Skilsmissebarn

[Gjest Gjest]

Hei

Jeg og mannen min gikk fra hverandre for snart 1 år siden. Vi har ei jente sammen på 4 år. Vi har delt foreldrerett, og hun bor annen hver uke hos oss. Jeg og eksmannen min har et vennskapelig forhold, og har gjevnlig kontakt med hverandre uten problemer. Vi inviterer hverandre på middag av og til og prøver alltid å være sammen på "familie-ting" som jul, 17-mai, tivoli ol. Av og til er vi på søndagsmiddager sammen, akkurat som en vanlig familie som lever sammen. Jeg håper og tror at dattera vår har det bra, men i det siste har hun begynt å bli så ufordragelig og frekk i munnen. Hun gjør og sier ting som viser skikkelig dårlig oppførsel. Hun er veldig flink å snakke og uttrykke seg. Det kan være at hun bare har kommet i trassalderen nå, men jeg tenker stadig på om det er pga. at hun kan ha det vanskelig pga. oss...Det kan ikke være bare lett å bo litt her og litt der....Det går altså på samvittigheten min...

Kan dere som har barn og er skilte/separerte fortelle litt om hvordan det går med deres barn? Tar de det tungt? Har de blitt preget på noen vis av det? Hvordan oppfører barna seg?

[Bi]

Jeg er ikke skilt, men jeg kjenner igjen følelsen din likevel. Jeg har et barn på fire, som stort sett er fantastisk, men av og til lurer jeg på hva vi har gjort galt når han ikke oppfører seg som jeg synes han burde, ikke oppfører seg skikkelig der jeg ser andre barn på hans alder gjør det, etc. Er det fordi vi har flyttet mye, og han har måttet forlate nærmiljøet sitt flere ganger? Er det fordi vi har slitt med å samarbeide om oppdragelsen, og kranglet i perioder? Imidlertid har jeg begynt å tenke at vi jo alltid gjør så godt vi kan, og at 3-4-årsalderen er en vanskelig alder. Og så får man bare fortsette med det da, gjøre så godt man kan. Det synes jeg at du også skal tenke. Hvis datteren deres reagerer på at dere er fra hverandre nå, så er det ikke noe annet å gjøre enn å gjøre det beste ut av situasjonen, slik det virker som dere allerede gjør. Men det kan jo være massevis av andre grunner til at hun har fått denne oppførselen nå.

Ja, dette var kanskje ikke så nyttig siden jeg ikke er skilt selv, men jeg ville bare si at jeg kjente meg igjen.

[Gjest Gjest]

Takk for svar. Ble litt beroligende av det du skrev. Selv om du ikke er skilt, får jeg høre at barnet ditt også kan være slik, noe jeg blir litt glad for (forstå meg rett ). Jeg blir glad for å høre at det kanskje bare er alderen som gjør det, ikke at det trenger ha noe med skilsmissen å gjøre.

[Gjest Gjest_mor_*]

De fleste barn går igjennom en skillsmisse før eller siden. Det er alltid noe med barn, så man kan jo legge skylden på skillsmissen.

Det er ikke slillsmissen som er hard for barn,men foreldrenes måte etter skillsmissen. Komunikasjon er stikkordet.

[Gjest Gjest]

De fleste barn går igjennom en skillsmisse før eller siden. Det er alltid noe med barn, så man kan jo legge skylden på skillsmissen.

Det er ikke slillsmissen som er hard for barn,men foreldrenes måte etter skillsmissen. Komunikasjon er stikkordet.

←

Men vi kommuniserer veldig godt til henne hva som har skjedd, hvorfor og spør av og til hvordan hun føler det går osv. Hva mener du med foreldrenes måte etter skilsmissen? Jeg synes egentlig at eksmannen min og jeg samarbeider veldig godt sammen, slik at ting ikke skal bli vanskelig for dattera vår. Hvis jeg missforstår deg, kan du forklare nærmere hva du mener?

[Far til 2]

Det er mange meninger om dette tema. Men desverre er det slik at barn som har opplevd samlivsbrudd er mer utsatt enn andre ihht div forskningsrapporter.

