straffe far gjennom barnet

[Gjest Gjest]

Mitt bonusbarn har det ikke godt. I flere år nå har han hatt raseriutbrudd og vært en, for det meste, sint liten gutt når han er hos oss.Han er fem.

Faren er fortvilet og situasjonen er likeså.

Jeg mistenker at biomor ikke prater pent om far. Hun har enda ikke "gitt"han det samværet de har krav på. Nå er det 4 timer i uken, noe som er alt for lite.

Vi har en flott familie hvor far, jeg, søsken og stesøsken ønsker å se mer til gutten.

Far orker ikke å krangle med mor da det går ut over gutten.

Samværet er ikke optimalt, men jeg vil ikke ha noen tilbakemeldinger på akkurat det da de skal til mekling neste mnd.

Det jeg lurer på er om guttens oppførsel kan være et resultat av fortvilelse over situasjonen? Hvordan blir selvbildet til en gutt som ikke føler at hans kjærlighet til far/tilknytning til far blir oppmuntret av mor?

"mamma sier at du ikke vil bo hos oss" har vi fått høre. Hva tenker et lite barnesinn da??

Gi meg noen råd, dere som har.

[Thomasine]

Har ikke råd, men du sier det jo selv; slike tilbakemeldinger og kommentarer fra mor er selvfølgelig ikke heldig...

Håper dere kan heve dere over det og ikke gi barnet samme holding mot mor... Vanskelig for et barnesinn å takle slikt, selvfølgelig. Han ønsker mest av alt å være lojal mot både mamma og pappa.

Uff, slike forhold er triste...

[Gjest allium]

Du kan jo begynne med å la være å kalle guttens mor for "biomor". Det er nedlatende. Holder det ikke med "mor" ?

Ellers er det lite annet dere kan gjøre enn å holde deres egen sti ren. Det vinner dere på i det lange løp, og gutten også.

[Gjest Gjest]

Du kan jo begynne med å la være å kalle guttens mor for "biomor".  Det er nedlatende.  Holder det ikke med "mor" ?

Biomor er et begrep jeg brukte her inne. Nedlatende? Det er jo det hun er. Biologisk mor. Klart det holder med mor. Jeg går da heller ikke rundt å forventer/ønsker at gutten skal kalle meg mamma.

Da er vel begrepene stesøsken og halvsøsken også noe å reagere på? Det var også begrep som jeg brukte for å forklare familiesituasjonen. I real life er jo alle søsken..

[Gjest Violetta]

Biomor er et begrep jeg brukte her inne. Nedlatende? Det er jo det hun er. Biologisk mor. Klart det holder med mor. Jeg går da heller ikke rundt å forventer/ønsker at gutten skal kalle meg mamma.

Da er vel begrepene stesøsken og halvsøsken også noe å reagere på? Det var også begrep som jeg brukte for å forklare familiesituasjonen. I real life er jo alle søsken..

←

Ja men i real life er du også hennes stemor og hennes mor er hennes mor, og det kan aldri bli annerledes.

[Gjest allium]

Biomor er et begrep jeg brukte her inne. Nedlatende? Det er jo det hun er. Biologisk mor. Klart det holder med mor. Jeg går da heller ikke rundt å forventer/ønsker at gutten skal kalle meg mamma.

Da er vel begrepene stesøsken og halvsøsken også noe å reagere på? Det var også begrep som jeg brukte for å forklare familiesituasjonen. I real life er jo alle søsken..

←

"Biologisk mor" er et begrep man gjerne bruker når det gjelder adoptivbarn, og det at du bruker det, kan fort tolkes som at du ønsker å overta rollen som den viktigste moren i barnets liv.

Ikke så lurt tror jeg, hvis dere ønsker å ha et godt forhold.

[Gjest ikke innlogget Sissi]

Jeg er helt enig med allium - biomor er nedlatende, særlig når du ikke bruker biofar.

Det kan vel tenkes gutten syns situasjonen er vanskelig uten at mor snakker negativt om dere? Det er ikke alle barn som trives så veldig godt med en fram-og-tilbake tilværelse, der DE skal ta ansvar for sine foreldres lykke. Kanskje det er noe sånt som ligger bak.

Eller kanskje det er dere som presser han ved å fokusere på hvor fryktelig forferdelig det er at han ikke er mer hos dere, hvor alt er så fint og flott og perfekt.... og hvor alle ønsker at han var mer. Mye ansvar for et lite barnesinn det også.

