Hva er feil i dette forholdet?

[Karli]

Samboer og jeg har bodd sammen i noen år. Da vi møttes, var jeg i tidlig 30-årene og la aldri skjul på ønsket mitt om barn. Jeg sa også at han måtte se etter en yngre kvinne om han var ute etter en gradvis utvikling fra nyforelskelse, reising, samboerskap, ekteskap og deretter barn, gitt min biologiske klokke. Han var ikke klar for barn, og jeg knakk dessverre sammen fordi vi hadde datet han lenge. Heldigvis sa han at han ville, om ett -to år. Han var helt sikker på det og sa at han ønsket seg familie. 

Nå har vi prøvd lenge, men i motsetning til det han trodde, er det noe i det med biologisk klokke. Det er ikke så lett. Vi har mistet, jeg har grått, og hver syklus er som en karusell. Dette vet jeg gjelder de fleste i en slik prosess. Denne gangen fikk jeg positiv test, men mensen kom noe for sent. Jeg har nok hatt det som kalles en kjemisk abort. Jeg var knust fordi skuffelsen ble så stor. Vi står på liste for å få ivf, noe jeg bare i mine mareritt kunne ha sett for meg, og dette er vanskelig å akseptere. Jeg trodde jeg var reddet fra ivf og at vi endelig skulle bli foreldre.

Istedenfor å dele sorgen med meg, får jeg kjeft og kritikk av samboer. I dag var jeg lei meg ved frokostbordet og var ved å gråte pga mensen og den snikende uroen om å aldri lykkes. Skuffelsen var virkelig stor. Jeg forteller da åpent om hvor glad jeg hadde vært bare timene før. Jeg hadde gledet meg til å overraske han på fredag. Jeg hadde til og med holdt tett i 2 dager, og våget å telle måneder til en potensiell termin. Dagen i dag har istedenfor bare gått med til krangel. Det startet med at han dundret inn på rommet da jeg lå i mørket for litt alenetid og pusset vinduer rundt meg med flombelysning selv om han visste hvordan jeg hadde det. Han brukte silent treatment uten at jeg skjønte hvorfor. Deretter gikk jeg på badet for å få litt ro. Da jeg kom ut, var han sur og sa " hvis vi ikke får opp farta, må jeg bare spise før vi stikker. Kan du la meg dusje eller skal du okkupere badet mer?" Slik gikk han og kjeftet og hakket. Han var sur og furt.  Deretter fikk jeg høre at jeg hadde overtatt hele huset. Jeg gjentok at han måtte gi meg litt slack fordi jeg var totalt sønderknust med menskramper. Dagen var skikkelig dritt. Jeg fikk deretter høre at alt ikke dreier seg om meg og denne prøvingen. Jeg fikk høre at han også har det kjipt fordi han tenker på hunden vår som har sår under potene, mens jeg kun tenker på dette, også var det bestemoren som også var syk. Jeg fikk kjeft for å snakke om problemene mine og aldri slippe han til.

Men fakta er at han aldri snakker. Jeg prøver å få han til å dele litt, men det er jo fullstendig tyst. Jeg prøver og har prøvd alle mulige tilnærminger, men han vil ikke dele noe. Deretter får jeg høre at jeg er selvsentrert. 

Å stå i dette fertlitetshelvete " alene" og få kjeft når jeg allerede ligger nede er jo ikke akkurat en drøm. Først tok vi det med ro, men etter å miste, og snart etter ett år har jeg gjort det jeg kan. Jeg har aldri fått " skryt" for å faktisk lese meg opp, ta prøver, holde track på syklus, sette sprøyter, huske hver eneste pille, kontakte gyn, stille spørsmål. Han bare klager, gidder ikke teste seg, nekter å gjøre det minste research for å gjøre noe så enkelt som å ta tran og kritiserer meg for å bli så skuffet og for å styre for mye. Det er jo i samråd med legen, så ikke noe jeg dikter opp. Jeg føler meg ikke tatt på alvor og at jeg må huske på å stole på meg selv fordi det er krefter som prøver å få meg til å tvile på egen dømmekraft. Det samme skjedde under aborten. Også da fikk jeg kritikk for å reagere for kraftig på noe som bare var litt blod. Det er tungt å argumentere for egen kropp. Den kjenner jeg bedre enn noen andre.