Likevel vil jeg påstå at om foreldre virkelig bryr seg, viser omtanke og ønsker det beste for sitt barn slik du og din ex tydligvis gjør, har jeg ubegrenset tro på at barnet vil klare seg godt.

Problemer oppstår i hovedsak av to årsaker:

1)

Barn som savner en av foreldrene får oftere problemer enn barn med god kontakt med foreldrene (evt har foreldre som fortsatt bor sammen). For jenter viser det seg at de oftere får psykiske problemer i tenårene. For gutter ser vi at de dropper tidligere ut av skolesystemet enn andre gutter.

2)

Savnet av en av foreldrene medfører at noen barn gråter seg i søvn under dyna om kvelden. Etterhvert som de blir eldre blir dette for noen et elske/hat forhold.

De hater den av foreldrene som nekter dem samvær eller som velger å ikke stille opp.

De elsker den forelderen som de innser har forsøkt å stille opp for dem i barndommen.

Dermed skaper samlivsbrudd en ekstremt spennt situasjon for mange barn ovenfor en av foreldrene. Den spennte situasjonen går over til likgyldighet etterhvert som de vokser opp. Men da har de som oftest kommet gjennom de vanskelige tenårene.

Men selve avsløringen av den ene forelderen kan være rå og brutal og medføre STORE endringer mht tillitsforholdet når de blir voksne.

Selv opplevde jeg felles omsorg (50-50) de første årene etter mine foreldres samlivsbrudd. Etterhvert som jeg ble eldre fikk jeg lov å bo der jeg selv ville, noe som medførte en del flytting fordi jeg hele tiden truet med å flytte hvis jeg ikke fikk det som jeg ville. "Problemet" var at mine foreldre "pratet bak ryggen" til meg og min søster. Etterhvert som vi ble eldre fortalte de at de (foreldrene våre) ble tvunget til kommunikasjon, noe so senket konfliktnivået enormet iløpet va bare 5-6 månder.

Min søster benytter muligheten til felles omsorg for sine barn og er strålende fornøyd, selv om hun og ex'en ikke klarer å bli enig om alle ting. Det blir med andre ord at de førtsatt må "gi og ta" litt på samme måte som da de var et par. Ingen er egenrådige, og barna kommer foran personlige behov for makt og penger.

Jeg ser samme tendensene i nærmiljøet hvor foreldre som parktiserer felles omsorg er mer fleksible mht hvilke avgjørelser som taes. De har et større fokus på barna og er mindre opptatt av makt, penger og muligheten til å straffe barn og tidligere partner

Jeg tror derfor at deres innstilling til potensielle problemer er svært gode for å unngå at barnet opplever problemer av den art jeg har nevnt. Sansynligvis er dere mer oppmerksomme på hva som kan skje enn mange par uten samlivsbrudd bak seg. Jeg skal ikke påstå at det er bagateller det dere opplever, men sansynligvis er det det sammenliknet med problemer som oppstår der barn savner den ene forelderen, blir manipulert og føler seg overkjørt. Fortsatt fokus på barnet og detts behov vil sansynligvis gi dere et barn dere har all grunn til å være stolt av.

[mockinbird]

Det er mange meninger om dette tema. Men desverre er det slik at barn som har opplevd samlivsbrudd er mer utsatt enn andre ihht div forskningsrapporter.

Likevel vil jeg påstå at om foreldre virkelig bryr seg, viser omtanke og ønsker det beste for sitt barn slik du og din ex tydligvis gjør, har jeg ubegrenset tro på at barnet vil klare seg godt.

Problemer oppstår i hovedsak av to årsaker:

1)

Barn som savner en av foreldrene får oftere problemer enn barn med god kontakt med foreldrene (evt har foreldre som fortsatt bor sammen). For jenter viser det seg at de oftere får psykiske problemer i tenårene. For gutter ser vi at de dropper tidligere ut av skolesystemet enn andre gutter.

