Hvordan får man på plass den mentale biten for å komme seg ned i vekt?

[AnonymBruker]

Hver bidige sommer tenker jeg akkurat det samme, at neste sommer skal jeg være tilbake i den vekten jeg pleide å være i før jeg fikk barn for det er et rent lite helvete å være tjukk i sommervarmen. Det er det i grunnen hele året, men akkurat sommeren er den kjipeste tiden. Jeg er konstant varm og svett, kvier meg for å kle av meg, får gnagsår mellom lårene hvis jeg ikke bruker en lang boxer eller sykkelshorts under kjolen osv osv. Jeg er disponert for diabetes, man risikerer et hardere sykdomsforløp ved Covid osv osv. Det er altså tusen gode grunner for at jeg skal ville meg selv ned i vekt, men av en eller annen grunn så klarer jeg ikke å komme dit mentalt slik at jeg kan få startet prosessen. Hva kommer dette av og hvordan kommer jeg meg dit? 

Anonymkode: 43340...28f

[AnonymBruker]

Tja..hvor langt er et tau? 🙈 
 

Noen (veldig mange) har en del større ting som ligger bak at det er vanskelig. Og noen trenger kanskje litt hjelp av fagfolk (fastlege, psykolog, coach, terapeut, ernæringsfysiolog ++++ alt etter hva det gjelder og hvor alvorlig det er) for å kunne klare det. Jobbe med tanker og følelser sammen med noen.

 

Så har vi noen (f.eks meg..) som ikke har hatt problemer i den grad, men likevel har strevd med spising. For min del jobbet jeg en del selv med å være ærlig, innrømme og utforske sammenhengen mellom følelser og spising. Jeg spiser (spiste? 🤞🤞) når jeg var lei meg, frustrert, sint, sliten +++ Da gav jeg blaffen og spiste snop, chips, popcorn, fastfood++  

Viss du tror at det i ditt tilfelle ikke er noe så «alvorlig» at du trenger litt hjelp utenfra, men trenger et «puff» i rett retning - så har jeg et forslag. Men er litt mye å skrive, og det er ikke vits om du trenger noe mye mer.

Anonymkode: 4cf1b...913

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Tja..hvor langt er et tau? 🙈 
 

Noen (veldig mange) har en del større ting som ligger bak at det er vanskelig. Og noen trenger kanskje litt hjelp av fagfolk (fastlege, psykolog, coach, terapeut, ernæringsfysiolog ++++ alt etter hva det gjelder og hvor alvorlig det er) for å kunne klare det. Jobbe med tanker og følelser sammen med noen.

 

Så har vi noen (f.eks meg..) som ikke har hatt problemer i den grad, men likevel har strevd med spising. For min del jobbet jeg en del selv med å være ærlig, innrømme og utforske sammenhengen mellom følelser og spising. Jeg spiser (spiste? 🤞🤞) når jeg var lei meg, frustrert, sint, sliten +++ Da gav jeg blaffen og spiste snop, chips, popcorn, fastfood++  

Viss du tror at det i ditt tilfelle ikke er noe så «alvorlig» at du trenger litt hjelp utenfra, men trenger et «puff» i rett retning - så har jeg et forslag. Men er litt mye å skrive, og det er ikke vits om du trenger noe mye mer.

Anonymkode: 4cf1b...913

Jeg er nok veldig lik deg, spiser ut av kjedsomhet, ensomhet, stress men kanskje aller mest når jeg blir sliten. Da blir alle hemninger borte som dugg for solen, så del gjerne de erfaringene du har gjort deg fra din egen situasjon ☺️

Anonymkode: 43340...28f

[AnonymBruker]

Ikke sikkert det passer deg da, men:

Skriv ned! Evt kan du dele her i tråden - er gjerne med å kaste ball jeg. Ta et ark, del det i 4 ved å tegne to streker ned og bort. Så tar du for deg slik ting er akkurat nå øverst på arket.

Først positivt: hva er gode ting med slik du lever nå? Noe positivt må det gi deg, i og med at du lever slik over tid (hadde du hata sjokolade hadde du jo aldri spist det?) Ikke vær redd for å lete etter masse positivt! Det er jo der uansett, og jeg tror det er lurt å bare være 100% ærlig med seg selv.

 

Etterpå tar du det negative med slik ting er nå. Skriv ned rubbel og bit.

 

På begge deler kan du tenke på både konkrete handlinger, følelser ting fremkaller, tanker, erfaringer ++
 

Kan fortsette om du ønsker 😊 men ta den biten først evt. 

Anonymkode: 4cf1b...913

[AnonymBruker]

Ikke tenk neste sommer etc.