Jeg føler meg skuffet, såret, alene og at vi egentlig har forskjellig visjon om framtiden. Det at han vil ha barn, det tror jeg egentlig ikke så mye på. Det tror jeg bare var noe han gikk med på, for når potene til bikja sammenlignes med dette, da tror jeg egentlig ikke vi er på samme planet i det hele tatt. Det å kjefte var det siste jeg trodde han skulle gjøre. Jeg hadde håpet at han skulle vise at han også var lei seg, men nei. Kritikk, fikk jeg. Det er han mot meg, og ikke oss mot verden. Jeg føler at han ser på meg som en unormal, mindreverdig, patetisk, verpesyk, desperat og absolutt ikke akseptert kvinne.

Det er bare helt pyton, og jeg sa vel at dette bør settes på hold. Jeg fikk også høre at barn tilsynelatende er viktigere enn oss, og hva skal jeg svare på det da? For meg var det jo et kriterie da vi datet at vi hadde felles ønske om barn. Jeg så etter kvaliteter i en mann som kunne forenes med et varig forhold og ekteskap. Han hadde alt. Var det feil at jeg ikke søkte spenning? Skulle jeg ha droppet å spørre han ang. barn for bare å se an? Jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal strekke til. Tid har vi ikke, men stresse får jeg høre at jeg for all del ikke må gjøre. Han sitter der og dømmer på sidelinjen. Jeg tror situasjonen hadde vært en annen om det var han som ytret et ønske om familie i datingfasen. Da hadde dette i større grad vært et felles prosjekt.

 

 

[Gjest Skogsalv]

Kjære TS .Forstår dere er på et vanskelig sted nå, og håper ting ordner seg. 

Det var ikke mange tilsvar å spore ( enda ) her inne. Mitt råd er at du legger dette innlegget på " Prøvere og ufrivillig barnløse ". Der er det mange som kan relatere og gi råd. ❤

Endret 21. juli 2021 av Skogsalv

[AnonymBruker]

Kjære ts. Du står i en utrolig tøff prosess, uten støtte av mannen din. 
Har stått i den selv, men da med støtte. Var mannen min her som begynte å snakke om barn på første date, så kanskje ikke så rart. 
Nekter han å teste seg? Det er dårlig, og jeg tror du har rett i at han ikke deler det store ønsket ditt om barn. At han leverer sædprøve er et minstekrav, det må han få beskjed om. Få legen til å si det til ham? 
 

Jeg ønsker ikke å kritisere deg, men det høres ut som prosjekt baby har tatt over litt livet ditt? Det er naturlig, men menn reagerer ofte negativt på dette. De blir frustrerte, for dette er ikke noe de kan gjøre så mye med. Det er ikke bra for deg heller, og ikke for samlivet. 

Men det er veldig rart at han ikke vil teste seg. 

Har som du skjønner ikke så mange råd, men vil trøste deg med at jeg fikk barn vha ivf som 35-åring. De fant ingen ting galt. Har vært naturlig gravid tre ganger etter det, siste resulterte i et friskt barn når jeg var 44.

Står dere på liste for ivf?

Anonymkode: b64c0...18d

[AnonymBruker]

Jeg har ikke mye svar til deg, jeg ville bare si at jeg synes det høres tøft ut ❤️ 

Jeg synes det høres ut som han ikke forstår dette med at livet det er akkurat nå, og det eneste vi har. Og at det at han kanskje koster deg sjansen til å få barn (eller iallefall å få barn noenlunde når du ønsker, det kan selvfølgelig skje når man er 40 også, men det er jo ikke det du sikter deg inn på).  

Det rører jo ved noe dypere enn at du «bare» må slite med litt blødninger. Det handler om det eneste livet du har, og tid som man faktisk ikke får igjen. 
 De tingene han sammenligner det med tyder på at han ikke forstår dette.

At han kaller deg selvsentrert, og bruker silent treatment og prøver å gi deg skyldfølelse for hundepoter og syk bestemor, det synes jeg er ganske ille. Håper det er fordi han kanskje sliter selv og ikke greier å se det, og ikke fordi han faktisk ikke evner å se det.
 

Kanskje parterapi hadde hjulpet? (Jeg har vært på det, og det fungerte for oss) Da må jo han forholde seg til en nøytral tredjepart, og kan ikke avfeie eller bagatellisere ting du sier.
Og det må du også, så da stiller dere likt, og han kan dermed heller ikke krangle på at han ikke kan avfeie ting om du skjønner.  
 

Ønsker deg masse lykke til.
 

 

Anonymkode: 1a554...fa2

[AnonymBruker]

Han har nok ikke like sterkt barneønske som deg, og føler at det hele har blitt et eneste langt prosjekt utelukkende for å produsere barn, i stedet for å være et kjærlighetsforhold. Det er jo ikke uvanlig at "prosjekt baby" blir alt oppslukende når en strever med å få det til. 