Jeg vet at jeg er veldig krass i min tilbakemelding - men jeg er fryktelig lei av pushy stemødre som skal rakke ned på mor, samtidig som det åpenbart sitter en far der som ikke greier/vil ta ansvar..........

Ellers: fokuser på at det er hyggelig at gutten er hos dere den tiden han er det. IKKE lag masse drama ut av hvor kort tid han er der og hvor mye dere savner han el. Ikke snakk dritt om mamman, eller forsøk å få gutten til å si noe om at han vil være mer hos dere.

Hvis faren skal på megling så burde han vel ta opp guttens reaksjoner - det er jo mulig at han er slik hjemme hos mor og?

Uansett - det er gutten som er skadelidende oppi det hele - dere som er presumptivt voksne burde iallfall holde fokus på det.

[Gjest Pet ii]

Hvis dere bare ser ham fire timer i uka, synes jeg du har et noe tynt grunnlag å uttale deg om problematikken hans på. Kanskje han har et problem med utagering/aggresjon? Det trenger ikke å være "biomor" sin feil.

[Far til 2]

Hvis han er i barnehagen kan dere kansje forhøre dere om det finnes problemer mens han er der ? Hvis det ikke er det synes det som om han forsøker å la savnet etter faren gå ut over faren. Etterhvert som han blir eldre vil han forstå sammenhengen uten at dere behøver å fortelle noe som helst.

Men selv om han har raseriutbrudd i barnehagen også kan det være forårsaket av mors nedsettende beskrivelse av faren, men det kan også være forårsaket at helt andre ting. Sansynligvis vil en barnepsykolog kunne vurdere dette bedre enn noen annen. Kansje PPTjenesten kunne komme inn som et bidrag til å finne den beste løsningen for gutten ?

Noe av problemet er at far ikke har mulighet til å kreve en granskning om det ikke allerede er dokumentert. Det blir litt som høna og egget. For å finne ut hva som er galt må det være dokumetert hva som er galt. Og for å få dukumentert hva som er galt må fagfolk finne det ut. Barnets behov og fars bekjymring er det desverre ingen som tar hensyn til slik dagens regelverk praktiseres.

[Gjest Gjest]

Jeg syns det er litt rart at du automatisk tenker at moren snakker stygt om far når gutten er så sint. Min sønn er 3 år og er også ganske så sint til tider og jeg bor sammen med faren. Det kan være mange årsaker og det beste å gjøre er vel at faren tar opp med mor at sønnen er så sint uten å anklage henne, eller som far til 2 nevner å få hjelp av PPT i barnehagen.

[Gjest Gjest]

Vet dere hva? Bare glem hele innlegget. Var ute etter konstruktive svar og gode råd. Ikke radbrekking av formuleringer som jeg aldri bruker i real life.

Nå har jeg vært en del av guttens liv i snart fire år. Noen ganger har han vært på overnatting og andre ganger ikke. Slik har vi det nå.

Jeg ønsker ikke å ta morens plass. Jeg har fire barn, hvorav tre med min mann og det burde vel holde for min del.

Jeg synes bare, etter å ha levd en stund med denne situasjonen at det er synd på min mann og gutten hans.

Gud forby at en stemor skal ha lov til å prate negativt om ...(tja, hva skal jeg si nå når jeg ikke kan si biomor?)...moren.

Mitt barn har også en stemor. Skulle jeg ha pratet negativt om henne og faren fordi jeg er forbannet på de? (noe jeg ikke er.)

De som ikke tror meg når jeg sier at jeg er bekymret for situasjonen og at mor selvfølgelig aldri noensinne har latt sønnen få oppleve bitterheten hennes mot faren får bare tro det. Historien er alt for lang til å fortelles her...

Det kan jo sies at min mann har to barn med henne og at vi ALDRI har hatt sistemann på besøk. Hun er nå to og vi får fremdeles høre at "hun er for liten".

Men nå vil vi ikke vente lenger, derfor mekling. Ungene behøver en far.

[Gjest Pjusk]

Utrolig vanskelig å gi gode råd i en slik situasjon da en egentlig vet for lite og dessuten ikke kjenner barnet.

Men jeg skjønner godt du mister "piffen" etter svarene du har fått!

