Engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dere som vet hva denne diagnosen (engstelig unnvikende) innebærer av utfordringer, fortell meg egentlig hva en må føle, og hva som må til for å få diagnosen? En psykiatrisk sykepleier satte ned diagnosen på meg tidligere, men jeg kan ikke forstå at den er korrekt satt. Er ikke engstelig eller urolig for noe. Vel, liker ikke så godt sammlinger der en må tale høyt til andre. Men det går nok mer innunder litt sosial angst. Ellers litt introvert som person, med litt dårlig selvtilitt. Redd for å prøve nye ting, spesielt alene. F.eks kurs etc. Vegrer meg litt for ting som jeg har lyst til, ja. Er dette nok? Hva sliter en med denne diagnosen? 

Anonymkode: 66b53...7c9

En psykiatrisk sykepleier har vel ikke anledning til å stille diagnoser? Ville i så fall ikke tatt det veldig seriøst uten å ha vært gjennom en ordentlig utredning hos psykolog eller psykiater. Utfra det du beskriver høres det jo ikke ut som du har det, mer lettere angst. Jeg synes det er godt beskrevet i Wikipedia artikkelen om diagnosen. 

Anonymkode: 968f7...530

[Gjest Trøst]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Dere som vet hva denne diagnosen (engstelig unnvikende) innebærer av utfordringer, fortell meg egentlig hva en må føle, og hva som må til for å få diagnosen? En psykiatrisk sykepleier satte ned diagnosen på meg tidligere, men jeg kan ikke forstå at den er korrekt satt. Er ikke engstelig eller urolig for noe. Vel, liker ikke så godt sammlinger der en må tale høyt til andre. Men det går nok mer innunder litt sosial angst. Ellers litt introvert som person, med litt dårlig selvtilitt. Redd for å prøve nye ting, spesielt alene. F.eks kurs etc. Vegrer meg litt for ting som jeg har lyst til, ja. Er dette nok? Hva sliter en med denne diagnosen? 

Anonymkode: 66b53...7c9

En psykiatrisk sykepleier kan vel ikke stille diagnoser(?). Selv fikk jeg unnvikende personlighetsforstyrrelse som diagnose av en psykolog, men min nåværende psykolog syns ikke det stemmer, noe jeg er helt enig i. Det er ikke slik at om man ikke liker å snakke foran forsamlinger eller er introvert, så har man en personlighetsforstyrrelse. Man trenger ikke ha angst fordi man ikke liker store folkegrupper. Det er når alt går på bekostning av livskvalitet og funksjon i dagliglivet, at det blir betegnet som en sykdom. De fleste som har unnvikende personlighetsforstyrrelse har ikke et nettverk, fungerer ikke i jobb og har tilnærmet null livskvalitet fordi de ikke mestrer ting i hverdagen. Noen er også ufør. Så, min erfaring er at jeg kjenner meg igjen i personlighetsforstyrrelsen, men jeg har den ikke. Det jeg sliter med er depresjon og angst, to svært vide begrep som omfatter mine mange store og små problemer. 

Det du beskriver om deg selv, syns jeg høres ut som hvem som helst. Det høres helt normalt ut, kan til og med kjenne meg igjen i det. Er selv introvert med et skrudd selvbilde. Takler ikke å snakke i forsamlinger, av åpenbare grunner, jeg er tross alt introvert, hehe.

I dag lever vi i et samfunn der folk stiller diagnoser på seg selv etter å ha lest en symptomliste på nettet. Dessverre. Normale følelser blir sykeliggjort og folk slenger ut diagnoser som om de har gått et 6-årig profesjonsstudium. Jeg skal ærlig innrømme at jeg tar det med en klype salt når folk sier at de har den og den diagnosen, fordi man vet aldri om de faktisk har fått diagnosen stilt etter en nøye utredning, eller om de bare har lest om diagnosen på nettet. 