Anonymkode: ab93b...6c9

[AnonymBruker]

Jeg tror enhver kvinne som har stått i IVF har følt seg alene på et tidspunkt. Og ingen av oss har sluppet unna vonde krangler i denne perioden. 

Det å stå i mange prøverørsforsøk er det tøffeste vi har gjort sammen som par. Selv om han er verdens mest fantastiske og støttende mann, som gjør hva som helst for meg. 

Først og fremst er det kvinnen som kjenner det tettest på kroppen. Det er vår kropp, det er vi som temper og tester, vi som kjenner symptomer, og etterhvert vi som må ta medisinene. Det gjør at det blir mye nærere for oss, og ofte var jeg nærmest irritert på at han ikke kunne "bære mer" av den biten. 

For det andre lærte jeg at han også sørget. Men på en annen måte. Enhver sorg er personlig. Og da er det lett å stå langt fra hverandre følelsesmessig, og føle at den andre ikke forstår. Han beskrev det senere, da vi lærte å snakke godt sammen om dette, som at han hadde følt at han ikke hadde hatt lov til å sørge, eller føle noe, da det var meg det handlet om. 

For det tredje forstod jeg at jeg lot dette dominere forholdet og egen psyke. At hver gang vi hadde en romantisk middag, eller prøvde å se en film, så kom temaet opp. Det er stort og gjennomgripende, men man må også lære seg å ta en pause, at det ikke skal dominere hver eneste dag. Det var ødeleggende både for meg og han. En del av det du skriver, som at han ikke får "slippe til" med annet, er ikke rettferdig ovenfor han. Prøvingen er en del av livet deres, men ikke la det bli livet. 

Det sagt. Kjeft, silent treatment, og mye av det andre du beskriver, er på ingen måte greit. Og det at han ikke tester seg, det ville vært fullstendig uakseptabelt. 

Hva med en øvelse. Der han skriver tilsvarende innlegg, fra sin side? Kanskje du forstår mer av hvordan det er å være han i denne prosessen? 

Anonymkode: ed315...c37

[AnonymBruker]

Du har vel laget flere tråder om dette, som anonym bruker, og har fått mange svar allerede. Jeg vet det ikke er lett, men du må senke skuldrene litt, puste med magen og forsøke å fokusere på noe annet også. Hvis ikke så blir du stående der som singel og tilbake på startstreken igjen før du aner ordet av det.

Anonymkode: 08d25...1d1

[AnonymBruker]

Det høres ut som at dette babyprosjektet har tatt helt over for deg.

Det er utrolig slitsomt å være sammen med en dame som bare plutselig er sur og lei seg hele tiden. Ved frokosten som du sier. Som melder seg følelsesmessig ut av forholdet og bruker alle følelsene på babyprosjektet.

Det er ikke bare damer som sliter når det å få barn ikke går som planlagt. Har du spurt han hva han føler og tenker? Du sier at han ikke deler slike ting med deg, men det er vel fordi han ikke føler at han kan det. At det er plass til hans tanker også. Kanskje reagerer du alltid så voldsomt på hans følelser og tanker at han har lært at det er best å holde kjeft?

Du må være der for han i denne prosessen også, ikke bare han for deg. Du må tåle at han sier at han kanskje ikke vil ha barn likevel, at han er usikker, at dine følelser og tanker blir for mye for han, at han synes du maser voldsomt om dette barne-greiene. Så får du snakke med han om bekymringene han har og større han i at han er usikker. Det er ikke unormalt å være usikker på om man skal ha barn, det betyr ikke at det aldri blir noe av, det betyr bare at han trenger å få hjelp til å komme på rett spor igjen, som er å få lyst på barn (igjen).

Jeg tror dramaet du har skapt rundt dette skremmer mannen vekk fra deg. Og jeg blir selv helt svett av innlegget ditt TS. 

Hilsen kvinne 35.

Anonymkode: a8107...609

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Du har vel laget flere tråder om dette, som anonym bruker, og har fått mange svar allerede. Jeg vet det ikke er lett, men du må senke skuldrene litt, puste med magen og forsøke å fokusere på noe annet også. Hvis ikke så blir du stående der som singel og tilbake på startstreken igjen før du aner ordet av det.

Anonymkode: 08d25...1d1

Jeg tenker det samme. 

Karli skrev (9 timer siden):

Men fakta er at han aldri snakker. Jeg prøver å få han til å dele litt, men det er jo fullstendig tyst. Jeg prøver og har prøvd alle mulige tilnærminger, men han vil ikke dele noe. Deretter får jeg høre at jeg er selvsentrert. 

