Gå til innhold

Engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Man er engstelig, man er unnvikende, og det er en personlighetsforstyrrelse.

Jeg er nervøs for absolutt alt hele tiden, helt uten grunn. Jeg sier ja til ting, som jeg ikke møter opp til. Jeg unngår egentlig alt, selv om jeg ønsker å gjøre det.. Skjønn det den som kan. Jeg har virkelig lyst til å passe en hund, men så kommer det noen som trenger hundepass, og da bare dropper jeg å svare. Jeg ønsker å gå til psykolog, men når timen min er sitter jeg heller hjemme å venter på at de skal ringe å lure på hvor jeg er, for så å si at jeg visste ikke at det var nå timen var.

Det er skikkelig dritt egentlig.

Anonymkode: b3fe8...166

Dette er så spot on at jeg ikke trenger skrive eget innlegg, men skriver under på dette. 

Anonymkode: 7494b...9bb

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Bra at dere ikke har fått en alvorligere diagnose da!  Unnvikende er en lettere personlighetsforstyrrelse.

Anonymkode: 4762a...247

De med unnvikende pf lider ofte i stillhet hele livet. Ganske sikker på at de ikke er så mye bedre enn alternativet.

Anonymkode: 7266b...0f5

  • Liker 12
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Hva skjer om du prøver å bare tvinge deg til det likevel? Jeg hdde det sånn for mange år siden før det var snakk om at dette var en diagnose eller hadde et navn. Jeg begynte i det små og gjorde ting som jeg tidligere bare hadde ønsket eller tenkt på, men ikke klart.  Var ganske jævlig først, som om en del av meg stakk av, disosjason eller hva det heter, men så ble jeg mer vant til det. Men det tok jo tid. Jeg trodde jeg var feig og lat, men så oppdaget jeg at flere har hatt det sånn og at det har et navn.

Anonymkode: be50c...5f7

Ikke meg du siterte, men har heller ikke brukt diagnose som hvilepute. Det gikk veldig mange år før det fikk et navn. Har prøvd å gjøre og fikse ting som alle andre. Janteloven sier jo at " det er ikke mer synd på deg enn andre", så det er bare å ignorere det og bite tenna sammen. Men det virket ikke. Blir bare veldig suicidal av å prøve, feile og forvente pisk. Fint å tenke "det ordner seg sikkert ", men å tenke det betyr desverre ikke at det blir sånn. Har prøvd å late som alt er vanlig og å tvinge det i mange år. Det utviklet seg å bli mye verre ved overbelastning og har i mine arbeidsår ikke opplevd noen mestring av noe, men derimot en økende frykt om at det bare er et spørsmål om tid før noen blir sinte for noe jeg har gjort feil.  Og det blir en sannhet. Jeg gjør mye feil og dårlige avgjørelser fordi jeg blir stresset. Det er aldri særlig populært. 

Anonymkode: 87b26...bb6

  • Liker 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Noen erfaringer?

Anonymkode: 96b61...081

Ja, jeg har diagnosen. 

 

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Man er engstelig, man er unnvikende, og det er en personlighetsforstyrrelse.

Jeg er nervøs for absolutt alt hele tiden, helt uten grunn. Jeg sier ja til ting, som jeg ikke møter opp til. Jeg unngår egentlig alt, selv om jeg ønsker å gjøre det.. Skjønn det den som kan. Jeg har virkelig lyst til å passe en hund, men så kommer det noen som trenger hundepass, og da bare dropper jeg å svare. Jeg ønsker å gå til psykolog, men når timen min er sitter jeg heller hjemme å venter på at de skal ringe å lure på hvor jeg er, for så å si at jeg visste ikke at det var nå timen var.

Det er skikkelig dritt egentlig.