Om du selv føler at du sliter og har problematiske tanker og følelser som hindrer deg i hverdagen, så bør du så klart ta kontakt med legen din og få veiledning. Kanskje trenger du en psykolog, kanskje kan du snakke med en terapeut, eller bare ha en god samtale med legen din. Kanskje trenger du bare å lese en god bok om mental helse? Dårlig psykisk helse skal så klart alltid tas på alvor.

[AnonymBruker]

Har en psykolog som er litt tøff, det har hjulpet myyye. Avdekker når jeg unnviker og dytter meg igjennom det. Kan ikke bli styrket med hårene, da blir det bare verre. 

Anonymkode: 56f2a...bfa

[AnonymBruker]

Jeg lever med dette og fungerer i full jobb. Var tøft å fullføre studier. Søke jobb. Har slitt med å oppsøke meglere for kjøp av bolig. Kvier meg for å ringe banker og alle andre offentlige instanser. Sliter med legebesøk og sosiale sammenkomster. Gruer meg alltid til alt sosialt, selv om jeg kan oppleve at det blir hyggelig hvis jeg presser meg til å dra. Hater brudd på rutiner og det kan sette meg helt ut av spill. En arbeidsdag som viker fra rutiner f.eks kan gi stor angst. Sliter mest med dette i forhold til min partner. Han vil være sosial, for meg er et besøk over flere dager en vanvittig påkjenning. Da ser jeg for meg hvordan jeg mister kontrollen og kjenner på angst. Korte besøk er best for meg, da kan jeg innhente meg igjen rimelig raskt.

Jeg er slave av rutiner. Blir noe utenfor det jeg hadde planlagt stiger pulsen. Kan bli helt satt ut av spill 

Det er trist å være sånn. Veldig tungt. Ingenting har hjulpet meg. Klarer ikke endre meg, tror det er min natur. Presser meg til ytterpunktet og får til de tingene jeg bare må. Ellers unngår jeg det meste. Har blitt vandt med dette livet. Sånn er jeg bare. 

Anonymkode: fb1c7...687

[Gjest Trøst]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg lever med dette og fungerer i full jobb. Var tøft å fullføre studier. Søke jobb. Har slitt med å oppsøke meglere for kjøp av bolig. Kvier meg for å ringe banker og alle andre offentlige instanser. Sliter med legebesøk og sosiale sammenkomster. Gruer meg alltid til alt sosialt, selv om jeg kan oppleve at det blir hyggelig hvis jeg presser meg til å dra. Hater brudd på rutiner og det kan sette meg helt ut av spill. En arbeidsdag som viker fra rutiner f.eks kan gi stor angst. Sliter mest med dette i forhold til min partner. Han vil være sosial, for meg er et besøk over flere dager en vanvittig påkjenning. Da ser jeg for meg hvordan jeg mister kontrollen og kjenner på angst. Korte besøk er best for meg, da kan jeg innhente meg igjen rimelig raskt.

Jeg er slave av rutiner. Blir noe utenfor det jeg hadde planlagt stiger pulsen. Kan bli helt satt ut av spill 

Det er trist å være sånn. Veldig tungt. Ingenting har hjulpet meg. Klarer ikke endre meg, tror det er min natur. Presser meg til ytterpunktet og får til de tingene jeg bare må. Ellers unngår jeg det meste. Har blitt vandt med dette livet. Sånn er jeg bare. 

Anonymkode: fb1c7...687

Noe må absolutt ha hjulpet, for du klarer ekstremt mye med tanke på at du har denne personlighetsforstyrrelsen. Regner med du har gått i terapi og fått diagnosen stilt av en psykolog eller psykiater? I så tilfelle er du virkelig beintøff, og det står respekt av å stå på slik. Fortsett sånn, og kanskje en dag er du ikke bare en slave av rutiner, men en som klarer å leve livet slik du vil, uten for mange bekymringer og psykiske hinder. Et av målene med terapi er jo å fungere i hverdagen, og det gjør du. Det er kjempe bra! Det er vel slik at man ikke alltid kan bli "frisk" fra en personlighetsforstyrrelse, men man kan lære å leve med den. 