Ut fra hvordan du beskriver din egen oppførsel så er det virkelig ikke rart at han ikke gjør det nei.

Du hylgråter pga mensenkramper og mener du burde fått skryt for å kontakte gyn og huske piller og lese deg opp.

Jeg er kvinne og hadde ikke holdt ut halvparten av dette, innen jeg droppet ut. Jeg hadde tenkt at dersom det blir barn av det, så vil jeg ha barn med en samlet og rasjonell person som ser ut forbi sin egen nesetipp. 

Karli skrev (9 timer siden):

Det at han vil ha barn, det tror jeg egentlig ikke så mye på.

Neivel.

Jeg tror at når det gjelder de fleste menn så er det noe ganske annet enn det du beskriver her, de tenker på, når de sier de ønsker seg barn.

Karli skrev (10 timer siden):

Jeg tror situasjonen hadde vært en annen om det var han som ytret et ønske om familie i datingfasen. Da hadde dette i større grad vært et felles prosjekt.

Ja, det er jeg enig i. Den prosessen der er tøff nok selv for de som ønsker barn sterkt.

Er man da bare med på lasset, og så får man hele prosjektet i fanget, så skal det godt gjøres å holde ut.

Jeg synes det at han enda er der, tyder på at han forsøker hardt. Og du snakker ikke akkurat særlig pent om han.

Er dette virkelig et familie å føde barn inn i? Ville du likt å vokse opp slik?

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg tror dramaet du har skapt rundt dette skremmer mannen vekk fra deg. Og jeg blir selv helt svett av innlegget ditt TS. 

Hilsen kvinne 35.

Anonymkode: a8107...609

Enig, hilsen kvinne 40.

Anonymkode: 10e47...575

[Duraton]

Er han en som reagerer på stress og motgang ved å bli hissig?

Det er så alt for lett å la ens egen frustrasjon gå ut over dem som er en nærmest. Dette er kun spekulasjoner, da man ikke kjenner vedkommende. Men kanskje han er like frustrert over ting og at det manifesterer seg som hakking på den som er han nærmest, nemlig TS.

[AnonymBruker]

Duraton skrev (1 minutt siden):

Det er så alt for lett å la ens egen frustrasjon gå ut over dem som er en nærmest.

Ikke for alle, nei. 

Nå har jeg aldri gått gjennom det TS beskriver, men jeg er relativt sikker på at uansett hva jeg hadde gått gjennom så ville jeg likevel fulgt med på min egen oppførsel mot partner. Og da ville jeg på ett eller annet tidspunkt, tenkt at sånn som dette kan jeg ikke forvente at noen andre skal tåle. Selv om min partner hadde holdt ut dette, så ville jeg ikke vært bekjent av å oppføre meg sånn. Da må jeg enten skjerpe meg, avslutte prøvingen eller forholdet.

Anonymkode: 10e47...575

[AnonymBruker]

Duraton skrev (9 minutter siden):

Er han en som reagerer på stress og motgang ved å bli hissig?

Det er så alt for lett å la ens egen frustrasjon gå ut over dem som er en nærmest. Dette er kun spekulasjoner, da man ikke kjenner vedkommende. Men kanskje han er like frustrert over ting og at det manifesterer seg som hakking på den som er han nærmest, nemlig TS.

Kan godt være. Er også enig med de over at ts høres noe overoppslukt ut ift prosjekt baby. Noe som ikke er noe rart!

Men tror også dette sliter på mannen. Gråting og drama er noe mange menn ikke takler særlig godt. Uten at de er en dårlig mann av den grunn. Skjønner dog ikke hvorfor han ikke vil teste seg… det blir bare et nytt usikkerhetsmoment for ts. 
 

Skulle jeg gitt råd her (har vært i mølla selv) så må det være å ta en ordentlig prat med ham, innrømme at dette kanskje har tatt over livet i for stor grad. Ta litt selvkritikk, og love å fokusere på ting også utenom baby-boksen. 
Til gjengjeld; FYREN MÅ TESTE SÆDEN SIN. Ikke vits i at ts temper, tester og medisinerer seg(!) og så ligger problemet potensielt hos ham. 

 

 

Anonymkode: b64c0...18d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Gråting og drama er noe mange menn ikke takler særlig godt.

Jeg tror helt ærlig talt ikke at det er så mange kvinner som hadde taklet at mannen holdt på slik heller.