2)

Savnet av en av foreldrene medfører at noen barn gråter seg i søvn under dyna om kvelden. Etterhvert som de blir eldre blir dette for noen et elske/hat forhold.

De hater den av foreldrene som nekter dem samvær eller som velger å ikke stille opp.

De elsker den forelderen som de innser har forsøkt å stille opp for dem i barndommen.

Dermed skaper samlivsbrudd en ekstremt spennt situasjon for mange barn ovenfor en av foreldrene. Den spennte situasjonen går over til likgyldighet etterhvert som de vokser opp. Men da har de som oftest kommet gjennom de vanskelige tenårene.(...)

←

Dette er et tema som interesserer meg mye, far til to... Kan ikke du være så snill å fortelle meg hvor jeg kan få tak i disse forskningsrapportene? Både den som konkluderer med psykiske problemer hos jentene, utdropping fra skolen hos guttene og den med å gråte seg i søvn på kveldene..

Spesielt hvordan de har kvalitetssikret forskningen vil være interessant å lese om, hvordan konkludererte de med at dette var problemer barna høyst sannsynlig ikke ville ha hatt hvis de vokste opp med begge foreldrene?

Angående forskningen, gikk de da på observasjon av barna av skilte foreldre over mange år, at man kan konkludere med at de benytettet seg av kvalitative forskningsmetoder, eller var det mer kvantitativ forskning?

[Gjest Pjusk]

Jeg kan ikke vise til noen forskningsrapporter, men jeg husker at det f.eks. i sommer var mange artikler om dette med skilsmissebarn.

Og der ble det pekt på en del av det Far til 2 hevder: Barn (særlig gutter) droppet tidligere ut av skolen og kommunikasjonsproblemer mellom foreldrene førte til stor usikkerhet og vansker hos barna (-ingen overraskende konklusjon akkurat... ).

Og essensen var vel at skilsmissebarn som har voksne ressurspersoner rundt seg som de kan være trygge på og dessuten har foreldre som ikke bruker barna som maktmiddel etter skilsmissen, har tilnærmet like gode forutsetninger som barn som ikke har skilte foreldre.

[Gjest Gjesta]

Hovedinnlegger:

Jeg kjenner ikke en eneste fireåring som ikke har vært igjennom samme runden som barnet ditt.

Dette er en del av utviklingen for barnet, sørg for å gi klare grenser rundt henne, slik at hun vet hva dere forventer. Verre er det ikke.

[Hannemor]

Mine foreldre ble skilt på samme tis som trådstarter. Jeg har ikke tatt noe skade av dette i det hele tatt. Har ingen minner av dem sammen.

Det beste for barnet er at bege foreldrene er lykkelige på hver sin kant.

PS. Jeg feiret ikke noen dager sammen med begge foreldrene (bortsett fra noen 17. mai'er). Kanskje det er det som gjør datteren din forvirret?

[Angelheart]

En liten historie litt på siden:

Min datter har alltid vært "skillsmissebarn" all den tid hennes far og jeg skilte lag da hun var kun 6 mnd. gammel.

Nå er hun 13 og er en smart, oppegående jente med godt humør.

For noen år siden (3-4) kom hun til meg med følgende observasjon: "Det er så mange skillsmissebarn i klassen min, mamma. Jeg syns synd på de som er det, jeg."

Jeg påpekte at hun var jo skillsmissebarn selv, og om det da var synd på henne også?

"Nei, jeg er ikke noe skillsmissebarn, du og pappa har jo aldri vært gift! Det er noe helt annet, det"

[Far til 2]

Mht små digresjoner rundt dette tema kan jeg bekrefte at jeg vokste opp med skilte foreldre som praktiserte felles omsorg (på et tidspunkt da det ikke fantes noe begrep som "felles omsorg").

Selv mener jeg at jeg hadde stor glede av en slik løsning (det samme gjelder min søster som praktiserer samme løsning i dag for sine barn). Jeg vokste opp med 2 foreldre som hele tiden ville meg det beste her i verden. Jeg klarte å holde meg borte fra "trøbbel" og fikk meg en 6 års universitetsutdanelse. Min søster tok en annen, men litt kortere utdannelse.