Bare start! Gå en tur hver dag, eller tren en økt styrke på stuegulvet, det og et bedre kosthold vil gjøre at du allerede om en månedstid vil se forskjell og ha gått ned i vekt. Bruk lifesum til å føre kalorier. 

Anonymkode: 470eb...033

[Hannabanna]

Jeg har ønsket å gå ned i vekt i nesten 10 år og endelig, denne våren klarte jeg det. Jeg veide 109 i slutten av januar og veier i dag 82 kilo. 

Jeg tok meg rett å slett en tur til legen. For jungelen av råd der ute har alltid gjort meg så frustrert og via snakka sammen og han gav meg oversiktlige råd å følge. Etter det så løsnet det ganske greit, men jeg gikk ned 10 kilo før jeg satte i gang med noe veldig trening. Jeg gikk bare turer i starten. 

Det som fungerte for meg var å følge med på kaloriene og mer en halverte karbohydratene samtidig. Passer på å få i meg nokk sunt fett og protein. Jeg er ett alt eller ingentingmenneske. På den måten at jeg ikke orker å stå lage en middag som tar lang tid for så å spise en liten portion etter at jeg har smakt på alt det gode, så jeg måtte kutte ut mye helt de fleste dagene i uka. La fridager til dager som var viktige for meg og som jeg gledet meg skikkelig til. 

Nå spiser jeg mer og har flere fridager, men trener samtidig mye mer enn jeg noen gang har gjort før i livet. Nå er det treningen som gir motivasjonen til det sunne kostholdet. Fordi jeg etter en økt på treningssenteret eller en joggetur ikke vil "ødelegge" dagsinnsatsen med unødvendige kalorier på kvelden om det gir mening. 

Det jeg holdt mest fast på hele veien var å tenke at selv om jeg går på en eller hundre smeller, så skal jeg tenke: Ok, det skulle jeg kansje ikke gjort, men det eneste du kan gjøre er å forsette videre med fokus på kosthold og trening! Å det å få dette på plass i hodet, at man så klart feiler, spiser og drikker altfor mye noen dager, men at det ikke er verdens undergang og ikke en grunn til å gi opp. For tre dager senere så gjør det ingenting, om man har tatt seg litt sammen igjen. Det var det som virkelig hjalp. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Ikke sikkert det passer deg da, men:

Skriv ned! Evt kan du dele her i tråden - er gjerne med å kaste ball jeg. Ta et ark, del det i 4 ved å tegne to streker ned og bort. Så tar du for deg slik ting er akkurat nå øverst på arket.

Først positivt: hva er gode ting med slik du lever nå? Noe positivt må det gi deg, i og med at du lever slik over tid (hadde du hata sjokolade hadde du jo aldri spist det?) Ikke vær redd for å lete etter masse positivt! Det er jo der uansett, og jeg tror det er lurt å bare være 100% ærlig med seg selv.

 

Etterpå tar du det negative med slik ting er nå. Skriv ned rubbel og bit.

 

På begge deler kan du tenke på både konkrete handlinger, følelser ting fremkaller, tanker, erfaringer ++
 

Kan fortsette om du ønsker 😊 men ta den biten først evt. 

Anonymkode: 4cf1b...913

Du må gjerne fortsette😊

Anonymkode: 52c02...ff6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Du må gjerne fortsette😊

Anonymkode: 52c02...ff6

Gjerne det - men vil du dele noen + og -?

Anonymkode: 4cf1b...913

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.6.2021 den 22.50):

Ikke tenk neste sommer etc.

Bare start! Gå en tur hver dag, eller tren en økt styrke på stuegulvet, det og et bedre kosthold vil gjøre at du allerede om en månedstid vil se forskjell og ha gått ned i vekt. Bruk lifesum til å føre kalorier. 

Anonymkode: 470eb...033

Gode råd, men at man ser forskjell etter en måned er ikke nødvendigvis sant. Det avhenger av hvor store endringer man gjør. I tillegg er det ofte sånn at hvis man har vært tjukk lenge, skal det mye til før man virkelig ser endringene i speilet. Jeg har gått ned 12 kg og ser helt ærlig ikke så stor forskjell i speilet. Jeg merker jo på klærne at jeg har mistet vekt, og ser på bilder av meg selv at ansiktet er smalere, men speilbildet er nesten uforandret i mine øyne.