[AnonymBruker]

Purple_Pixiedust skrev (16 timer siden):

Selv om den er en lettere personlighetsforstyrrelse så kan den være svært hemmende for den det gjelder. Jeg har både lett og alvorlig PF, men felles for begge diagnoser er at det går betydelig ut over ens personlige fungering i livet på ulike plan, og det er krevende å jobbe seg ut av. Det er vanskelig, men absolutt mulig. Har jeg fått høre.

Det stemmer. Om den er lettere, ødelegger den likevel liv. 

Jeg har det selv mest sannsynlig pga grov omsorgssvikt. Og jeg har unngått bekjentskaper for er redd jeg ikke er bra nok. Og unngått opplevelser, jobber hobbyer og drømmer som jeg er  lidenskapelig opptatt av fordi jeg er så ufattelig redd og sikker på jeg ikke er bra nok. Og det igjen fører til en veldig stor følelse av meningsløshet i livet og ensomhet. Man har ingenting å ta seg til. Isolerer seg hjemme. Alle drømmer går i vasken. Man blir sittende å se på livet suser forbi. 

Så denne diagnosen kan ha store konsekvenser. Med det sagt, så var ikke innlegget ment som "stakkars meg". Men én forklaring på hvordan det kan være.

Svar til ts: Har presset meg til mye opp gjennom, men det har vært utrolig krevende og mye har jeg ikke fått til. Feks har jeg tatt en utdanning. Men det krevde alt jeg hadde. For man blir utrolig sliten av å gå og være redd for alt. Så fikk en liten knekk etter studiene. Ble sykemeldt en liten periode. Var så utmattet. Ellers er jeg mest hjemme. Tør ikke gå så mye ut eller møte noen. Snakker jeg med andre, om så kollegaer. Så tenker jeg i hjel etterpå om jeg sa eller gjorde noe galt eller noe som andre kan reagere på eller bli såret av😅

Det hender det er bedre perioder. Jobber konstant med meg selv og merker at jeg på den måten gjerne trenger litt mer ro og hvile enn andre når man er så mye redd og engstelig.  

Har også ikke møtt opp på noen behandlingstimer på Dps. Det skjedde såpass mange ganger før, at jeg mistet plassen. Men har fått plass igjen nå, og har vært ganske konsekvent. Vil ikke at det skal skje igjen. Så er en gang jeg ikke har klart å møte opp siden ny oppstart for et år siden nå. 

Det hjelper for meg å trene ute alene i skogen. En hard økt noen ganger i uken, gjør godt for sinnet. 

Anonymkode: 78c37...454

[AnonymBruker]

Othea skrev (8 timer siden):

Jeg har både engstelig og unnvikende pluss avhengig personlighetsforstyrrelse. Er redd og engstelig hele tiden og er alltid på vakt. Klarer ikke helt å stole på andre mennesker mye også fordi jeg har tidligere dårlige erfaringer med to tidligere venninner. Jeg har også angst og depresjon. Føler jeg går med en konstant indre uro og redsel og jeg er veldig usikker på meg selv.

Samme her, jeg har også den kombinasjonen. Er helt uten nettverk hvis jeg mister min mann..

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

En psykiatrisk sykepleier har vel ikke anledning til å stille diagnoser? Ville i så fall ikke tatt det veldig seriøst uten å ha vært gjennom en ordentlig utredning hos psykolog eller psykiater. Utfra det du beskriver høres det jo ikke ut som du har det, mer lettere angst. Jeg synes det er godt beskrevet i Wikipedia artikkelen om diagnosen. 

Anonymkode: 968f7...530

En psyk.sykepleier på en dps setter ikke diagnoser alene men i samarbeid med psykolog og team. På min dps er det kun en psykolog og en psykiater så å komme inn til en av de og ha alle timene der i to-tre år er urealistisk mtp at de allerede avslår over 40% av henvisningene pga kapasitet.