Mine meningsmotstandere i dette forumet er sansynligvis overbevist om at jeg har tatt skade av like mye omsorg fra begge mine foreldre . Min søster ville sikkert fått samme beskrivelse som meg ettersom hun er "gal nok" til å la barna få like mye tid sammen med pappan sin.

Selv er jeg overbevist om at dere legger langt større ressurser i å tilfredstille barnet enn mange andre. Det bekreftes delevis ved at dere tør gå ukonvensjonelle veier mht omsorgsløsning og det å sette barnet i fokus.

[Gjest Gjest]

Det beste for barnet er at bege foreldrene er lykkelige på hver sin kant.

PS.  Jeg feiret ikke noen dager sammen med begge foreldrene (bortsett fra noen 17. mai'er).  Kanskje det er det som gjør datteren din forvirret?

←

Ja, jeg har tenkt litt på det selv. Kanskje barnet blir litt forvirret av alt dette??

Takk for mange hjelpsomme svar!

[Gjest Gjest]

Mht små digresjoner rundt dette tema kan jeg bekrefte at jeg vokste opp med skilte foreldre som praktiserte felles omsorg (på et tidspunkt da det ikke fantes noe begrep som "felles omsorg").

Selv mener jeg at jeg hadde stor glede av en slik løsning (det samme gjelder min søster som praktiserer samme løsning i dag for sine barn). Jeg vokste opp med 2 foreldre som hele tiden ville meg det beste her i verden. Jeg klarte å holde meg borte fra "trøbbel" og fikk meg en 6 års universitetsutdanelse. Min søster tok en annen, men litt kortere utdannelse.

Mine meningsmotstandere i dette forumet er sansynligvis overbevist om at jeg har tatt skade av like mye omsorg fra begge mine foreldre  . Min søster ville sikkert fått samme beskrivelse som meg ettersom hun er "gal nok" til å la barna få like mye tid sammen med pappan sin.

Selv er jeg overbevist om at dere legger langt større ressurser i å tilfredstille barnet enn mange andre. Det bekreftes delevis ved at dere tør gå ukonvensjonelle veier mht omsorgsløsning og det å sette barnet i fokus.

←

Det er ikke det at jeg er en meningsmotstander, far til 2, men i dine innlegg legger du ofte opptil at det eneste riktige å gjøre er å praktisere slik du/dere har gjort.

Vi hadde ikke kontakt med vår far (min bror og jeg) fra vi var 4 og 8 år gamle, men det ble da mennesker av oss også. Meget bra sådan vil jeg våge å påstå. Min bror er gift og har en datter på 10, han er utdannet lærer og en meget god far. Jeg er alenemamma med en sønn på 5, jeg går 3 året på sykepleien og vi klarer oss bra. Min sønns far og jeg ble enige om at det beste for vår sønn var at de to ikke har kontakt. Vet ikke på nåværende tidspunkt om de i det hele tatt vil få kontakt i fremtiden. Men jeg vil likevel håpe og tro at det er den beste løsningen for vår sønn, og at han har like gode fremtidsutsikter som ett hvilket som helst annet barn.

Med vennlig hilsen mor til en

[Far til 2]

Det er ikke det at jeg er en meningsmotstander, far til 2, men i dine innlegg legger du ofte opptil at det eneste riktige å gjøre er å praktisere slik du/dere har gjort.

Vi hadde ikke kontakt med vår far (min bror og jeg) fra vi var 4 og 8 år gamle, men det ble da mennesker av oss også. Meget bra sådan vil jeg våge å påstå. Min bror er gift og har en datter på 10, han er utdannet lærer og en meget god far. Jeg er alenemamma med en sønn på 5, jeg går 3 året på sykepleien og vi klarer oss bra. Min sønns far og jeg ble enige om at det beste for vår sønn var at de to ikke har kontakt. Vet ikke på nåværende tidspunkt om de i det hele tatt vil få kontakt i fremtiden. Men jeg vil likevel håpe og tro at det er den beste løsningen for vår sønn, og at han har like gode fremtidsutsikter som ett hvilket som helst annet barn.

