Vil det noen gang bli oss?...

[Mina22]

Vel, her sitter jeg...

Er en jente på 22 år, har snart vært sammen med typen min i 1 år. Det har vært det beste året hittil i mitt liv.

Jeg har funnet mannen i mitt liv!!

Det er bare et lite problem... han.

Da jeg møtte han hadde han vært singel i 2 år. Hans tidligere forhold hadde holdt i 7 år, ex'en hans er eldre enn han og har 2 barn.

Han flyttet sammen med henne når han var 19 år, da var hun 29.

Det var henne som brøt med han og jeg vet han føler sinne mot henne for hvordan ting ble. Også for hvordan hun behandlet han gjennom forholdet.

Iallfall,nå er han min og vi har det KJEMPEFINT.

Utenom en ting... han vil ikke knytte seg.

Vi har snakket om å flytte sammen, han er ikke klar...

Vi har snakket om barn, de vil han ikke ha...

Og han tror ikke på ekteskap.

Dette er tre viktige ting for meg...

Vil han noen gang forandre mening?

Vil han tørre å involvere seg med meg noe mer enn idag.

Han er 29 år, er redd han ikke vil forandre mening.

Noen som har et godt råd?12

[Polly Ester]

Jeg tror dessverre som deg at han nok ikke kommer til å forandre mening. Jeg tror nok du må spørre deg selv hvor viktig dette forholdet er for deg og finne ut om du vil fortsette å være sammen med ham selv om det sannsynligvis ikke blir noe ekteskap på dere.

Kanskje han etterhvert vil flytte sammen med deg, men som du sier så er han ikke klar enda. Han vil nok ikke bli noe mer klar for det hvis du maser om det.

Mulig han føler motstand mot disse tingene fordi han føler du går for fort fram, selv om du føler at 1 år er lang nok tid til å finne ut at dette er noe du vil satse på for livet ut.

Dere har det kjempefint sammen, ta heller vare på det framfor å presse ting fram som han ikke er klar for.

_________________

valnøtt1212[ Dette Innlegg er endret av: valnøtt den 2002-03-11 10:52 ]

[Mina22]

Jeg har aldri regnet med at vi skulle flytte sammen det første året, eller få barn og gifte oss...

Men jeg vil gjerne ha disse tingene èn dag!

Jeg studerer i Oslo nå, og han i Trondheim, til sommeren må han finne seg en jobb og flytte.

Han har lovt å søke seg østover...

Jeg har vel best meg selv for at jeg gir han de neste 2 årene på å bli klar. Da er jeg ferdig å studere og må tenke litt framover; hvor jeg vil etablere meg, søke jobb osv...

Kommer til å gi han et ultimatum da... enten så går vi et steg videre i forholdet og skaper en framtid sammen eller så bryter vi.

Elsker han, men vet også med meg selv at jeg ikke kommer til å føle meg som en virkelig kvinne om jeg ikke får være mor.

Et annet problem er at min far en muslim og jeg vet ikke hvordan han kommer til å takle om jeg lever livet mitt med en mann uten å gifte meg.

Jeg kan godta om vi aldri blir gift, men jeg vil ikke miste faren min pga det.

[Miss/usikker]

Ble det dere?