Anonymkode: 479d5...bf1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Skjønner dog ikke hvorfor han ikke vil teste seg… det blir bare et nytt usikkerhetsmoment for ts. 

Er det vanskelig å forstå?

Han virker som om han kan være på vei bort.

Nettopp derfor er det prekært at TS stopper opp hvis hun vil komme videre. 

Anonymkode: 10e47...575

[Brunello]

Etter å ha lest en god del tråder om samme emne (og tilstøtende emner), tror jeg noe av forklaringen på en del menns oppførsel i disse situasjonene er at de føler seg marginalisert til sæddonorer. Absolutt alt handler om det å bli gravid og et barn. En del blir engstelige for fremtiden. Tanker som «Skal alt handle om barn?» skremmer en del menn. Vi menn er opptatt av å få barn vi også, men de fleste blir ikke så opptatt av de som noen kvinner blir. Leser jo også en del tråder her inne der det hevdes «vi trenger ikke egentid som par, da tiden med barna er så kort», «vi ønsker ikke at barna skal sove borte, da de trenger foreldrene og ikke barnevakt», «vi ønsker ikke at barnet skal ha barnevakt før det er tre år» og mye mer i samme gata. Jeg nekter ikke for at det er menn som mener det samme, men de er i stort mindretall.

Når alt kommer til alt, tror jeg mange menns oppførsel i disse situasjonene handler om redsel for å «miste» kjæresten sin. For vi har alle en kompis som klager over å ha blitt til overs etter at barnet ble født. Og ingen vil bli han.
 

[AnonymBruker]

Brunello skrev (1 time siden):

Etter å ha lest en god del tråder om samme emne (og tilstøtende emner), tror jeg noe av forklaringen på en del menns oppførsel i disse situasjonene er at de føler seg marginalisert til sæddonorer. Absolutt alt handler om det å bli gravid og et barn. En del blir engstelige for fremtiden. Tanker som «Skal alt handle om barn?» skremmer en del menn. Vi menn er opptatt av å få barn vi også, men de fleste blir ikke så opptatt av de som noen kvinner blir. Leser jo også en del tråder her inne der det hevdes «vi trenger ikke egentid som par, da tiden med barna er så kort», «vi ønsker ikke at barna skal sove borte, da de trenger foreldrene og ikke barnevakt», «vi ønsker ikke at barnet skal ha barnevakt før det er tre år» og mye mer i samme gata. Jeg nekter ikke for at det er menn som mener det samme, men de er i stort mindretall.

Når alt kommer til alt, tror jeg mange menns oppførsel i disse situasjonene handler om redsel for å «miste» kjæresten sin. For vi har alle en kompis som klager over å ha blitt til overs etter at barnet ble født. Og ingen vil bli han.
 

Her synes jeg du reflekterer veldig godt, særlig til å ikke ha vært i situasjonen. 

Prosessene er altoppslukende, ja. Særlig for oss som slet i mange år før vi satt strek, herunder  mange runder med prøverør. 

For meg var det helt avgjørende, både for egen mental helse, og for forholdet, å definere at prøving er en del av livet, men det er ikke livet. 

Etter en dårlig periode fant jeg heldigvis tilbake til meg selv og oss. Vi bestilte ferieturer igjen, vi dro ut og spiste og jeg drakk vin som normalt. Jeg tok tak i hobbyer og karriere. Vi droppet timing av sex, og testing. Vi lot temaet prøving ligge som samtaleemne i lengre perioder, men det var også greit å blåse ut litt ved behov. 

Hadde jeg ikke klart dette ville jeg vært middelaldrende, bitter, og alene, nå. Jeg ville kjørt forholdet i grøfta, og dratt med karrieren i dragsuget. Samt støtt bort gode venninner og familie på grunn av deres barn, og "manglende forståelse". 

Anonymkode: ed315...c37

[AnonymBruker]

Det å få barn er ikke en engangsforeteelse, og ikke noe man burde gjøre sånn uten videre - det har konsekvens for tre parter resten av livet. For meg høres det ikke ut som om dere er to om å få barn og for å være helt ærlig forstår jeg at han trekker seg bort, det kan virke som om du lager drama og henger deg for mye opp i denne prosessen. La saken ligge en stund, tenk deg om hvorfor du strever sånn på for å bli gravid akkurat nå til tross for at din partner i livet ikke er helt på lag med deg. Er det kun fordi du ønsker deg et barn uavhengig av ham og deres forhold? Nå er jeg en kvinne, men hvis jeg var sammen med noen som hadde en veldig annerledes drive enn meg på dette og durte på uten å snakke med meg eller at vi var sammen 100% om avgjørelsen hadde jeg satt foten ned og bedt om at vi skulle ta en alvorlig prat og funnet ut hva som "egentlig" skjer. 