TS: jeg er enig med AB over her angående framgangsmåte, men jeg vil ikke råde til å forvente synlig forskjell etter bare en måned, for da er det fort at man mister motet og motivasjonen.
Jeg har ingen underliggende traumer, men har bare alltid vært en søtmons og elsker søtsaker. I tillegg er jeg bedagelig anlagt. Derfor har jeg sakte men sikkert gått opp i vekt i løpet av mitt voksne liv. Jeg har "prøvd" i mange år å gå ned i vekt, men først nå har jeg klart å gå ned mer enn bare noen få kilo. Her er mine tåd til deg:

Glem "sommerkroppen" og tenk heller helårskroppen eller fremtidskroppen. Ikke vent med å starte til nyttårsaften eller mandag, eller hvilken som helst spesiell dag. Bare start en helt tilfeldig dag.

Istedet for å drømme om å bli slank eller tynn, bare bestem deg for at du skal bli sunnere, slankere og mer aktiv. Og vær fornøyd for hvert kilo du mister, uansett hvor lang tid det tar.

Tell kalorier i en app (Lifesum eller Myfitnesspal) og plott inn informasjon som høyde, startvekt, målvekt, ditt vanlige aktivitetsnivå og hvor lang tid du vil bruke på å gå ned. Registrer ALT du spiser og drikker. Hvis du har en aktivitetsarmbånd, anbefaler jeg å pare det med appen og stille inn appen til å registrere "negative kalorier" også (de dagene du er mindre aktiv enn forventet trekkes det fra kalorier). Da vil appen få beskjed fra aktivitetsarmbåndet om hvor aktiv (eller passiv) du har vært i løpet av dagen, og regulere kaloriregnskapet etter det.
Etterhvert kan det hende at du blir så dreven på kaloriinnhold at du ikke trenger å bruke appen, men det kan likevel være greit å plotte inn ca-mengder for å følge med og ikke skli ut.
Og ikke stol blindt på verken armbånd eller app, bare bruk dem som et hjelpemiddel og en pekepinn.

Ta deg god tid  (ca 500 g ned i uka) og sett deg et hovedmål, men legg inn flere delmål som du kan feire underveis. Forbered deg på at noen uker kommer du til å stagnere eller gå litt opp i vekt, eller gå ned "bare" 200-300 g, men det er helt normalt og ikke noe å miste motet over. Vektnedgang går litt i rykk og napp. Så lenge vektkurven går nedover over lengre tid, er det ikke så viktig hva som skjer fra den ene uka til den andre.

Vær mer aktiv generelt. Tenk hverdagsaktivitet og finn litt ekstra trim i alt du gjør; husarbeide, gå/sykle til jobb, løp i trapper osv. Og når du sitter i sofaen og slapper av, så reis deg litt oftere enn du vanligvis gjør og strekk på beina.
Begynn gjerne å trene, det er sunt for både kropp og sinn (og gir deg ekstra kalorier i regnskapet), men husk at det er i matveien du mister kiloene. Du må spise deg slankere, og se på trening som noe du gjør for å bli sterkere, strammere og få bedre kondis. Og litt høyere hvileforbenning som letter jobben din litt
Du trenger ikke begynne med tung styrketrening eller kardio, med mindre du har ambisjoner om en muskuløs og synlig trent kropp. Bare vær mer aktiv generelt, gå tur i skog og mark, tren foran TVn/PCn (masse fine treningsvideoer på Youtube) og tenk at selv en liten tur er bedre enn å råtne i sofaen.

Finn andre måter å regulere følelser på enn å spise noe. Det er ikke lett, men bare prøv. Klarer du omså å bytte ut mat/snop med andre ting halvparten av gangene, så har du allerede dobbelt så bra livsstil!
For min del er musikk, tegning/maling eller gå seg en tur noe som har en overraskende god effekt på dårlig humør og tunge dager. Finn dine ting som sorterer tankene, trøster eller gir glede.

Drit i å slanke deg, fokuser på å starte en ny livsstil som du skal leve med resten av livet. Vær ærlig med deg selv om hva du kan leve med i det lange løp. Sett mål, men ikke sett mål du vet innerst inne at du ikke kommer til å klare over lengre tid. Inngå gjerne noen kompromisser med deg selv. Du skal jo ikke bli en ny person, bare en ny og bedre utgave av den du er. Det er vanskelig å gå fra godiselskende sofagris til supersporty og modellslank. En gyllen middelvei er evig godt nok og sunt nok.

Vær snill mot deg selv. Er det en dag eller to du råtner i sofaen og/eller spiser for mye, så ikke ta det som et nederlag. Bare legg det bak deg og gå videre. Eller gjør det med viten og vilje og virkelig nyt det uten anger og dårlig samvittighet! Neste dag og dagene etter vet du jo at du fortsetter på ditt nye og bedre liv. Det er lov å både feile og skeie ut med vilje, og igjen er det utviklingen i det lange løp som er viktig. Aldri la et feilsteg stoppe deg!