Anonymkode: 93fa4...48e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Mye av dette kan jeg jo svare ja på, men jeg hørte null snakk om mulig autismediagnose da jeg var hos DPS. Er ikke det noe de bør fange opp? Jeg er ikke så fastsatt i rutiner at det er helt krise, men kjenner jo at jeg kan bli litt stressa når det skjer mye nytt på en gang. Samtidig er jo disse spørsmålene også noe man kan svare ja på som unnvikende. 

Anonymkode: 80722...538

Stimmer du da? 

Har du stereotyp oppførsel? 

Er du helt opphengt i 1 interesse og snakker nesten kun om det? 

Har du autisme så har du disse symptomene. 

Anonymkode: dd059...e41

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Stimmer du da? 

Har du stereotyp oppførsel? 

Er du helt opphengt i 1 interesse og snakker nesten kun om det? 

Har du autisme så har du disse symptomene. 

Anonymkode: dd059...e41

Satt veldig på spissen. 

Er ikke slik at alle med AS kun snakker om interessen sin. De aller fleste lærer seg etter hvert at man må snakke om andre ting også. Blant annet.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg lever med dette og fungerer i full jobb. Var tøft å fullføre studier. Søke jobb. Har slitt med å oppsøke meglere for kjøp av bolig. Kvier meg for å ringe banker og alle andre offentlige instanser. Sliter med legebesøk og sosiale sammenkomster. Gruer meg alltid til alt sosialt, selv om jeg kan oppleve at det blir hyggelig hvis jeg presser meg til å dra. Hater brudd på rutiner og det kan sette meg helt ut av spill. En arbeidsdag som viker fra rutiner f.eks kan gi stor angst. Sliter mest med dette i forhold til min partner. Han vil være sosial, for meg er et besøk over flere dager en vanvittig påkjenning. Da ser jeg for meg hvordan jeg mister kontrollen og kjenner på angst. Korte besøk er best for meg, da kan jeg innhente meg igjen rimelig raskt.

Jeg er slave av rutiner. Blir noe utenfor det jeg hadde planlagt stiger pulsen. Kan bli helt satt ut av spill 

Det er trist å være sånn. Veldig tungt. Ingenting har hjulpet meg. Klarer ikke endre meg, tror det er min natur. Presser meg til ytterpunktet og får til de tingene jeg bare må. Ellers unngår jeg det meste. Har blitt vandt med dette livet. Sånn er jeg bare. 

Anonymkode: fb1c7...687

Dette skriver jeg under på... veldig tungt å ha det sånn😢❤️

Anonymkode: 3a2e2...299

[AnonymBruker]

Jeg fikk også denne diagnosen, gikk 4 år i behandling, og ble verre og verre. Jeg gav beskjed mange ganger, men det var ikke mulig å få noe gehør. Gav opp behandling på dps da jeg ble uføretrygdet. 

Etter 2 år med mas fra fastlegen fikk jeg starte i traume behandling og fikk et nytt liv. Håper å kunne komme tilbake i jobb innen et par år. 

Jeg forsto aldri upf i forhold til de vanskene jeg hadde, jeg mener det bør være det første man gjør i behandlingsløpet, hvordan jobbe med noe man ikke får tak i? 

Jeg ble plassert i gruppe sammen med Eupf, som var helt helt feil for meg, men ble heller ikke hørt her. 

Selvom behandlerene jeg har hatt har vært dyktige (mye utskifting pga permisjoner, nye jobber) har de ikke vært villige til å se utenfor "personligvetsforstyrrelser boksen".

Og når pasienter som blir beskrevet som intelligente, med god innsikt i egen fungering ikke greier å relatere seg til lidelsen behandler mener pasienten har, da bør det faktisk ringe en bjelle hos behandler. 

Det er vanlig for dem med traumer å bli retraumatisert i behandling dersom det ikke tas hensyn til. Og det er uforståelig (for meg) at pasienter som diagnostiseres med traumerelaterte lidelser som feks tidlig tilknytningsproblematikk, ikke utredes videre før de skriver pf og kjører på. 

Overbevist om at jeg ikke hadde vært ufør i dag med riktig hjelp. 