Anonymkode: 777b8...5c2

[AnonymBruker]

Karli skrev (17 timer siden):

Samboer og jeg har bodd sammen i noen år. Da vi møttes, var jeg i tidlig 30-årene og la aldri skjul på ønsket mitt om barn. Jeg sa også at han måtte se etter en yngre kvinne om han var ute etter en gradvis utvikling fra nyforelskelse, reising, samboerskap, ekteskap og deretter barn, gitt min biologiske klokke. Han var ikke klar for barn, og jeg knakk dessverre sammen fordi vi hadde datet han lenge. Heldigvis sa han at han ville, om ett -to år. Han var helt sikker på det og sa at han ønsket seg familie. 

Nå har vi prøvd lenge, men i motsetning til det han trodde, er det noe i det med biologisk klokke. Det er ikke så lett. Vi har mistet, jeg har grått, og hver syklus er som en karusell. Dette vet jeg gjelder de fleste i en slik prosess. Denne gangen fikk jeg positiv test, men mensen kom noe for sent. Jeg har nok hatt det som kalles en kjemisk abort. Jeg var knust fordi skuffelsen ble så stor. Vi står på liste for å få ivf, noe jeg bare i mine mareritt kunne ha sett for meg, og dette er vanskelig å akseptere. Jeg trodde jeg var reddet fra ivf og at vi endelig skulle bli foreldre.

Istedenfor å dele sorgen med meg, får jeg kjeft og kritikk av samboer. I dag var jeg lei meg ved frokostbordet og var ved å gråte pga mensen og den snikende uroen om å aldri lykkes. Skuffelsen var virkelig stor. Jeg forteller da åpent om hvor glad jeg hadde vært bare timene før. Jeg hadde gledet meg til å overraske han på fredag. Jeg hadde til og med holdt tett i 2 dager, og våget å telle måneder til en potensiell termin. Dagen i dag har istedenfor bare gått med til krangel. Det startet med at han dundret inn på rommet da jeg lå i mørket for litt alenetid og pusset vinduer rundt meg med flombelysning selv om han visste hvordan jeg hadde det. Han brukte silent treatment uten at jeg skjønte hvorfor. Deretter gikk jeg på badet for å få litt ro. Da jeg kom ut, var han sur og sa " hvis vi ikke får opp farta, må jeg bare spise før vi stikker. Kan du la meg dusje eller skal du okkupere badet mer?" Slik gikk han og kjeftet og hakket. Han var sur og furt.  Deretter fikk jeg høre at jeg hadde overtatt hele huset. Jeg gjentok at han måtte gi meg litt slack fordi jeg var totalt sønderknust med menskramper. Dagen var skikkelig dritt. Jeg fikk deretter høre at alt ikke dreier seg om meg og denne prøvingen. Jeg fikk høre at han også har det kjipt fordi han tenker på hunden vår som har sår under potene, mens jeg kun tenker på dette, også var det bestemoren som også var syk. Jeg fikk kjeft for å snakke om problemene mine og aldri slippe han til.

Men fakta er at han aldri snakker. Jeg prøver å få han til å dele litt, men det er jo fullstendig tyst. Jeg prøver og har prøvd alle mulige tilnærminger, men han vil ikke dele noe. Deretter får jeg høre at jeg er selvsentrert. 

Å stå i dette fertlitetshelvete " alene" og få kjeft når jeg allerede ligger nede er jo ikke akkurat en drøm. Først tok vi det med ro, men etter å miste, og snart etter ett år har jeg gjort det jeg kan. Jeg har aldri fått " skryt" for å faktisk lese meg opp, ta prøver, holde track på syklus, sette sprøyter, huske hver eneste pille, kontakte gyn, stille spørsmål. Han bare klager, gidder ikke teste seg, nekter å gjøre det minste research for å gjøre noe så enkelt som å ta tran og kritiserer meg for å bli så skuffet og for å styre for mye. Det er jo i samråd med legen, så ikke noe jeg dikter opp. Jeg føler meg ikke tatt på alvor og at jeg må huske på å stole på meg selv fordi det er krefter som prøver å få meg til å tvile på egen dømmekraft. Det samme skjedde under aborten. Også da fikk jeg kritikk for å reagere for kraftig på noe som bare var litt blod. Det er tungt å argumentere for egen kropp. Den kjenner jeg bedre enn noen andre.