Anonymkode: b3fe8...166

Dette kjenner jeg meg igjen i.. Jeg endte med å slutte hos psykolog for 3 år siden uten å tenke meg om bare fordi jeg var engstelig den timen. Nå angrer jeg nok litt, men klarer ikke komme inn i det igjen. Angsten for det tar over hver eneste gang jeg er hos legen🙄

ts:  Jeg kjenner ALLTID på de hjertebankene eller det stresset. Jeg får aldri ro i kroppen, er alltid redd for noe uansett om jeg bare sitter i sofaen for å se på tv. Jeg sliter med å gå på samme butikker for ofte. Jeg unngår alle konflikter, og hvis jeg havner i en begynner jeg automatisk å gråte. Da føler jeg meg ganske ‘stakkarslig-gjort’. Jeg klarer ikke å stå opp for meg selv uten veiledning, derfor er jeg lett å utnytte og har sikkert blitt det mange ganger uten å se det. Jeg er veldig, VELDIG opptatt av at andre skal ha det bra og det gjør at jeg glemmer meg selv helt og mine behov. Dette er litt av min erfaring, men jeg har myeee mer. Men da blir teksten så lang😂

Anonymkode: 3a2e2...299

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Hva skjer om du prøver å bare tvinge deg til det likevel? Jeg hdde det sånn for mange år siden før det var snakk om at dette var en diagnose eller hadde et navn. Jeg begynte i det små og gjorde ting som jeg tidligere bare hadde ønsket eller tenkt på, men ikke klart.  Var ganske jævlig først, som om en del av meg stakk av, disosjason eller hva det heter, men så ble jeg mer vant til det. Men det tok jo tid. Jeg trodde jeg var feig og lat, men så oppdaget jeg at flere har hatt det sånn og at det har et navn.

Anonymkode: be50c...5f7

Det går ikke over. Det blir verre av å tvinge seg.

Anonymkode: 93fa4...48e

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hva skjer om du prøver å bare tvinge deg til det likevel? Jeg hdde det sånn for mange år siden før det var snakk om at dette var en diagnose eller hadde et navn. Jeg begynte i det små og gjorde ting som jeg tidligere bare hadde ønsket eller tenkt på, men ikke klart.  Var ganske jævlig først, som om en del av meg stakk av, disosjason eller hva det heter, men så ble jeg mer vant til det. Men det tok jo tid. Jeg trodde jeg var feig og lat, men så oppdaget jeg at flere har hatt det sånn og at det har et navn.

Anonymkode: be50c...5f7

 

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Det går ikke over. Det blir verre av å tvinge seg.

Anonymkode: 93fa4...48e

Det er sant som denne ab sier, det blir faktisk verre av å tvinge seg til å gjøre mye hele tiden. Jeg er sånn at når jeg har begynt med noe så klarer jeg ikke si fra at det ikke går likevel, så jeg står i det jeg ikke klarer. Og jeg sliter meg helt ut av det, og ender opp dårligere enn jeg var før.

Anonymkode: b3fe8...166

  • Liker 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Bra at dere ikke har fått en alvorligere diagnose da!  Unnvikende er en lettere personlighetsforstyrrelse.

Anonymkode: 4762a...247

Eh, unnvikende pf kan være svært alvorlig for mange av dem rammede på samme måte som eupf kan være svært lett hos mange. Det kommer helt ann på hvor mye personlighetsforstyrrelsen faktisk påvirker hverdagen din å gjør at du ikke makter å få til et vanlig liv. 

Det finnes folk med eupf som er i full jobb og egentlig ellers lever normalt, mens en med unnvikende kan leve totalt isolert. Det sier seg selv at unnvikende er mer alvorlig da. 

Men dette er ikke noe konkurranse om å ha det verst. 

Anonymkode: dd059...e41

  • Liker 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eksponering MÅ skje samtidig som man får psykologisk behandling. Du må eksponere deg i hverdagen og så må du jobbe med de følelsene som oppsto i eksponeringen når du er sammen med behandler. Å bar eDrive og eksponere seg på egenhånd vil ikke forandre noe. Det er flere i denne tråden som sier de ikke møter opp til terapitimer. Dette bør være det absolutt første du eksponerer deg for. Dra til terapi uansett. Ingen unnskyldning er god nok for å ikke dra. Det er en avtale du må lage med deg selv. Så kan du begynne å eksponere deg på andre områder. Men ikke uten å snakke om det i terapi!!

Anonymkode: 968f7...530

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er et symptom på det at man er jomfru?

Anonymkode: 44c96...825

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Er et symptom på det at man er jomfru?