Med vennlig hilsen mor til en 

←

Mine meningsmotstandere er ikke nødvendigvis foreldre som velger noe annet enn felles omsorg. Felles omsorg verken kan eller bør brukes ved enhver anledning. Og selv om jeg er overbevist om at felles omsorg er et langt bedre utgangspunkt for de barn som ønsker samvær og omsorg fra begge foreldrene, er jeg også av den formening at det fortsatt vil bli praktisert løsninger tilsvarende "dagens standard" etter at nye regelverk etterhvert vil bli innført.

Jeg velger å tro at foreldre som velger løsninger basert på personlige behov vil bli tvunget til å tenke nytt. Dette gjelder både fedre som "dropper ut" av omsorgsarbeidet (motarbeider barnas ønske om samvær) og mødre som trenerer barnas behov (motarbeider barnas ønske om samvær). Likevel vil vi også i fremtiden se en del tilfeller av løsninger som taler for eneomsorg, men da basert på at mer enn èn av foreldrene er tilhenger av dette.

Heldigvis klarer veldig mange barn seg fint etter samlivsbrudd, - også i dag. Det finnes det massevis av eksempler på. Men det er desverre en kjenngjerning at det er noe større prosentandel av barn som får problemer etter et samlivsbrudd, enn blandt barn som ikke har opplevd dette. Og om vi endrer vinkling på dette problemet kan det være mange barn hvor foreldrene IKKE har gått fra hverandre, som opplever problemer gjennom oppveksten.

Hva som er årsaken til at noen barn klarer seg dårligere etter samlivsbrudd enn barn uten denne erfaringen skal jeg være forsiktig med å konkludere med. Men mindre ressurssterke bostedsforeldre er et naturlig sted å starte spekulasjonene på. At noen barn i en slik situasjon savner sin samværsforelder er for meg veldig forstålig. Og når jeg snakker om "mindre ressursterke" snakker jeg ikke om økonomi, men mer vilje og evne til å ivareta alle de forskjellige behovene som et barn kan ha, ikke minst fordi barn er svært forskjellig. I slike situasjoner kan det være godt å ha 2 oppegående foreldre i sitt nærmiljø (mht omsorg), - selv om disse foreldrene ikke bor sammen.

[tobo]

Jeg er i samme situasjon som deg - godt forhold til barnets far, og spiser middag, har hyggelig overleveringer osv. Men så kom 4-årsalderen. Da trodde jeg det skulle klikke for meg. Ungen var jo helt umulig å skjønne seg på - englebarn og verdens søteste i et øyeblikk. Utspekulert og jævelunge i det neste.

Trodde det var noe med meg som alenemor el. Tenkte at nå klikker det for meg. Får jo faen meg lyst til å slå til den ungen.

Men så viser det seg at mange av venninnene mine som har opplevd det på samme måte. Og de er godt gift og samboere og hele familien lykkebo på en gang. De følte det på samme måten.

Det er fireårsalderen og grenstesting - garantert!

Jeg fikk hele tiden høre at 2-åringen og treåringen skulle være vanskelig. Men det var ingenting mot 4-åringen For første gang ser du ungen din som noe mer enn bare søt. Tidligere har man skyldt på alder, når de har gjort gale ting - at de ikke skjønner. Nå ser man at de gjør ting de VET de ikke får lov til. De begynner å bli menneskelige, med gode og dårlige sider. Det er litt hardt som forelder å ta inn over seg. Man blir bekymret.

Nå har min blitt fem. Jeg synes det er bedre nå. Men hele tiden denne grenseutprøvingen. Tror det er bedre, fordi jeg takler det bedre.

[exita]

Jeg er selv skillsmissebarn, mamma ble skilt da jeg var 4 og senere da jeg var 15. Har gått bra med meg Husker ingenting av den første skillsmissen,men da hun ble skilt for andre gang syntes jeg det var godt! Fordi da slapp jeg all den krangliga som de ikke trodde jeg hørte. Før de ble skilt følte jeg mange gangerat jeg og søstra mipå 6 år måtte gå på tå hev for vi var redde for at det skulle bli "uhyggelig" i huset. Etterpå fikk de bedre tid, de var roligere og stemningen ble en helt annen.

