Gå til innhold

Kaloriunderskudd - men hvorfor blir noen aldri tynne, og andre aldri tjukke?


Anbefalte innlegg

Matas

Tråden er ryddet for innlegg med kaloriinntak færre enn 1500, brukerdebatt, brudd på opphavsretten, signering av helsepersonell, helseskadelige råd, kommentar til modereringen, krenkende utsagn, avsporinger og samtlige svar til dette.

- Matas, mod. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker
20 hours ago, AnonymBruker said:

Det tror jeg så sterkt på at jeg nekter å tro det ikke er sant. Kroppen er jo ganske unik med at den forsøker å fortelle hva vi trenger, men siden vi lever som vi gjør har vi (sannsynligvis) mistet evnen til å følge instinkter. I allefall i noe grad. Noen har det bedre med høy andel fett, noen karbohydrater og andre med mest protein (selv om det selvsagt er grenseverdier). 

Særlig når det kommer til cravings tror jeg vi må bli flinkere å forså hva kroppen hyler etter. Personlig forveksles sult og tørst, og det var en åpenbaring. Rundt mensen kan jeg sluke et glass med rødbeter (?) Hva er greia og hva forøker kroppen å si? Er jeg helt på jordet når jeg tenker det kanskje er noe primitivt og grunnleggende som vi har mistet evnen til å tolke.

Anonymkode: 562e5...a88

Jern og folsyre, sannsynligvis

Anonymkode: e1273...eb6

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Jeg tror det er sammensatt, og at det er en del man ikke vet nok om enda. Og jeg er enig i at ulike dietter vil påvirke ulike mennesker ulikt, og årsakene til det er også sammensatte. 

Mitt høyst ikke-vitenskaplige inntrykk, fra eget liv og egen omgangskrets, er at sensitiv sult- og metthetsfølelse og selvregulering betyr mye. Og dette er ikke nødvendigvis særlig viljestyrt.

Her jeg tynn og mannen overvektig. Alle kvinnene på morsiden i familien min er lave og tynne, så det er nærliggende å tro at der er noe genetisk der. Jeg vokste definitivt ikke opp med noe sunt kosthold, ikke mannen heller. Vi spiser noenlunde samme matvarer, men på ulik måte. Jeg spiser mye når vi har noe godt, og da er jeg mindre sulten og spiser mindre mengder i tiden etter. Jeg blir sjelden fristet til å tømme godteskålen, med mindre det er troika eller marsipan i den (da spiser jeg alt, og orker ikke kveldsmat), mannen tømmer den alltid uansett. Både mor, tante, kusiner og jeg får spørsmål om hvordan vi kan være så små når vi spiser så mye. Men sannheten er egentlig at vi ikke spiser så mye sammenlagt, det er bare at blant folk blir det det gjerne noe ekstra god mat i godt selskap, og da blir det hovedmåltidet den dagen. Mannen min har prøvd hardt å lytte til kroppen og kjenne om han er sulten eller mett mange ganger, han får det ikke til. Han kan gå hele dagen uten mat, eller spise og spise. Hos meg går dette automatisk, det er ikke noe jeg tenker over, og det er dermed ikke vanskelig å forbli slank

Jeg kjenner også flere som enten opplever større behov for mat eller mister matlysten når de stresser. Det får utslag enten i vektnedgang eller vektoppgang.

Anonymkode: d5dc9...35e

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Jeg forstår - og er innforstått med kalorier inn/ut - og benekter ikke det. Allikevel MÅ det være andre ting som påvirker vekt og vektnedgang for enkelte. Jeg har et helt liv med slanking/dietter/kurer bak meg, og går opp og ned de samme 30 kiloene gang på gang. Så viljestyrke og kunnskap om hva som skal til, har jeg. Men jeg legger veldig lett på meg, det er ikke til å bortforklare, og jeg skjønner ikke hvorfor.

Historien - kort fortalt:
Jeg var et undervektig barn fram til jeg kom i tidlig pubertet. Da sa det på en måte *poff*, og kiloene smalt på. Jeg er født på slutten av 60-tallet, og var et svært aktivt barn. Syklet, løp, gikk overalt, spilte håndball i mange år. Helt normal bondekost hjemme. Sjelden godteri, brus hadde vi aldri.

Holdt meg noenlunde slank gjennom ungdommen, men var alltid litt rundere enn de andre jentene, til tross for et veldig aktivt liv og samme kosthold som før. Så fikk jeg mitt første barn, og la på meg mye. Fra da og til i dag, har det stort sett vært en kamp mot kiloene, nesten uansett hva jeg gjør. Jeg har prøvd alt, bortsett fra slankeoperasjon, og klarer som sagt å gå ned. Men går alltid opp igjen. Den store gåten for min del, er hvor fort det skjer. Jeg lyver ikke når jeg sier at jeg glatt kan gå opp 10 kilo på en måned. Å gå ned de samme 10 kiloene, virker nå helt umulig. 