Anonymkode: 44c96...825

Det er ikke et symptom, men mer en konsekvens kanskje😅

Anonymkode: b3fe8...166

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Er et symptom på det at man er jomfru?

Anonymkode: 44c96...825

Det kan skje. Eller tvert om kan man ende med å ligge med flere fordi man blir usikker og ikke sier nei til ting man ikke vil

Anonymkode: 87b26...bb6

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Eksponering MÅ skje samtidig som man får psykologisk behandling. Du må eksponere deg i hverdagen og så må du jobbe med de følelsene som oppsto i eksponeringen når du er sammen med behandler. Å bar eDrive og eksponere seg på egenhånd vil ikke forandre noe. Det er flere i denne tråden som sier de ikke møter opp til terapitimer. Dette bør være det absolutt første du eksponerer deg for. Dra til terapi uansett. Ingen unnskyldning er god nok for å ikke dra. Det er en avtale du må lage med deg selv. Så kan du begynne å eksponere deg på andre områder. Men ikke uten å snakke om det i terapi!!

Anonymkode: 968f7...530

Dette er ikke angst, det er mere enn det. Du kan ikke eksponere bort ett personlighetstrekk. Det er svært få av oss som får rett behandling. Det er få steder i Norge hvor de har rett kompetanse. Svært mange av oss får diagnosen ganske sent i livet etter mange år med mislykkede forsøk på å klare jobber, klare forholdt, fikse vennskap. De som har godt utbytte av terapi er de som kommer tidlig inn til rett terapi.

Anonymkode: 93fa4...48e

  • Liker 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Dette er ikke angst, det er mere enn det. Du kan ikke eksponere bort ett personlighetstrekk. Det er svært få av oss som får rett behandling. Det er få steder i Norge hvor de har rett kompetanse. Svært mange av oss får diagnosen ganske sent i livet etter mange år med mislykkede forsøk på å klare jobber, klare forholdt, fikse vennskap. De som har godt utbytte av terapi er de som kommer tidlig inn til rett terapi.

Anonymkode: 93fa4...48e

Det er sant. Det var mye fokus på eksponering for min del, fordi diagnosen blir behandlet som sosial angst. Men det blir feil innfallsvinkel, og forverrer bare symptomene. Da jeg skulle avslutte behandling hos psykologen, fortalte han meg at han hadde lest nettopp dette nå nylig; at angsten aldri når toppen, og deretter går nedover i eksponeringssituasjoner slik den ville gjort med sosial angst. Derimot blir den bare verre for hver gang, selv med terapi og angststrategier.

Men det skulle altså 2 år til med behandling før han forstod det, dessverre.

Anonymkode: d47ae...936

  • Liker 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Eksponering MÅ skje samtidig som man får psykologisk behandling. Du må eksponere deg i hverdagen og så må du jobbe med de følelsene som oppsto i eksponeringen når du er sammen med behandler. Å bar eDrive og eksponere seg på egenhånd vil ikke forandre noe. Det er flere i denne tråden som sier de ikke møter opp til terapitimer. Dette bør være det absolutt første du eksponerer deg for. Dra til terapi uansett. Ingen unnskyldning er god nok for å ikke dra. Det er en avtale du må lage med deg selv. Så kan du begynne å eksponere deg på andre områder. Men ikke uten å snakke om det i terapi!!

Anonymkode: 968f7...530

Dette kan være helt feil for noen med denne personlighetsforstyrrelsen. Jeg har vært av og på i behandling hos DPS i årevis, og det siste de sa nå, var at eksponering gjorde vondt verre i min situasjon, og at de hadde sett gradvis forverring og tegn til alvorlig suicidal, noe jeg kun slet mildt med før, med lav risiko. Jeg fikk tett oppfølgning og fulgte behandling så godt det lot seg gjøre, men det ble for vanskelig. Behandling hadde totalt omvendt effekt, og de søkte meg inn hos kommunen, lavterskeltilbud, hvor jeg faktisk får besøk her hjemme, om jeg trenger det, og får tettere kontakt utenfor sykehusets vegger. 
Ble utskrevet fra DPS med anbefaling om å søke uføretrygd, og fikk med en velutfylt legeerklæring og epikrise fra dem.

Jeg tror du tenker på det som angst. Det er ikke det samme.