Jeg føler meg skuffet, såret, alene og at vi egentlig har forskjellig visjon om framtiden. Det at han vil ha barn, det tror jeg egentlig ikke så mye på. Det tror jeg bare var noe han gikk med på, for når potene til bikja sammenlignes med dette, da tror jeg egentlig ikke vi er på samme planet i det hele tatt. Det å kjefte var det siste jeg trodde han skulle gjøre. Jeg hadde håpet at han skulle vise at han også var lei seg, men nei. Kritikk, fikk jeg. Det er han mot meg, og ikke oss mot verden. Jeg føler at han ser på meg som en unormal, mindreverdig, patetisk, verpesyk, desperat og absolutt ikke akseptert kvinne.

Det er bare helt pyton, og jeg sa vel at dette bør settes på hold. Jeg fikk også høre at barn tilsynelatende er viktigere enn oss, og hva skal jeg svare på det da? For meg var det jo et kriterie da vi datet at vi hadde felles ønske om barn. Jeg så etter kvaliteter i en mann som kunne forenes med et varig forhold og ekteskap. Han hadde alt. Var det feil at jeg ikke søkte spenning? Skulle jeg ha droppet å spørre han ang. barn for bare å se an? Jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal strekke til. Tid har vi ikke, men stresse får jeg høre at jeg for all del ikke må gjøre. Han sitter der og dømmer på sidelinjen. Jeg tror situasjonen hadde vært en annen om det var han som ytret et ønske om familie i datingfasen. Da hadde dette i større grad vært et felles prosjekt.

 

 

Hvor gammel er du?jeg er i midten av 30 årene og ble stressa av det du har skrevet om at det kan være vanskelig å få barn. 

Anonymkode: 30d38...5a9

[AnonymBruker]

Karli skrev (På 21.7.2021 den 0.09):

Men fakta er at han aldri snakker. Jeg prøver å få han til å dele litt, men det er jo fullstendig tyst. Jeg prøver og har prøvd alle mulige tilnærminger, men

Forstår at dette er frustrerende.

Har du noengang spurt ham hvordan han ønsker å bli møtt? Hvordan han ønsker at du skal oppføre deg, om han ønsker at du skal stille spørsmål eller bare være stille og lytte? Spør ham hva han trenger fra deg. 

Anonymkode: b36bf...087

[AnonymBruker]

Karli skrev (På 21.7.2021 den 0.09):

Samboer og jeg har bodd sammen i noen år. Da vi møttes, var jeg i tidlig 30-årene og la aldri skjul på ønsket mitt om barn. Jeg sa også at han måtte se etter en yngre kvinne om han var ute etter en gradvis utvikling fra nyforelskelse, reising, samboerskap, ekteskap og deretter barn, gitt min biologiske klokke. Han var ikke klar for barn, og jeg knakk dessverre sammen fordi vi hadde datet han lenge. Heldigvis sa han at han ville, om ett -to år. Han var helt sikker på det og sa at han ønsket seg familie. 

Nå har vi prøvd lenge, men i motsetning til det han trodde, er det noe i det med biologisk klokke. Det er ikke så lett. Vi har mistet, jeg har grått, og hver syklus er som en karusell. Dette vet jeg gjelder de fleste i en slik prosess. Denne gangen fikk jeg positiv test, men mensen kom noe for sent. Jeg har nok hatt det som kalles en kjemisk abort. Jeg var knust fordi skuffelsen ble så stor. Vi står på liste for å få ivf, noe jeg bare i mine mareritt kunne ha sett for meg, og dette er vanskelig å akseptere. Jeg trodde jeg var reddet fra ivf og at vi endelig skulle bli foreldre.

Istedenfor å dele sorgen med meg, får jeg kjeft og kritikk av samboer. I dag var jeg lei meg ved frokostbordet og var ved å gråte pga mensen og den snikende uroen om å aldri lykkes. Skuffelsen var virkelig stor. Jeg forteller da åpent om hvor glad jeg hadde vært bare timene før. Jeg hadde gledet meg til å overraske han på fredag. Jeg hadde til og med holdt tett i 2 dager, og våget å telle måneder til en potensiell termin. Dagen i dag har istedenfor bare gått med til krangel. Det startet med at han dundret inn på rommet da jeg lå i mørket for litt alenetid og pusset vinduer rundt meg med flombelysning selv om han visste hvordan jeg hadde det. Han brukte silent treatment uten at jeg skjønte hvorfor. Deretter gikk jeg på badet for å få litt ro. Da jeg kom ut, var han sur og sa " hvis vi ikke får opp farta, må jeg bare spise før vi stikker. Kan du la meg dusje eller skal du okkupere badet mer?" Slik gikk han og kjeftet og hakket. Han var sur og furt.  Deretter fikk jeg høre at jeg hadde overtatt hele huset. Jeg gjentok at han måtte gi meg litt slack fordi jeg var totalt sønderknust med menskramper. Dagen var skikkelig dritt. Jeg fikk deretter høre at alt ikke dreier seg om meg og denne prøvingen. Jeg fikk høre at han også har det kjipt fordi han tenker på hunden vår som har sår under potene, mens jeg kun tenker på dette, også var det bestemoren som også var syk. Jeg fikk kjeft for å snakke om problemene mine og aldri slippe han til.