Så, ja. Jeg forstår at man bastant kan slå fast at alle går ned om de ligger i kaloriunderskudd, men hvorfor jeg legger på meg så lett, og har så problemer med å gå ned - og holde meg der, det er vanskelig.

Anonymkode: ca55f...9cc

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonyminist
AnonymBruker skrev (På 12.6.2021 den 16.14):

Hva fant du ut hjalp deg? Hva har du spist etter 20-årene, som gjør at du nå kan være mett og slank?

Anonymkode: fb076...84f

Nok mat. Mer energi ( eller kalorier, for de som insisterer) Mer fett. Mindre sukker. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg forstår - og er innforstått med kalorier inn/ut - og benekter ikke det. Allikevel MÅ det være andre ting som påvirker vekt og vektnedgang for enkelte. Jeg har et helt liv med slanking/dietter/kurer bak meg, og går opp og ned de samme 30 kiloene gang på gang. Så viljestyrke og kunnskap om hva som skal til, har jeg. Men jeg legger veldig lett på meg, det er ikke til å bortforklare, og jeg skjønner ikke hvorfor.

Historien - kort fortalt:
Jeg var et undervektig barn fram til jeg kom i tidlig pubertet. Da sa det på en måte *poff*, og kiloene smalt på. Jeg er født på slutten av 60-tallet, og var et svært aktivt barn. Syklet, løp, gikk overalt, spilte håndball i mange år. Helt normal bondekost hjemme. Sjelden godteri, brus hadde vi aldri.

Holdt meg noenlunde slank gjennom ungdommen, men var alltid litt rundere enn de andre jentene, til tross for et veldig aktivt liv og samme kosthold som før. Så fikk jeg mitt første barn, og la på meg mye. Fra da og til i dag, har det stort sett vært en kamp mot kiloene, nesten uansett hva jeg gjør. Jeg har prøvd alt, bortsett fra slankeoperasjon, og klarer som sagt å gå ned. Men går alltid opp igjen. Den store gåten for min del, er hvor fort det skjer. Jeg lyver ikke når jeg sier at jeg glatt kan gå opp 10 kilo på en måned. Å gå ned de samme 10 kiloene, virker nå helt umulig. 

Så, ja. Jeg forstår at man bastant kan slå fast at alle går ned om de ligger i kaloriunderskudd, men hvorfor jeg legger på meg så lett, og har så problemer med å gå ned - og holde meg der, det er vanskelig.

Anonymkode: ca55f...9cc

Høres ut som det du kaller diett og som virker, bør være livsstilen din hele tiden?

Anonymkode: 612ea...54d

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker
AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Høres ut som det du kaller diett og som virker, bør være livsstilen din hele tiden?

Anonymkode: 612ea...54d

Det er jeg fullstendig klar over, men å klare å gjennomføre det - hver eneste dag hele livet - er ikke alltid like lett. Jeg er et enten/eller-menneske. Jeg klarer ikke ta to sjokoladebiter, jeg må spise hele. Og da er jeg "på kjøret" igjen før jeg vet ordet av det. Så da må jeg la helt være. Alltid. Hele tiden. Det er rett og slett utmattende å leve sånn, rent mentalt. En blir så utrolig lei av det, og det kan aldri mennesker som ikke har hatt et vektproblem forstå.

 

 

Anonymkode: ca55f...9cc

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Det er jeg fullstendig klar over, men å klare å gjennomføre det - hver eneste dag hele livet - er ikke alltid like lett. Jeg er et enten/eller-menneske. Jeg klarer ikke ta to sjokoladebiter, jeg må spise hele. Og da er jeg "på kjøret" igjen før jeg vet ordet av det. Så da må jeg la helt være. Alltid. Hele tiden. Det er rett og slett utmattende å leve sånn, rent mentalt. En blir så utrolig lei av det, og det kan aldri mennesker som ikke har hatt et vektproblem forstå.

Anonymkode: ca55f...9cc

Da er det bedre at du jobber med å finne en balanse i stedet for å jobbe for å gå ned raskt i vekt. Et kosthold hvor en hel sjokoladeplate er normalen mange ganger i uken er like lite bærekraftig i lengden som en restriktiv diett. 

Anonymkode: df0b4...b14

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Da er det bedre at du jobber med å finne en balanse i stedet for å jobbe for å gå ned raskt i vekt. Et kosthold hvor en hel sjokoladeplate er normalen mange ganger i uken er like lite bærekraftig i lengden som en restriktiv diett. 

Anonymkode: df0b4...b14

He, he, det har jeg aldri tenkt på... :sarkasme:Om det bare var så enkelt, så hadde ingen vært overspisere og overvektige.

Anonymkode: ca55f...9cc

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

He, he, det har jeg aldri tenkt på... :sarkasme:Om det bare var så enkelt, så hadde ingen vært overspisere og overvektige.