Dette greier du! Lykke til!

 

 

Anonymkode: 7d3d0...c7a

[Epictetus]

Oppskrift:

Step 1: Lær deg selv å kjenne

Hvis du er av typen som takler short term pain, så kan du hardslanke i kortere tid, og så slippe opp

Liker du fysisk aktivitet? Gåturer? Styrke? Hardkardio?

Hvis du er disiplinert av natur, men ikke er glad i smerte kan du gjøre endringer nå og holde de lenger.

Hvis du synes du er udisiplinert kan du velge bittesmå skritt.

Step 2: Lag en plan

Hardslanking i 3 mnd med periodisk faste, ketose og kyllingspising har effekt, hvis det passer deg.

Trening har noe effekt, men vær var på at mange ender opp med høyere appetitt fra trening enn de brenner kalorier for.

Disiplinert over tid? Identifiser de verste synderen og kutt de ut. Karbtell hvis du synes slikt er gøy. Gjør en langsiktig og tydelig reduksjon, men uten altfor mye smerte.

Udisiplinert? Små skritt. Kutt ut en ting av gangen. Belønn deg selv med masse selvskryt når du har klart å kutte ut cola en uke eller to. Selvskryt trener hjernen.

Step 3: Execute

Gjerne sammen med andre. Fortell noen som er glad i deg hva du gjør, for å skape en viss ramme med ekstern observasjon. Velg noen som er flinke til å rose, ikke kritisere

 

Avslutningsvis: Den store slankehemmeligheten:

Du MÅ basere din plan på selvkunnskap. Vit hvordan du selv funker, og planlegg basert på det.

[AnonymBruker]

Jeg tror det er veldig vanskelig å komme i gang hvis man fokuserer på målet fremfor middet. 

I stedet for å tenke på at du ønsker å bli slank, prøv å lete litt i deg selv og det livet du har nå. Hvordan spiser du? Hvordan beveger du deg? Hvilke uvaner er det du kunne tenkt deg å slutte med, og hvilke gode vaner vil du bygge? 

En livsstil består av de valgene man tar hver dag, og disse valgene blir over tid til rutiner. Å endre disse valgene og rutinene er kjernen til en endring i vekt, og der man bør starte. 

En annen vanlig feil mange gjør er at de tenker at man må snu hele livet 180 grader fra dag 1. Det er absolutt ikke nødvendig for å se tydelige endringer. De aller fleste kommer lengst med å kutte vekk de aller verste uvanene og bygge seg små, gode vaner. Det er lettere å innføre gradvis endringer. 

Jeg var selv overvektig i kategorien fedme for fem år siden før jeg begynte å ta tak i livsstilen. De første to grepene jeg gjorde var KUN å kutte ut godteri/snacks på hverdager og legge inn en liten kveldstur et par dager i uka. Jeg talte ikke kalorier og trente ikke noe utover disse turene, men gikk likevel ned 10 kg. Det ga mye mestringsfølelse og motivasjon, så da jeg hadde holdt på med dette i en periode og ikke gikk ned mer begynte jeg å legge om kosten enda mer. Nå har jeg gått ned 30 kg og holdt vekten stabilt i 3,5 år fordi jeg har fortsatt med de gode vanene. 

Anonymkode: 98091...92a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg tror det er veldig vanskelig å komme i gang hvis man fokuserer på målet fremfor middet. 

Tror det er noe i dette. Første gang jeg gikk ned noen kg skrev jeg ned hvor mange gram jeg gikk ned uke til uke. Eks: 80 kg - 79 kg - 78,5 kg- osv. men i tillegg skrev jeg bak hvor mye jeg hadde igjen å gå ned eks: (15kg gjenstår) (14 kg gjenstår), osv. Da jeg hadde gått ned 10 kg, var jeg ikke veldig glad eller fornøyd. Jeg merket ikke store forskjellen og så meg selv i speilet som like fet. Jeg manglet jo tross alt 10 kg. Og innså at jeg burde gå ned enda 5. målet ble endret til nye 15. og dette tok helt motet fra meg. Jeg ga opp og la på meg nye 5 kg. Først etter 8 mnd, orket jeg å ta tak i slankingen igjen. Men tenkte helt motsatt. Skrev ned hvor mye jeg hadde gått ned og plusset det sammen bak i parentes. Mye mer oppløftende. Og gledet meg uke fra uke. Jeg måtte snu det til noe positivt. Og ikke være så selvkritisk. 