God artikkel om upf, ligger en del nyere forskning tilgjengelig 

https://psykologisk.no/2021/01/hun-dybdeintervjuet-mennesker-med-diagnosen-unnvikende-eller-engstelig-personlighetsforstyrrelse/

Anonymkode: 70010...2b4

[AnonymBruker]

Tusen takk for at dere er så tøffe å deler dette❤️ På en måte godt å lese at det er flere som sliter med dette, men samtidig er det ingen god følelse at så mange føler de ikke får riktig hjelp. Jeg heier på dere alle sammen ❤️

Anonymkode: 96b61...081

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Tusen takk for at dere er så tøffe å deler dette❤️ På en måte godt å lese at det er flere som sliter med dette, men samtidig er det ingen god følelse at så mange føler de ikke får riktig hjelp. Jeg heier på dere alle sammen ❤️

Anonymkode: 96b61...081

Jeg må si at alle jeg har "snakket med" både her inne og på Facebook har vert støttende og greie. Det har blitt mitt trygge rom som jeg ikke finner andre steder. Lykke til, håper du finner oss 😉❤

Anonymkode: 93fa4...48e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.7.2021 den 23.17):

Jeg må si at alle jeg har "snakket med" både her inne og på Facebook har vert støttende og greie. Det har blitt mitt trygge rom som jeg ikke finner andre steder. Lykke til, håper du finner oss 😉❤

Anonymkode: 93fa4...48e

Der sier du noe! Er ikke så mange å snakke med, siden ingen forstår hvordan det egentlig er med denne diagnosen- med mindre man har den selv ❤️

Anonymkode: 96b61...081

[AnonymBruker]

Jeg har diagnosen på papiret... men både jeg og psykologen er enig i at den ikke dekker alt jeg sliter med. Er mer borderline enn engstelig unnvikende. Mye av det som stemmer med engstelig upf, passer også like lett i borderline. Siden jeg har så sammensatt problem, så er det vanskelig å si hva som er hva. Men en ting er sikkert, ingen av de to diagnosene er lett å leve med og har ødelagt livet mitt. 

Det er mange som passer inn i svært mange lidelser, uten at de nødvendigvis har de diagnosene. Selv friske folk kan kjenne seg igjen i veldig mye.

Så mitt råd er; ikke heng deg opp i diagnose og heller fokuser på behandling og hva du har behov for. Uavhengig av diagnose. Jeg hadde behov for å kontrollere og ta tilbake kontrollen over sosial angst. Det er jeg nå ferdig med og det hjalp. Nå har jeg behov for traumebehandling. Borderline eller unnvikende, hva slags diagnose vi nå jobber med er irrelevant. Jeg trenger hjelp med traumer og det får jeg og det er viktigst. Ikke hva slags diagnosekode psykologen må bruke på papirene. 

Anonymkode: 7e27c...d65

[AnonymBruker]

Jeg har aldri vært hos noen psykolog og har ingen psykiske diagnoser. Jeg er selv ganske sikker på at jeg sliter med en eller annen slags psykisk ting.

 Kjenner meg veldig mye igjen i det jeg leser om engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse. Det hindrer meg ikke å oppfylle avtaler på jobb, leger osv, men mitt problem er på det personlige plan.  At jeg gjemmer meg og later som jeg ikke er hjemme, men noen ganger må jeg jo gjøre ting utendørs. svarer ikke tlf, trekker meg unna og bryter kontakten med folk som har behandlet meg dårlig og blir livredd for å treffe på dem etterpå.  Det låser meg faktisk. jeg kjører ofte langt for å kunne handle trygt. Eller handler sent på kvelden. Er redd for å bli kjent med nye mennesker, for vet at det kan skjære seg.

jeg har aldri hatt noen tro på psykologer og at man skal få hjelp bare ved å snakke med fremmende. Jeg prøver å tøffe meg opp og ta meg sammen, men..

Sorg, bekymringer og følelse av sosial angst kan jeg nevne til legen min. Får cipralex, men merker ikke noe til den. Tror ikke det har noe for seg. Søvn er vanskelig, men jeg har aldri prøvd noen medisiner ang. det.