Anonymkode: ca55f...9cc

Jo, men jeg mener det oppriktig. Den energien du legger i å gå ned i vekt, som du sier selv at du har klart mange ganger, bør du heller bruke på å finne en balanse. Glem vektnedgang. Fokuset bør være på å ikke være så streng med deg selv hvor målet er å gå ned masse kilo raskt, men å finne en gylden middelvei. Jojoslanlking er på mange måter verre for kropp og psyke enn å ha en stabil vekt, selv om man er litt overvektig, over lang tid

Anonymkode: df0b4...b14

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
AnonymBruker skrev (10 timer siden):

hvorfor jeg legger på meg så lett, og har så problemer med å gå ned - og holde meg der, det er vanskelig.

Hvis du gjør som jeg har gjort tidligere, gått ned i vekt ved å telle og føle det er vanskelig å gå ned. Også bli lettet når jeg er der og «tror» jeg klarer å holde meg der uten å fortsette å veie og logge. Jeg går fort tilbake til gamle vaner (dårlige vaner), spiser mer, spiser mer usunt osv. og da øket vekten fort. 
 

Det jeg gjorde denne gangen, var å vite hva jeg kan spise nok av uten å være sulten, mat jeg har lyst på og har godt av, uten at kroppen craver etter noe annet. Det gjør at jeg spiser de måltidene jeg skal og ingenting mer. Vet at jeg kan holde vekten på denne måten. 
Sukker, is, kaker, snacks, slike ting, hører sjeldenheten til. Ikke flere ganger i uken.

Anonymkode: c0c09...55a

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
AnonymBruker skrev (På 13.6.2021 den 19.44):

Jeg forstår - og er innforstått med kalorier inn/ut - og benekter ikke det. Allikevel MÅ det være andre ting som påvirker vekt og vektnedgang for enkelte. Jeg har et helt liv med slanking/dietter/kurer bak meg, og går opp og ned de samme 30 kiloene gang på gang. Så viljestyrke og kunnskap om hva som skal til, har jeg. Men jeg legger veldig lett på meg, det er ikke til å bortforklare, og jeg skjønner ikke hvorfor.

Historien - kort fortalt:
Jeg var et undervektig barn fram til jeg kom i tidlig pubertet. Da sa det på en måte *poff*, og kiloene smalt på. Jeg er født på slutten av 60-tallet, og var et svært aktivt barn. Syklet, løp, gikk overalt, spilte håndball i mange år. Helt normal bondekost hjemme. Sjelden godteri, brus hadde vi aldri.

Holdt meg noenlunde slank gjennom ungdommen, men var alltid litt rundere enn de andre jentene, til tross for et veldig aktivt liv og samme kosthold som før. Så fikk jeg mitt første barn, og la på meg mye. Fra da og til i dag, har det stort sett vært en kamp mot kiloene, nesten uansett hva jeg gjør. Jeg har prøvd alt, bortsett fra slankeoperasjon, og klarer som sagt å gå ned. Men går alltid opp igjen. Den store gåten for min del, er hvor fort det skjer. Jeg lyver ikke når jeg sier at jeg glatt kan gå opp 10 kilo på en måned. Å gå ned de samme 10 kiloene, virker nå helt umulig. 

Så, ja. Jeg forstår at man bastant kan slå fast at alle går ned om de ligger i kaloriunderskudd, men hvorfor jeg legger på meg så lett, og har så problemer med å gå ned - og holde meg der, det er vanskelig.

Anonymkode: ca55f...9cc

Du sier du har prøvd alt, kanskje dette også, men ville nevne for deg og eventuelle andre at det har kommet noen nye medisiner nå som kan være til hjelp for noen. Man ser jo at veldig mange som har gått ned i vekt går fort opp igjen som du beskriver. Det er altså kommet noen godkjente medisiner nå, på resept , hos lege, som kan hjelpe med søtsug og sultfølelse. Det er jo ikke mirakelmedisin, bare et lite hjelpemiddel i tillegg til at man må jobbe med livsstil og psykologi, men mat er jo det mest basale behovet man har, slik at hjernen vår jobber her mot oss dessverre. Det går jo an å høre med fastlegen hvis man har lyst. Det kan nok hende man må bruke de av og på eventuelt, kanskje i mange år, men det må da være bedre enn å gå opp og ned 30 kg, som høres utrolig slitsomt og demotiverende ut. 

Anonymkode: 84107...6eb

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Jon Are
starken skrev (På 10.6.2021 den 23.54):

Syns også det er merkelig. Kjæresten min er tynn, jeg er tjukk. Han drikker mengder med øl og cola, og spiser akkurat hva han vil, uten at han legger på seg. Hvis jeg hadde drukket og spist det samme som han så hadde jeg vært på 600 lbs life ganske snart. Skjønner det ikke. 

Når det gjelder kaloriunderskudd så tror jeg det er mange som er dårlige på å vurdere hvor mye kalorier matvarer faktisk inneholder, og egentlig bare lurer seg selv. 

Det er fordi genene spiller en stor rolle her. Likevel er der mye du kan spise og holde deg slank. Inger rugbrød.  Metter veldig mye .  Egg.kylling file . Bønner og diverse.  Jeg vet det selv også, men hun helst ha sjokolade og snacks i tillegg 

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...