Men fakta er at han aldri snakker. Jeg prøver å få han til å dele litt, men det er jo fullstendig tyst. Jeg prøver og har prøvd alle mulige tilnærminger, men han vil ikke dele noe. Deretter får jeg høre at jeg er selvsentrert. 

Å stå i dette fertlitetshelvete " alene" og få kjeft når jeg allerede ligger nede er jo ikke akkurat en drøm. Først tok vi det med ro, men etter å miste, og snart etter ett år har jeg gjort det jeg kan. Jeg har aldri fått " skryt" for å faktisk lese meg opp, ta prøver, holde track på syklus, sette sprøyter, huske hver eneste pille, kontakte gyn, stille spørsmål. Han bare klager, gidder ikke teste seg, nekter å gjøre det minste research for å gjøre noe så enkelt som å ta tran og kritiserer meg for å bli så skuffet og for å styre for mye. Det er jo i samråd med legen, så ikke noe jeg dikter opp. Jeg føler meg ikke tatt på alvor og at jeg må huske på å stole på meg selv fordi det er krefter som prøver å få meg til å tvile på egen dømmekraft. Det samme skjedde under aborten. Også da fikk jeg kritikk for å reagere for kraftig på noe som bare var litt blod. Det er tungt å argumentere for egen kropp. Den kjenner jeg bedre enn noen andre.

Jeg føler meg skuffet, såret, alene og at vi egentlig har forskjellig visjon om framtiden. Det at han vil ha barn, det tror jeg egentlig ikke så mye på. Det tror jeg bare var noe han gikk med på, for når potene til bikja sammenlignes med dette, da tror jeg egentlig ikke vi er på samme planet i det hele tatt. Det å kjefte var det siste jeg trodde han skulle gjøre. Jeg hadde håpet at han skulle vise at han også var lei seg, men nei. Kritikk, fikk jeg. Det er han mot meg, og ikke oss mot verden. Jeg føler at han ser på meg som en unormal, mindreverdig, patetisk, verpesyk, desperat og absolutt ikke akseptert kvinne.

Det er bare helt pyton, og jeg sa vel at dette bør settes på hold. Jeg fikk også høre at barn tilsynelatende er viktigere enn oss, og hva skal jeg svare på det da? For meg var det jo et kriterie da vi datet at vi hadde felles ønske om barn. Jeg så etter kvaliteter i en mann som kunne forenes med et varig forhold og ekteskap. Han hadde alt. Var det feil at jeg ikke søkte spenning? Skulle jeg ha droppet å spørre han ang. barn for bare å se an? Jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal strekke til. Tid har vi ikke, men stresse får jeg høre at jeg for all del ikke må gjøre. Han sitter der og dømmer på sidelinjen. Jeg tror situasjonen hadde vært en annen om det var han som ytret et ønske om familie i datingfasen. Da hadde dette i større grad vært et felles prosjekt.

 

 

Problemet er at hele din eksistens og fokus på livet nå handler KUN om barn. Det er ikke plass for annet. Du dytter bort hele verden kun fordi du vil ha barn men glemmer alt annet rundt deg. Vil du at ting skal funke i forholdet videre så må du ikke la barn styre hel ditt liv. Det er et ønske og er du heldig så vil du få et barn eller to, men ikke la det være det eneste som betyr noe. Du merker det sikkert ikke men du lar alle andre gjennomgå denne følelses karusellen sammen med deg og over tid blir det VELDIG tungt. 

La barnet være noe som skal være ønsket av begge. Slik du styrer på så er samboeren din så lei for du glemmer han, du glemmer alt annet, kun barn, barn, barn. Ikke rart han blir frekk mot deg. Ingen vil ha barn med ei kvinne som gjør at all fokuset de neste årene ligger der. Du må balansere deg selv. 

Anonymkode: de4d7...69e