Anonymkode: 7494b...9bb

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eksponering var faktisk en av tingene som fungerte for meg. Dette sammen med at jeg fikk forklart personlighetsforstyrrelsen veldig detaljert og jobbet tett med behandleren min. Fikk en helt annen forståelse av hvorfor jeg oppførte meg som jeg gjorde. Men det var mange timer jeg ikke møtte opp på. Det var veldig vanskelig, men etter litt over 3 år ble jeg "friskmeldt". Jeg merker fortsatt til personlighetsforstyrrelsen, men det føles mye svakere ut enn før. Psykologen fortalte at dette er en personlighetsforstyrrelse som merkes mindre jo eldre man blir for mange. 

Men selvom det går bra; er i 100% jobb, gift og hele pakka, så er jeg hele tiden obs på meg selv. Sliter fortsatt med å f.eks. sette grenser og kan til tider ha problemer med nye situasjoner/mennesker. Er veldig ofte på vakt og det er slitsomt i lengden. 

Anonymkode: 7e3c5...bd8

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Psykologen min sa det samme, men ikke lett. Det er mye lettere å unngå dem, føles tryggere. Nei, har ikke det nå. Sikkert mange å prate med, men ingen som forstår. Jeg prater gjerne med mannen min, men han forstår ikke. Jeg kan ofte bli konfrontert med «hvorfor sier du unnskyld hele tiden» «slutt å si at du beklager for småting» «Du sier du alltid skal gjøre noe med det, men gjør ikke det» Disse tingene er vanskelig… Så alle har enkle svar, men er ikke så lett dessverre..

Anonymkode: 96b61...081

Kjenner meg veldig igjen. Dette er akkurat slike kommentarer jeg også får høre. Har fått diagnose på engstelig unnvikende personlighets forstyrrelse og sosial angst. Har vært tre år hos dps, men klarte ikke å følge programmet. Var individuell terapi, i tillegg til gruppeterapi. Følte alle deltok og var med, unntatt meg. Tilslutt ga de meg opp. Mange år etter føler jeg meg verre enn noen gang. Og lurer på om man kan få behandling hos dps en andre gang? Vet de har en tre års grense, og etter tre år prøver de å avslutte behandlingen uansett om du vil eller ikke. Jeg er takknemlig for hjelpen jeg fikk. Men nå føler jeg meg litt fortapt. At jeg har brukt om min sjanse hos dps. Noen erfaringer med dette? Kanskje jeg må jobbe med dette på egenhånd.. 

Anonymkode: 414bb...7b9

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Eksponering var faktisk en av tingene som fungerte for meg. Dette sammen med at jeg fikk forklart personlighetsforstyrrelsen veldig detaljert og jobbet tett med behandleren min. Fikk en helt annen forståelse av hvorfor jeg oppførte meg som jeg gjorde. Men det var mange timer jeg ikke møtte opp på. Det var veldig vanskelig, men etter litt over 3 år ble jeg "friskmeldt". Jeg merker fortsatt til personlighetsforstyrrelsen, men det føles mye svakere ut enn før. Psykologen fortalte at dette er en personlighetsforstyrrelse som merkes mindre jo eldre man blir for mange. 

Men selvom det går bra; er i 100% jobb, gift og hele pakka, så er jeg hele tiden obs på meg selv. Sliter fortsatt med å f.eks. sette grenser og kan til tider ha problemer med nye situasjoner/mennesker. Er veldig ofte på vakt og det er slitsomt i lengden. 

Anonymkode: 7e3c5...bd8

Forskjellig for person til person da. Jeg har vært innom  psykiatrien i 25 år, de siste 9 år er ukentlig. Hadde jobb i 15 år men var i snitt sykmeldt halvparten av tiden. Prøvd forskjellige ting. 

