommuniserer noe helt annet enn jeg mener. Jeg smiler ubevisst på merkelige steder i samtalen, har veldig flakkende blikk, som egentlig er pga sjenanse, men dersom man ikke vet grunnen ser jeg totalt psyko ut. Overlegen og frekk. Hoven. 

Prøv det selv! Kanskje det er noe då enkelt som at du har ei "greie" som andre reagerer på eller syns er rar. Kanskje det er lett å gjøre noe med.

Lykke til!

Anonymkode: f5a81...cae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg har veldig mye angst i meg, så de fleste hobbyene mine handler om ting som f.eks å trene og ta vare på egen helse, sanke, dyrke og lage egen mat, følge nøye med på nyheter og politikk, lese populærvitenskap om forskjellige temaer, investere, lære.

Jeg er nok ikke så flink til å bare slippe meg løs og ha det «gøy» bare for moros skyld. Liker f.eks ikke data-spill, sosiale medier, TV-serier og utendørsaktiviteter som ikke trener kroppen eller hjernen på noen måte (som å kjøre rundt i rask båt, hoppe i fallskjerm, gå på spa osv). Da føler jeg at jeg burde brukt tiden på noe fornuftig/langsiktig. Jeg er generelt bekymret av meg og selv om jeg skjeldent/aldri gir uttrykk for dette så påvirker det nok hva slags interesser jeg har.

Når jeg er med venner er det ofte turer, klatring, mye bading nå om sommeren, middag hjemme eller ute, brettspill, noen ganger alkohol/fest men lite av det under covid. Der jeg bodde før var det ofte spennende foredrag, kurs eller litt spesielle filmvisninger som jeg pleide å dra på med noen venner, men har flyttet til et litt mindre sted nå og alt er jo covid-stengt uansett. 

Når jeg er alene så leser jeg som regel, eller maler. Noen ganger programmerer jeg småprogrammer på PCen. 

Anonymkode: 88cb0...18a

Jeg synes du høres kul og interessant ut basert på det du skriver her iallfall.

Anonymkode: a71f4...dd0

[AnonymBruker]

Jeg har også angst men er en veldig omsorgsfull person. Er 39. 

Har mistet kontakt med folk og familie, og jeg tror det har med det psykiske å gjøre. At folk ikke orker å være støttende men vil heller ha venner som er gøyale.

Anonymkode: 48b0b...d3d

[AnonymBruker]

Jeg føler mye på det samme. Jeg vil jobbe med meg selv, men hvor skal jeg begynne? 

Anonymkode: 632ca...da3

[AnonymBruker]

Tror de fleste som sliter psykisk på en eller annen måte kjenner seg igjen i dette. Hadde en venninne som bare ikke taklet at jeg ikke var A4. At jeg hadde en annen døgnrytme og hadde dårlige dager pga (sosial) angst. Jeg følte meg nær henne som venninne i flere år. Men til slutt gjorde hun større og større nummer ut av mine særegenheter. Og til slutt visnet vennskapet. Etter dette ‘bruddet’ fikk jeg for alvor øynene opp for at jeg hadde en rar personlighet som var vanskelig for mange å takle. Så jeg holdt avstand fra folk. Turte ikke å skaffe nye bekjentskaper. Kun møtes sammen med flere en sjelden gang. Og slik er det  fortsatt. I dag er jeg heldig og har en mann som aksepterer meg som jeg er (selv om det blir litt konflikter og krangling her også). Er der derimot noe vi er misfornøyde med er vi flinke å kommunisere rundt det. Skulle ønske jeg hadde like tolerante venninner, som mannen. Men jeg kommer aldri til å finne tilbake troen på at slike damer finnes. 
 

Jeg vet ihvertfall hvordan du har det❤️

Anonymkode: 4edff...5ac

[AnonymBruker]

Du virker da helt normal 😀. Muligens dere ikke har så mye til felles bare. Jeg har en del venniner som også bort prioriterer meg men også et par som alltid prioriterer meg. Man må lete aktivt etter likesinnede. Og ja, jeg er super sær i manges øyne men man finner alltid noen som er like! 

Anonymkode: 54c90...da4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2021-7-30 den 9.58):

Jeg har også angst men er en veldig omsorgsfull person. Er 39. 

Har mistet kontakt med folk og familie, og jeg tror det har med det psykiske å gjøre. At folk ikke orker å være støttende men vil heller ha venner som er gøyale.

Anonymkode: 48b0b...d3d

Dessverre er det nok som du selv sier: man ønsker ikke et vennskap eller en relasjon som krever masse jobb og energi. De fleste ønsker å omgi seg med mennesker som gir de energi og gode vibber. Ikke mennesker som trenger masse støtte og omsorg. Dersom vennskapet blir et ork hvor de ene parten må støtte og hjelpe mens den andre ikke kan gi tilbake i like stor grad, så vil de fleste trekke seg unna. Mitt beste råd er å virke selvstendig, sterk, positiv og harmonisk. Det kommer man langt med.

Anonymkode: c33bf...47c

[Gjest lurven]

Har samme problem selv, men har lært meg å leve med det, bedre å ha et avslappet forhold til det