Anonymkode: 4df95...e65

[AnonymBruker]

For meg har det hjulpet å tenke å kutte hvor det koster minst. Jeg klarer ikke å vedlikeholde strenge kostholdsplaner og treningsregime fordi det bryter så med de inngrodde vanene mine. Det blir for strengt og dermed blir det midlertidig. 

Feks så er jeg nødt til å spise meg mett til måltidene. Så for å tilfredsstille dette fundamentale behovet så er det lettest for meg å kutte frokost og holde meg til lunsj og middag. Da kan jeg spise meg god og mett til disse måltidene så lenge jeg holder meg til dem og samtidig gå ned i vekt. En stor middag må jeg ha, frokost trenger jeg ikke. Så det blir jo en slags periodisk faste som ikke koster meg noe særlig å fortsette med. Trenger ikke telle kalorier heller om jeg holder meg til dette. Enkelte utskeielser som is på sommeren går helt fint. 

For andre som må småspise så legger man opp en plan deretter. 

Tenk smått. Tenk at alt hjelper. Men ikke gjør det vanskelig.

 

Anonymkode: 3351d...e08

[Almando]

Jeg tror det handler om god egenomsorg. At man tenker at man selv er verdt det, og at man er såpass glad i seg selv at man ønsker å gjøre det beste for seg. Å være sykelig overvektig er ikke bra for kroppen, og om man lider av fedme så er dette en stor påkjenning for den fysiske helsen, samt den mentale biten. Det er ikke trivelig å være tjukk, selv om en del aktivister påstår det. Det eneste positive er at det er mindre sjanse for å bli kidnappa (fordi man er tung, det blir vanskelig) og om dommedag skulle komme så har vi mye energi (fett) til overs, og vil sannsynligvis overleve når de tynne og slanke dør. Men dette er så klart ikke noe å leve på, åpenbart.  

Fortell deg selv at du er verdt det. Alt det harde arbeidet som følger med, er du verdig. Når man innser dette, klarer man som oftest å gå ned. Min erfaring er at kiloene raser av når jeg har det godt med meg selv og verdsetter meg selv, men når jeg hater meg selv går vekta heller opp. Klisje, men sant: du er god nok og du er bra nok, og du fortjener å klare dette slik at du kan få et bedre liv. Nå er det ikke slik at vektnedgang er løsningen på all verdens problemer, men det å være normalvektig/lettere overvektig vil alltid være bedre enn å lide av fedme. 

[AnonymBruker]

Jeg vil bare legge til at det er aldri for sent. Med det mener jeg at noen ganger så sprekker psyken min og jeg handler inn for mye take away/ godteri, men når jeg begynner å spise så kan jeg «ta meg sammen» og kanskje bare spise halvparten. Før var det mer sånn «fuck it, nå spiser jeg alt». Den nye tankegangen har kanskje kostet noen kroner med bortkastede kjøp, men det har gjort at jeg har opprettholdt vekta isteden for å gå opp. Det er også noe ekstra fint med å kunne kjøpe inn hva man vil, men velge å stoppe før alt er borte. 

Anonymkode: f73d6...556

[AnonymBruker]

Min motivasjon er simpelthen at jeg ikke vil være tjukk, og at det å få det til er gøy! Motiverende med resultater 😄 

Jeg legger på meg 30kg hver gang jeg går gravid, så må jeg kjempe det av meg. Har nå 17,5 kg igjen til matchvekt. Klart det tre ganger og klarer det igjen!

Endrer på maten, takker nei til den isen/kaken/brusen, små endringer. Og går og går alt jeg kan når jeg kan.

Trampoline med barna, trapper, å gå til butikken osv. slike ting er endringer og hver gang jeg gjør slikt tenker jeg: dette var bra for meg!

Jeg har to ganger også meldt meg inn i et treningsteam! Det har hjulpet MASSE! Jeg går derimot aldri i gang før kroppen er på plass og jeg ikke kan finne unnskyldninger.

Jeg skylder den kroppen jeg har fått, å ikke la den ødelegges! Den skal bære meg resten av mitt liv!

 

Anonymkode: 9358e...5f6

[AnonymBruker]

Jeg og har etter mange år med prøving og feiling endelig klart å gått ned 19 kg på 1 år. Startet med å spise mindre porsjoner/ha kaloriunderskudd og legge inn rutiner for å bevege meg/trene. Trener i snitt kanskje 4-5 ganger i uken. Gått fra 102 - 83 kg. Skal ned til 75 i første omgang. Det går egentlig på å sakte men sikkert begynne å endre vaner/få rutiner på ting. 

Anonymkode: 5584b...e15