 

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Kjenner meg veldig igjen. Dette er akkurat slike kommentarer jeg også får høre. Har fått diagnose på engstelig unnvikende personlighets forstyrrelse og sosial angst. Har vært tre år hos dps, men klarte ikke å følge programmet. Var individuell terapi, i tillegg til gruppeterapi. Følte alle deltok og var med, unntatt meg. Tilslutt ga de meg opp. Mange år etter føler jeg meg verre enn noen gang. Og lurer på om man kan få behandling hos dps en andre gang? Vet de har en tre års grense, og etter tre år prøver de å avslutte behandlingen uansett om du vil eller ikke. Jeg er takknemlig for hjelpen jeg fikk. Men nå føler jeg meg litt fortapt. At jeg har brukt om min sjanse hos dps. Noen erfaringer med dette? Kanskje jeg må jobbe med dette på egenhånd.. 

Anonymkode: 414bb...7b9

Har vært der mange ganger, så det går fint. Med mindre det er nye regler. 

Anonymkode: 87b26...bb6

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Forskjellig for person til person da. Jeg har vært innom  psykiatrien i 25 år, de siste 9 år er ukentlig. Hadde jobb i 15 år men var i snitt sykmeldt halvparten av tiden. Prøvd forskjellige ting. 

 

Har vært der mange ganger, så det går fint. Med mindre det er nye regler. 

Anonymkode: 87b26...bb6

Ok så du har års pause, så tilbake igjen? Jeg lærer mye nytt her om unnvikende pf. Jeg visste ikke at dette var anderledes fra sosial angst med at eksponering ikke hjelper. Jeg har stadig lurt på hvorfor eksponering ikke hjelper for meg. Feks hvis jeg starter en ny jobb, så føler jeg angsten øker for hver gang. Siden presset er høyere, jo lengre du har vært i jobben, jo mer er det forventet av deg, både sosialt og ferdigheter. I motsetning til de første dagene har du gjerne en unnskyldning for oppførselen din for du er trossalt ny i jobben. Sporer av her nå. Men har lenge ville finne andre som har denne diagnosen. Men takk for svar. Kanskje jeg skal prøve dps igjen. Selvom jeg følte psykologen var veldig oppgitt og frustrert av meg sist. Jeg tror jeg har en tendens til å fremstille meg som friskere enn det jeg er for har blitt ekspert på å dekke over, så det kunne virke som jeg ga blaffen i hele programmet. Men dette var da noen år siden. 

Anonymkode: 414bb...7b9

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Bra at dere ikke har fått en alvorligere diagnose da!  Unnvikende er en lettere personlighetsforstyrrelse.

Anonymkode: 4762a...247

Vet det finnes diagnoser som er mer alvorlige, men akkurat nå spurte jeg om erfaring andre har med diagnosen fordi den er tøff for meg.. Regner ikke med du har den selv, men for all del.. Er litt dette som er problemet med å ta opp ting, det er alltid andre som har det verre. Så da får vi bare fortsette å lide i stillhet. Alle som har diagnosen vet hva det betyr, dere som ikke har den aner ikke, dessverre.

Anonymkode: 96b61...081

  • Liker 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Ok så du har års pause, så tilbake igjen? Jeg lærer mye nytt her om unnvikende pf. Jeg visste ikke at dette var anderledes fra sosial angst med at eksponering ikke hjelper. Jeg har stadig lurt på hvorfor eksponering ikke hjelper for meg. Feks hvis jeg starter en ny jobb, så føler jeg angsten øker for hver gang. Siden presset er høyere, jo lengre du har vært i jobben, jo mer er det forventet av deg, både sosialt og ferdigheter. I motsetning til de første dagene har du gjerne en unnskyldning for oppførselen din for du er trossalt ny i jobben. Sporer av her nå. Men har lenge ville finne andre som har denne diagnosen. Men takk for svar. Kanskje jeg skal prøve dps igjen. Selvom jeg følte psykologen var veldig oppgitt og frustrert av meg sist. Jeg tror jeg har en tendens til å fremstille meg som friskere enn det jeg er for har blitt ekspert på å dekke over, så det kunne virke som jeg ga blaffen i hele programmet. Men dette var da noen år siden. 

Anonymkode: 414bb...7b9

Sånn er det. Det er ikke verst å starte, men å fortsette. Jo mer tid som går jo høyere frykt, så går det over i paranoia og sammensvergelser fordi man tenker at alle er rute etter en. Jeg syntes ikke det henger på greip at ting skal bli verre, men sånn er det likevel. 

Anonymkode: 87b26...bb6

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...