Når det gjelder at datteren din er blitt litt sta og oppkjeftig så tror jeg helst det har med alderen å gjøre. Prøv å snakk rolig til henne og forklar henne at du ikke liker oppførselen hennes og at du blir lei deg. Spør henne om hvorfor hun gjør sånn.

[L@dy]

Dette er en del av utviklingen for barnet, sørg for å gi klare grenser rundt henne, slik at hun vet hva dere forventer. Verre er det ikke.

←

Den eneste "erfaringen" jeg har av en 4 åring er slitne foreldre som sier akkurat som hovedinnlegger gjør, så jeg tror absolutt at Tex sitt råd om å gi klare grenser er det som hun trenger. Kan det være at dere foreldre har LITT dårlig samvittighet sånn at grensene blir litt for tøyd?

PS.  Jeg feiret ikke noen dager sammen med begge foreldrene (bortsett fra noen 17. mai'er).  Kanskje det er det som gjør datteren din forvirret?

←

Men blir en 4 åring forvirret av at foreldrene har det hyggelig sammen med barnet, selv om en ikke lenger er kjærester? Er ikke det egentlig "regler" som vi voksne har laget men som ett barn ikke skjønner før det blir litt større? Kan ikke tenke meg at en så liten unge VET at "dette er merkelig".

Forresten. så leste jeg i ett ukeblad for noen uker siden om ei jente som hadde vokst opp som "skilsmissebarn", og der bodde hun også ei uke hos mor og ei hos far. Men hun her var eldre, var i tenårene. Hennes historie gikk ut på slitet med å flytte fra ett sted til ett annet, og foreldrenes krangling hele tiden. Ting hun skulle ha med seg, ting som var glemt, far mente mor gjorde ditt og datt så han kjøpte inn ting som datteren måtte ha hos han. Og da ble det til og passe på at dette ikke endte hos mor. Makan for ett stress sier jeg, og værre ble det når begge partnene fikk seg nye samboere. Poenget i denne historien var nok det at barnet ble en smule glemt oppi det hele, det var ingen som tok seg tid til å lytte til henne. Men, det ble nå en "lykkelig slutt da".

Men etter jeg hadde lest ferdig historien så tenkte jeg at jeg er sååå glad jeg bare har ett hjem!

[Gjest Hovedinnlegger]

Ja, dere har nok rett her. Mye av årsaken til min datters oppførsel, er nok både alderen og ikke helt klare grenserfor henne. Jeg og mannen min har nettopp hatt en lang samtale om grensesetting. At vi må bli bedre til å samkjøre oppdragelsen, sette de samme grensene slik at hun forstår at dette får hun ikke lov til hos noen av oss. Som du L@dy sier, så har vi nok hatt litt "løse" tøyler pga. dårlig samvittighet ovenfor henne. Jeg kan iallefall snakke på mine vegner at jeg har hatt fryktelig dårlig samvittighet. Uff Samvittigheten begynner å avta nå, heldigvis. Men det er ikke like lett alltid.

Ser faktisk litt fremgang allerede med oppførselen hennes. Du forstår veldig mye, og har begynt å lye oss litt mer nå. Men å tøye grensene er jo en selvfølge at hun vil prøve på, som alle andre unger.

[Gjest Gjest]

Ble skilt da sønnen min var 5. (7 år siden) Det har gått veldig bra, ingen dårlig oppførsel, trass eller annet. Men, vår situasjon er nok litt omvendt. Far var alvorlig psykisk syk, og gutten utviklet seg i en negativ retning i tiden før bruddet. Han ble mer rolig og tilfreds når kontakt med far ble sterkt begrenset. Kjip situasjon. Jeg skulle virkelig ønske gutten hadde en far det hadde vært mulig å ha delt omsorg med.