Håper ting ordner seg med både ordnet samvær og den lille guttens sinne/frustrasjon.

[Wonderwoman]

Synes du har fått utrolig stor medfart av de over her....

Det er selvfølgelig mange ting man ikke tar med i et slikt innlegg, og det er jo din historie vi må gå utifra her

Forferdelig synd når foreldre lar brudd gå utover barna.

Jeg har bare ett råd: Ikka snakk til gutten om at dere savner han, og vil være sammen med ham mer.

Han har nok å tenke på som det er, og han kan ikke gjøre noe med situasjonen. Vær glad når han kommer.

Forresten lurer jeg på en ting... Hvordan kan du ha vært en del av guttens liv i fire år når han har et søsken hos mor som er to år? :klø:

Jeg som har misforstått noe?

[Caramba]

Forresten lurer jeg på en ting... Hvordan kan du ha vært en del av guttens liv i fire år når han har et søsken hos mor som er to år? :klø:

Hmmmm....... Good point!

[Gjest allium]

Forresten lurer jeg på en ting... Hvordan kan du ha vært en del av guttens liv i fire år når han har et søsken hos mor som er to år? :klø:

Jeg som har misforstått noe?

←

Og ikke bare det - hun har rukket å få tre barn med faren til gutten også. Trillinger ?

[Gjest Gjest]

Ventet på set spørsmålet ja

vel, for å si det kort:

var samboer med han i ett år før han ville prøve med eksen igjen. Da hadde det vært over mellom de i to år.

to dager senere ringer han gråtende og forteller at han ikke kan være med henne bare pga av ungen og at han hadde gjort sitt livs tabbe. Jeg tok han tilbake. Kan forstå at han tvilte og var glad for at vi kunne fortsette uten usikkerheten hans. Men de to dagene hos henne resulterte i graviditet....

Vi bestemte oss uansett for å satse på hverandre uavhengig av hennes valg. Jeg ble gravid med tvillinger, vi giftet oss og året etter kom siste mann.

Så min mann fikk fire barn på tre år.

sånn var det, vi har klart oss.

Bitterheten hennes er imidlertid vanskelig å leve med.

Det var hun som gjorde det slutt med han da eldstesønnen var baby. Siden har hun hatt mange sjanser til å få han tilbake, men da hun endelig bestemte seg var det for sent.

Bittert?ja, sikkert. Men ingen grunn til å la det gå ut over barna og faren.

[Gjest Violetta]

Det er vanskelig å måtte levere fra seg sitt eget barn fordi barnets far har valgt å ikke leve sammen med barnet og moren, men med en annen kvinne. Det er vel omtrent det vanskeligste man kan gjøre, selv om det kun er for en kort periode.

Hva med å vise litt forståelse for hennes situasjon?

Ellers synes jeg faktisk at dette med samvær er en diskusjon som først og fremst angår mor og far til barnet. Jeg synes steforeldre, spesielt i slike tilfeller som dette, bør blande seg minst mulig.

[Gjest Gjest]

Hva med å vise litt forståelse for hennes situasjon?

←

Jeg har vist forståelse for henne i to år. Faren har hatt NULL samvær med det minste barnet. Er det til det beste for barnet,mener du?

Skal det være lov å si at "det er så vanskelig å takle at faren til mitt barn ikke elsker meg at jeg nekter han samvær"?

All dialog om samvær er mellom hun og min mann. Det får de styre. Og hun styrer,-det kan jeg love deg.

Nå er hennes barn mine barns søsken og jeg synes det er oppriktig synd at de ikke får muligheten til å danne søskeforhold fordi mor "har det så vanskelig."

Nå er det fem år siden de var sammen, bortsett fra de to dagene, da er det på tide å flytte fokuset bort fra seg selv og se hva som er til barnas beste.

Så nei, jeg er ikke enig i at hun behøver forståelse. Hun behøver å tenke på andre enn seg selv!

[Gjest Violetta]

Men om all dialog er mellom dem, hvorfor er det du som spør om råd da?

[Gjest allium]

Men hva er det egentlig du vil ha av oss ?

Det er du som ber om råd. Vi kan bare fortelle hva du kan gjøre. Det er sikkert en masse ting barnets mor kunne gjort annerledes, men hva hjelper det på situasjonen at vi sier det her ?

Du har ikke noe annet å gjøre enn å respektere henne så godt du kan, og å opptre riktig overfor barnet.