Anonymkode: 804ff...239

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.7.2021 den 12.08):

Jeg fikk også denne diagnosen, gikk 4 år i behandling, og ble verre og verre. Jeg gav beskjed mange ganger, men det var ikke mulig å få noe gehør. Gav opp behandling på dps da jeg ble uføretrygdet. 

Etter 2 år med mas fra fastlegen fikk jeg starte i traume behandling og fikk et nytt liv. Håper å kunne komme tilbake i jobb innen et par år. 

Jeg forsto aldri upf i forhold til de vanskene jeg hadde, jeg mener det bør være det første man gjør i behandlingsløpet, hvordan jobbe med noe man ikke får tak i? 

Jeg ble plassert i gruppe sammen med Eupf, som var helt helt feil for meg, men ble heller ikke hørt her. 

Selvom behandlerene jeg har hatt har vært dyktige (mye utskifting pga permisjoner, nye jobber) har de ikke vært villige til å se utenfor "personligvetsforstyrrelser boksen".

Og når pasienter som blir beskrevet som intelligente, med god innsikt i egen fungering ikke greier å relatere seg til lidelsen behandler mener pasienten har, da bør det faktisk ringe en bjelle hos behandler. 

Det er vanlig for dem med traumer å bli retraumatisert i behandling dersom det ikke tas hensyn til. Og det er uforståelig (for meg) at pasienter som diagnostiseres med traumerelaterte lidelser som feks tidlig tilknytningsproblematikk, ikke utredes videre før de skriver pf og kjører på. 

Overbevist om at jeg ikke hadde vært ufør i dag med riktig hjelp. 

God artikkel om upf, ligger en del nyere forskning tilgjengelig 

https://psykologisk.no/2021/01/hun-dybdeintervjuet-mennesker-med-diagnosen-unnvikende-eller-engstelig-personlighetsforstyrrelse/

Anonymkode: 70010...2b4

Så bra å se at det er noen innenfor psykolog-miljøet som virker og ta upf på alvor. Min opplevelse med det innen behandlingapparatet, er at det er lite til ingen kunnskap om det. Nå sluttet jeg i behandling ikke lenge etter jeg fikk diagnosen mange år etter å bare hatt sosial angst, så det kan hende det er blitt bedre de senere år.
 

Drømmen hadde vært at traumebehandling blir en del av behandling av upf og også sosial angst. Hadde behandlere giddi å finne årsaken til at ting oppstår så hadde folk kanskje havnet i rett behandling, men det er visstnok for freudiansk og «å dvele ved fortiden», så da skal man rett i deres selvproklamerte vidunderkur : kognitiv terapi. Må si dere som opplever gode behandlere er heldige.

Anonymkode: fc279...5e8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har diagnosen på papiret... men både jeg og psykologen er enig i at den ikke dekker alt jeg sliter med. Er mer borderline enn engstelig unnvikende. Mye av det som stemmer med engstelig upf, passer også like lett i borderline. Siden jeg har så sammensatt problem, så er det vanskelig å si hva som er hva. Men en ting er sikkert, ingen av de to diagnosene er lett å leve med og har ødelagt livet mitt. 

Det er mange som passer inn i svært mange lidelser, uten at de nødvendigvis har de diagnosene. Selv friske folk kan kjenne seg igjen i veldig mye.

Så mitt råd er; ikke heng deg opp i diagnose og heller fokuser på behandling og hva du har behov for. Uavhengig av diagnose. Jeg hadde behov for å kontrollere og ta tilbake kontrollen over sosial angst. Det er jeg nå ferdig med og det hjalp. Nå har jeg behov for traumebehandling. Borderline eller unnvikende, hva slags diagnose vi nå jobber med er irrelevant. Jeg trenger hjelp med traumer og det får jeg og det er viktigst. Ikke hva slags diagnosekode psykologen må bruke på papirene. 

Anonymkode: 7e27c...d65

Jeg har begge disse diagnosene. Samt bipolar. Mental helse er ekstremt komplekst. 

Anonymkode: 7494b...9bb